Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men hvorfor er man da hjemme? Det er mer slitsomt enn en vanlig jobb, og så får man betalt engang? Jeg har jo vært hjemme en periode selv, men det var jo for å slappe av litt/få mer tid sammen med barna, jeg ville jo aldri i livet ha gjort det hvis det var kjempeslitsomt.

Nå er jo min erfaring litt spesiell kanskje. Men barnehagetilbudet var elendig for spesielt ett barn. Han hadde det virkelig ikke godt og bare hylte ofte, ble straffet urimelig og fikk ikke medisinen han skulle.

Jeg brukte mye tid og krefter på å skape et strukturert opplegg der vi trente på turtaking, blikkontakt, jeg betalte for timer hos logoped som ga meg opplæring og så gjorde jeg øvelsene med ham. osv. Nå, mange år senere er diagnosen atypisk autisme på plass og utredningen viste jo hvorfor en-til-en er den eneste gangbare løsningen. Hvorfor en bråkete barnehagesetting var uholdbar osv. Den gangen var det ingen diagnose. Jeg så bare at ungen min trengte noe, at alternativet var elendig og så gjorde jeg det.

Så da jeg var hjemmeværende var det omtrent som en "hjemmebarnehage". Vi startet dagene på samme tid, skilte mellom "arbeidsdag" og fritid og jeg hadde et opplegg. Veldig givende og koselig osv. Men jeg synes det å jobbe fulltid utenfor hjemmet var mindre krevende.

Jeg tror også mange av de som er hjemmeværende gjør en skikkelig innsats, uavhengig av diagnoser eller ei. Og da kan man ikke helt sammenligne det med fritiden man tilbringer sammen som familie.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Kie.. Din situasjon er såpass spesiell at jeg tenker at den ikke er særlig relevant i en generell debatt hvor man tar utgangspunkt i statistikk.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Jo. Men det spiller ingen rolle egentlig. For alle de barna som har spesielle behov har også en far. Som ut fra hensyn til kvinnens økonomi, selvstendighet og fremtidsutsikter burde ta sin del av lasset på hjemmebane.

Heller ikke der hvor det er syke mødre, barn med spesielle behov eller andre særlige hensyn kan jeg se en eneste grunn til at det må være akkurat kvinnen som dropper jobb og blir hjemme. Omsorg kan gis av menn.

Sidekommentar:
SF: Hva f er dette med spesielle behov som må løses av en kvinne? Skal barnet ammes til skolealder eller hva?
Drammen: Du må jo innrømme at det i såfall er et spesielt behov.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jo. Men det spiller ingen rolle egentlig. For alle de barna som har spesielle behov har også en far. Som ut fra hensyn til kvinnens økonomi, selvstendighet og fremtidsutsikter burde ta sin del av lasset på hjemmebane.

Heller ikke der hvor det er syke mødre, barn med spesielle behov eller andre særlige hensyn kan jeg se en eneste grunn til at det må være akkurat kvinnen som dropper jobb og blir hjemme. Omsorg kan gis av menn.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Kie.. Din situasjon er såpass spesiell at jeg tenker at den ikke er særlig relevant i en generell debatt hvor man tar utgangspunkt i statistikk.

Nei, svaret var til rine og sikkert en avsporing. Samtidig har Chanett et poeng.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.

I en diskusjon om barn med spesielle behov så er det at foreldre ikke kan jobbe fullt ved siden av å ta seg av barnet relevant.

I en debatt om likestilling og om kvinner som vil forsørges av mannen sin så mener jeg det er meget relevant at det som regel er kvinner som ender med å gå hjemme.

Jeg kjenner ikke kies mann og ønsker ikke å plukke det ned på enkeltperson kjenner jeg - det er at de store tallene er så entydige som er problemet.

[rine]

Det er egentlig mange ting vi diskuterer her, og jeg tenker at Kie absolutt er inne på noe når hun snakker om hjelpepleieren på 50 med utagerende tenåringssønner og senil mor. Og så er det selvfølgelig en del kvinner som er hjemme pga barn med spesielle behov, selv om man skulle tro at disse behovene kunne blitt like godt ivaretatt av en mann...

Likevel, når jeg ser meg rundt i nabolaget og omgangskretsen er det ikke til å komme forbi at kvinnene som jobber redusert er i en ganske lik situasjon som det jeg er selv. Ingen gamle og syke foreldre (de stiller opp som barnevakt, iallefall) ikke barn med spes. behov, og like mange/få barn som det jeg selv har. De fleste har høyere utdanning også. Forklaringen på hvorfor de jobber redusert er som regel: "Jeg må ha en dag til huset/meg selv," eller: "ungene skal jo følges opp også." Jeg tror faktisk ikke det er tvingende nødvendig at så mange kvinner i sin beste alder velger å bli hjemme/jobbe redusert og tror situasjonen er ganske lik den artikkelen beskriver. Man velger det fordi det er mulig, fordi det er komfortabelt og så tenker man ikke så mye lengre enn det. Kanskje er det for mye forlangt at man skal ta andre valg enn de som passer en selv best der og da bare fordi det kommer samfunnet, og andre kvinner, til gode i det lange løp?

Jeg tror rine er inne på det samme som jeg har inntrykk av. Mange kvinner som velger å ikke forsørge seg selv velger det rett og slett fordi de ønsker å kose seg. De ønsker kort og godt ikke å slite med jobb og unger og det hele - de liker å bruke dagene sine på å kose seg.

Greit nok det - men likestillingsfremmende er det jo ikke. Ei heller smart sånn om man ser litt frem i tid.

Jeg vet at noen der ute er martyrer og står på og steller syke og har fadderbarn og jeg vet ikke hva - men jeg tror ikke det er flertallet av hjemmeværende som er uselviske og oppofrende damer som sukker lengselsfullt etter arbeid mens de strever seg gjennom hverdagene sine altså.

[Chanett]

Jeg lurer egentlig på hvor alle disse kvinne som jobber redusert er? Ikke på min arbeidsplass (kvinneyrke), ikke i min omgangskrets (de fleste med kvinneyrker). Den eneste venninna mi som jobber redusert av fri vilje (ikke fordi hun er helsevesen og ikke får større stilling) er insjinør i en stor mannsdominert arbeidsplass.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vet at noen der ute er martyrer og står på og steller syke og har fadderbarn og jeg vet ikke hva - men jeg tror ikke det er flertallet av hjemmeværende som er uselviske og oppofrende damer som sukker lengselsfullt etter arbeid mens de strever seg gjennom hverdagene sine altså.

Det tror ikke jeg heller.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg lurer egentlig på hvor alle disse kvinne som jobber redusert er? Ikke på min arbeidsplass (kvinneyrke), ikke i min omgangskrets (de fleste med kvinneyrker). Den eneste venninna mi som jobber redusert av fri vilje (ikke fordi hun er helsevesen og ikke får større stilling) er insjinør i en stor mannsdominert arbeidsplass.

Du kan jo gjerne tro at jeg overdriver når jeg sier at jeg kjenner mange kvinner som jobber redusert eller er hjemmeværende, (iallfall mange av den første typen) men denne gangen har jeg faktisk statistikken på min side.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Har bare lest deler av tråden, men det jeg syntes er litt merkelig er at det er en del som argumenterer med at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp, og derfor jobber de deltid? Når man er 2 personer som bor sammen, som har omsorg for felles barn.. hvordan kan det være så vanskelig, om begge deltar? En kan levere barna, mens den andre begynner på jobb tidlig. Så henter den som ikke leverte på morgenen osv.

Jeg tar studiepoeng tilsvarende fulltidsstudie, og jobber fra nå ca 30 timer i uka. Jeg er alene med et barn, og jeg får det til å gå opp, selv om huset ser for jævlig ut til tider (les: 90 % av tiden). Jeg må nok bruke nesten hver kveld til studier dette året også, og jeg legger meg sjelden på sofan for å se på TV, er sjelden i seng før kl 24.00 osv. Det går i ett fra kl 07.00 til kl 24.00, stort sett. Må også rekke handle, følge opp skolen til poden, familie, venner, bursdager, fritidsaktiviteter osv. Vi har ikke bil, så det er ikke lettvindt å få handlet og sånt heller. Alt må i grunnen planlegges.

Så klart, man orker ikke holde på sånn resten av livet, men det går i noen år. Ikke minst så får man enormt med arbeidsmoral, ettersom alt nok vil fortone seg som ferie etter dette....

Jeg kunne nok tenkt meg å bli litt forsørget i det forstand at jeg kunne delt utgifter med noen, eller i det minste å ha noen å dele hverdagslogistikken med, så jeg slapp gjøre absolutt alt selv. Men jeg har vokst enormt på dette og har etterhvert fått en høy arbeidskapasitet og et helt annet bilde av hva som er "for mye". Nå skal jeg gå mer skole, ene og alene for å gå opp en del i lønn. Det ligger ikke så mye mer følelser i det, annet enn at jeg føler jeg er nødt om jeg skal klare gi poden en "normal" oppvekst i mangel på to "økonomisk deltagende foreldre" (eksen betaler minimalt i bidrag). Men jeg har det i grunnen ganske fint, om jeg skal være helt ærlig. Jeg klarer meg selv og det er i grunnen verdt det da.

Jeg syntes rett og slett mange er litt borskjemte. *Ærlig*

'
Dette klarer du, fint for deg.
Det hadde ikke jeg klart.
Jeg syns ikke det er noe mer relevant for debatten at du har spesielt høy arbeidskapasitet, enn at enkelte andre har lav kapasitet.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Du kan jo gjerne tro at jeg overdriver når jeg sier at jeg kjenner mange kvinner som jobber redusert eller er hjemmeværende, (iallfall mange av den første typen) men denne gangen har jeg faktisk statistikken på min side.

Jeg ser jo statistikken, men jeg bare lurer på hvor disse damene er hen. Ja, det vil jo være for utrolig at jeg kjenner/vet om så få av dem.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

'
Dette klarer du, fint for deg.
Det hadde ikke jeg klart.
Jeg syns ikke det er noe mer relevant for debatten at du har spesielt høy arbeidskapasitet, enn at enkelte andre har lav kapasitet.

Men det er relevant om det er sånn at alle de som er hjemme - som er kvinner - har lav kapasitet. For da begynner det jo å se ut som om kvinner faktisk har lav kapasitet da?

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Når jeg tenker på kvinner som jobber redusert så jobber de fleste av dem jeg vet om i varehandel, som frisører, som assistenter i helsevesen eller barnehage, som sekretærer og lignende. Jeg tror knapt jeg kjenner noen med mastergrad eller mer som jobber redusert.

Dette er bare mine observasjoner og det behøver ikke si noe om hvordan virkeligheten er.

Hah! Esme! Hun er så utdannet atte - og jobber redusert-ish.

Men sånn på det mindre personlige plan - jeg kjenner flere med høy utdanning som jobber redusert, ja.

[rine]

De jeg vet som jobber/har jobbet redusert er i stor grad sykepleiere, lærere eller førskolelærere. En del har andre jobber i helsevesenet og noen har jobber type sekretær/kontorjobb. Nå høres det ut som om hele omgangskretsen min jobber redusert, men når jeg tar med naboer, venner, venners venner og kollegaer (nåværende og tidligere) så er det jo snakk om en ganske stor gruppe.

Jobber Esme redusert?

Ved nærare ettersyn så er det mulig jeg farer med løgn. Hun skrev at hun jobber mindre - ikke at hun jobber under hundre prosent. Kjenner jeg Esme rett så kan det nok være hun med "mindre" mener det som for meg er "moderat mer".

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ved nærare ettersyn så er det mulig jeg farer med løgn. Hun skrev at hun jobber mindre - ikke at hun jobber under hundre prosent. Kjenner jeg Esme rett så kan det nok være hun med "mindre" mener det som for meg er "moderat mer".

Noen (Kie?) har jo vært inne på dette tidligere i debatten, men det er jo ikke til å komme forbi at noen yrkesgrupper har en mye større mulighet til å bestemme over egen hverdag og arbeidsmengde enn andre. Jeg tror ikke en frisør eller en hjelpepleier bare kan bestemme seg for å være i full jobb, men jobbe litt mindre en periode, altså.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noen (Kie?) har jo vært inne på dette tidligere i debatten, men det er jo ikke til å komme forbi at noen yrkesgrupper har en mye større mulighet til å bestemme over egen hverdag og arbeidsmengde enn andre. Jeg tror ikke en frisør eller en hjelpepleier bare kan bestemme seg for å være i full jobb, men jobbe litt mindre en periode, altså.

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det?

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Når jeg tenker på kvinner som jobber redusert så jobber de fleste av dem jeg vet om i varehandel, som frisører, som assistenter i helsevesen eller barnehage, som sekretærer og lignende. Jeg tror knapt jeg kjenner noen med mastergrad eller mer som jobber redusert.

Dette er bare mine observasjoner og det behøver ikke si noe om hvordan virkeligheten er.

Stemmer ikke med min virkelighet, i hvert fall. De fleste jeg kjenner som jobber redusert, har mastergrad/hovedfag/doktorgrad.