Jeg fant fotballskoene til sønnen min i søppelet

Dilleline · 29-08-17, 11:10

Jeg er usikker på om jeg har lagt denne i riktig underforum, admins kan gjerne flytte til mer riktig om øsnkelig.

Dagen etter fotballtrening, kommer sønnen min på 7 år bort og spør om han skal ta med søppelposen ut i søppelbøtta siden han hadde ryddet litt, og hadde litt og kaste selv.

At han tilbyr seg å gå ut med søppelet, er så skjelden at jeg lurer på hva han skal kaste. Nei, han hadde ryddet litt i ting han ikke ville ha lengre.
Jeg ser oppi posen han har tenkt til å gå ut med, og sammen med litt ødelagte leker og vanlig søppel, ligger fotballskoene hans.
Ikke bare fotballskoene heller når jeg ser litt nærmere etter - leggskinn, fotballstrømper, og fotballdrakta for laget hans, den røde drakten med nr 3 på ryggen.
Drakten han var så stolt over å få for noen måneder siden - han hadde fått samme draktnummer som Pappa'n sin hadde hatt når han spilte fotball!
Drakten jeg ikke fikk han til å ta av seg de første dagene - han sov i fotballdrakten.

Jeg spør han da selvfølgelig om hvorfor han skal kaste fotballutstyret sitt?
"Jeg har ikke bruk for det lengre - jeg skal aldri på fotballen igjen!"
Her må jeg trå litt forsiktig merker jeg, vi har hatt samtaler med treneren om innsatsvilje og hans personlige utvikling, og den korte versjonen er at treneren ikke har sagt det direkte, men langt mer enn antydet at sønnen min ikke er veldig god til å spille fotball, og konsentrasjonen, vel, den varierer.
Vi har vært inne på å ta en pause, men når vi har snakket med sønnen vår om dette, så har han argumentert, så godt som en 7-åring kan, at han liker å spille fotball, og harikke noe ønske om å slutte.

"Skjedde det noe på treningen i går siden du ikke vil på fotballen mer?" spør jeg forsiktig. Jeg hadde jo vært der selv i går, og ikke sett noe spesiellt som skulle tilsi dette. Litt ablegøyer, ikke full innsats - men ikke noe mer eller mindre tull enn de andre på laget, eller man kan forvente av en 7 åring. Treneren hadde tatt han litt til side på slutten og snakket litt med han,
men dette skjer ofte, med de fleste på laget. Det kan være alt fra skryt om at det gikk veldig bra på trening i dag til litt småkritikk av innsats eller liknende.
"xxx (en av de andre guttene på laget, i parallellklassen på skolen) sa til meg på skolen i dag at jeg var så dårlig at ingen ville ha meg på laget!"
Ok, dette høres jo litt ut som en overreaksjon, storm i vannglass om du vil. Men vår jobb som foreldre er jo blant annet å rydde opp i slike situasjoner, så jeg setter meg ned på sengekanten, ber han komme bort og prøver å roe kaoset litt.
Vi har knapt nok rukket å sette oss ned, før han fortsetter, og jeg ser også tårene begynner å komme.
"Og på treningen i går så sa treneren at neste kamp så,så...jeg får nesten ikke spille!"
Oi. Dette stikker litt dypere enn en medspiller på samme alder som har sagt noe sårende.
Sønnen min bekrefter at han egentlig har lyst til å dra på trening og, men han er jo så dårlig at det ikke er noe vits.
Jeg forteller han at jeg skal snakke litt med treneren for å finne ut av dette. Han godtar dette, og vi blir enige om at søppelposen med fotballutstyret ikke skal kastes..enda.

Jeg ringer treneren, og han bekrefter at han har snakket med sønnen min om neste kamp. Han sier at "de ble enige"... om at sønnen min skal få spille litt, men han må regne med at de andre nok får spille mer i neste kamp, og uten å si det direkte, så er grunnen nivået sønnen min har, eller ikke har. Han sier det også rett ut at han er usikker på om sønnen min bør fortsette, "men det er en avgjørelse ikke han kan ta" ...." men av hensyn til de andre barna..."

Jeg tror knapt det jeg hører.
Dette er barneidrett! Ikke proffsatsing, ungene er 6-7 år og må få lov til å være barn. Ikke alle barna som deltar på forskjellige treninger trenger være gode, eller kanskje engang vil bli gode. De vil
spille fotball, danse, svømme fordi de synes det er gøy, og være sammen med kameratene sine.
Hvis kun talentene skal få lov til å fortsette allerede så tidlig, så går vi mot et samfunn jeg er ikke harlyst til å være en del av.

Jeg måte bare få det ut - litt oppgitt her nå.

29-08-17, 11:10	#1
Dilleline Nybegynner Medlem siden: Aug 2017 Innlegg: 2	Jeg fant fotballskoene til sønnen min i søppelet Jeg er usikker på om jeg har lagt denne i riktig underforum, admins kan gjerne flytte til mer riktig om øsnkelig. Dagen etter fotballtrening, kommer sønnen min på 7 år bort og spør om han skal ta med søppelposen ut i søppelbøtta siden han hadde ryddet litt, og hadde litt og kaste selv. At han tilbyr seg å gå ut med søppelet, er så skjelden at jeg lurer på hva han skal kaste. Nei, han hadde ryddet litt i ting han ikke ville ha lengre. Jeg ser oppi posen han har tenkt til å gå ut med, og sammen med litt ødelagte leker og vanlig søppel, ligger fotballskoene hans. Ikke bare fotballskoene heller når jeg ser litt nærmere etter - leggskinn, fotballstrømper, og fotballdrakta for laget hans, den røde drakten med nr 3 på ryggen. Drakten han var så stolt over å få for noen måneder siden - han hadde fått samme draktnummer som Pappa'n sin hadde hatt når han spilte fotball! Drakten jeg ikke fikk han til å ta av seg de første dagene - han sov i fotballdrakten. Jeg spør han da selvfølgelig om hvorfor han skal kaste fotballutstyret sitt? "Jeg har ikke bruk for det lengre - jeg skal aldri på fotballen igjen!" Her må jeg trå litt forsiktig merker jeg, vi har hatt samtaler med treneren om innsatsvilje og hans personlige utvikling, og den korte versjonen er at treneren ikke har sagt det direkte, men langt mer enn antydet at sønnen min ikke er veldig god til å spille fotball, og konsentrasjonen, vel, den varierer. Vi har vært inne på å ta en pause, men når vi har snakket med sønnen vår om dette, så har han argumentert, så godt som en 7-åring kan, at han liker å spille fotball, og harikke noe ønske om å slutte. "Skjedde det noe på treningen i går siden du ikke vil på fotballen mer?" spør jeg forsiktig. Jeg hadde jo vært der selv i går, og ikke sett noe spesiellt som skulle tilsi dette. Litt ablegøyer, ikke full innsats - men ikke noe mer eller mindre tull enn de andre på laget, eller man kan forvente av en 7 åring. Treneren hadde tatt han litt til side på slutten og snakket litt med han, men dette skjer ofte, med de fleste på laget. Det kan være alt fra skryt om at det gikk veldig bra på trening i dag til litt småkritikk av innsats eller liknende. "xxx (en av de andre guttene på laget, i parallellklassen på skolen) sa til meg på skolen i dag at jeg var så dårlig at ingen ville ha meg på laget!" Ok, dette høres jo litt ut som en overreaksjon, storm i vannglass om du vil. Men vår jobb som foreldre er jo blant annet å rydde opp i slike situasjoner, så jeg setter meg ned på sengekanten, ber han komme bort og prøver å roe kaoset litt. Vi har knapt nok rukket å sette oss ned, før han fortsetter, og jeg ser også tårene begynner å komme. "Og på treningen i går så sa treneren at neste kamp så,så...jeg får nesten ikke spille!" Oi. Dette stikker litt dypere enn en medspiller på samme alder som har sagt noe sårende. Sønnen min bekrefter at han egentlig har lyst til å dra på trening og, men han er jo så dårlig at det ikke er noe vits. Jeg forteller han at jeg skal snakke litt med treneren for å finne ut av dette. Han godtar dette, og vi blir enige om at søppelposen med fotballutstyret ikke skal kastes..enda. Jeg ringer treneren, og han bekrefter at han har snakket med sønnen min om neste kamp. Han sier at "de ble enige"... om at sønnen min skal få spille litt, men han må regne med at de andre nok får spille mer i neste kamp, og uten å si det direkte, så er grunnen nivået sønnen min har, eller ikke har. Han sier det også rett ut at han er usikker på om sønnen min bør fortsette, "men det er en avgjørelse ikke han kan ta" ...." men av hensyn til de andre barna..." Jeg tror knapt det jeg hører. Dette er barneidrett! Ikke proffsatsing, ungene er 6-7 år og må få lov til å være barn. Ikke alle barna som deltar på forskjellige treninger trenger være gode, eller kanskje engang vil bli gode. De vil spille fotball, danse, svømme fordi de synes det er gøy, og være sammen med kameratene sine. Hvis kun talentene skal få lov til å fortsette allerede så tidlig, så går vi mot et samfunn jeg er ikke harlyst til å være en del av. Jeg måte bare få det ut - litt oppgitt her nå.