Flere med besteforeldre som ikke henger med i svingen?

[Appelsin]

Jeg tenker at det har å gjøre med hvor nært forhold man har til de man får gavene fra.
Jeg tillater meg å bli lei meg hvis jeg får noe rart eller noe helt off-size av noen jeg anser som nærmeste familie. Er det sokkene fra grandtanta (som ikke ser barna mer enn en gang i året) som ikke passer i det hele tatt, er jeg ikke noe nøye på det.

Mine foreldre spør etter ønskeliste hvert år, og vil ha størrelser spesifisert. Svigers liker å finne på gaver selv og det blir som regel veldig bra - bortsett fra 4-årsgaven til Brun som ble vinterdress nr. 3. Akkurat sånne ting synes jeg det er fornuftig å spørre mottakeren(s foreldre) om er lurt eller ikke.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Mine barn fikk mange gaver til jul. Det får de alltid. De likte absolutt alt, og absolutt alt var riktig merke, riktig størrelse og akkurat som de ønsket.

Det blir nemlig det når de eneste de får gaver fra er allium, Drammen og meg. Pluss noen twistposer de bytter med kompiser.

Jeg tenker at det hadde vært litt hyggelig å kunne flire godt av å se fjortisen skulle tråkke syvogførr-føttene ned i ullsokker størrelse fjorten år og tenke at jammen har tante bommet på skostørrelsen i år. Men her i huset blir det ikke sånn, for tante sender ikke gave. Ikke bestemor heller. Eller bestefar.

(Det er lov å være skuffet over gaver likevel. Men når ungene står og griner og går i oppløsning over at gavene må byttes til riktig størrelse så er det på tide å snakke litt alvorlig med dem, tenker jeg.)

Du kan gjerne sende meg ønskeliste i forbindelse med neste bursdag eller jul, jeg garanterer at det blir i feil størrelse, feil farge, og at pakken kommer to uker for seint. Hvis jeg får ånden over meg kan det til og med hende at jeg strikker noe selv. Siden jeg aldri strikker etter oppskrift blir det som regel meget underholdende plagg. For eksempel sprader litjtausa rundt i en ullkjole jeg strikket som barselsgave til ei venninne. Den er litt vid i halsen, men veldig fin.

[polarjenta]

Vi hadde gaveåpning i går, og stort sett passet det meste, det eneste var genseren storebror fikk fra oldefar som gjerne kunne vært en størrelse større. Det er ingen stor krise, men det er litt dumt at lapper er tatt av slik at å bytte er umulig. Men pytt, pytt, storebror har en lillebror som kan arve. Mine barn får ikke gråteanfall av at noen av klærne ikke passer, jeg tror de ikke tenker så mye over det rett og slett.

Jeg syns selvfølgelig det greieste er om man får spørsmål om størrelser, men det er jo ingen krise.

[Musemus]

Opprinnelig lagt inn av Musemus, her.

Her er jeg også. I tillegg er det kjedelig at nesten ALT man får må byttes, barn vil jo gjerne prøve og ha på seg alt når de får noe. (Jeg husker tilbake at jeg syns det var veldig artig selv)
Jeg har et familiemedlem som er sånn - kjøpt på salg for "hundre" år siden, kan ikke byttes, feil størrelse og prislappen står på. Hvert år. Og jeg blir oppgitt, for det blir kjøpt så mye (unnskyld) skit at jeg fatter ikke hvorfor - det blir bare slengt med i gavene. I år: babylue til 4-åringen, blant annet.
Det er ikke verre enn å spørre etter størrelser! Eller til tantebarnet mitt på 10 år: Klær str 6 år.
Jeg klarer faktisk å hisse meg opp over sånn.

Mannen hadde snakka med dette familiemedlemmet, hvorpå hun hadde spurt om klærne passet. Lua til 4-åringen hadde hun kjøpt på Nille, den var jo så billig. Jaja. Selv om den var femten nummer for liten.