Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg blir aller mest glad for komplimenter som kommer fra unger i 5-6 års alder, for de er alltid dønn ærlige.

(Favorittkomplimentet mitt noensinne: Åh, Ingagh, du har så deilig og tjukk mage, du! Sagt med sukk i stemmen fra "Mia" 6 år, før hun la seg godt til rette med hodet mot magen min og sovna der hun lå.)

Ja, komplimenter fra barn er de beste. Derfor gir jeg masse komplimenter til barna mine slik at jeg får masse tilbake.

[ming]

Jeg blir aller mest glad for komplimenter som går på jobb - enten de kommer fra elever, foreldre, kolleger eller andre. Jeg har en veldig sterk identitet som lærer, og det er godt å føle at jeg lykkes.

Komplimenter på vekt hatet jeg dypt og inderlig. Nå har jeg gått ned snart 40 kg i løpet av halvannet år, så jeg får en del kommentarer kan du si. Jeg syns jo selv jeg ser bedre ut nå en for 37 kg siden, men jeg vil helst ikke at andre skal vurdere meg på den måten. Det morsomme er at ikke en eneste elev har kommentert nedgangen. Fra foreldre har jeg fått kleine kommentarer (lurer på om de føler at de må si noe?), og enkelte kolleger kommenterer hele tiden. At de nærmeste, som er informert om prosjektet, spør hvordan det går fra tid til annen er ok, men at noen føler at det er på sin plass å kommenterer kroppen min ukentlig kann jeg ikke skjønne. Det er forsvinnende lite selvfølelse knyttet til kropp for min del.

Andre generelle komplimenter på utseende, typ hår, klær osv, er bare hyggelig, men sjelden noe som fester seg.

Komplimenter fra ungene mine om at jeg er en bra mamma, er det aller beste. Eller som minsten sa en tidlig morgen på badet noen år tilbake «Mamma, du e like fin som ei sæsse!» Det kom fra hjertet.

[zinatara]

Jeg liker ikke komplimenter om utseendet, men det er noe jeg prøver å jobbe litt med. Fordi jeg tror det handler mer om at mitt eget kroppsbilde ikke passer overens med komplimentene. Og jeg liker det ikke når jeg er helt uforberedt på komplimentet og det blir gjort i plenum.

Det jeg liker best er kompliment som går mer på indre kvaliteter. Som komplimenter om hvordan jeg håndterer morsrollen, jobb, at jeg har hjulpet dem på en eller annen måte eller at jeg er en morsom/interessant person å være sammen med. Jeg syns også det er ok å få komplimenter på matlaging, hobbyprosjekter ol.

Det viktigste er jo at det er ektefølt. For en del år siden hadde jeg en venninne som ga komplimenter i hytt og gevær. Men det føltes ikke ekte ut og til tider opplevde jeg det som nokså manipulerende. Og det er nok også en av grunnene til at vennskapet ikke varte.

[Miss Norway]

Jeg tar til meg komplimenter på ting jeg har gjort en effort med og som jeg bryr meg om. Alt annet er støy. Har jeg pyntet meg blir jeg skikkelig glad når noen legger merke til akkurat de delene jeg har gjort meg flid med. Sier noen i forbifarten at jeg ser bare flott ut går det inn det ene øret og ut det andre. Samme gjelder ros for at jeg er flink eller smart. Det bryr jeg meg ikke så mye om. Preller av.

Dessverre.

[OlleVia]

Jeg blir glad for alt av komplimenter. ����

[gnuri]

Jeg må bare innrømme at jeg er en sånn som trenger bekreftelse. Jeg har lett for selv å tenke at jeg ikke er pen nok, flink nok og hva har du, så jeg blir både glad og forbauset når noen gir meg en kompliment

[Drømmedama]

Jeg blir glad for alle komplimenter, men det er ekstra fint når de kommer fra mine nærmeste.

[Appelsin]

Når noen har blitt følelsesmessig påvirket av meg/noe jeg har gjort. At det gir mening å være meg, for andre enn meg selv.

Det behøver ikke være så stort. Da jeg studerte medisin og jobbet som sekretær på sykehuset om somrene, var det mange vikarleger der, og på den tiden dikterte de notater og epikriser, som jeg skrev. Iblant var det vanskelig å forstå hva de sa og mente, men jeg hadde vel et fortrinn ettersom jeg studerte medisin. En dag kom en svensk kirurg inn til meg og sa noe sånt som
"Det er så fantastisk når du skriver epikrisene mine, for du skriver dem akkurat sånn som jeg skulle ønske jeg kunne diktert dem".
Den tilbakemeldingen fikk meg til å føle at jeg gjorde ham glad, for arbeidsdagene hans ble litt lettere. Og da ble jeg glad også.

[rine]

For meg handler det mer om hvor komplimentet kommer fra enn om hva folk sier. Er det folk jeg liker, kjenner, eller på andre måter har et forhold til, tar jeg det til meg. Om det er utseende, jobbferdigheter eller personlige egenskaper spiller ikke så stor rolle. Ukjente menn, og de fleste kjente menn, som tror de gjør meg en tjeneste ved å kommentere rumpa mi eller håret, kan ta seg en bolle.
Har det på samme måte med kritikk: Jeg må føle at den personen som kritiserer meg har noe å fare med om jeg skal ta det til meg. Det er vel derfor jeg overlevde den første tøffe tiden på FP. Å ta meg nær av et ukjent nettvesen kalte meg "nek" eller "kynisk og slem" er et utenkelig scenario for meg. Nå kjenner jeg folk her bedre, men dere har fremdeles mindre injurierende kraft enn folk jeg kjenner RL.

[Chanett]

Det verste noen kan si til meg er at jeg ser flott ut til å ha født fire barn. Så om jeg bare hadde født to hadde jeg vært dvask og lite pen? Grrrr

I utgangspunktet liker jeg komplimenter av alle slag. Jeg blir mest glad når de kommer fra mennesker som betyr noe for meg.

[Blondie]

Jeg har måttet tenke lenge på denne. Blir jeg egentlig glad av komplimenter? Det kommer litt an på selvsagt og de ytre er vanskelige. Jeg vet hvertfall med sikkerhet at jeg oftere blir lei meg av komplimenter som går på utseende og ytre rammer, selv om de er positivt ment av avsender. Jeg er vant til å analysere i stykker budskapet, en ikke så veldig sjarmerende egenskap.

Komplimenter som omhandler min personlighet eller mine prestasjoner er annerledes, da blir jeg veldig glad. Kanskje spesielt hvis det indikeres at jeg er betydningsfull for en annen person. (egentlig uavhengig av om vedkommende er viktig for meg. ).

[Fersken]

Jeg blir stort sett glad for alle komplimenter, men det er ikke alle jeg husker like lenge.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Alle komplimenter og all kritikk betyr mye for meg.

Dette egentlig.

Jeg skulle dog ønske at jeg ikke alltid var så "flink" til å ta til meg kritikk, og ikke minst ta inn over meg kritikk. Om dere skjønner forskjellen. Jeg er flink til å la det bygge opp under et generelt dårlig selvbilde, har jeg erkjent for meg selv de siste årene.

Jeg blir generelt glad for komplimenter, uansett hva det er. Bare det å bli sett uansett hva jeg blir sett på er fint. Men det er klart at enkelte ting betyr mer enn andre, og noe husker jeg bedre enn andre ting.

Enkelte komplimenter kommer jeg aldri til å glemme. Som da sjefen min på en av mine tidligere jobber (vi snakker sikkert 12 år siden, minst) la en lapp i hylla mi den siste dagen min på jobb. Der stod det "Det er alltid trist når noen slutter, men noen ganger er det ekstra trist. Lykke til i ny jobb." Den lappen har jeg liggende i skuffen enda.

[nokon]

Eg synest dette er eit vanskeleg område og eg har nok ganske høg terskel for når eg opplever kompliment som ekte og oppriktige. Men noko av det som må til, er ei oppleving av at avsendar veit kva han eller ho snakker om. Kompliment frå folk eg har slippe tett innpå betyr meir enn kompliment frå framande. Kontekst betyr og mykje. Eg innser at eg ikkje svarer på spørsmålet her, men eg merker at det er fleire faktorar enn innhaldet i komplimentet som speler inn.

Ein ting eg kjenner er at kompliment som går på kven eg er, både kan vere sterkare og vanskelegare å ta til seg, enn kompliment som går på kva eg gjer. Og særleg når det gjeld prestasjoner innafor område der eg veit eg er flink. Dersom eg har gjort noko i kategorien "det skulle bare mangle at dette blei bra nok", betyr kompliment mindre enn dersom eg får ei oppriktig tilbakemelding på at eg har betydd noko for eit anna menneske.

[Pegasus]

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Hva med supersøt?

Heller det

[Libra]

Jeg blir glad og lettet over at så mange andre reagerer og føler det samme som meg ang kompliment som går på kropp og utseende. Jeg føler stort ubehag ved å føle at jeg blir sett og vurdert. Gikk ned en drøss med kilo og ble veldig klar over hvor mye folk egentlig hadde lagt merke til. Følte meg utakknemlig som ikke greide å sette pris på kommentarene. Og følte at det kanskje er forventet st man burde få med seg mye mer av endringer hos andre enn det jeg får med meg. Jeg setter pris på at folk bryr seg og forsøker å være hyggelig, men greier ikke helt å omsette det til en god følelse.

Jeg setter pris på kompliment som jeg opplever som ekte og som dreier seg om hvem jeg er og hva jeg presterer.

Eneste unntaket når det gjelder utseende, var da jeg en formiddag ble stoppet på gaten av en vilt fremmed (tilsynelatende edru ) og fikk kommentar på øynene mine. Vet ikke hvorfor det var noe som føltes så godt. Sannsynligvis det fullstendig spontane og kommentar på noe konstant.

[Blondie]

Jeg takler overhodet ikke kommentarer på kropp, så der er du definitivt ikke alene. Faktisk så mye at jeg kvier meg til å måtte gå ned igjen, det fokuset fra omgivelsene er fælt.

[Karamell]

Jeg liker stort sett de fleste komplimenter, tror jeg. Jeg føler ikke at jeg overøses av dem, så om det kommer noen blir jeg glad. Sjefen min er ganske flink til å gi meg komplimenter for kompetansen min og det synes jeg er hyggelig. Jeg blir også glad når noen tar kontakt med meg for å være sammen med meg eller vil prate med meg for da kan jeg vel anta at de liker å tilbringe tid sammen med meg.

[Pebbles]

De komplimentene jeg blir mest glad for, er om noen forteller meg at jeg gjør en forskjell for noen, at jeg bidrar med noe positivt i livene til andre. Det betyr veldig mye når de kommer fra egne barn, annen famile/venner, og ikke minst elever/foreldrene deres.

Det komplimentet som betyr minst for meg, eller snarere påvirker meg negativt, det er når noen med begeistring kan fortelle meg at de synes jeg har blitt tynnere. Da blir jeg bare litt trist over at de i det hele tatt hadde brydd seg med å være opptatt av vekten min i utgangspunktet. Komplimenter om å "se ung ut for alderen" er også Skal man først komplimentere noen for utseende synes jeg man skal gjøre det uten forbehold og heftelser.

[Katta]

Kommentarer på utseende kan jeg synes er ok på ufarlige områder, for eksempel "den genseren var veldig fint til deg" og den typen ting. Kommentarer på vekt er skrekkelig, og det bruker være veldig massivt også. Veldig hvor folk kjenner at de må kommentere akkurat vektnedgang.