Kj-lyden

[zinatara]

Når vi kom flyttende fra Oslo til Nord-vestlandet på 80-tallet ble min bror sendt til logoped pga. dette. Jeg har inntrykk av at det ikke er noe som skjer lenger. Mine barn bruker kj-lyden og det er vanlig å kunne i den dialekten vi snakker. Men jeg ville nok ikke rettet på andre som uttaler den feil. Skal innrømme at jeg syns det er litt merkelig og legger godt merke til det når det sniker seg inn i det skriftlige. Ser enkelte ganger at folk kan finne på å skrive ord som starter med skj som kj eller omvendt, sikkert fordi de er usikker på hvile ord som begynner med hva når lyden blir den samme. Ei jeg kjenner skrev f.eks. om at hun skulle kjøpe seg kjørt.

[zinatara]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Personlig synes jeg den vanvittige anglifisering er en mye større kamel å svelge enn manglende kj-lyd.

Der har du et av mine barn. Han har på enkelte områder et større ordforråd på engelsk og finner ofte på å bare endre endingen på engelske ord for å fornorske dem. Blant annet kalte han tyngdekraften for graviteten.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Personlig synes jeg den vanvittige anglifisering er en mye større kamel å svelge enn manglende kj-lyd.

Til og med ungene mine humrer av mentorene i The Voice. Særlig Ina, hun er herlig språkforvirret.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Der har du et av mine barn. Han har på enkelte områder et større ordforråd på engelsk og finner ofte på å bare endre endingen på engelske ord for å fornorske dem. Blant annet kalte han tyngdekraften for graviteten.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Der har du et av mine barn. Han har på enkelte områder et større ordforråd på engelsk og finner ofte på å bare endre endingen på engelske ord for å fornorske dem. Blant annet kalte han tyngdekraften for graviteten.

Det er sånt min gjør også. Og ofte opplever jeg at jeg ikke forstår hva han sier fordi han har et ordforråd på engelsk som er veldig annerledes enn mitt. Mens mannen min, som også er interessert i dataspill, alltid skjønner hva han mener.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det er sånt min gjør også. Og ofte opplever jeg at jeg ikke forstår hva han sier fordi han har et ordforråd på engelsk som er veldig annerledes enn mitt. Mens mannen min, som også er interessert i dataspill, alltid skjønner hva han mener.

Ja, mannen og guttungen snakker også ofte sammen på dataspilsk, og da faller jeg av med en gang. Det blir helt kaudervelsk for meg.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det er for øvrig flere ting ungene sier som jeg bare observerer med interesse, uten å kommentere, og undrer meg over hvor de har lært det. Er det dialekt (de snakker ikke samme dialekt som noen av oss foreldrene)? En generasjonsgreie? En lokal sjargong mellom dem og deres venner? Noe de selv har funnet på? For eksempel, i stedet for både "lå" og "la" (ser det ut til) sier særlig de to yngste "lagg". Æ lagg mæ ned. Æ lagg på gresset. Også bruker de preposisjonen "til" på en annen måte enn meg. "Jeg sitter på til Gina". Det betyr altså ikke at hun sitter på med noen hjem til Gina, det betyr at hun sitter på med Gina. "Jeg er på besøk til Jørgen", i stedet for "jeg er på besøk hos Jørgen", som jeg ville ha sagt.

Fasinerende ...

Det gjorde/gjør mine også! Og særlig på la, av en eller annen grunn. Veldig rart. Mine sier "lo" i stedet for "la" og følgelig "ledde" i stedet for "lo". De må konsentrere seg for å gjøre dette riktig, etter at jeg har fortalt dem at det bare er helt feil.

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Personlig synes jeg den vanvittige anglifisering er en mye større kamel å svelge enn manglende kj-lyd.

Ja, det er helt vilt. Mine bøyer også de engelske ordene på norsk, og kan finne på å si: "Oi, deilig middag, den er en hel stækk med obsidian!" :koko:

[Fersken]

Jeg får litt spader av sj-lyder der det egentlig skal være kj-lyd. Nå bor jo jeg i Stavanger og her er det en tynn sj-lyd og ikke en sch-lyd som jeg ofte opplever/innbiler meg det er mer av andre steder. Sjylling, kjylling eller schylling, det er stor forskjell på disse altså.

Dialekten jeg er oppvokst med har tydelige skille på kj-lyd og sj-lyden.

Kjede vs sjede vs schjede.

[nolo]

Dette er ikke noe jeg irriterer meg over, og jeg tviler på at noen vil ha tungt for å forstå hva som menes hvis noen snakker om halssjede eller blåsjell i stedet for halskjede eller blåskjell. De kan irritere seg, men de får ikke gjort noe med det. Ikke bør de gjøre noe heller.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Fersken, her.

Jeg får litt spader av sj-lyder der det egentlig skal være kj-lyd. Nå bor jo jeg i Stavanger og her er det en tynn sj-lyd og ikke en sch-lyd som jeg ofte opplever/innbiler meg det er mer av andre steder. Sjylling, kjylling eller schylling, det er stor forskjell på disse altså.

Dialekten jeg er oppvokst med har tydelige skille på kj-lyd og sj-lyden.

Kjede vs sjede vs schjede.

Jeg så nettopp råmateriale til en filmsnutt laget av vgs-elever her i området:

Jente 1: Og så blir det et kjempestort loppemarked!
Jente 2: Hihihi, du sa «kjempestort»! Det heter jo «schempestort»!
Jente 1: Gjør det? Kjempestort, schempestort. Å ja! Du har rett! Vi begynner på nytt!
...
Jente 1: Og så blir det et schempestort loppemarked!

[Fersken]

[star]

Jeg retter på mine hvis de sier feil. Men kan ikke huske at de har gjort det noen gang. De har blitt godt opplært.

[Fjols]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Og jeg er ikke enig i at sj-lyden er sjelden i nord mer – flere og flere av elevene mine bruker den.

Interessant, jeg har til gode å høre noen av vennene til barna ha utfordringer med lyden, men det er nok et litt snevert grunnlag uttale seg på.

[Fjols]

Niobe,

Til opplysning, jeg retter kun på egne på barn, ikke at de har trøbbel med dette da.
Eller forresten, jeg har rettet på venninner/kollegaer, en sjelden gang.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Her i huset har det blitt forbudt å kommentere dette, etter at yngste datter, som ikke får det til, på et tidspunkt gikk fra å være den gladeste, mest kvitrete og skravlete ved matbordet til å gradvis stilne og bli mer og mer taus. I følge henne selv, etter en del runder med bekymring og spørsmål, fordi vi foreldrene stadig "hakket" på henne ved å fortelle at hun snakket "feil", forsterket av at søsknene (som skiller mellom disse lydene helt fint) hadde begynt å herme etter henne hver gang hun gjorde det. Og nå torde hun ikke snakke så mye lenger, og begynte å bli usikker på å snakke også i andre sammenhenger, særlig rundt voksne, noe hun aldri har vært før (tvert om, alltid fått skryt for å være så flink til å uttrykke seg og snakke for seg for alderen). Det var et slag i trynet gitt, som svei skikkelig, og som jeg fortsatt sliter skikkelig med å svelge. Jeg skal i alle fall love at denne talefeilen aldri har vært et tema siden, og heldigvis har hun begynt å komme tilbake til sitt gamle, skravlete selv, noe begrenset av alderen hun er i selvsagt, men det er mer naturlig. Og vi voksne har lært en viktig lekse.

Ordene som kommer ut avslører ganske kjapt at hun er alt annet en kort, noe de fleste heldigvis forstår etter å ha snakket litt med henne. Så jeg lar det fare, og satser på at hun kommer seg opp og fram i livet uansett. Alt er bedre enn at hun ikke tør å snakke av redsel for å bli rettet på i alle fall.

Dette var tankevekkende, og jeg forstår datteren din godt, og syns du har taklet det helt ypperlig. Takk for at du deler.

Jeg syns det er en uting å stadig korrigere folks talemål. Hvis man har sagt i fra en gang at sånn uttales det (etter egen talenorm), så har man sagt i fra. Det føles nedverdigende å bli tatt på hvordan du uttaler noe fremfor hva du sier. Det avbryter taleflyten, og det gjør ikke den som snakker noen som helst tjeneste. Den eneste som blir noenlunde (selv)tilfreds er den som korrigerer.

[Kaija]

Når jeg underviser om næringskjeder eller kjedereaksjoner ser jeg meg nødt til å uttalepresisere, men jeg korrigerer ikke elevene enkeltvis, utenom hvis jeg vet helt sikkert at dette kan de egentlig.
Mine egne barn retter jeg på, for de kan forskjellen. Sier de feil er det enten fordi de har hørt feil uttale for mange ganger, eller fordi de vil terge meg.

[Elise]

Hun ene datteren min sier aldri kj-lyden, det blir bare kommentert når hun sier ting som gir en helt annen betydning. Kanskje to ganger siste halve året, begge deler handlet om smykker, ikke underliv.

Hun har ikke en full skj-lyd, men en slags mellomting som det også ble skrevet om over her.

[oslo78]

Privat har det blitt rettet på fra barna var små, og lyden var på plass samtidig med andre lyder. Blant elevene mine er det ca 50% som ikke kan si denne lyden, og det har ikke sammenheng med talefeil.

[Malama]

Mine unger er korrigert privat og klarer det fint, selv om minstemor altså sliter med bøying av sterke verb, hun lagg, hun gidde, hun er 5 år. Det går nok over

Men som 5 åring et hun glad i "klart en kan" og etter å ha hørt en episode med en unge som d skjer nynorsk, mens den talefeilen at hun sier og for å. Men uttale av g, ÅG. Til den grad at det ikke var at hun likar "åg" møte besten, men hun tok bussen "ågleine".

Da kjente jeg at sjøtt og sjino er ikke noe jeg liker, men ågleine gjorde nesten litt vondt.

Men sjarmerende jente da.

[Fjols]

Jeg blir litt sånn trassig når det gjelder aksept for at lyden kan forandres, men forhåpentligvis kan mine barn bringe videre rett uttale til sine barn igjen.