Kj-lyden

[Fjols]

Leste et Si;D innlegg i Aftenposten, det var en ung lærerstudent som mente at man burde akseptere at språket er i stadig utvikling og derfor burde man således godta at enkelte sier «sjøtt» istedenfor «kjøtt».
Vedkommende hadde hatt trøbbel med kj-lyden hele livet og ville ikke bli rettet på mer.
Språket er i utvikling ja, men at man skal godta at kj-lyd blir sj-lyd blir for dumt, når det innebærer store forskjeller mtp. ordets mening.

Og en annen ting jeg har merket meg, er at det ikke er mange nordpå som bruker denne lyden feil, sjelden jeg hører unge mennesker bruke sj-lyd istedenfor kj-lyden her oppe. Barna våre har også fått inn med morsmelk at man ikke sier «sjøtt» eller «sjino».

https://www.aftenposten.no/meninger/...t-saa-noeye-da


Og før noen sier noe, jeg vet at enkelte kan ha uttale-utfordringer, som gjør enkelte ord vanskelig å si.


Hva tenker dere, skal man slutte å rette på kj-lyden fordi språket er i utvikling?

[Pøblis]

Nop. Det er uansett ikke så mange som ikke mestrer den lyden i løpet av de første årene på barneskolen.
Så jeg mener det ikke er språkutvikling, det er en talefeil hos de få som ikke klarer det.

Jeg er medlem av "Språkspalten" på FB, i følge enkelte medlemmer der, er det en epidemi. Men jeg omgås unge folk daglig, og vet ikke om noen som sier ski- istedet for kj-.

[Tjorven]

Jeg har en sønn som virkelig ikke hører forskjell. Ellers en svært oppegående fyr (13 år) som klarer det meste, men han hører rett og slett ikke forskjell og dermed bruker han i stor grad skj- når han snakker. Han kan lage kj-lyden når vi spesifikt ber ham om det (altså ber ham om å hviske hihihihihi), men siden han ikke hører forskjellen så skjønner han ikke helt når han skal bruke hvilken lyd.

Dessverre for ham, så har han fått meg som mor og jeg kommenterer det både støtt og stadig. Jeg begrunner det med at han i visse miljøer vil oppfattes som litt "kort" når han ikke klarer forskjellen.

Det er godt mulig at det er en språklig utvikling, men jeg er kjerring nok til å "tenke mitt" når voksne folk ikke klarer å skille disse lydene.

(For all del; ungene mine har hatt lærere som ikke kan forskjellen heller. Så det er en utvikling. Jeg bare vil ikke ta det helt innover meg.)

[Toffskij]

Det er klart det er en naturlig språkutvikling. Tøysejenter. I noen dialekter er den nesten enerådende, i andre går det litt treigere. Men det er alltid den yngste generasjonen som vinner.

Det er jo en del vestlandsdialekter som uttaler <sj> med separat s og j. Det er det som er den historiske uttalen, og det er akkurat samme type endring som har gått for seg i de dialektene som uttaler den som én hvislelyd/frikativ. Det var sikkert noen som var sure for det skiftet en gang også. (Det er naturlig å mislike språkendringer, men det betyr ikke at man har rett.)

[My]

Jeg tenker man kan godta eller ikke godta så mye man orker, men fortsatt ikke bestemme hvordan andre folk skal snakke. Man kan selvsagt kommentere og korrigere, men det synes jeg er mer utidig enn å uttale en lyd feil.

Man kan jo også synes det er feil å skarre på r-ene. Det er noe jåleri som ble innført med adelen en gang for et par århundrer siden, og som ikke hørte hjemme i det norske språket.

Bergenserene både skarrer og sier skjole. Makan.

[Toffskij]

Og det er selvsagt sant at den nye varianten så langt er litt sosialt stigmatisert. Men det går over med tida, det også.

[frukt]

Jeg ser på det som en utvikling, ja. Språk vil jo alltid endre seg enten vi vil det eller ikke. Men jeg plages også lite av andres uttale. Jeg flirer dog litt når min mor sier "pissa" til pizza.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det er klart det er en naturlig språkutvikling. Tøysejenter. I noen dialekter er den nesten enerådende, i andre går det litt treigere. Men det er alltid den yngste generasjonen som vinner.

Det er jo en del vestlandsdialekter som uttaler <sj> med separat s og j. Det er det som er den historiske uttalen, og det er akkurat samme type endring som har gått for seg i de dialektene som uttaler den som én hvislelyd/frikativ. Det var sikkert noen som var sure for det skiftet en gang også. (Det er naturlig å mislike språkendringer, men det betyr ikke at man har rett.)

Haha, du jar selvsagt rett. OG jeg snakker med et snevert østlandsområde som erfaringsgrunnlag. En venninne fra Stavanger bruker disse lydene på en helt annen måte.
Men her jeg bor, sier ungene det omtrent slik Wenche Foss eller dronning Sonja ville ha gjort.

[Frøy]

Det skulle ha tatt seg ut om jeg måtte slutte med å si sjød, sjyddkager, sjole og sjino. Da hadde jeg blitt stum tror jeg.

Men at det ser tåpelig ut når man skriver det slik det er jeg enig i.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har en sønn som virkelig ikke hører forskjell. Ellers en svært oppegående fyr (13 år) som klarer det meste, men han hører rett og slett ikke forskjell og dermed bruker han i stor grad skj- når han snakker. Han kan lage kj-lyden når vi spesifikt ber ham om det (altså ber ham om å hviske hihihihihi), men siden han ikke hører forskjellen så skjønner han ikke helt når han skal bruke hvilken lyd.

Dessverre for ham, så har han fått meg som mor og jeg kommenterer det både støtt og stadig. Jeg begrunner det med at han i visse miljøer vil oppfattes som litt "kort" når han ikke klarer forskjellen.

Det er godt mulig at det er en språklig utvikling, men jeg er kjerring nok til å "tenke mitt" når voksne folk ikke klarer å skille disse lydene.

(For all del; ungene mine har hatt lærere som ikke kan forskjellen heller. Så det er en utvikling. Jeg bare vil ikke ta det helt innover meg.)

Her i huset har det blitt forbudt å kommentere dette, etter at yngste datter, som ikke får det til, på et tidspunkt gikk fra å være den gladeste, mest kvitrete og skravlete ved matbordet til å gradvis stilne og bli mer og mer taus. I følge henne selv, etter en del runder med bekymring og spørsmål, fordi vi foreldrene stadig "hakket" på henne ved å fortelle at hun snakket "feil", forsterket av at søsknene (som skiller mellom disse lydene helt fint) hadde begynt å herme etter henne hver gang hun gjorde det. Og nå torde hun ikke snakke så mye lenger, og begynte å bli usikker på å snakke også i andre sammenhenger, særlig rundt voksne, noe hun aldri har vært før (tvert om, alltid fått skryt for å være så flink til å uttrykke seg og snakke for seg for alderen). Det var et slag i trynet gitt, som svei skikkelig, og som jeg fortsatt sliter skikkelig med å svelge. Jeg skal i alle fall love at denne talefeilen aldri har vært et tema siden, og heldigvis har hun begynt å komme tilbake til sitt gamle, skravlete selv, noe begrenset av alderen hun er i selvsagt, men det er mer naturlig. Og vi voksne har lært en viktig lekse.

Ordene som kommer ut avslører ganske kjapt at hun er alt annet en kort, noe de fleste heldigvis forstår etter å ha snakket litt med henne. Så jeg lar det fare, og satser på at hun kommer seg opp og fram i livet uansett. Alt er bedre enn at hun ikke tør å snakke av redsel for å bli rettet på i alle fall.

[celebelen]

Uansett hva man mener om utviklingen, er det en uting å rette på andre (med unntak av egne barn, til en viss grad).

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Uansett hva man mener om utviklingen, er det en uting å rette på andre (med unntak av egne barn, til en viss grad).

[Luftslottet]

Ingen av barnas venner klarer denne lyden. :datapunkter:

Yngstemann har potensiale, mens eldstemann har en annen, mer vanlig lyd han ikke greier å si riktig, så da gidder jeg på ingen måte å bruke krefter på å pelle av ham en lyd som alle andre bruker.

Men de får ikke si et hamster, altså.

[My]

Det er for øvrig flere ting ungene sier som jeg bare observerer med interesse, uten å kommentere, og undrer meg over hvor de har lært det. Er det dialekt (de snakker ikke samme dialekt som noen av oss foreldrene)? En generasjonsgreie? En lokal sjargong mellom dem og deres venner? Noe de selv har funnet på? For eksempel, i stedet for både "lå" og "la" (ser det ut til) sier særlig de to yngste "lagg". Æ lagg mæ ned. Æ lagg på gresset. Også bruker de preposisjonen "til" på en annen måte enn meg. "Jeg sitter på til Gina". Det betyr altså ikke at hun sitter på med noen hjem til Gina, det betyr at hun sitter på med Gina. "Jeg er på besøk til Jørgen", i stedet for "jeg er på besøk hos Jørgen", som jeg ville ha sagt.

Fasinerende ...

[Polyanna]

Mine klarer det ikke. Jeg lurer på om det er fordi i min dialekt, så håndteres denne lyden helt annerledes. Jeg sier "Tsjøtt". Så jeg har ikke kunnet lære dem denne østlands-kj-en, som er mye nærmere skj enn den er i min dialekt. Så jeg har resignert og blitt sånn språk-progressiv som innser at dette er slik det går og ikke noe å slåss mot.

[Polyanna]

My: Og "det går fint" i stedet for "nei takk". Uendelig forvirrende for mine foreldre.

[Blå]

Jeg synes at dette er vanskelig. Jeg er 49 år gammel og har egentlig en veldig korrekt, nesten riksmålsaktig bergensk. Men jeg sliter med kj-lyden. Såvidt jeg husker fra egen barndom var det en tysklærer en gang som kommenterte det og det er alt. Mine foreldre er veldig opptatt av at det er galt nå, men det hørte det ikke da.

Jeg anstrenger meg for å si det riktig. Men det er så sterkt at jeg kan finne på å unngå ord som starter med den lyden dersom det finnes et synonym.

Og merker at det er en del som ikke har noen hemninger med å kommentere det dersom det glipper. Og, som My sier, det er ikke noe stas å bli rettet på.

Jeg tror også at dette er en utvikling som skjer og bør vel kanskje være glad for å være en trendsetter. Men, når holdningene er sånn som det kommer frem her, så er det virkelig ikke særlig gøy.

[Stompa]

Det er nok en tapt sak. Jeg blir gal, men innser at ballen ruller så fort nå at den neppe lar seg stoppe. Og jeg er ikke enig i at sj-lyden er sjelden i nord mer – flere og flere av elevene mine bruker den.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

My: Og "det går fint" i stedet for "nei takk". Uendelig forvirrende for mine foreldre.

Ikke minst. Jeg bruker å si, til min forvirrede svigermor, at huskeregelen er at "det går fint" betyr at det ikke går fint.

[Input]

Personlig synes jeg den vanvittige anglifisering er en mye større kamel å svelge enn manglende kj-lyd.