Vår forbrukerhverdag

[banana]

Jeg fant egentlig ikke et passende underforum, så jeg legger det her. Feel free to move it.

Jeg har for andre gang på en uke vært på Extra Leker og kjøpt bursdagsgaver. Til egne og andres barn. Jeg blir nesten kvalm av meg selv og forbrukersamfunnet når jeg går der. Det samme skjer hvis jeg går i endel andre butikker som selger ting som er veldig langt fra livsnødvendige.

Poden er 9 år, og rasende fordi han ikke få rkjøpe IPod for bursdagspengene. Han har en IPod Nano (er det dét det heter?), han har forsterker så han kan bruke den på rommet på høyttalere. Han bruker den aldri. Interessene skifter med vindretningen, og leker han ønsker seg så mye at han nesten er villig til å gå i krigen for dem er glemt uka etter at han har fått dem. Vesla på 5 år synes det er urettferdig at hun bare har 3 eller 4 barbiedokker. Forøvrig har hun rommet fullt av all slags stæsj og leker, alt med den fellesnevner at det sjeldent blir brukt. Vi har ingenting å gjøre høres så altfor ofte.

De vil at vi kjøper, kjøper, kjøper.

Jeg skammer meg over forbrukermentaliteten de opplæres til å ha. Vi er ikke tapt bak en stol selv heller, naturligvis. Vi kjøper det vi trenger, og helt sikkert mer til. Vi har det romslig økonomisk, men er nokså bevisst på hvordan vi bruker penger. Vi har en "regel" at vi alltid skal tenke oss om et par ganger: "er dette noe jeg virkelig trenger og vil ha glede av". Men selvsagt er vi forbrukere. Så det holder.

Jeg blir gal av dette. Bursdagene til ungene er en øvelse i å øke lasset med mer eller mindre brukelige leker og ting, som går i glemmeboka like fort. Å kjøpe gaver til andre bursdagsbarn gjør jeg regelmessig, med en sur bismak - ikke pga. pengene men fordi jeg lurer på hvorfor vi gjør slikt som ikke gjør oss eller barna lykkelige. Jeg har en følelse av at det bare øker begjæret. Kvantitet har overtatt for kvalitet på så mange fronter. Vi vil ha ting billig, og vi vil ha mye. Ungene lærer av oss. Jeg vil så gjerne motvirke dette, men føler meg ensom med min dårlige samvittighet som forbruker. Alle skal ha hytte og båt og Ipad og flere tv'er og minst to biler og diger villa. Hagemøbler på tre sider av huset, barnerom som renner over av ting.

Ting, ting, ting. Det går feil vei med oss mennesker, gjør det ikke? Jeg vet ikke hva jeg ville med dette. Det er et hjertesukk, jeg gremmes over meg selv, barna mine, samfunnet. Dette forbruket av ressurser er mer galskap enn jeg har ord for å uttrykke.