Er du fornøyd med personligheten din?

[Tussa]

Artig at ordet leken blir dratt fram for det er nemlig det eg kunne tenke meg vere litt meir av. Og med leken meiner eg ikkje å leike meg men å være meir spontan og seie meir ja til ting. No har det nesten blitt slik i heimen at om finn på noko aktivt spontant blir eg ikkje spurt en gong. Typisk sein båttur, kajakkpadling, familiepadel osv. Eg har blitt litt lat rett og slett

Ellers er eg egentlig fornøgd med personligheten min

[Nada]

Opprinnelig lagt inn av Nada, her.

Absolutt fornøyd med personligheten min.

Sånn at ingen tror jeg er sosiopat/annet:
Jeg har så klart ting jeg ikke er overbegeistret for, som for eksempel trafikk-sinne når folk ikke bruker blinklys, kjører feil i rundkjøringen og slikt. Er såpass introvert at jeg blir sliten av veldig lite sosialt. Blant annet.

Men i det store og det hele anser jeg meg selv som en bra person og fokuserer på det positive fremfor det negative i min personlighet.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Altså man kan ikke gå rundt å være 100 % fornøyd med personligheten sin til en hver tid, det er sosiopat-takter. Selverkjennelse og mulighet for vekst og whatnot er positivt, så lenge man ikke er selvdestruerende i uendelige analyser av seg selv.

Bør kanskje presisere litt hva jeg mente her - det er ikke at det ikke er topp å være fornøyd med den man er. Men alle disse trådene som ligger ute nå er jo littegrann brennbare, hvis det er lesere der ute som ender med å gå rundt og tenke at de er anormale og antagelig kraftig deprimert/selvhatende/hva nå enn bare fordi de ikke ELSKER personligheten sin, kroppen sin og matinntaket sitt 24/7 året rundt, så kan det være helt okei å normalisere at det er helt normalt og kanskje også litt sunt å ikke hverken strebe etter eller nødvendigvis mene at man har oppnådd perfeksjon.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bør kanskje presisere litt hva jeg mente her - det er ikke at det ikke er topp å være fornøyd med den man er. Men alle disse trådene som ligger ute nå er jo littegrann brennbare, hvis det er lesere der ute som ender med å gå rundt og tenke at de er anormale og antagelig kraftig deprimert/selvhatende/hva nå enn bare fordi de ikke ELSKER personligheten sin, kroppen sin og matinntaket sitt 24/7 året rundt, så kan det være helt okei å normalisere at det er helt normalt og kanskje også litt sunt å ikke hverken strebe etter eller nødvendigvis mene at man har oppnådd perfeksjon.

Det er litt det jeg var inne på i mitt innlegg også.

Et godt mål for både fornøyde og ikke-fornøyde er å være passe tilgivende og passe kritiske med seg selv. Å være like raus med seg selv som man er mot andre, hvis man er for selvkritisk, og å være like kritisk til seg selv som man er til andre, hvis man stadig mener at folk rundt seg er idioter.

Også er det ingen som klarer å være i balanse og sitt beste jeg til enhver tid.

[Taien]

Jeg vet egentlig ikke... Jeg er fornøyd med det at jeg kan forholde meg til mange typer mennesker, er høflig, snill og stort sett blid. Men jeg hater at jeg er så usikker i meg selv, at jeg måler meg i andre og at jeg aldri finner roen.

[m^2]

Ja jeg er jo det, sånn stort sett
Men jeg har måttet jobbe litt med at jeg kan ha et "engasjement" og et tempo som kan virke temmelig overveldende, visstnok, så jeg må jobbe med å tone det ned ift andre. Sitte litt på hendene, holde litt kjeft, puste litt før jeg hopper inn i ting, ikke forvente at andre er som meg og ikke forvente at de er strålende fornøyd med at jeg engasjerer meg. Både sosialt og på jobb.

Mamma ( ) sier jeg alltid har vært sånn, så det må jeg jo bare eie. Samtidig må jeg også eie hvordan det påvirker andre.

[Noba]

Jeg blir litt kritisk og streng av og til også synes jeg at jeg er altfor sta for både mitt og andres beste, men jeg tror jeg går mer i pluss enn i minus hva personlighet gjelder. Det som betyr mest for meg med hvem jeg er, er at jeg er flink til å se andre.

[Embriksmamma]

Herregud, nei.
Så til de grader vimsete, surrete og tankene overalt på en gang - legg til klumsete (ramler, tråkker over, slår meg OFTE!) og fra totalt stille og sosialt "awkward" til utadvendt, skravlete og sikkert skikkelig slitsom og intens.
Jeg er 51 år og føler at jeg overhodet ikke vet hvem jeg er egentlig, at jeg er mye overalt på en gang iallfall innvendig - og egentlig utvendig også.
Jeg har mye indre stress men er nok ganske god på å skjule det meste.

På jobb i barnehage blir jeg iallfall sett på som rolig og tålmodig - "og alltid glad og sprudlende" som en kollega sa. Og klumsete
Jeg er en ganske happy og fornøyd person tross mine skavanker så helt ille er det ikke.
Og jeg er snill, har et stort hjerte for mennesker og et enda større hjerte for dyr. Høflig er jeg og. Jeg prøver å leve med meg selv så godt jeg kan.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det er ikke noen fordel å være i den motsatte enden av skalen heller. Jeg er en sånn person som kan gå og gnage over at den og den så noe negativt til meg i april 1985, liksom. Skikkelig elefant, med andre ord. Har utrolig vanskelig for å "let it go".

Å, jada - her er jeg også.

[Karamell]

jeg har tenkt litt på dette med å ta mye plass.
Jeg liker godt at folk tar styringen i samtalen og prater og spør, for da slipper jeg, introverten, å tenke ut spørsmål. Da tenker jeg å fremmede man havner ved siden av i selskap. Jeg kom hjem fra utenlandstur med 80 fremmede i gruppe i går og svaret mitt er preget av dette. jeg liker mindre de som åpenbart er alfahanner/hunner og klikker seg sammen og brauter mye og ikke er inkluderende i slike store settinger. Det gir et a-lag og et b-lagspreg. Disse folka tar mye plass på en negativ måte.

[rine]

Ja, stort sett. Jeg har lett for å være glad for det jeg har, og lever etter mottoet "det ordner seg for snille jenter". Jeg er stort sett snill, tror jeg, og min erfaring er at ting ordner seg, på en eller annen måte. Det er få ting utenom kjipe greier i min aller nærmeste familie (og en generell tristhet med tanke på all krig og elendighet som plutselig blir så tett på, men som jeg får gjort lite med) som vipper meg av pinnen. Sammenlignet flertallet av nærmeste familie er jeg nok litt snarsint, men har blitt mye flinkere til å telle til 10 med alderen, så jeg tror ikke den delen av personligheten heller er noe jeg vil endre på.