Invitere med eller uten partner til 40-årslag?

[Pasta]

Jeg hadde gjort det slik du skisserer først. Det er det mest naturlige for meg.

[Avatar]

Takk dere! Da blir det som vi hadde tenkt. Jeg tror ikke partnere til kollegaer hadde hatt veldig lyst til å komme uansett. De vil jo ikke kjenne noen, annet enn sin egen partner.

[Joika]

Helt innafor. Du anser jo noen av partnerne som venner, andre ikke. Da er det jo egentlig ikke snakk om å be med eller uten følge her, men at du rett og slett ber de du anser som dine venner. Og det må du kunne gjøre.

[trøtt]

Jeg inviterte noen med og noen uten partner i mitt 40-årslag. Tror ingen syns det var rart.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Helt innafor. Du anser jo noen av partnerne som venner, andre ikke. Da er det jo egentlig ikke snakk om å be med eller uten følge her, men at du rett og slett ber de du anser som dine venner. Og det må du kunne gjøre.

Ja! Akkurat sånn.

[veobra]

Jeg synes det er helt greit å invitere vennepar og ikke partner til kollega ol. For egen del er det en del venner det vil være unaturlig å invitere uten partner, begge er gode venner. Mens for kolleger har jeg ikke nødvendigvis møtt partner og da er det naturlig å invitere uten partner. Det blir noe annet i mer formelle sammenhenger som feks et bryllup. Da hadde jeg invitert partner til kolleger også. Det blir også noe annet hvis en er uten parter og resten er med. Det høres ut som om du har en god miks til din fest.

[Avatar]

veobra: Enig med deg. I bryllup etc ville jeg gjort det anderledes også.

[Tjorven]

Jeg inviterte noen par og noen alene i mitt førtiårslag, men egentlig følte jeg det ikke sånn. Jeg inviterte vennene mine, og noen av dem er gift med hverandre. Hvis du skjønner hva jeg mener med det.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg inviterte noen par og noen alene i mitt førtiårslag, men egentlig følte jeg det ikke sånn. Jeg inviterte vennene mine, og noen av dem er gift med hverandre. Hvis du skjønner hva jeg mener med det.

Ja, det er slik jeg føler det også, så skjønner godt hva du mener.

Uansett godt å få bekreftet at jeg ikke er helt på viddene.

[polarjenta]

Jeg syns det høres greit ut å invitere som det du har tenkt.

[Che]

På bursdag har jeg tenkt som deg. Vennepar og venner. Jeg er nok litt farget av at jeg ikke er så interessert i å inviteres på bursdag til folk jeg ikke kjenner selv (av typen "bursdagen til en kollega av mannen min")

[Filifjonka]

Jeg har vært i mange feiringer der det har vært invitert både par og venninner uten følge, og syns ikke det er det minste merkelig. Jeg inviterte ca 50 da jeg feiret rundt tall, og jeg måtte begrense antallet utover dette. Hvis jeg skulle invitert alle med følge måtte jeg utelatt mange jeg egentlig hadde lyst til å invitere. Så det endte med at endel venninner ble invitert uten mann - jeg inviterte bare de mennene jeg kjenner best og omgås.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

På bursdag har jeg tenkt som deg. Vennepar og venner. Jeg er nok litt farget av at jeg ikke er så interessert i å inviteres på bursdag til folk jeg ikke kjenner selv (av typen "bursdagen til en kollega av mannen min")

Ja, enig.

[Bokormen]

Jeg synes det er helt ok både å bli invitert alene (til personer jeg jobber med eller kjenner privat), og det er selvsagt like ok at mannen blir bedt alene. Neste gang mannen eller jeg fyller et rundt tall vil vi helt sikkert både invitere vennepar og venner hvor vi ikke kjenner partneren. Da slenger vi jo gjerne på at han eller hun gjerne må bli med, det er jo bare hyggelig, men med all forståelse om de ikke vil i et selskap hvor de ikke kjenner noen.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg er nesten 100 % sikker på at jeg inviterte noen par og noen venner uten partner i min egen 40-årsdag, og jeg tror ikke det falt meg inn at jeg skulle gjort noe annet. Et par av vennene mine (som flere av FP-vennene, særlig de fra andre deler av landet) har jeg omtrent ikke sett partneren til engang, og det samme gjelder kolleger, dersom jeg skulle invitert noen av dem.

Jeg reagerer heller ikke på å bli invitert uten partner, dersom "bursdagsbarnet" ikke kjenner mannen min, selv om det er andre på festen som kommer som par. Hvis ikke mannen min kjenner vertskapet eller de andre på festen, men bare meg, ville jeg føle at jeg måtte "ta ansvar for ham" hele kvelden. Ikke tror jeg han ville hatt lyst til å komme på en fest der han ikke kjente noen heller. Og jeg ville overhodet ikke reagerer på det dersom han ble invitert på fest hos en kollega uten meg.

Dette!

[Guava]

Jeg tenker alle med partner eller ingen.

Vi har vært i sånne bursdager til kolleger og det har vært veldig hyggelig å ha med ektefelle. Å bli invitert alene når mange andre kommer som par synes jeg er merkelig og gjort noe med min lyst til å dra i selskapet i det hele tatt.
I bryllup synes jeg også det er rart å bare invitere en i et par.

[Filifjonka]

I bryllup er det noe annet syns jeg, det er en mer formell setting der det er vanlig å invitere par.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

I bryllup er det noe annet syns jeg, det er en mer formell setting der det er vanlig å invitere par.

Blant dem vi omgås er det like vanlig å invitere alle som par i bursdager dersom først noen inviteres som par.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Blant dem vi omgås er det like vanlig å invitere alle som par i bursdager dersom først noen inviteres som par.

Ja, men da funker jo det fint for dere. Men som du ser her så er det mange som har en annen måte å gjøre det på og synes det er greit. Jeg trenger absolutt ikke være med mannen i bursdag til kolleger eller andre jeg ikke kjenner, og jeg tror heller ikke han hadde vært så ivrig på å bli med i f.eks. bursdag til en fra forumet som han overhodet ikke kjenner.

Ofte må en jo prioritere litt når en skal invitere til litt større selskaper, og da vil jeg heller ha en kombinasjon av 40 venninner/venner/par, enn 20 venninner med mann som jeg knapt vet hvem er.

[Teofelia]

Jeg ville absolutt ikke forventet at mannen min skulle blitt invitert i et selskap der kun jeg kjente jubilanten. Vi er tross alt bare gift, ikke siamesiske tvillinger.

De gangene det er naturlig å invitere bare meg, kjenner jeg jo vanligvis jubilanten så godt at jeg er helt komfortabel med å gå alene. (Det er for øvrig ikke ofte jeg trenger mannen min som støtte i selskapslivet. Det er kun de gangene jeg knapt kjenner noen, og da er det vanligvis ikke så nøye med invitasjon i utgangspunktet.)