Filosofi (transperson som eksempel)

[007]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg quota Karamell for å kommentere, fordi eg fekk bakoversveis av eksempelet på kva du la i «åpne opp».

Enig med nokon og med Karamell og Skilpadda.

Og så regner jeg med at du skrev dette som en form for (om enn dårlig) eksempel, og ikke som noe du faktisk ville sagt.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Her snakker dere direkte om meg i en offentlig setting.

Jeg er litt usikker på hvorfor dere tenker at det å si til meg at jeg er taktløs og har manglende sosiale antenner i en offentlig setting hvor mange hører på er bedre enn å snakke om sin egen vekt i en privat setting? (selv om den man snakker til er overvektig)

Det er jo en veldig stor forskjell på å fortelle noen at de sier ting som virkelig ikke er greit å si, og å være den som sier ting som virkelig ikke er greit å si.

Jeg har tenkt en del på dette med plikt til å sette seg inn i ting, som vi diskuterte litt tidligere. Og jeg mener at som samfunnsborger, har man en plikt til å sette seg inn i temaer som er en del av samfunnsdebatten. Å lære seg om strukturell rasisme, selv om det ikke rammer en selv, for eksempel. Få med seg at man ikke lenger bruker ordet på n om hudfarge eller grupper av folk. Det er noe jeg forventer av folk rundt meg, og jeg blir overrasket når jeg møter folk som er helt uvitende om slike temaer.

[Ine]

Usikker på om det jeg tenker å skrive er relevant, men det å kommentere generelt om vekt og kropp, min eller andres, er for meg så sensitivt, at det gjør jeg svært sjeldent.

Hvis jeg hadde gått ned 30 kg og ikke kommentert det feks blant arbeidskolleger, og noen "åpnet opp" med å kommentere sin vektnedgang hadde jeg nok følt det upassende og pinlig.

[Polyanna]

Jeg husker ikke strikke-gate, og nå er jeg usikker på om jeg ved å spørre, gjør akkurat det dere er inne på, ikke skal gjøre. (Men hvis noen strømmer over av lyst til å forklare, så for all del ).


Angående å "spørre folk om hvordan underlivet deres ser ut", så er det selvsagt en omskrivning. Eller, altså, jeg har sett klipp fra helt UTROLIG kleine intervjuer der folk faktisk spør omtrent så direkte.

Men jevnt over, så spør folk om noe de tenker er relativt uskyldig ("ja, så er du, som ble født som biologisk mann, blitt til biologisk kvinne nå?"), uten å stoppe og tenke over at "shit, det jeg EGENTLIG spør om nå, er hvorvidt denne personen har foretatt en operasjon som innebærer at det og det gjøres med penisen som var der, det og det har blitt gjort for å lage en vagina, og det og det gjøres for at denne vaginaen skal bli værende der". Det er EKSTREMT intimt! Jeg husker da en tante spurte om jeg hadde måttet sy etter fødsel, og hvordan underlivet mitt opplevdes etter det? Det er liksom i den gata, bare verre.

EDIT: Og for å være helt tydelig, jeg syns folk BURDE stoppe og tenke på "hva betyr det egentlig, å spørre om det jeg spør om nå?"

[Ine]

Eg tenker at dette er så personleg at det er greit å la det vere heilt opp til den det gjeld å velje om hen vil snakke om det eller ikkje. Ikkje gjer det til eit ikkje-tema, men eg ville ikkje gjort det til eit tema heller.[/quote]

Dette oppsummerer det jeg tenker om temaet som er tatt opp i hi, jeg har samme oppfatning av slanking.

[Polyanna]

Ellers: Jeg er så preget av forum, at jeg stort sett ikke spør eller "åpner opp om" noen ting som helst, men satser på at folk deler det de vil dele. Av og til så betyr det nok at folk brenner inne med ting, fordi ingen tør spørre, og at de kanskje kunne ønsket seg at noen åpnet for en samtale de ikke startet selv.

Når det gjelder transpersoner, så vet jeg at det er såpass "utrygt" for mange, at jeg syns det er greit å signalisere, på et vis, at man er en "trygg" person. Men det tenker jeg man gjør best ved å bare dukke opp som et normalt menneske, og snakke som et normalt menneske, på en måte.

Min erfaring er at de deler det de vil dele, når de vil dele det. Alt fra en som aldri tar det opp på noen måte - der har vi blitt informert om pronomen og navn, så øvde vi iherdig hjemme, og har fulgt det siden. Til en som er kjempefascinert av sin egen prosess, og deler fritt og hemningsløst om hormoner og kirurgi og pronomen-avveininger og hva har du. (Da har vi også fått testet ut det med transpersoner og skifte-situasjoner, for det viser seg at det går an å skifte til badetøy like greit med et menneske man ikke kjenner så godt, både når det mennesket har pupper, og når puppene ikke er der mer. Man mister sjenansen ganske fort når det er ti minusgrader. )

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg har tenkt en del på dette med plikt til å sette seg inn i ting, som vi diskuterte litt tidligere. Og jeg mener at som samfunnsborger, har man en plikt til å sette seg inn i temaer som er en del av samfunnsdebatten. Å lære seg om strukturell rasisme, selv om det ikke rammer en selv, for eksempel. Få med seg at man ikke lenger bruker ordet på n om hudfarge eller grupper av folk. Det er noe jeg forventer av folk rundt meg, og jeg blir overrasket når jeg møter folk som er helt uvitende om slike temaer.

Dette!!

Sånn ellers så er det ikke noe jeg opplever at jeg trenger å spørre om i møte med transpersoner annet enn pronomen, hvis jeg er i tvil.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Når det gjelder transpersoner, så vet jeg at det er såpass "utrygt" for mange, at jeg syns det er greit å signalisere, på et vis, at man er en "trygg" person. Men det tenker jeg man gjør best ved å bare dukke opp som et normalt menneske, og snakke som et normalt menneske, på en måte.

Enig. Personlig ville jeg oppfattet mer eller mindre subtile hint som et signal på det motsatte av at vedkommende er en trygg person.

En gang var jeg i en diskusjon om hvorvidt det er greit for heteroseksuelle å bruke regnbue-symboler, eller om det burde være forbeholdt skeive. En av de ikke-skeive der sa at hen bruker regnbue-symboler for å signalisere at hen er en trygg person. Det synes jeg var en veldig fin tanke. På jobb bruker jeg regnbue-nøklebånd og har fått flere hyggelige kommentarer fra elever som setter pris på det.

Når det gjelder spørsmål om underlivet, er det vel ikke slik at folk spør direkte hvordan underlivet til noen ser ut, men det er påfallende hvor mange som tenker at det å for eksempel spørre noen om de "er operert" eller om "klitoris blir større når man får testosteron/penis krymper på testosteron-blokkere" er helt greit.

[Pøblis]

Jeg tror det er ganske anerkjent at streite folk som bruker regnbue-symboler er trygge personer, min erfaring er den samme som din, Input.
jeg jobber ganske mye med mangfold i ulike settinger, og tenker at hvis man ønsker å være en OK person, så behandle folk som om de er helt "vanlige", tenk over hvor heteronormativt man tenker og uttrykker seg, og styr nysgjerrigheten. Hvis man ikke synes det er det naturligste i verden å spørre den streite naboen om hvordan han har sex eller hva slags kjønnsorgan han har, så spør man ikke andre om det heller.

Selv om man er supernysgjerrig og gjerne vil vite.

[Input]

Det er dessverre også mange som gjør det helt bevisstløst, uten å ha noen gjennomtenkt tanke bak det, fordi det er trendy. Eller som tror de er trygge personer, men likevel kommer med helt hårreisende utsagn/spørsmål. Jeg opplever det så ofte at jeg dessverre i mange tilfeller omskriver min første samboer til «ei jeg bodde sammen med før», slik at folk tolker det som et kollektiv, fordi jeg ofte bare ikke orker. Noe som faktisk gjør litt vondt, fordi jeg skjuler en del av min identitet.

Det er også greit å være klar over at en del skeive mener at symbolet bør være forbeholdt oss som er skeive. Noe jeg er uenig i, men synes er et helt legitimt standpunkt. En kamerat sammenligner det med å skulle bruke hijab for å vise at man støtter muslimer, og den sammenlikningen kan jeg forstå.

[liefje]

Jeg kjenner en person som er lam og derfor i rullestol veldig godt. Hen er utrolig åpen og har omtrent ingen sperrer mot å fortelle og forklare ting, i alle fall har jeg ikke merket det. Det er utrolig lærerikt og befriende å ha en slik venn som jeg kan spørre om alt mulig og skulle omtrent ønske at jeg hadde sånne venner i alle slags grupper som er annerledes. Det har jeg såklart ikke, men har funnet kilder til informasjon på nett, f. eks. en dame på Instagram som er veldig åpen om ME som har lært meg mange ting som er nyttige siden en nær person har det og ikke deler mye selv. Såklart er denne Instagram-personen og min venn i rullestol bare enkeltmennesker og ikke representanter for alle med samme lidelse, men likevel veldig nyttige for meg når jeg møter andre mennesker. Det har aldri vært jeg som må trå feil eller «spørre og grave». Skjønner godt at ikke alle ønsker å være som disse to, men stor takk til dem som deler.

[Guava]

Det å være «trygg» tror jeg ingen kan ta for gitt at man er. Vi er bare folk alle sammen og har innøvde tankemønstre som lett kan gjøre at vi bommer. Jeg tror lett det kan bli kunstig å tenke for mye på oppskrifter for hvordan oppføre seg mot ulike grupper. Noen røde flagg finnes og de bør samfunnsdebatten ha lært oss. Ut over det er vi alle mennesker som møter andre mennesker. Det å bli generalisert som minoritet er ikke gøy. Hudfarge, legning, religion, etnisitet er en viktig del av identiteten, men det er ofte begrenset relevant i tidlige møter med andre.
Det å være symboler i solidaritet kan slå begge veier og der synes jeg også alle TERF-debattene, ulike regnbuer og symboler har gjort det mer komplisert. Jeg bærer et helt vanlig regnbueflagg når jeg deltar i Pride-parade. I møte med mennesker tar jeg for gitt at personen møter meg med åpent sinn og prøver det jeg kan motsatt.. og så kan vi bomme begge to. Jeg er ikke sikker på at det å ikle meg symboler eller signalisere noe spesielt overfor den jeg møter bare vil være positivt.

[Bloppy]

Spennende debatt. Jeg tror jeg har veldig lite fordommer mot andre mennesker generelt. Jeg er veldig glad i å bli kjent med folk, og veldig nysgjerrig på folk. Veldig åpent sinn og ønsker virkelig bare å lære og forstå. Jeg er ekstremt lite privat av meg, og det skal veldig mye til før jeg synes folk spør for mye eller deler for mye. Når jeg leser debatten her inne nå, så skjønner jeg at jeg må vokte meg vel. Jeg kan veldig fort finne på tråkke i salaten.

Og det har jeg sikkert gjort mange ganger. Jeg er enig i at enkelte ting bør man ha «lest seg opp på» eller fulgt nok med på til å forstå essensen av. Men likevel. Det er litt mye forlangt at folk skal lese seg opp på alt mulig og vite inngående ting om alt mulig.

Det går an å ikke være så forbanna lettkrenket også? Hvor ble det av å gi folk litt slækk. Hvorfor må alt være så PK hele tiden, at folk ikke tør å spørre? Jeg vil veldig gjerne lære å kjenne nye mennesker. Alle slags mennesker med andre bakgrunner enn meg. Men det er vanskelig da. Når man hele tiden er redd for å tråkke i salaten og redd for å krenke noen. Å spørre noen som ikke ser etnisk norske ut om hvor de har røttene sine fra, kunne jeg lett ha gjort. Og jeg ville lyttet med store ører og nysgjerrige øyne om de ville fortelle meg litt om den kulturen de har med seg. Ikke fordi jeg er lat og ikke gidder å lese meg opp, men det er begrenset hvor stor kapasitet jeg har. Jeg ville likevel elsket en sånn spennende samtale. Synd hvis den andre parten ville sett på det som frekt og et overtramp.

Nei, dette ble bare surr. Men jeg skjønner at jeg må passe på og legge en demper for min genuine interesse for andre mennesker.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Det går an å ikke være så forbanna lettkrenket også? Hvor ble det av å gi folk litt slækk. Hvorfor må alt være så PK hele tiden, at folk ikke tør å spørre? Jeg vil veldig gjerne lære å kjenne nye mennesker. Alle slags mennesker med andre bakgrunner enn meg. Men det er vanskelig da. Når man hele tiden er redd for å tråkke i salaten og redd for å krenke noen. Å spørre noen som ikke ser etnisk norske ut om hvor de har røttene sine fra, kunne jeg lett ha gjort. Og jeg ville lyttet med store ører og nysgjerrige øyne om de ville fortelle meg litt om den kulturen de har med seg. Ikke fordi jeg er lat og ikke gidder å lese meg opp, men det er begrenset hvor stor kapasitet jeg har. Jeg ville likevel elsket en sånn spennende samtale. Synd hvis den andre parten ville sett på det som frekt og et overtramp.

Nei, dette ble bare surr. Men jeg skjønner at jeg må passe på og legge en demper for min genuine interesse for andre mennesker.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

[annemede]

Folk kan tråkke i salaten og trampe i klaveret, helt uten å ønske det - hvordan man opptrer etterpå har nesten alt å si.

[Katta]

Det er jo alltid en fordel å ha noe bakgrunnskunnskap om diverse og mye, men jeg vil tro alle havner i ulike situasjoner hvor vi må innse at vi vet ganske lite. Eller at det vi vet er utdatert, unyansert eller til og med feil. Og i møte med mennesker kan vi bomme ganske solid på forventningene både med å spørre for mye og for lite. Stort sett er det raushet nok rundt omkring at sånne bommerter går greit.

Men å åpne opp for et tema… akkurat når det gjelder eksemplet hvor en person plutselig kommer som motsatt kjønn (og hvor man åpenbart ikke har snakket om det før ettersom man føler behov for å si at man kan snakkes med)… det kan jo bli rart både å si noe og ikke si noe, det kan i hvertfall være greit å vite om man skal bruke et annet navn enn man har vært vant til. Men utover det tror jeg at man virker åpnest om man lar relasjonen være som den alltid har vært uten å gjøre noe stort utav det. Så kommer samtalen om den vil.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

Men det kan fort bli så berøringsangst at man spør alle andre om hvor de er fra og ikke tør å spørre den som er brun, selv om man er mest opptatt av hvilket t-banestopp hen bor i nærheten av. Slik at resultatet blir at man behandler mennesker ulikt når man tror de tilhører en minoritet fordi snubletrådene er for mange. Bedre å la være å snakke med dem enn å bli tatt for uvitende/rasist/ en som burde ha lest seg opp osv. Sånn sett synes jeg Bloppy har et poeng. Gi litt slækk og ta ting litt i beste mening til det motsatte er bevist. Så er det stress å være minoritet. Vi er mange som er eller har vært det i ulike sammenhenger. Det er stress. Det er sånn å være en de ikke har vært borte i før/ så mye.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Men det kan fort bli så berøringsangst at man spør alle andre om hvor de er fra og ikke tør å spørre den som er brun, selv om man er mest opptatt av hvilket t-banestopp hen bor i nærheten av. Slik at resultatet blir at man behandler mennesker ulikt når man tror de tilhører en minoritet fordi snubletrådene er for mange. Bedre å la være å snakke med dem enn å bli tatt for uvitende/rasist/ en som burde ha lest seg opp osv. Sånn sett synes jeg Bloppy har et poeng. Gi litt slækk og ta ting litt i beste mening til det motsatte er bevist. Så er det stress å være minoritet. Vi er mange som er eller har vært det i ulike sammenhenger. Det er stress. Det er sånn å være en de ikke har vært borte i før/ så mye.

Selvfølgelig skal man ta ting i beste mening. Men samtidig synes jeg man kan notere seg at folk som ser ut som å tilhøre en eller annen minoritet, synes det er belastende og stress å stadig bli spurt hvor de kommer fra, og om man uansett er interessert i hvilken t-banestopp de bruker, så kan man jo bare spørre hvor de bor.

Akkurat som man ikke behøver å være heteronormativ på autopilot, heller. det finnes jo endel ganske nøytrale samtaletemaer man kan ha når man er helt i oppstarten av å kjenne folk. Vi bor jo i Norge, så vi kan snakke om været.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

Og noen ganger stiller man det spørsmålet, og så er det «Lillestrøm» man egentlig ville ha til svar. Men man får hele den lange forklaringen om hvor forfedrene er fra.

[nokon]

Viss eg skal spørje folk kor dei kjem frå, for å small talke, så pleier eg spørje kor dei har dialekten sin frå. Uavhengig av hudfarge.