Tar du "Selfies"?

[Tallulah]

Haha, min fotovinner er faktisk en selfie! Dvs. av meg og to venninner på Øyafestivalen.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Likevel finner jeg det mer enn besynderlig at de samme folkene, jeg antar at mange av de samme folkene var med i begge diskusjoner, som var så kritiske til fotballfruens "budskap" med magebildet sitt, nekter å innse det bekymringsverdige i at en stadig økende del av vår voksne befolkning tilbringer timer (?) i uken med å posere for egne selvportretter som legges ut på

Timer, du. Jeg har ikke vært med på diskusjonen om Fotballfrue - jeg synes vel personlig at der er det mengden oppmerksomhet/besøk som er problemet, og ikke at hun tar bilder av magen sin og legger dem ut - og jeg tviler på at jeg har brukt mer enn et kvarter til sammen på å ta bilder av meg selv i år.

Mitt poeng her er vel egentlig at "bilder man tar av seg selv" er en altfor vid sekkepost til at det gir mening å si så veldig mye fornuftig om hva den betyr. Jeg er ikke uenig med deg eller Pida i at det finnes både uvettig og usunn bruk av sosiale medier til selvpromotering, men jeg synes det er å sikte skytset feil retning hvis man ender opp med en advarende pekefinger mot alle som poster bilder av seg selv. En av grunnene til at jeg synes det er litt synd om man gjør det, det er at man da mister det egentlige problemet av syne - og en annen grunn er at jeg synes man så lett da lener seg på den eldgamle ideen om at man (spesielt ikke om man er kvinne) skal fremheve seg selv eller være fornøyd med seg selv. (Jeg mener altså ikke at du nødvendigvis bedriver janting, men jeg tror janteloven fremdeles står såpass sterkt at den lett klinger med likevel. Altfor mange har refleksen om "ikke synes så godt om deg selv" i ryggraden, og det tror jeg gjør at man ekstra lett sier seg enig i andre utsagn som kritiserer folk som fremhever seg selv.)

[rine]

"Timer" var selvsagt satt på spissen, selv om jeg vil anslå at et par stykker på min venneliste nok nærmer seg timer når det gjelder hvor ofte de legger de legger ut selfies og hvor aktive de er på å kommentere egne og andres selfies. Men klart, det er forskjell på selfier. Å ta bilde av seg selv på et spesielt sted eller i en spesiell situasjon er vel ganske vanlig, hvor mange har ikke bilde av seg selv foran statuer og monumenter på ferieturer fra "gamle dager"? Mye av det samme, bortsett fra at da var det andre som tok bildet av oss, og så var det ikke mulig å dele det med så mange, selv om det selvsagt hadde vært hyggelig å kunne gjøre.
Jeg er også enig i at det ikke er noe galt i å være fornøyd med seg selv, tvert imot er det jo supert å ha god selvtillit, men målet må vel være å ha så god selvtillit at man ikke synes det er spesielt interessant hva andre synes om utseendet vårt torsdag kveld eller mandag morgen, så lenge man er fornøyd selv? Jeg tipper forresten at det ikke automatisk er en sammenheng med å ha mange selfies på FB og å ha god selvtillit. Å stadig søke bekreftelse fra andre, både på utseende og andre ting, er vel ofte et tegn på det motsatte?

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av kokosbolle, her.

Ja, av og til. Hvis jeg føler for det.

Du kler rød blomst bak øret.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg er helt med Skilpadda, men jeg synes pokkern ta at det skal være lov til å legge ut bilder av seg selv som man synes man er fin på, og that´s it, også. Uten at det er morsomt eller situasjonsbetinget eller noe som helst.

Ja.

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men har ikke foreldre alltid tatt bilder av sine barn i slike situasjoner?

Jeg hadde barn før jeg fikk mobiltelefon. Det var veldig mange kameraer på luciafeiring på nittitallet også. Veldig mange. Jeg har bilder fra hver eneste feiring. Til og med av skolebarna. Men jeg er jo et bildemenneske og har alltid vært det.

Om jeg skulle tenke gjennom hva folk kunne si om det at jeg stikker meg frem hist og her hadde jeg blitt skrullete. Jeg har tenkt gjennom hva jeg viser og det får holde. Og mine mest likte bilder er av styla heim. Ikke noe #bakfasaden hos meg.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Å stadig søke bekreftelse fra andre, både på utseende og andre ting, er vel ofte et tegn på det motsatte?

Kanskje, men for meg, og jeg tror jeg har flere med meg, så handler det vel så mye om at jeg er langt mer komfortabel med eget utseendet nå i 30-årene, og dermed er langt mindre selvhøytidelig når det kommer til hva andre ser. For 10 år siden hadde man neppe fått sett bilde av meg på hverken Facebook eller Instagram (om sistnevnte hadde eksistert, selvsagt), mens jeg nå bryr meg langt, langt mindre. Og det er ganske gøy, egentlig!

Når det er sagt, så kjenner jeg ingen, hverken på Facebook eller Instagram, som er i nærheten av å legge ut så mange selfies som det du skisserer. Det er i grunn ikke så mye av det at jeg har tenkt på det som påfallende på noe som helst vis.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Kanskje, men for meg, og jeg tror jeg har flere med meg, så handler det vel så mye om at jeg er langt mer komfortabel med eget utseendet nå i 30-årene, og dermed er langt mindre selvhøytidelig når det kommer til hva andre ser. For 10 år siden hadde man neppe fått sett bilde av meg på hverken Facebook eller Instagram (om sistnevnte hadde eksistert, selvsagt), mens jeg nå bryr meg langt, langt mindre. Og det er ganske gøy, egentlig!

Når det er sagt, så kjenner jeg ingen, hverken på Facebook eller Instagram, som er i nærheten av å legge ut så mange selfies som det du skisserer. Det er i grunn ikke så mye av det at jeg har tenkt på det som påfallende på noe som helst vis.

Mens jeg er der du er nå som førtis.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Kanskje, men for meg, og jeg tror jeg har flere med meg, så handler det vel så mye om at jeg er langt mer komfortabel med eget utseendet nå i 30-årene, og dermed er langt mindre selvhøytidelig når det kommer til hva andre ser.

Jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen, men tenker at for 20 år siden hadde jeg nok opplevd dette på en helt annen måte.

Berit Skog ved NTNU har sett på dette, og betydningen det har for unge i dag.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

[Jeg tipper forresten at det ikke automatisk er en sammenheng med å ha mange selfies på FB og å ha god selvtillit. Å stadig søke bekreftelse fra andre, både på utseende og andre ting, er vel ofte et tegn på det motsatte]?

Det er noe i dette, tenker jeg. Det er jo naturlig å søke bekreftelser fra andre om man føler seg litt "tom" selv. Men jeg tviler på at det hjelper på selvtilliten i det lange løp? Samtidig tror jeg en del kunne ha overvunnet noen av sine indre demoner ved nettopp å våge å poste en pent bilde av seg selv. Når jeg ser at FB blir brukt på den måten, er det jo strålende.

Når jeg viste til St.Lucia-eksempelet var det bare for å komme med et konkret eksempel på en situasjon hvor jeg tror at sosiale medier er med på å ta fokuset bort fra her-og-nå. Jeg forstår jo at folk (meg selv inkludert) vil ha et minne fra slike og lignende anledninger, men mengden bilder og filmer som blir tatt kan jo ikke sammenlignes med slik det var for bare 10 år siden. Det er etterhvert mye forskning som tyder på at det er en nær sammenheng mellom lykke og evnen til å være tilstede i øyeblikket. Da er det ikke godt for hverken store eller små om gode øyeblikk blir "punktert" av de voksnes behov for å poste et innlegg på FB om hvor fint de har det her eller der. :dukker:

[Røverdatter]

Men, Pida, å poste bilder fra Lucia-toget på fb er problematisk på mange plan. Jeg har aldri opplevd at noen bekjente eller noen i barnehage/skole har gjort det. De fleste er veldig tilbakeholdne med å poste bilder der andres unger er synlige syns jeg. Hvis jeg en sjelden gang ser noen poste noe fra barnehagen, skolen eller arrangementer med mange barn så skvetter jeg himmelhøyt. Det er ikke vanlig på min facebookfeed iallefall.

Jeg er enig i at mange tar bilder og filmer altså, men jeg har ikke inntrykk av at det er fordi de skal legge det rett ut på nett.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Når jeg viste til St.Lucia-eksempelet var det bare for å komme med et konkret eksempel på en situasjon hvor jeg tror at sosiale medier er med på å ta fokuset bort fra her-og-nå. Jeg forstår jo at folk (meg selv inkludert) vil ha et minne fra slike og lignende anledninger, men mengden bilder og filmer som blir tatt kan jo ikke sammenlignes med slik det var for bare 10 år siden. Det er etterhvert mye forskning som tyder på at det er en nær sammenheng mellom lykke og evnen til å være tilstede i øyeblikket. Da er det ikke godt for hverken store eller små om gode øyeblikk blir "punktert" av de voksnes behov for å poste et innlegg på FB om hvor fint de har det her eller der. :dukker:

Det er riktig, og handler om å velge når sosiale medier/forevigelse skal være i fokus (når kan det forsvares), og når er det noe annet som er viktigere å rette fokus mot. Men det handler mer om bevisstgjøring, enn mediene i seg selv. Man kan på sett og vis si at enkelte (inkludert meg selv) lever et liv som nesten blir slik at man kan spørre seg 'hendte det, om jeg ikke delte det?'. Samtidig så kan man jo finne en balanse. Å ta et bilde ødelegger ikke nødvendigvis fokus på en lengre frekvens man er tilskuer til, men hvis man går glipp av ting - mentalt er et annet sted - så begynner man å miste noe. Man kan dessuten ta et bilde, og dele det senere. Alt behøver ikke skje der og da. Så å tenke litt igjennom egen adferdsmønster er en god start. Det må ikke være enten eller, men å være tilstede mentalt i de valg man kontinuerlig gjør.

(man kan ellers knipse bilde der eget barn er i fokus, og beskjære dette før publisering, slik at andres barn ikke er med på bildet).

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Men, Pida, å poste bilder fra Lucia-toget på fb er problematisk på mange plan. Jeg har aldri opplevd at noen bekjente eller noen i barnehage/skole har gjort det. De fleste er veldig tilbakeholdne med å poste bilder der andres unger er synlige syns jeg. Hvis jeg en sjelden gang ser noen poste noe fra barnehagen, skolen eller arrangementer med mange barn så skvetter jeg himmelhøyt. Det er ikke vanlig på min facebookfeed iallefall.

Jeg er enig i at mange tar bilder og filmer altså, men jeg har ikke inntrykk av at det er fordi de skal legge det rett ut på nett.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

(man kan ellers knipse bilde der eget barn er i fokus, og beskjære dette før publisering, slik at andres barn ikke er med på bildet).

Selvsagt, men mitt inntrykk er ikke at det store flertallet driver med det.



Vi har forøvrig alltid fotografert mye, også for ti år siden da storesøster gikk i Luciatog i barnehagen, men det er til eget bruk og ikke for å poste på nett.

[Chanett]

Jeg poster ikke bilder med andres barn noe sted om jeg ikke har tillatelse til det. Altså; det skjer sjelden og aldri. Men jeg vil ha bilder til oss og minneboken og kanskje vise til besteforeldre eller familie. Det ville jeg i 1997 også. *enkel*

Men jeg tok ikke så mange bilder av kaffekoppen min i 1997. Mest fordi jeg ikke drakk kaffe da, men også fordi jeg ikke skulle ha den på IG.

Og jeg har rull opp og ned av bilder fra vårt første hjem på nittitallet. Fordi jeg tenkte at det ble kjekt for ungene å se når de blir voksne. Og det ble det. Tenåringene ler av mors rare smak den gang da.

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Men, Pida, å poste bilder fra Lucia-toget på fb er problematisk på mange plan. Jeg har aldri opplevd at noen bekjente eller noen i barnehage/skole har gjort det. De fleste er veldig tilbakeholdne med å poste bilder der andres unger er synlige syns jeg. Hvis jeg en sjelden gang ser noen poste noe fra barnehagen, skolen eller arrangementer med mange barn så skvetter jeg himmelhøyt. Det er ikke vanlig på min facebookfeed iallefall.

Jeg er enig i at mange tar bilder og filmer altså, men jeg har ikke inntrykk av at det er fordi de skal legge det rett ut på nett.

Nei, kanskje ikke. Det er mulig jeg sporer av litt, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved hva som driver så mange (og delvis meg selv) til å bli så opptatt av å dokumentere begivenheter. Gjør det ikke noe med muligheten til å være mentalt tilstede i situasjonen?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nei, kanskje ikke. Det er mulig jeg sporer av litt, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved hva som driver så mange (og delvis meg selv) til å bli så opptatt av å dokumentere begivenheter. Gjør det ikke noe med muligheten til å være mentalt tilstede i situasjonen?

Det gjør det sikkert, men ungene blir veldig fornøyde med å se selv igjen og igjen i etterkant da. Så legger man allerede der kimen til en tenåring som vet å knipse gode selfies.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nei, kanskje ikke. Det er mulig jeg sporer av litt, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved hva som driver så mange (og delvis meg selv) til å bli så opptatt av å dokumentere begivenheter. Gjør det ikke noe med muligheten til å være mentalt tilstede i situasjonen?

Da tenker jeg at dette ikke er et nytt fenomen. Jeg er oppvokst med mormor som dokumenterte og dokumenterte. Hun planla alle 24 bildene i filmen når hun satte den i. Ti gikk til jul. Da måtte de og de være på bildene. Så var det to bilder per barnebarnbursdag i januar. Ett med bbarnet og ett med besteforeldre og barn. Så var det noen bilder til familiebesøket fra Stavanger. Og ett par til påsken. Da hadde hun to bilder å gå på som ble tatt om noe dukket opp. Og så skiftet hun film til sydenturen i april.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nei, kanskje ikke. Det er mulig jeg sporer av litt, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved hva som driver så mange (og delvis meg selv) til å bli så opptatt av å dokumentere begivenheter. Gjør det ikke noe med muligheten til å være mentalt tilstede i situasjonen?

Jeg tror det handler noe om forlengelse av øyeblikket - av livet. Før tok vi bilder som måtte fremkalles. Så digitale bilder. Så mobilbilder som etter hvert kunne deles. Historisk dokumentasjon av liv og hverdag. Det var ikke økonomisk mulig før, og i album skulle jo ikke hva som helst. Men nå kan selv hverdagen fanges og deles som en verdi i seg selv. Det plasserer oss i verden og sier noe om hvem vi er og hva vi gjør, og lar andre få ta del i dette. Komme oss nærmere. Mediebruk er kritisert for å gjøre oss med asosiale, men samtidig har vi vel aldri 'kjent' hverandre så mye som nå?

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Det gjør det sikkert, men ungene blir veldig fornøyde med å se selv igjen og igjen i etterkant da.

Spesielt filmsnutter er populære.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Da tenker jeg at dette ikke er et nytt fenomen. Jeg er oppvokst med mormor som dokumenterte og dokumenterte. Hun planla alle 24 bildene i filmen når hun satte den i. Ti gikk til jul. Da måtte de og de være på bildene. Så var det to bilder per barnebarnbursdag i januar. Ett med bbarnet og ett med besteforeldre og barn. Så var det noen bilder til familiebesøket fra Stavanger. Og ett par til påsken. Da hadde hun to bilder å gå på som ble tatt om noe dukket opp. Og så skiftet hun film til sydenturen i april.

Det er da en vesentlig forskjell mellom å planlegge 24 bilder på et år, contra slik som de fleste holder på i dag. Så dette ble litt selvmotsigende. Men det høres ut som du har en skjønn mormor, da.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Det er da en vesentlig forskjell mellom å planlegge 24 bilder på et år, contra slik som de fleste holder på i dag. Så dette ble litt selvmotsigende. Men det høres ut som du har en skjønn mormor, da.

Men forskjellen er at det var dyrere og mindre tilgjengelig den gang. Og hun tok ca fire filmer i året. Av og til mer. Om det dukket opp en konfirmasjon og barnedåp.

Jeg mener at dette ikke er selvmotsigende. Hun dokumenteret sine store begivenheter (hun hadde jo ikke barn som gikk i luciatog, men 17.maitoget var det bilder av) vi dokumenterer det som er våre store begivenheter. At rammene/teknikken har forandret sett er helt naturlig.

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg tror det handler noe om forlengelse av øyeblikket - av livet.

Jeg ser det poenget, altså. Og at det viktigste er å ha en bevissthet om hva en holder på med og hvorfor.