Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Vianne Rocher]

Jeg jobber i et kvinnedominert yrke og har vært rundt som vikar på flere barnehager og jeg kan trygt si at kvinner som tar ut forebyggende sykemeldinger er sterkt representert innenfor barnehagesektoren. Jeg møtte samme holdning da jeg var gravid sist også. Det er omsorg som ligger bak "du kan ikke slite deg helt ut nå rett før du skal få en baby", men det legger til rette for at terskelen for å sykemelde seg på grunn av mindre ting blir mye lavere på sikt. Det er akseptert i miljøet du jobber i, ergo er det letter å ta det steget når ting ikke er helt optimalt.
Jeg synes ikke det er noe galt i å vise omsorg for andre, eller å bli vist omsorg, men jeg tror ikke alltid det er så nyttig i gråsoner der sykemelding ofte blir benyttet, men der det å være på jobb kan være like nyttig og fornuftig for den det gjelder.

[rine]

Applaus til Eilertsen: Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Kronikk av Trine Eilertsen som er politisk redaktør i Aftenposten.

Utdrag:

Sitat:

Undersøker vi hvordan de aller dyktigste – ikke flinke – damene lever livene sine, er nettopp knallhard prioritering stikkordet. Ikke biologi, men evnen til å sette det viktigste først. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre karriere, drifte familie, holde hus, være topptrent, følge med på trender innen interiør og mote, lage sunn, hjemmelaget mat hver dag og følge opp venner og storfamilie.

Noe må vike.

Som en travel dame sa det: Før svarte jeg «klatring, ski og bøker» når noen spurte om hobbyene mine. Nå svarer jeg «tømme oppvaskmaskinen og kjøre til trening».

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg synes du er fullstendig på tur, Simone. Langt ute på jordet. Hvorfor? Tja, egne observasjoner.

Takk for den, Maverick....
Eg syns å hugse at du også sleit litt med dårlig samvittighet på grunn av ungane veldig nylig og skulle kjøpe noko for å kompensere. Så problematikken er vel ikkje heilt ukjent for deg heller.

Dette med at kvinner oftare bekymrar seg og føler meir på ansvaret heime når dei er på jobb er ikkje noko eg diktar opp utifrå mine observasjonar. Det er ting eg ofte har lest som mulig delforklaring på forskjell i sjukefravær mellom menn og kvinner og som eg føler stemmer med det eg observerer rundt meg og i eigen familie. Å bli latterliggjort for å skrive at eg har inntrykk av at det er veldig vanlig blant kvinner føles ikkje spesielt kjekt.

Blant anna var det ein professor i helsevitenskap som uttalte dette forrige gang Mykletun var ute i media med nesten det samme (han går litt på repeat):

Sitat:

Professoren mener problemet stadig er at kvinner er opplært og sosialisert til å ta totalansvar for at alle har det bra, både i familien og utenfor.
- Det sitter i kroppen at vi skal være på alerten for alle andre. Så likestilte har vi ikke blitt enda, at vi klarer å gi f…., sier hun og mener likestillingen også har klare begrensninger.

Kvinner tar ansvaret menn ikke tar. Vi har ikke kommet så langt at alle menn vet nøyaktig hva barna skal ha med i barnehagen eller i bursdag. Alt dette er ikke så lett å måle med statistiske metoder.

Eg trur ho har eit poeng. Og så trur eg også at det er meir aksept for sjukemeldingar blant kvinner slik som Trude Eilerstsen skriv, og at terskelen for å sjukemelde seg når det blir for mykje derfor er lavare hos kvinner. Og då spesielt blant kvinner som jobbar på kvinnedominerte arbeidsplassar.
Her som eg jobbar er det mindre aksept for den type sjukemeldingar både hos menn og kvinner.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.

Jeg tror det er mer kultur for uttalt bekymring blant menn enn blant kvinner. Jeg har inntrykk av at det i enkelte miljøer blant kvinner gir cred å være bekymret, som om det skulle være en slags markør for femininitet (yin-markør).

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Takk for den, Maverick....
Eg syns å hugse at du også sleit litt med dårlig samvittighet på grunn av ungane veldig nylig og skulle kjøpe noko for å kompensere. Så problematikken er vel ikkje heilt ukjent for deg heller.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

[Pelle]

Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

Eg har aldri sagt noko om alle menn eller alle kvinner, Maverick. Eg seier noko om kva eg trur er mest vanlig. Eg trur det er meir vanlig blant kvinner å gå rundt å ha dårlig samvittighet for ting som det strengt tatt ikkje er nødvendig å ha dårlig samvittighet for og at dette er relatert til at vi ikkje heilt har klart å riste av oss gamle kjønsrollemønster og gammaldagse forventingar til morsrolla. Vi burde drite i sånt, og mange klarer det, men veldig mange klarar det ikkje. Eg er altså ein av dei som ikkje heilt klarar å drite i det, men eg driter nok i det til at det ser temmelig shabby ut hos oss av og til når det er travelt på jobb. Likevel blir eg litt flau og ille til mote om vi får besøk når det ser sånn ut. Og litt ekstra om det er ei kvinne som kjem på besøk. Og sånn tenker eg sjølv om eg ser på meg sjølv som relativt moderne og likestilt i forhold til svært mange andre kvinner i min omgangskrets.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Likevel blir eg litt flau og ille til mote om vi får besøk når det ser sånn ut. Og litt ekstra om det er ei kvinne som kjem på besøk. Og sånn tenker eg sjølv om eg ser på meg sjølv som relativt moderne og likestilt i forhold til svært mange andre kvinner i min omgangskrets.

Haha, kanskje det er derfor jeg nesten utelukkende har mannlige venner. :sjuske:

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.

Det tror jeg er ganske vanlig og jeg tenker at det kan ha sammenheng med hvordan man opplever konsekvensene av å være sykmeldt.

Der jeg jobbet som student hadde det ingen store konsekvenser for den sykmeldte om den var borte. Det ble satt inn vikar, jobben ble gjort og thats it.

Da leder ble syk hadde det konsekvenser, men også der hadde de en del andre som kunne dekke funksjonen ganske greit.

I en del yrker hvor det kreves høy utdanning er det ikke bare å sette inn en vikar. Man har en annen selvstendighet i stillingen og konsekvensene av å være borte er store og kjennes på kroppen hos den sykmeldte.
Det koster rett og slett en del å være sykmeldt.
Da blir terskelen høy, kanskje for høy. I alle fall hvis det medfører total utbrenthet og langtidsfravær som resultat.

[Simone]

Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell. Ein har kanskje sett på seg sjølv som dyktig dame som sjonglerer karierre og familieliv og så blir ein plutselig redusert til flink pike fordi det gjekk litt over stokk og stein. Endå ein ting ein ikkje har vore god nok på: prioritering. For det må jo ha vore min feil sidan eg blei sjukemeldt.
No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell. Ein har kanskje sett på seg sjølv som dyktig dame som sjonglerer karierre og familieliv og så blir ein plutselig redusert til flink pike fordi det gjekk litt over stokk og stein. Endå ein ting ein ikkje har vore god nok på: prioritering. For det må jo ha vore min feil sidan eg blei sjukemeldt.
No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

Jeg kan skrive under på at det føles akkurat sånn - og det er vel også riktig. Hadde jeg skjønt poenget tidligere, hadde jeg jo aldri gått i den forbaska harde veggen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

En påstand med omtrent like stor sannhetsgehalt som "Joden er flat." Det finnes vel knapt noen mennesker i Norge som virkelig tror på den der?

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

1)Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell.

2)No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

1. Og så da? Jeg er i alle fall luta lei av å høre om alle som blir sykmeldte fordi de er så fryktelig flinke i jobben sin og så utrolig omsorgsfulle mødre og hustruer at de må gå hjemme i månedsvis for å ta seg inn igjen etter strevet mens samfunnet betaler for friperioden deres. Helt greit for meg om utsagnet svir.

2. Og der er vi ved en del av kjernen til problemet, tror jeg. Du er forholdsvis ung og frisk går jeg ut fra, men likevel "klamrer du deg til håpet" om at du ikke skal få en "sykdom" som er ganske så sjelden i verdenssammenheng, men som av en eller annen mystisk grunn nesten bare rammer kvinner i den vestlige verden, primært i Norge. Tror du menn går og krysser fingrene for å ikke bli utrente? For dem er utbrenthet et ikke-tema, mens for damer kan det virke som om det noe som man nesten må ha griseflaks eller være et übermensch for å ikke bli rammet av. Jeg tror det kan bli en selvoppfyllende profeti når det er så mye snakk om dette blant kvinner, det være seg i lunsjen på jobben, på veninnetreff eller på sosiale medier. Man hører jo ikke annet enn "ta vare på deg selv" hvor man enn snur seg. :lei:

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Dette var jo veldig dramatisk.

Min kjepphest er at folk må begynne å ta ansvar for seg selv. Jeg er litt lei den der:"Legen sykmeldte meg!" Les; jeg har intet ansvar, noe jeg skulle sagt.

Jepp. Det er helt åpenbart at man har bestemt seg for en friperiode når man først går til legen og gråter. Jeg blir irritert på folk som påstår noe annet.

Og så må man ta ansvar på andre måter også:
Skift jobb når den ikke gir deg noe lenger. Når sjefen er en dust og pasientene/papirene/elevene/bussbillettene truer med å kvele deg. Ikke bli der og skyld på andre når du en dag ikke orker mer. Gå ned i stilling for en periode om du må-ta regningen selv, ikke la samfunnet betale for at du skal hente deg inn igjen.
Skift mann/kone hvis han/hun er en egoistisk dritt som lar deg ta alt ansvar for hus og hjem når dere begge jobber fulltid. Joda, det kan godt hende du er glad i ham/henne. Spørsmålet er om han er glad i deg når han gir blaffen i å ta sin del av ansvaret.

[Simone]

Eg trur kanskje du misforstod meg litt, rine.
For meg har "flink pike" noko negativt over seg. Flinke piker er dei som strever etter å mestre livet uten å få det heilt til. Dei dyktige damene har skjønt det og gjort dei riktige valga. Eg er ikkje bekymra for å ende opp som sjukemeldt. Ingenting som tyder på at eg er i nærleiken av det. Men eg trur det er mange "flinke piker" der ute som ikkje er sjukemeldte og som kanskje aldri blir det heller. Men dei går konstant rundt og føler seg litt utilstrekkelig. Og eg vil ikkje vere blant dei. Eg vil vere i kategorien "dyktige damer", dei som har fått det til og skjønt korleis livet skal balanserast uten å ha dårlig samvittigheit for noko som helst. Dei er akkurat der dei vil vere og er fornøgd med det. Men kanskje dei eigentleg ikkje eksisterer? Kanskje det berre er ein illusjon? Det kan jo vere at dei framstår som meir tilfreds enn dei eigentleg er.

[rine]

Jeg er enig i at det er ganske mange damer der ute som føler at de ikke får det til, men det som skiller dem fra andre damer, er at de lever i en illusjon om at alle andre "får det til." Vi andre har skjønt og akseptert at man ikke kan få alt. Jeg er langt fra "vellykket" -trener for lite, har barn som ikke får være med på mer enn to aktiviteter i uken, har ikke ryddig hjem og benytter meg av ferdigmiddager litt for ofte, for å nevne noen av utrolig mange ting som jeg ikke kan skryte av på facebook. En ting er at fjortiser føler seg utilstrekkelig av den feilaktige framstillingen media m.fl gir av livet, men det er jaggu mange voksne damer som også stiller urealistiske krav til seg selv. I tillegg tror jeg de har en urealistisk oppfatning av hvor opplagt man egentlig føler seg i en hverdag med full jobb og famile. Det går opp og ned her i livet for de fleste, (i perioder orker jeg ingenting annet enn å henge i sofaen etter jobb) men man må da for søren klare å komme seg på jobb likevel.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

Jeg tror nok enda det er slik i Norge at vi ikke er totalt likestilt. Og hvis vi ikke er det er det vel slik at de fleste (men ikke alle!) kvinner ligger nærmere det kvinnelige "idealet" og de fleste (men ikke alle!) menn ligger nærmere det mannlige "idealet".

De jeg kjenner som har blitt sykemeldt på grunn av jobben har jobbet, jobbet, jobbet og jobbet og så blitt syke. Veldig lite forebygging der. Uten at jeg har noen anelse om det som jeg observerer er relevant eller ikke.

[annemede]

Simone, jeg synes det er ganske ufint av deg å hente info fra en tråd inne på medlemområdet og bruke det her i det åpne foraet.

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

2. Og der er vi ved en del av kjernen til problemet, tror jeg. Du er forholdsvis ung og frisk går jeg ut fra, men likevel "klamrer du deg til håpet" om at du ikke skal få en "sykdom" som er ganske så sjelden i verdenssammenheng, men som av en eller annen mystisk grunn nesten bare rammer kvinner i den vestlige verden, primært i Norge. Tror du menn går og krysser fingrene for å ikke bli utrente? For dem er utbrenthet et ikke-tema, mens for damer kan det virke som om det noe som man nesten må ha griseflaks eller være et übermensch for å ikke bli rammet av. Jeg tror det kan bli en selvoppfyllende profeti når det er så mye snakk om dette blant kvinner, det være seg i lunsjen på jobben, på veninnetreff eller på sosiale medier. Man hører jo ikke annet enn "ta vare på deg selv" hvor man enn snur seg. :lei:

Selv kjenner jeg flest menn som har blitt utbrent (lite pga hjemmesitasjon og mer pga høyt press på jobb som aldri gir seg). Finns det tall på dette med utbrenthet knyttet til kjønn?

Også tror jeg vi største grunnen til at vi har høyere sykefravær av denne typen i vesten primært er fordi vi kan sykemelde oss og fremdeles få full lønn.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, hverken for jobb eller omgangskrets.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

Det er jo ingen leger som mener at pasientene ikke har mye av vurderingen selv. Hvordan i all verden skal en lege kunne motsi en pasient som gråter og sier at hun/han absolutt ikke greier å gå på jobb?

Det er legen som skriver ut sykemeldingsskjema, men i stor grad så har ikke legen noen mulighet for å gjøre noe som helst av objektiv vurdering.

[Java]

Kvinner er mer sykmeldt enn menn. Enten er vi mer syke, eller vi sykmelder oss for tilstander menn ikke blir sykmeldt for. Uansett hvilke av påstandene som blir fremsatt er det helt sikkert at mange her på FP mener det er helt feil. De kjenner ikke igjen (eller vil ikke kjenne igjen) seg og sin arbeidsplass.