Kalla fakta og gastric bypass

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg har igrunnen aldri fått noe tilfredsstillende svar på hva ved å operere magen forårsaker at hodet endres radikalt og over tid. Om det bare var at vekten forsvinner og da går det fint, så burde jo de som greier å gå ned i vekt ikke ende med å legge på seg igjen etter en stund. Jeg ser bare ikke hva denne operasjonen gjør som gjør det mer sannsynlig å ikke selvsabotere etter å ha tatt den.

Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.

Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg personlig tror ikke at så veldig mange av de opereres, er døden nær sånn rent fysisk. Jeg tror derimot at mange er så låst i sin egen overvekt at de ikke klarer å jobbe med det bakenforliggende så lenge overvekten ligger og "sperrer", mens andre igjen ikke klarer å ta tak i de bakenforliggende årsakene uansett hvor normalvektige de blir.

Dessuten har jeg til min forbauselse oppdaget at mange av de som velger vektoperasjon (tilsynelatende) ikke har spiseforstyrrelser eller ikke ønsker å definere seg som spiseforstyrrede. Hvordan følger man da opp disse?

Men om de ikke har disse problemene så er det jo ikke noe problem. Jeg ser jo bare på de jeg kjenner at alle har forskjellig utgangspunkt, og det er jo der utfordringen ligger sånn som jeg ser det. Alle er forskjellige, og derfor bør jo oppfølgingen tilrettelegges slik at man får den oppfølgingen man trenger.

Divine - om man går ut fra at de pasientene som er kandidater for vektoperasjon var i stand til å selv ta ansvar for helse og oppfølging, så ville de neppe være kandidater for vektoperasjon de fleste av dem, vel? Da ville de jo spist riktig, passet på næringsstoffer og trening og holdt orden helt av seg selv uten operasjon.

Jeg mener ikke at man skal forby noen vektoperasjon. Selvsagt ikke. Jeg har inntrykk av at de som opereres gjennom det opplegget de har på Aker for eksempel har et langt bedre opplegg å følge. Jeg har absolutt trua på at det kan være en god løsning. Aleris derimot er jeg svært skeptisk til. For de få som er så klare og så gjennomarbeidet at det eneste som mangler er operasjonen og hvor hodet har løst alle problemer så er det sikkert samme hvor man opererer seg. Men for de som for eksempel avvises av det offentlige på grunn av psykisk sykdom så mener jeg det er galskap at de uten problem kan få operasjon på aleris noen få dager senere. Dessuten mener jeg at det bør være et obligatorisk opplegg før operasjonen hvor man ikke får operasjon dersom man ikke greier å gjennomføre. Rett og slett for å forsikre seg om at de psykiske sidene av spiseproblemene er ivaretatt og at pasienten virkelig er i stand til å ta vare på seg selv etterpå.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.

Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.

Men måtte det operasjon til også om du hadde greid å komme ned i normalvekt på egen hånd? Det er mange som slanker seg ned til normalvekt på egen hånd, så legger de på seg alt sammen med renter igjen. Hva er det som gjør at disse er ment å lykkes bedre med en operasjon som vektreduseringsverktøy enn med et annet opplegg hvor de også faktisk går ned?

Jeg velger å ikke gå inn på personlige eksempler i denne diskusjonen, da det blir helt umulig å diskutere sak uten å ramme folk midt i der det svir om man skal diskutere person.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men måtte det operasjon til også om du hadde greid å komme ned i normalvekt på egen hånd? Det er mange som slanker seg ned til normalvekt på egen hånd, så legger de på seg alt sammen med renter igjen. Hva er det som gjør at disse er ment å lykkes bedre med en operasjon som vektreduseringsverktøy enn med et annet opplegg hvor de også faktisk går ned?

Jeg velger å ikke gå inn på personlige eksempler i denne diskusjonen, da det blir helt umulig å diskutere sak uten å ramme folk midt i der det svir om man skal diskutere person.

Ja, jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i denne diskusjonen overhodet, og i hvert fall ikke personlig, men jeg blir bare litt revet med, hehe.
Du spør jo godt, men for min del handlet det altså om det at jeg mistet fort motet og ikke orket å gjennomføre det over tid både fordi det var for hardt, jeg eide ikke magemål og var sulten hele tiden og la ekstremt fort på meg. Jeg var liksom litt maktesløs det meste av tiden. Da jeg var operert fikk jeg en slags "tvungen" vektreduksjon i og med at selv om jeg mistet motet og ville overspise, gikk det jo fysisk ikke an, dermed kom jeg over kneikene mine uten å gå opp i vekt, heller faktisk ned i vekt hele tiden, og de kneikene ble færre og færre. Men det er jo mitt tilfelle da.

Så for de som greier å gå ned i vekt, men ikke å bli der så er ikke operasjon alene løsningen da eller?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men for de som for eksempel avvises av det offentlige på grunn av psykisk sykdom så mener jeg det er galskap at de uten problem kan få operasjon på aleris noen få dager senere.

Vet du at dette skjer, altså? Det som overrasker meg, er det ikke er noen kommunikasjon sykehusene i mellom. Hvorfor er det ikke det? Burde man ikke da kunne samarbeide bedre? Jeg tviler vel på at Aleris hadde operert noen som hadde blitt avvist et sted dersom de hadde denne informasjonen. Eller mulig jeg bare er naiv.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Vet du at dette skjer, altså? Det som overrasker meg, er det ikke er noen kommunikasjon sykehusene i mellom. Hvorfor er det ikke det? Burde man ikke da kunne samarbeide bedre? Jeg tviler vel på at Aleris hadde operert noen som hadde blitt avvist et sted dersom de hadde denne informasjonen. Eller mulig jeg bare er naiv.

Ja det vet jeg at skjer. Jeg vet til og med eksempler på dette ærverdige forum hvor en som ble avvist av det offentlige faktisk ble anbefalt å betale selv og ta det på Aleris.

Aleris har ingen mulighet til å sjekke andre opplysninger enn den pasienten selv gir. De driver også business og har ikke eget behov for å sjekke annet enn den medisinske ståa - er den god nok til å skjæres i så er det ikke noe som stopper dem fra operasjon.

Når man sier at Aleris gir så mye oppfølging man trenger så er vel det mekaniske ting i forbindelse med selve inngrepet. Det er vel ikke år med psykolog i etterkant osv.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

De har ikke tilgang til journaler innenfor det offentlige helsevesenet. Heldigvis kan man si.

Hvorfor er det heldigvis? Jeg synes det høres ut som en svært uheldig løsning.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hvorfor er det heldigvis? Jeg synes det høres ut som en svært uheldig løsning.

Heldigvis fordi offentlige helsejournaler ikke er noe andre enn de som jobber i det offentlige helse bør ha tilgang på.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Heldigvis fordi offentlige helsejournaler ikke er noe andre enn de som jobber i det offentlige helse bør ha tilgang på.

Jeg ser ikke helt denne, altså. Vil ikke det føre til en del farlige situasjoner?

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg ser ikke helt denne, altså. Vil ikke det føre til en del farlige situasjoner?

Som hva da?
Det vil jo føre til ganske dramatiske problemer med informasjonssikkerhet dersom journaler plutselig ble tilgjengelige på kryss og tvers i alle retninger.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

For å spørre motsatt. Synes du det høres OK ut om alle dine helseopplysninger var tilgjengelige for enhver lege som drev privat buisness?

Ja, jeg må si at jeg ikke ser problemet. Hvis det står i en journal fra det offentlige at jeg ikke tåler medikament X, så må det da være mer betryggende at privatlegen kan sjekke journalen selv, enn at jeg må huske å opplyse om det selv. Men, for all del, jeg har aldri tenkt gjennom dette, altså, så mulig jeg bare ikke tenker langt nok.

[annemede]

Jeg synes det er kjempeflott at private ikke har tilgang til medisinske opplysninger fra det offentlige helsevesenet, samtidig så er det jo en ulempe når en pasient får avslag i det offentlige pga helhetsbildet som de har, samtidig som de får tilslag i det private pga at det private mangler det totale bildet.

Og, jeg vil tro at det stort sett er det offentlige som må ta til takke med pasienter som får store komplikasjoner, det er vel begrenset med innleggingsmuligheter på Aleris f.eks. eller har de sykehus der man kan ligge i ukesvis og få intravenøs behandling?

Hvis det står i en journal fra det offentlige at du er psykisk ustabil så er nok ikke det noe du vil se lett på om ligger så åpent at det er enhver privat leges tilfeldige IT-kunnskap og investering i sikkerhet som hindrer det fra å legges søkbart på internett. Det står jo en del i journaler for mange mennesker som er svært sårbart å få videre også.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Som hva da?

Tja, for eksempel. Dersom det ble oppdaget under en inngrep på et privat sykehus at man ikke tålte narkosemedikament A, og det oppsto en farlig situasjon ut fra dette, så hadde det vært greit om de andre sykehusene visste om det. For hva om vedkommende kommer ut for en ulykke, må opereres i all hast og er bevisstløs og ikke kan opplyse om dette selv?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hvis det står i en journal fra det offentlige at du er psykisk ustabil så er nok ikke det noe du vil se lett på om ligger så åpent at det er enhver privat leges tilfeldige IT-kunnskap og investering i sikkerhet som hindrer det fra å legges søkbart på internett. Det står jo en del i journaler for mange mennesker som er svært sårbart å få videre også.

Ja, jeg er selvsagt klar over det. Men jeg er likevel usikker på om ikke hensynet til pasientens helse må veie høyest.

Men hensynet til pasientens helse er definert som å veie tyngst i forhold til at man har landet på den løsningen man har.

Egentlig burde man jo ha sentral informasjon i en tatovering bak øret spørru meg - som eggeallergi, narkosemidler og andre akutte ting.

[annemede]

Da kommer du også inn på forsikringer. Forsikringsselskap kan lett få tak i den informasjonen, og du kan risikere enorme avkortninger i utbetalinger dersom noe skulle skje.

Jepp. Og for ikke å snakke om at det blir umulig for kjendiser å ha helsa si i fred. Får forsikringsselskapene tak i informasjonen, så får Se&Hør det også.