Bygutten og den halve grisen

[Inagh]

Jeg er vokst opp på bondelandet. Hver vinter i min barndom, sånn rett før jul, lå det en halv gris på benken inne på kjøkkenet hjemme hos mor og far. Jeg har derfor et ganske klart bilde oppe i hodet mitt på hvordan en halv gris ser ut.

Jeg er gift med en bygutt. Mannen min er vokst opp i storby og har aldri sett et slakt i sitt liv, men han gikk villig med på at det var en knakende god ide å kjøpe en halv gris, når muligheten nå bøy seg - en halv gris, som på fredag var en sprell levende hel gris som tuslet rundt på jordet, slik den har gjort i hele sitt griseliv, gravde etter røtter og godbiter i gjørma og levde et lykkelig griseliv med de andre grisene på åkeren - helt til slakteren kom, og han ble avlivet på gården hvor han har levd hele sitt liv. Vi har altså bestilt oss en økologisk oppdratt, gårdsslaktet, lykkelig halv gris. Og dette syntes mannen var toppers, og han var helt med på at dette skal vi klare partere sjøl.

Men han har altså aldri sett et slakt i sitt liv...

Vi skulle få grisen i går kveld, mandag. Av ymse årsaker får vi ikke partert den før på onsdag, så grisen må derfor henge kaldt mens den venter. Jeg kom hjem fra jobb i går ettermiddag, og følgende samtale utspant seg mellom meg og mannen, som allerde var kommet hjem:

"Du, jeg rydder unna i uteboden, så vi lett kommer til og får hengt opp grisen!" (Den er uisolert og kald.)

Ernie: "jeg har tenkt litt - om vi rydder i kjøleskapet nede, kan den ikke bare ligge der, da?"

Jeg: "eh nei... Det er det ikke plass til!"

Ernie: "jammen, jeg hadde jo tenkt at vi tar ut hyllene, da!"

Jeg: "eh... Du... Jeg lover deg - den grisen får ikke plass i kjøleskapet! Jeg går og rydder boden."

Ernie: "jammen..."

Jeg - i litt ja ja, han får se sjøl-modus: "greit. Jeg rydder boden, og så sier vi det slik at når grisen kommer, og om du syns den får plass i kjøleskapet da, ja da legger vi den der."

Grisen kom...

Vi fikk ikke hengt den opp i boden, for vi hadde ikke stenger gode nok til å holde vekta. I stedet henger det nå en halv gris i stålbjelkene under taket i garasjen vår - 2 meter lang, 53 kg tung, buksert på plass av to store mannfolk, mens jeg sto og halte i et tau...

Det har gått opp for mannen min nå at kona hadde nok rett da hun insisterte på at grisen ikke kom til å gå inn i kjøleskapet.

(Og det var mannen min sjøl som etterpå brukte unskyldningen at han er vokst opp i by for alt det var verdt, altså.)