Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg lurer veldi på hvordan avvntend sykmeldig virk i paksis.

Enig med deg! Og min oppfatning er at det store flertallet er i kategorien går til legen med et helseproblem og blir sykemeldt av legen.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars...

Dette er jeg også enig i. Men det skal jo være litt vanskelig å få en varig stønad fra staten. Man må bevise at man har nedsatt arbeidskapasitet varig for å få det. Da må man gjennom mange slike runder. Jeg ser at det er belastning for arbeidslivet, men jeg ser egentlig ingen god løsning på dette. Så lenge vi har et velferdssystem som sier at man har rett på økonomisk kompensasjon om man ikke er i stand til å arbeide og sørge for eget livsopphold, så synes jeg det er litt snodig å forvente at folk ikke skal benytte seg av det. Det er mange som ikke benytter seg av rettighetene sine, og underforbruk var for noen år siden et større problem enn utnyttelse av systemet, så jeg går ut i fra at det går opp i opp kostnadsmessig. Og jeg vil ikke kalle det utnyttelse av systemet at man benytter seg av de rettighetene man har.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Dette er jeg også enig i. Men det er vel ikke så sikkert at det er gitt at det du klarer, det klarer også en annen. Vi forstår ofte andres liv ut i fra oss selv, og det noen fint klarer, klarer kanskje ikke noen andre, og dersom noen forklarer hvordan de har det (du snakker med vennene dine om hvordan du har det), så tolker de det du sier ut i fra hvordan de selv har det. Om du skjønner hva jeg forsøker å si her. Det er ikke sikkert holdningene til sykemelding er så lettvinte, men at forslagene er gitt ut av omsorg for deg, og en tolkning av hvordan de tror det er å være deg (og den tolkningen sier at for dem høres det umenneskelig ut når de tenker over hvordan de lå langflate med hyperemesis og hadde kvalmebølger i hele seg bare de leet på en pekefinger).

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

[Perhonen]

At folk sykemelder seg/blir sykemeldt er en veldig sammensatt problematikk, og jeg syns det blir feil uansett hvor man er i systemet å sette seg til doms over andre. Å stille krav både den ene og den andre veien føler jeg er veldig viktig for å få folk tilbake på jobb igjen. Enkelte arbeidsgivere gir jevnt blaffen, andre forstår sine ansatte ihjel. Og for legen som skal tilrettelegge med full sykemelding, gradert sykemelding, aktiv sykemelding osv er det heller ikke enkelt. Selv har jeg vært sykemeldt i lang tid, de to siste månedene på aktiv sykemelding på grunn av en skadet ankel. Skaden er reell nok, jeg sliter med å være på jobb, smertene er tunge å håndtere, og etter en dag på jobb opplever jeg at jeg blir sittende her, foran pc'en med beinet i været, med dårlig samvittighet både for arbeidsgiver og meg selv og familien. Og for staten som betaler mine sykepenger. Hvorfor i svarte kan ikke derre foten slutte å gjøre vondt.
Rundt meg har jeg flere kollegaer i langtidssykemeldinger og permisjoner av ulike årsaker. Konflikter på arbeisplassen er en av dem, og skal man klare å rydde opp i slike ting må begge parter på banen og være villige både til å gi og ta. Tror veldig mange er sykemeldte på grunn av psykiske vansker, og det hjelper ikke å innføre karensdager for å hjelpe disse pasientene. De har det like vanskelig om man må betale for å være hjemme fra jobb en dag. Det er ikke den første dagen borte som er deres problem, det er dag nr 10 og 12, når man kjenner man ikke kommer seg tilbake til jobb igjen. Når dørstokken blir så uendelig høy.

Selvsagt fins det "hypokondere" og unnasluntrere, men hva da med alle de som aldri er borte fra jobb. Og hva med de som faktisk har jobb pga andres sykdom.
Hvordan ville tallene for arbeidsledighet sett ut om ikke sykefraværet var såpass stort som det er???

[Nessie]

Uansett hvilket system vi får så vil det være noen som utnytter det. Noen vil misbruke legenes tillit og det systemet vi har, alltid. Men jeg tror uansett i den store sammenhengen at dette er fåtallet. Og jeg synes det er trist at disse få skal ramme resten.

Det som også er så typisk, er at det skal spares penger fort. Det er lite som kan gjøres fort i en sak som dette. Å endre både system og holdninger tar tid, både hos arbeidsgier og arbeidstaker. Det er ikke sånn at man kjapt kan tjene inn noen millioner ved å kutte litt her og der og kalle det en seier.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Og når det gjelder sykelønssordninger vil jeg si at jeg betaler gladelig skatten min vel vitende om at en og annen snylter får penger urettmessig, enn at systemet skal legges om slik at bare noen få rettmessige mottakere blir truffet. Sett dere inn i situasjonen til den ene, det er verre enn at noen skattekroner går tapt. Nei, sett heller ressursene inn på å oppdage og filleriste snylterne...

Jeg tror ikke debatten hadde funnet sted i det hele tatt hvis det dreide seg om et fåtall. Det handler heller ikke om "snyltere." (Jeg regner med du mener typen som tar fri en dag eller to fordi de vil på fisketur eller er i bakrus) Den gruppen jeg mener bidrar til de virkelig store tallene, er bl.a de som bina nevner her under:

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er nettopp dette jeg også mener. Sykemelding har blitt løsningen på alt. Jeg har sett folk klamre seg til 100 % stilling, med gjentatt og langvarig sykefravær, og det eneste de fungerer i er å jobbe redusert. Men å gjøre det, uten å få sykepenger?? Nei, da taper de jo penger, da! Det går jo ikke!

Dermed brukes sykemelding egentlig ikke får melde fra om sykdom, men for å sikre folk inntekt selv om de må jobbe redusert.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykemeldte skjønner jeg meg ikke på.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kan selvsagt være veldig annerledes for andre og kanskje er jeg kjempeunik. Men jeg tror faktisk ikke det. Jeg har lest og hørt mange syke folk som opplever samfunnets misnøye med "alle disse sykmeldte" og nedlatende formuleringer som "sutring", "latsabber" osv. som en hard tilleggsbelastning som ofte tar fokus og krefter fra mer konstruktiv energibruk. Noe som det virker logisk at vil kunne forlenge prosessen mot full arbeidsførhet igjen.

Jeg ser at folk som er sykemeldte kan føle seg støtt av å hele tiden bli diskutert i media, men hva mener du man skal gjøre da? Debatten må taes, selv om det kan virke som om det er det siste tabu det er snakk om her. Terrorisme, overvekt, palestina-konflikten og uansvarlige russ- alt blir diskutert og synset om i media, og det finnes alltid grupper som vil føle seg urettferdig behandlet og misforstått i slike diskusjoner. Jeg er likevel ikke for et samfunn der viktige debatter ties ihjel fordi noen kan bli såret. Ved nærmere ettertanke framstår et slikt samfunn som det rene diktaturet. Jeg har svært, SVÆRT vanskelig for å tro at taushet rundt sykelønnsordningen vil få tallene ned.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

.

Det å kutte ut sykelønnsordningen, eller kutte ned på den synes jeg er tullete. Det eneste som skjer da, er at sykelønnsutgiftene går ned, og sosialhjelpsutgiftene går opp. Man forskyver problemet over på en annen post, og skaper dermed også mye større problemer i samfunnet. Det er fortsatt skambelagt å gå på sosialkontoret, det skaper mye arbeid og bekymringer for dem som er syke og gjør dem mer syke, statistikk viser at når man først er kommet inn i sosialtrygdesystemet, så er det vanskelig å komme seg ut igjen, og at man har mange-generasjons-sosialtjenestemottakere (dvs at barna av sosialtjenestebrukere blir det selv også). osv. Jeg mener forresten også å ha lest en plass at en del av de landene vi sammenligner oss med på tall fra sykelønnsutbetalinger har lavere tall fordi de har andre lover som gjør at en del av dem som kommer inn i sykelønnsutbetalingene her, kommer inn i sosialtjenesteutbetalinger der.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det.

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Jeg synes ikke det er særlig rart enkelte ikke klarer å forholde seg til en slik hverdag, og ihvertafll ikke rart at dette gjør at andre forhold i arbeidshverdagen vipper folk av pinnen. Jeg bryr meg igrunnen ikke om hva foreldrene og besteforeldrene våre måtte holde ut med på sin arbeidsplass, de hadde andre forutsetninger for å håndtere sin hverdag, både psykisk, fysisk og sosialt.

Hva i all verden mener du med dette?

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Veldig enig i dette.

[Perhonen]

For meg er inntekten min det jeg lever av. Jeg har ingen samboer, ektemann eller foreldre som kan hjelpe meg om jeg skulle bli syk. Hvis jeg skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan jobbe i den stillingsandelen jeg har i dag så klarer jeg ikke å forsørge meg selv og to barn + hjelpe en ungdom i etableringsfasen. Det blir den nyutflytta ungdommen som da må hjelpe til å forsørge sin mor. Er det riktig? Vi har et velferdssystem som skal støtte opp og hjelpe folk som trenger det slik at de har en inntekt de kan leve av. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i over 25 år for at noen andre skal kunne nytte seg av de pengene, og ikke meg selv om behovet en dag skulle være der. Ved å innføre en karensdag, hvem er det da som sparer de pengene, jo det er den enkelte bedrift. Og greit nok. Hvordan har de da tenkt at staten skal spare sine penger?? Hva med alle de som går langtidssykemeldt fordi de står i sykehuskø??? Fordi de ikke har penger til å kjøpe seg helsetjenester på private sykehus. Skal de nektes sykepenger fordi de kan ta opp lån i banken og benytte seg av de private sykehusene? Hvordan vil vi egentlig det skal være? Slik som i USA hvor folk er forsikret opp til ørene og vel så det for det aller meste? Og med en god del av befolkningen stående utenfor fordi de ikke har råd til slike ordninger, eller tenker at det aldri vil ramme dem.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det. .

Hvilke diagnoser skal da helt klart gi rett på sykelønn? Og hvem skal bestemme dette? Og videre, ja sosialhjelpen er behovsprøvd, den er så behovsprøvd at mange steder blir barnetrygd og minstebidraget regnet med i inntekten og tjener man da over fire - fem tusen i måneden så får man altså ingen sosialhjelp... ergo blir veldig veldig mange uten mulighet til å beholde hus og hjem. Jeg har endel medfødte familieære lidelser som gjør at ingen forsikringsselskap i verden ville forsikre meg mot disse sykdommene, hva skal jeg gjøre da? Sannsynligheten for å få en av disse sykdommene er rimelig stor, og jeg tar naturlig nok forhåndregler i forhold til dette. Men dette er ikke av betydning for noen forsikringsselskap. Man selger ikke forsikring på en bil man vet er i ferd med å falle sammen liksom.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

For meg er inntekten min det jeg lever av. Jeg har ingen samboer, ektemann eller foreldre som kan hjelpe meg om jeg skulle bli syk. Hvis jeg skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan jobbe i den stillingsandelen jeg har i dag så klarer jeg ikke å forsørge meg selv og to barn + hjelpe en ungdom i etableringsfasen. Det blir den nyutflytta ungdommen som da må hjelpe til å forsørge sin mor. Er det riktig? Vi har et velferdssystem som skal støtte opp og hjelpe folk som trenger det slik at de har en inntekt de kan leve av. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i over 25 år for at noen andre skal kunne nytte seg av de pengene, og ikke meg selv om behovet en dag skulle være der. Ved å innføre en karensdag, hvem er det da som sparer de pengene, jo det er den enkelte bedrift. Og greit nok. Hvordan har de da tenkt at staten skal spare sine penger?? Hva med alle de som går langtidssykemeldt fordi de står i sykehuskø??? Fordi de ikke har penger til å kjøpe seg helsetjenester på private sykehus. Skal de nektes sykepenger fordi de kan ta opp lån i banken og benytte seg av de private sykehusene? Hvordan vil vi egentlig det skal være? Slik som i USA hvor folk er forsikret opp til ørene og vel så det for det aller meste? Og med en god del av befolkningen stående utenfor fordi de ikke har råd til slike ordninger, eller tenker at det aldri vil ramme dem.

Må si meg enig med deg Perhonen. Det er mange hensyn å ta. Det kan være mange årsaker til at noen ikke klarer jobben sin. Både av helsemessige årsaker, men også pga arbeidsmiljø, livssituasjon osv.

Når en blir kronisk syk så rammer det hardt økonomisk. Det rammer hele familien i tillegg til usikkerheten. Det er nok vanskelig for de som har vært så heldige å få være friske å forstå hvordan sykdom rammer en på mange ulike måter.

Jeg er helt enig i at diskusjonen må tas, men syns det er trist når utgangspunktet er at maaange lurer til seg penger. Det tror jeg ikke noe på. De fleste vil gjerne jobbe. Mange trygdede kvier seg for å si at det er det de er. Å være trygdet er ikke lukurativt, og det er så dårlig med lønnsforhandlinger da gitt...

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det.

Men sykelønn er jo også behovsprøvd. Er man syk og har behov, så kan man bli sykemeldt. De som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kommer til sosialkontoret og får beskjeden: Kom tilbake når du har solgt bilen din (som mange trenger for å kunne delta i arbeidslivet), og når du har solgt huset ditt, da klarer du deg selv en stund til. Når du har helt nådd bunnen kan du komme hit og hoppe enda lengre ned på bunnen og se hvordan det er her nede. Tjener ektefellen din penger, så kan det hende vi bare gir deg hjelp som lån som skal betales tilbake. Og så må du komme inn her hver måned og sitte i kø for å søke på nytt, og på nytt, - klarer du ikke for du er for syk sier du? Det må du, for hvis ikke blir det ikke penger. Sorry Sam. Og er man riktig heldig får man utbetalt kuponger istedet for penger og står i kassen på butikken og må legge tilbake varer, - for sosialkupongene er det ikke lov å bruke på disse varene dessverre. Velkommen til bunnen i samfunnet, håper du trives her, for det er søren så vanskelig å komme seg på beina igjen, for ikke å snakke om stable egenverdet på beina igjen og komme seg ut av bekymringsspiralen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror ikke debatten hadde funnet sted i det hele tatt hvis det dreide seg om et fåtall. Det handler heller ikke om "snyltere." (Jeg regner med du mener typen som tar fri en dag eller to fordi de vil på fisketur eller er i bakrus) Den gruppen jeg mener bidrar til de virkelig store tallene, er bl.a de som bina nevner her under:

Det at det er mange som er sykmeldt, betyr ikke at det er mange som snylter på systemet. Jeg er enig i at man skal ta debatten, men jeg er litt uenig i måten det blir fremstilt. Det blir med en gang ropt om dårlig arbeidsmoral og late Nordmenn. Feilene ligger hos arbeidstaker, og så slipper systemene og arbeidsgiver unna på en måte.

Jeg jobber i kommunesektoren. Der prates det høyt og fint om at vi er ansatt i kommunen, "for tiden ved .... bhg" feks. Dette blir spesielt dratt frem ved omrokkeringer og slike ting. Men når en person ikke kan utføre de arbeidsoppgavene en har hatt, feks i barnehage, da blir det fort så voldsomt sneversynt - mot den konkrete barnehagen. Da prater man plutselig ikke om hele kommunen mer. Og jeg skjønner det ikke.

Hvordan sykmeldte blir møtt har enormt mye å si. Og mange ledere og arbeidsgivere (og NAV) har vanvittig mye å lære.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

For meg er inntekten min det jeg lever av. Jeg har ingen samboer, ektemann eller foreldre som kan hjelpe meg om jeg skulle bli syk. Hvis jeg skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan jobbe i den stillingsandelen jeg har i dag så klarer jeg ikke å forsørge meg selv og to barn + hjelpe en ungdom i etableringsfasen. Det blir den nyutflytta ungdommen som da må hjelpe til å forsørge sin mor. Er det riktig? Vi har et velferdssystem som skal støtte opp og hjelpe folk som trenger det slik at de har en inntekt de kan leve av. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i over 25 år for at noen andre skal kunne nytte seg av de pengene, og ikke meg selv om behovet en dag skulle være der. Ved å innføre en karensdag, hvem er det da som sparer de pengene, jo det er den enkelte bedrift. Og greit nok. Hvordan har de da tenkt at staten skal spare sine penger?? Hva med alle de som går langtidssykemeldt fordi de står i sykehuskø??? Fordi de ikke har penger til å kjøpe seg helsetjenester på private sykehus. Skal de nektes sykepenger fordi de kan ta opp lån i banken og benytte seg av de private sykehusene? Hvordan vil vi egentlig det skal være? Slik som i USA hvor folk er forsikret opp til ørene og vel så det for det aller meste? Og med en god del av befolkningen stående utenfor fordi de ikke har råd til slike ordninger, eller tenker at det aldri vil ramme dem.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Hvilke diagnoser skal da helt klart gi rett på sykelønn? Og hvem skal bestemme dette? Og videre, ja sosialhjelpen er behovsprøvd, den er så behovsprøvd at mange steder blir barnetrygd og minstebidraget regnet med i inntekten og tjener man da over fire - fem tusen i måneden så får man altså ingen sosialhjelp... ergo blir veldig veldig mange uten mulighet til å beholde hus og hjem. .

Jeg tror det er veldig langt fra å ønske innstramminger i sykelønnsordningen og fram til amerikanske tilstander. De tilfellene du nevner her, med folk som står i sykehuskø og venter på operasjon, er vel soleklare ekspempler på diagnoser som (i mitt hode) krever en sykemelding? Jeg har for øvrig ikke svaret på hvilke diagnoser som kvalifiserer til sykelønn, men jeg vet om en god del tilstander som jeg mener ikke gjør det. Mange av dem er nevnt tidligere i tråden.
Hvor har du det fra at så mange i Norge ikke har mulighet til å beholde hus og hjem? Så vidt jeg vet, er det veldig få småbarnsfamilier som bor på gaten i Norge. I enkelte tilfeller må man kanskje gå ned i standard, men slik er det jo også med dagens system. Alle har ikke villa i Holmenkollåsen.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men sykelønn er jo også behovsprøvd. Er man syk og har behov, så kan man bli sykemeldt. De som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kommer til sosialkontoret og får beskjeden: Kom tilbake når du har solgt bilen din (som mange trenger for å kunne delta i arbeidslivet), og når du har solgt huset ditt, da klarer du deg selv en stund til. Når du har helt nådd bunnen kan du komme hit og hoppe enda lengre ned på bunnen og se hvordan det er her nede. Tjener ektefellen din penger, så kan det hende vi bare gir deg hjelp som lån som skal betales tilbake. Og så må du komme inn her hver måned og sitte i kø for å søke på nytt, og på nytt, - klarer du ikke for du er for syk sier du? Det må du, for hvis ikke blir det ikke penger. Sorry Sam. Og er man riktig heldig får man utbetalt kuponger istedet for penger og står i kassen på butikken og må legge tilbake varer, - for sosialkupongene er det ikke lov å bruke på disse varene dessverre. Velkommen til bunnen i samfunnet, håper du trives her, for det er søren så vanskelig å komme seg på beina igjen, for ikke å snakke om stable egenverdet på beina igjen og komme seg ut av bekymringsspiralen.

Ja, jeg kan jo være enig i at sykelønnsordningen i dag er behovprøvd i den forstand at hvis pasienten føler at behovet for sykemelding er der, så får han en.
Argumentet med at en slik ordning gjør det vanskelig for folk å komme på beina igjen holder ikke, all den tid vi vet at dagens ordning også fører til unødvendig langvarige sykemeldingsperioder og generell tiltaksløshet hos en del av de sykemeldte. Og vet du hva, jeg synes faktisk ikke der er så ille at folk må søke på nytt/gjøre rede for situasjonen sin med jevne mellomrom, jeg. Vil vi ha det slik at man får en sykemelding i hånden og ikke trenger å la høre fra seg igjen på et års tid?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og vet du hva, jeg synes faktisk ikke der er så ille at folk må søke på nytt/gjøre rede for situasjonen sin med jevne mellomrom, jeg. Vil vi ha det slik at man får en sykemelding i hånden og ikke trenger å la høre fra seg igjen på et års tid?

Ærlig talt. Men det fungerer vel ikke sånn nå heller? Iallfall ikke i IA-bedrifter. Der er det ganske strenge krav til oppfølging og rutiner. Både fra arbeidsgiver, lege og NAV. Det er også krav ift at man må prøve ut i aktivitet etter 8 uker etc. Man har møter med leder med jevne mellomrom, man har dialogmøter etc. Dessuten kan jo ikke en lege sykmelde 1 år i gangen heller.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er veldig langt fra å ønske innstramminger i sykelønnsordningen og fram til amerikanske tilstander. De tilfellene du nevner her, med folk som står i sykehuskø og venter på operasjon, er vel soleklare ekspempler på diagnoser som (i mitt hode) krever en sykemelding? Jeg har for øvrig ikke svaret på hvilke diagnoser som kvalifiserer til sykelønn, men jeg vet om en god del tilstander som jeg mener ikke gjør det. Mange av dem er nevnt tidligere i tråden.
Hvor har du det fra at så mange i Norge ikke har mulighet til å beholde hus og hjem? Så vidt jeg vet, er det veldig få småbarnsfamilier som bor på gaten i Norge. I enkelte tilfeller må man kanskje gå ned i standard, men slik er det jo også med dagens system.

Neida, man skal ikke gå ned i standard, man skal selge hjemmet sitt. Og gå ut av markedet slik at man er skikkelig screwed økonomisk (pluss belastningen med å selge hjemmet sitt), og så skal man leie en plass å bo. Selv om det muligens blir dyrere enn å eie, men det er en verdi.

Sitat:

Ja, jeg kan jo være enig i at sykelønnsordningen i dag er behovprøvd i den forstand at hvis pasienten føler at behovet for sykemelding er der, så får han en.

Neida, den er en behovsprøvd velferdsgode. Barnetrygden er en universell velferdsgode, sykelønnsordningen er en behovsprøvd. Alle får den ikke.

Sitat:

Argumentet med at en slik ordning gjør det vanskelig for folk å komme på beina igjen holder ikke, all den tid vi vet at dagens ordning også fører til unødvendig langvarige sykemeldingsperioder og generell tiltaksløshet hos en del av de sykemeldte.

Jo, det holder helt fint det argumentet. Fordi om forskning viser at det kan være vanskeligere for langtidssykemeldte å komme tilbake til jobb, så betyr ikke det at det ikke er enda verre for individet og samfunnet at syke blir skuflet over på sosialstønad. Hvem skal forresten følge opp de syke når sosialkuratorer har overtatt saken deres? Skal de fortsatt få oppfølging fra trygdesystemet som ikke har dem som klient lengre? Eller skal de være klienter to steder og bruke dobbelt opp med ressurser?

Jeg tror heller løsningen er å gi sykemeldte tettere oppfølging og behandling, fikse behandlingskøer slik at man slippper å være sykemeldt i månedsvis mens man venter på å komme i behandling osv. Vi trenger flere fiksere. Folk som fikser opp for dem som er syke. Sier at slik og slik skal det fikses, jeg kan gjøre det og det for deg, vi kan lage en plan sammen, vi skal få deg frisk, dette går bra!

Sitat:

Og vet du hva, jeg synes faktisk ikke der er så ille at folk må søke på nytt/gjøre rede for situasjonen sin med jevne mellomrom, jeg. Vil vi ha det slik at man får en sykemelding i hånden og ikke trenger å la høre fra seg igjen på et års tid?

Det synes ikke jeg heller. Man skal følges opp når man er syk, og det må gjøres noe for å hjelpe de syke til å bli frisk. Men å søke på ny og på ny om sosialstønad er veldig belastende. Som sykemeldt, så vil legen kunne justere litt på tiden etter hvordan du har det. Kommer du deg ikke opp av sengen, så kan jo legen komme hjem til deg en gang i uken for å skrive sykemelding, men det er bortkastede ressurser, og de kan gi lengre perioder om det trengs. Og kortere der det ikke er nødvendig med lang.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Ærlig talt. Men det fungerer vel ikke sånn nå heller? Iallfall ikke i IA-bedrifter. Der er det ganske strenge krav til oppfølging og rutiner. Både fra arbeidsgiver, lege og NAV. Det er også krav ift at man må prøve ut i aktivitet etter 8 uker etc. Man har møter med leder med jevne mellomrom, man har dialogmøter etc. Dessuten kan jo ikke en lege sykmelde 1 år i gangen heller.

Ja, og jeg mener det er helt riktig at det bør stilles krav. Nå ser det jo ikke ut som om kravene hjelper så veldig mye på tallene, da.
Jeg mener faktisk ikke at alle, eller mesteparten, av sykemeldte i dag er sutrete snyltere. Jeg mener at vi er så godt vant med at velferdsstaten ordner opp at grensene for hva som er sykdom og hva som er andre problemer (som vi mest sannsynlig både hadde hatt råd til og mulighet til å ordne opp i selv, uten fellesskapets hjelp) stadig blir flyttet.
Med andre ord er jeg helt og fullstendig enig med fyren du linket til i HI.

[Perhonen]

Jeg har vært sykemeldt i tre måneder. To av dem aktivt sykemeldt. I den perioden har jeg vært på tre dialogmøter, tre turer på sykehuset, pluss tre turer til fastlegen, jeg har vært flere ganger på røntgen. Jeg har gått til fysioterapeut. Og føler meg mistenkeliggjort på alle bauger og kanter. For folk blir da virkelig ikke sykemeldt bare på grunn av et beinbrud.. Neida. Jeg går da på jobb, og er til tider svært aktiv. Følger opp alle møter, alt administrativt arbeid, alt pedagogisk arbeid, bare ikke det å gå!!!! Jeg klarer ikke å utføre mine vanlige arbeidsoppgaver. Hva da om jeg aldri blir så bra at jeg klarer å utføre mine vanlige arbeidsoppgaver? Hadde jeg enda brukket beinet på jobb!!! Idiotiske kvinnemennesket klarte selvsagt å gjøre det på fritiden.
Og hva da med de som blir sykemeldt på grunn av arbeidsplassens arbeidsmiljø, konflikter med ledelse osv. Vansker som gir store psykiske vansker? Tenk deg å gå i dialogmøte med en sjef du har langt over halsen og som gir deg brekninger bare du ser vedkommende....

Og en ting er sikkert, før du får hjelp på sosialen så vil du ha måttet gå betydelig ned i levestandard ja. Det er ikke snakk om å klare å beholde en treroms blokkleilighet for en familie på fire engang. Man må selge alt man eier og så være på bunn for å få hjelp. Man må virkelig til bunnen. Det fins ingen mellomting. Og det tror jeg man kun kan forstå når man virkelig har vært der. Eller slumpet borti en saksbehandler som ikke har finlest reglementet og følger det til punkt og prikke. Sosialkontoret er virkelig for dem som er i nød, og ikke klarer å forsørge seg selv på noe vis. Og da får man 4000 i bostøtte og 4000 til livsopphold. Jeg betaler 4000 i fellesutgifter og 6000 i lån og avdrag på et lite lån...(med 30 års adragstid) da er jeg allerede 2000 i minus...før mat.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Her sier du noe viktig.

Hvis livet i en periode (småbarnsperioden f.eks.) er så slitsomt at man ikke henger sammen med tre små barn og full jobb, da må en se på om AS familien kanskje kan greie seg med f.eks 1,7 inntekter i noen år.

Noe annet er det synes jeg om det skyldes sykdom. Jeg var selv sykemeldt 50% noen uker i høst, pga anemi. Da var jeg for sliten for full jobb og familie, men det var medisinsk betinget. Nå skal det sies at jeg også savnet tiltak, jeg ble jo ikke bedre av å være sykemeldt, men jeg slapp å være halvt besvimt av utmattelse.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg er til dels enig i og skjønner poenget ditt. Samtidig tror jeg nok det er forskjell på leger og deres vurdering også, i tillegg til at de må trå varsomt og høre på pasienten. Det har vært kun én gang i mitt yrkesliv der jeg har hatt et akutt og reelt behov for sykemelding i et par uker, og da måtte jeg si det høyt selv. En vikarlege, derimot, ga meg nokså overraskende en ukes sykemelding pga en luftveisinfeksjon året etter. Derfor ser jeg legens behov for å vurdere hva pasienten faktisk sier. (I siste tilfellet burde jeg kanskje ha takket nei? ) Sånn sett var mitt behov i disse to tilfellene motsatt av hva du sier, jeg opplevde uten tvil at den gangen jeg hadde størst behov var da jeg måtte be om det, mens da legen foreslo det kunne jeg gjerne ha takket nei.

Jeg tror majoriteten av de som er sykemeldte har behov for det, men jeg er ikke naiv nok til å tro at ikke det finnes mange som utnytter det. Selvsagt er det det. Noen snyltere er prisen man betaler for et veldig godt velferdssamfunn.

(Det som jeg derimot synes er en interessant vinkling, som jeg gjerne skulle ha lest mer om, er sykemeldingsprosenten sett opp mot den faktiske deltakelsen i yrkeslivet, som i Norge er nokså høy. )

[Imma]

Obs: Digresjon
Opplevde noe snålt idag som fikk meg til å tenke på denne tråden.
Guttungen hadde skadet beinet sitt og var hos legen for å få det sjekket. Det var ikke brudd men han fikk beskjed om å avlaste beinet, ikke trene og han skulle ikke ha gym. "Også kan jeg være hjemme fra skolen i morgen?" sier guttongen og ser håpefullt opp på legen. "Ja, har du lyst til det, så kan du være hjemme i morgen" svarer legen.
Jeg ble litt .
Han kan da fint å på skolen, selv om han skal avlaste beinet. Men hvis det er dette inntrykket man har lyst å gi den oppvoksende generasjon, at man kan være hjemme hvis man har lyst, så er jo dette en grei måte å gjøre det på.
Nå har det seg slik at jeg jobber turnus og har A-vakt i morgen og mannen kunne komme hjem litt tidligere, så han får være hjemme i morgen. Men det er jo ikke alltid like lett å bare være hjemme fordi legen skal være grei. Eller kanskje tenkte hun at han var stor nok til å være hjemme alene(han blir snart ni) . Uansett syntes jeg dette var rett å slett merkelig.

[elg]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men det jeg har lest går veldig på at det er de sykmeldtes feil at det er så mange sykmeldte her. Jeg tror også at legene har sin den av skylden. I et par tilfeller har jeg hatt bihulebetennelse og hoste som jeg har gått til legen for å få antibiotika for å bli kvitt. Jeg har da med en gang blitt spurt hvor lang sykemelding jeg ønsker. Da jeg ikke var spesielt plaget, takket jeg nei til dette, men det er klart fristende med litt "ekstra ferie" i tilfeller hvor man bare har små vondter. Det kunne kanskje være en idé for legene å se mer på den totale allmenntilstanden til pasientene før sykmelding foreslås.