Løfter du en finger?

[Observatøren]

Filosofen Øyvind Kvalnes forteller om sin egen opplevelse etter en sykkelulykke på Majorstuen. Ville du ha hjulpet ham?

http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle2534655.ece

Ut fra egen erfaring er jeg en som bryr meg. I følge min mann har jeg en radar som plukker ut mennesker som trenger hjelp. Jeg kaster meg over turister på ville veier, personer i biler som leter etter veien, barn som faller og slår seg, hunder som løper løs, ja, i det hele tatt. Resultatet er at jeg noen ganger engasjerer meg for mye. Jeg har likevel opplevd "tilskuereffekten". Dersom for mange er rundt, blir også jeg en tilskuer, som tenker at noen andre gjør det.

Hva gjør du for å bryte tilskuereffekten?

[Esme]

Jeg er også sånn at jeg følger hjem alkoholikere og går bort til folk som ligger på gata. Ikke dersom det er ambulanse til stede, men om det bare står «vanlige» folk der, så virker ikke tilskuereffekten på meg.

[Kirsebær]

Jepp. Jeg er en fingerløfter. Har aldri helt blitt bitt av tilskuereffekten, men det hender jeg drøyer ting litt i håp om at noen nadre skal ta tak.

[Line*]

Jeg handler nok instinktivt med å ikke klare å la være å sjekke om alt er i orden om jeg opplever noe sånt.

[Blomst]

Jeg løfter en finger, jeg har støtt å stadig brytt inn i slosskamper i byen.
Det skal sies at jeg en gang fikk en knytteneve i nasa selv, for han rakk ikke stoppe da han plutselig så mitt hode inni midten, men det er en venn av meg, så nå bare ler vi av det (jeg har en litt rar knekkelyd i nesa som de fleste ser på som hysterisk morsom)
Men jeg har selv sett at til og med politi har blitt tilskuere, og at man må bryte inn sel foran politi.
Når det gjelder ulykker å sånn er jeg helt siker på at jeg hadde hjulpet så godt jeg kunne.

[Maverick]

Jeg løfter fingre, ja.

[zeppelin]

Jeg blir fort en tilskuer...vet ikke hvorfor. Feig kanskje? Redd for å drite meg ut? Sikkert tåpelig.
Har jo hjulpet til også i tilfeller hvor noen har trengt hjelp.

[emm]

Jeg kan nok løfte en finger, men er aldri tilskuer. Blir svimmel ved tanken av blod og brukne ben, men det går mye bedre å forholde seg til det hvis jeg gjør noe. Så eneste alternativ blir å hjelpe den skadede eller løpe fra åstedet

[Teofelia]

Hvis det allerede står andre personer rundt allerede, går jeg raskt forbi. Jeg synes folk som blir stående og se på andres ulykke oppfører seg motbydelig og ønsker ikke å være en slik selv.

Hvis jeg ser noen som ser ut til å trenge hjelp og ikke har fått det, har jeg stoppet og hjulpet til mange ganger. Det har vært alt fra å legge kåpen min over en døddrukken alkis og ringe ambulanse til å bære handlevesken for gamle, skrøpelige damer på glattisen.

Jeg ser ikke bort i fra at min motvilje mot å være en "kikker" av og til har forhindret meg fra å hjelpe folk som bare har fått publikum og ikke hjelp. :tar til etterretning:

[bina]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av tilskuereffekten. Er det mange tilstede er sjansen for at jeg gjør noe mindre enn hvis jeg er alene.

Samtidig må jeg si at jeg er rimelig observant, og får derfor med meg det meste av ting som skjer. Men jeg er også meget kritisk, og har lav terskel for å hjelpe gamle damer, og høy terskel for å hjelpe berusede personer, for eksempel. Jeg hjelper også gjerne barn, men ikke like gjerne voksne som ser ut som om de er i stand til å ta vare på seg selv. Og for å ta eksemplet fra hovedinnlegget, en voksen mann på sykkel - så lenge jeg da ser at han rører seg, setter seg opp - da anser jeg at han greier seg selv, og blander meg ikke inn.

Jeg ser at noen snakker om det å stå å se på - og det hender at jeg gjør - og i såfall er det ikke fordi jeg er så skrekkelig nysgjerrig, men for å få tid til å vurdere situasjonen, og om det er noe jeg kan bidra med. For eksempel kjørte jeg for noen uker siden forbi et ulykkessted (trafikkulykke). Jeg så at det sto folk i grøfta (bilen hadde kjørt ut), jeg kjørte bare sakte forbi for å vurdere om det var noe poeng i at jeg stoppet. Jeg konstaterte at ingen satt i bilen som sto godt planta i en bjørkestamme, og at flere av de tilstedeværende hadde mobiltelefonen til øret - derav konkluderte jeg at det er ikke behov for meg her. Det samme gjelder jo i byen. Ser jeg et menneske som har falt om (eller ser ut til å ha falt om) så må jeg jo ta meg tid til å vurdere situasjonen. Kan jeg gjøre noe? Gjør noen andre noe? Er det i det hele tatt noe galt? Så mulig jeg da ser ut som en nysgjerrig kikker.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men jeg er også meget kritisk, og har lav terskel for å hjelpe gamle damer, og høy terskel for å hjelpe berusede personer, for eksempel.

Ville du ikke hjelpe noen som trengte det bare fordi vedkommende var beruset, altså?

Sitat:

Ser jeg et menneske som har falt om (eller ser ut til å ha falt om) så må jeg jo ta meg tid til å vurdere situasjonen. Kan jeg gjøre noe? Gjør noen andre noe? Er det i det hele tatt noe galt? Så mulig jeg da ser ut som en nysgjerrig kikker.

Det er ikke det jeg snakker om; jeg tenker på folk som står i ring rundt et ulykkessted og bare ser på hva som skjer. Særlig når lambulansen har kommet til stedet, virker det som det har lett for å hope seg opp tilskuere. Da virker det som om folk synes det er helt greit å stå å kikke på.

[Ibidelma]

Jeg er ikke redd for å hjelpe om det er noen som trenger det.
Om noen detter av sykkelen, så spør jeg om det gikk fint.
Om noen mister veska i bakken, så hjelper jeg med å plukke opp.
Det koster så lite, og betyr så mye

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ville du ikke hjelpe noen som trengte det bare fordi vedkommende var beruset, altså?

Det er ikke det jeg snakker om; jeg tenker på folk som står i ring rundt et ulykkessted og bare ser på hva som skjer. Særlig når lambulansen har kommet til stedet, virker det som det har lett for å hope seg opp tilskuere. Da virker det som om folk synes det er helt greit å stå å kikke på.

Til det siste først - der er jeg enig, og det gjør ikke jeg heller. Men klart det kan se sånn ut.

Til det første - mest sannsynlig ville jeg ikke hjulpet en beruset person, nei.

[Martis]

Jeg er ikke redd for å løfte en finger og er generelt en person som bryr seg. Jeg har ringt etter politi/sykebil til gamle naboer, gammel mann nesten uten klær som ikke visste hva han het (midt i nabolaget mitt) og spør om folk trenger hjelp hvis det ser slik ut.

Jeg syns det er trist om folk bare blir stående å se på noen som trenger hjelp eller ikke tørr blande seg.

Når det gjelder fulle folk så kan det hende jeg snakker med ungdommer som ser ut som om de har fått altfor masse (jenter og under 16 år), eldre enn det har jeg litt høyere terskel for å ta kontakt i tilfelle folk er farlige eller voldelige.

[Maverick]

Jeg hjelper vel fortrinnsvis rusa mennesker, de som er rene og pene er det jo så mange andre som hjelper.

[leliane]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg hjelper vel fortrinnsvis rusa mennesker, de som er rene og pene er det jo så mange andre som hjelper.

Ære være deg.

Jeg hadde en fryktelig opplevelse for noen år tilbake - før mobilens tid. Jeg bodde i sentrum av byen og på vei hjem fra butikken oppdaget jeg to gutter på rundt 20 som jeg straks kjente igjen fra byens rusmiljø. Den ene lå i sideleie på fortauet, den andre sto over og ropte på hjelp. Det ble fort klart at dette var et tilfelle av overdose, noe kameraten innrømmet.

Og da fikk jeg et dilemma. Han lå der, blå på leppene med svak puls. Jeg hadde valget mellom å løpe 30 meter hjem for å ringe etter ambulanse eller starte gjenoppliving. Jeg valgte det første. Og fikk mange insinuasjoner fra amk-sentralen om at det ikke var et riktig valg. Jeg hadde veldig store kvaler og var sikker på at jeg hadde drept noen. (Han reiste seg for øvrig etter en halv times jobbing fra ambulansepersonell, til min store, store lettelse...)

Generelt er jeg en fingerløfter. Men jeg har altså erfart at det i noen tilfeller koster mye, og at man ofte har korte sekunder til rådighet når man må ta en beslutning.

Er nok av dem som løfter en finger. Klarer ikke å la være og hjelpe om jeg ser det er behov for det.
Da vi var på Tenerife nå nylig, var det en badeulykke ved bassenget på hotellet, og jeg var omtrent på tur over balkongkanten. Heldigvis gikk det bra.
Badevakten og foreldrene ordnet opp i det, og ambulanse kom på svært få minutter.
Hadde badevakten vært alene, så hadde jeg løpt ned og hjulpet til ja.

På jobb roper de på meg om vi har noen litt " gretne, gamle gubber". Vet ikke hva det er, men jeg kommer altså veldig godt overens med dem.
"Kan ikke du gå og snakke med han"? De merker sikkert at jeg liker å omgåes eldre mennesker.

[Kanina]

Jeg har opplevd å tryne på sykkelen, ligge blødende på asfalten, og ikke få hjelp av den eneste personen som gikk forbi Han var vel konstant innstilt på "tilskuer-modus", han da.

[Aminta]

Jeg er en fingerløfter. Klarer ikke la vær å hjelpe til hvis det ser ut til at noen trenger det. Og mye går på ren refleks/innstinkt, så jeg tenker meg ikke om før jeg hjelper til heller.
Men, jeg står ikke og ser på andres ulykker nei. Har de fått hjelp går jeg raskt videre.

[Eria]

Ja. Og det kunne ikke falle meg inn å skille på hvordan folk så ut, om de var beruset eller full av blod, spy og møkk. Et menneske i nød er et menneske i nød. Ferdig med det.