Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Charlie]

Det spør sykefraværsforsker Arnstein Mykletun om i Aftenposten i dag:

"Jeg snakker ikke her om den enkeltes «arbeidsmoral», men om hvordan våre holdninger kollektivt formes av samfunnet.
Kvinner og menns holdninger formes gjerne ulikt. Oppfordrer kvinner hverandre til «å lytte til kroppens signaler»? Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner? Er det å være sykmeldt mer stigmatiserende for menn?
Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner?
Det har tradisjonelt vært strenge forventninger til rollen som sykmeldt. Man skal ikke se for glad eller sprek ut. Er det en større oppmykning i disse rolleforventningene til sykmeldte kvinner enn menn?
Er terskelen for hvor syk eller sliten man skal være for å ta ut sykmelding blitt lavere for kvinner enn for menn?"

http://www.aftenposten.no/meninger/k...n-7728279.html

Ut fra hva jeg ser rundt meg, er det mye som tyder på at han har helt rett. Jeg ser mange kvinner rundt meg som har svært lav terskel for sykefravær, på tross av en arbeidsplass hvor de styrer dagen sin selv, og hvor arbeidsgiver er veldig på tilbudssida ifht å tilrettelegge for å komme på jobb (og ikke noe konkurransepreget miljø, tvert i mot kan man greit spørre kolleger om avlastning hvis det står på).

Det som overrasker meg mest er egentlig at det er noe de synes er så greit at de snakker om det helt åpent - til og med så langt at de holder hjemme barn for å ta en egemeldingsdag som kvalitetstid.

Hva tenker du?

[him]

"Folk" er jo alle typer mennesker så jeg tror ikke du kommer til å få en generell regel, men forhåpentligvis en spennende diskusjon!

Det jeg tror er at mennesker i "nye" yrker får sliasjeskader av feks relasjonsbygging, kommunikasjon etc. Det er som når jeg leser om musikere: Nrå de får spørsmål om "Hvilken musikk slapper du av med" Så svarer de: "Ingen. Jeg vil ha det stille når jeg slapper av". Det er noe med det å være "på".

Jeg tror jo det er lurt å være sykemeldt når man har noe som gjør at man ikke funksjonerer optimalt i jobben, men det er jo i teorien. I praksis er det mye grått.

[annemede]

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen, i forhold til den bransjen jeg er i nå, eller de menneskene jeg omgås.

[Guava]

Det stemmer ikke på jobben min, men jeg tror ikke den er representativ. Hos oss blir mye arbeid liggende om man er sykmeldt og det oppleves som belastende. Er man sykmeldt en uke er det flere dager intens jobbing for å komme ajour igjen. Det er også belastende å være sykmeldt fordi sykmeldingen blir offentlig på en måte og folk legger seg opp i årsak til sykemelding. Jeg tror aldri jeg har hørt at noen på min arbeidsplass har snakket om å sykmeldes forebyggende. Det jeg har hørt og gjort selv er å kommanderen syke hjem fra jobb. Omgangssyke, lungebetennelse og høy feber er gjerne årsak til sånn kommandering.
Det velges heller paracetjunkiemetoden inntil det ikke funker lenger.

Jeg ser for meg at det å sykmeldes forebyggende og holdninger til det lettere oppstår der det ikke er så synlig at man er sykmeldt og hvor ikke man selv får stor belastning av å være sykmeldt og jeg tror nok kvinner kan ha andre holdninger til dette enn menn.
På den andre side er det vel forsket på at korttidsfravær grunnet alkohol er høyere representert blant menn.

[Simone]

Ein del kvinner gjer nok det, men eg trur ikkje det er nok av det til å forklare dei forskjellane mellom menn og kvinner som vi ser i figuren over kronikken.
Hittil i mitt liv har eg aldri høyrt menn bruke begrepet "å sjukemelde seg". Det er det kvinner som gjer. Menn "blir sjukemeldt".

Sjølv har eg kun vore sjukemeldt ein gang dei siste 10 åra, og det var på grunn av svangerskapskvalme. Mykletun nevner at det er forskjell mellom menn og kvinner også når svangerskapsrelatert fravær blir tatt vekk, men det er ikkje klart for meg om svangerksaprelaterte sjukemeldingar er med i figuren eller ikkje. Viss det er med, forklarar det nok ein god del av grunnen til at forskjellen mellom menn og kvinner er større blant dei yngste.

På min arbeidsplass er det generelt veldig lite sjukemeldingar, men her er alle høgt utdanna. Når nokon først blir sjukemeldt her er det snakk om alvorlig sjukdom, ikkje muskel og skjelettplager eller andre litt meir diffuse problem. Sjukemeldinga mi på grunn av svangerskapskvalme satt langt inne, og eg friskmeldte meg sjølv litt før sjukemeldinga gjekk ut fordi eg skulle holde eit kurs og ikkje hadde samvittigheit til å avlyse. Kom meg gjennom på eit vis med litt oppkast i pauser og kvalmestillande tablettar som eg eigentlig ikkje hadde lyst til å ta. Ingen tar over våre arbeidsoppgaver når vi er vekke, så dersom vi er lenge vekke er det fryktelig mykje å ta igjen når vi kjem tilbake. Dermed blir terskelen veldig høg for å sjukemelde seg. Kanskje litt for høg.

Eg kan ikkje seie at eg har observert noko synlig forskjell i det lille sjukefraværet vi har mellom menn og kvinner, men eg ser at kvinnene er meir slitne enn mennene.
Dersom eg samanliknar meg sjølv med mine mannlige kollegaer ser eg at eg sjølv blir langt meir stressa av å skulle prestere heile tida enn det dei blir.
Eg er relativt nyansatt i ei nyoppretta stilling og føler at eg heile tida må bevise at eg er rett person i stillinga. I går skulle eg foreksempel ha ein presentasjon for ein gjeng med viktige folk ganske seint på dagen og det førte til at eg sov dårlig om natta og var ukonsentrert i timane før presentasjonen på jobb. Dermed fekk eg ikkje gjort unna det eg hadde planlagt og fekk dårlig samvittigheit for det også.
Eg innbiller meg at menn generelt ikkje blir like stressa som kvinner og ikkje får dei samme samvittigheitskvalene når dei ikkje rekk å gjere ting som skulle ha vore gjort. Dermed blir dei mindre slitne og får mindre muskelplager på grunn av stress.
Og så er det dette med dobbel byrde som Mykletun nevner, at vi framleis tar hovudansvaret på heimebane sjølv om menn gjer meir enn før. Det blir veldig mykje å få dårlig samvittigheit for heile tida. Heime hos oss er vi heldigvis veldig likestilte, men eg føler likevel på presset om at eg skulle gjort meir saman med ungane, eg skulle ha vaska oftare og eg skulle ha vore meir opptatt av interiør og heimelaga mat slik som andre kvinner er. Og ikkje minst skulle eg ha trent meir! Det blir liksom aldri bra nok! Alltid noko som eg skulle ha vore bedre på! Tenker menn sånn?
I kronikken var det link til ein anna artikkel der ein mann med dårlig samvittigheit var intervjua. Han sa at han løyste det ved å vere flink til å delegere vekk oppgaver:
http://www.aftenposten.no/amagasinet...n-7725977.html

Han seier at menn er flinkare til det enn kvinner, og det trur eg han har rett i. Eg er livredd for å gi frå meg kontroll på ting på jobb. Vil helst gjere alt sjølv for å vere sikker på at det blir rett. På heimebane har eg blitt flinkare til det. Og der skal jo i utgangspunktet alt ansvar vere felles, så det blir eigentlig feil å snakke om delegering der. Det einaste eg ikkje har klart å "delegere" frå meg er ansvaret for klærne til ungane. Eg kjøper inn alt av klær og det er eg som pakkar byttetøy til barnehagen og pakkar kofferten når vi skal på ferie. Det er også eg som rydder i klesskapet, sorterer vekk det som er for lite og planlegger kva som må kjøpast inn. Har prøvd å overlate det til mannen nokre gangar, men det har skapt så mykje irritasjon at eg har krevd ansvaret tilbake . Det er jo heller ikkje ein kjempestor jobb og eg likar akkurat den jobben, så då kan han heller få 100% støvsugeransvar.

Gud, dette blei langt og ikkje akkurat "to the point" i forhold til spørsmålet i HI

[Simone]

Og så la eg merke til ein anna uttalelse frå Nikolai Astrup som blei intervjua som trabel tobarnspappa: En sunn bieffekt av å få barn er at det ikke går an å tenke på noe annet når du er sammen med dem

Nok ein ting som eg trur ikkje er sant for kvinner. Eg tenker stadig på jobben når eg er med ungane. Og så tenker eg på ungane når eg er på jobb

[torsk]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Og så la eg merke til ein anna uttalelse frå Nikolai Astrup som blei intervjua som trabel tobarnspappa: En sunn bieffekt av å få barn er at det ikke går an å tenke på noe annet når du er sammen med dem

Nok ein ting som eg trur ikkje er sant for kvinner. Eg tenker stadig på jobben når eg er med ungane. Og så tenker eg på ungane når eg er på jobb

Denne er nok ikke sann for menn heller.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Og så la eg merke til ein anna uttalelse frå Nikolai Astrup som blei intervjua som trabel tobarnspappa: En sunn bieffekt av å få barn er at det ikke går an å tenke på noe annet når du er sammen med dem

Nok ein ting som eg trur ikkje er sant for kvinner. Eg tenker stadig på jobben når eg er med ungane. Og så tenker eg på ungane når eg er på jobb

Jeg tenker ikke på jobben, torsk gjør det.

Så kan jeg spørre hva er mekanismen med at selv om en selv gjør det så tror man at det gjelder alle av samme kjønn? Du er ikke spesielt gammeldags heller Simone, så hvorfor antar du det? Jeg spør deg fordi du er saklig nok til å reflektere uten å gå i fullstendig lemenmodus. Det er jo litt pussig hva?

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg tenker ikke på jobben, torsk gjør det.

Så kan jeg spørre hva er mekanismen med at selv om en selv gjør det så tror man at det gjelder alle av samme kjønn? Du er ikke spesielt gammeldags heller Simone, så hvorfor antar du det? Jeg spør deg fordi du er saklig nok til å reflektere uten å gå i fullstendig lemenmodus. Det er jo litt pussig hva?

Eg er ikkje overraska over at du ikkje sliter med slike samvittighetskvaler både heime og på jobb, Esme. No har eg aldri møtt deg, men inntrykket mitt er at du på mange områder er svært ulik det som er "typisk kvinner", og det meiner eg absolutt ikkje som noko negativt! Du driter i kva som blir forventa av deg og gjer det du sjølv meiner er rett for deg. Eg trur svært mange kvinner er altfor opptatt av kva som blir forventa av dei.
Eg seier ikkje at alle kvinner tenker slik som som meg, men eg har inntrykk av at problem med å holde tankar om jobb og privatliv adskilt er større blant kvinner enn menn. I alle fall det med å sitte på jobb med dårlig samvittighet for barna. Det er i alle fall det inntrykket eg får når eg snakkar med andre kvinner og menn. Men når eg tenker meg om så er det nok ein del menn som tar med jobben heim, spesielt det med at dei tar jobbrelaterte telefonar og e-postar i helgene osv. Eg trur likevel ikkje dei bekymrar seg for jobben på fritida i like stor grad som mange kvinner gjer. Mannen min skrur av tankar om jobben i det han kjem inn døra heime. Har aldri problem med å få sove om natta sjølv om han veit at neste dag kjem til å bli superstress på jobb.
Og sånn er sjefen min på jobb også. Skikkelig irriterande for oss som ikkje klarar den kunsten der

Det burde jo ikkje vere sånne forskjellar mellom menn og kvinner, men eg meiner likevel at dei er der. Sjølv om vi innbillar oss at vi er hundre prosent likestilte når det gjelder husarbeid heime er det likevel vi kvinnene som føler på skammen når det ser skikkelig rotete og skittent ut når det kjem besøk. Mannen drit i det. Og kanskje du også, Esme. Men eg trur altså du skiller deg litt ut frå gjennomsnittskvinna. Også her inne, sjølv om det er rimelig stor andel av moderne kvinner her som ikkje er fastlåst i gamle kjønnsrollemønster.

Når det gjeld mekanismane bak kvifor eg har inntrykk av at det er slike forskjellar, så har eg ikkje noko veldig godt svar utover at det er det inntrykket eg får ved å observere andre rundt meg.

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Og så la eg merke til ein anna uttalelse frå Nikolai Astrup som blei intervjua som trabel tobarnspappa: En sunn bieffekt av å få barn er at det ikke går an å tenke på noe annet når du er sammen med dem

Nok ein ting som eg trur ikkje er sant for kvinner. Eg tenker stadig på jobben når eg er med ungane. Og så tenker eg på ungane når eg er på jobb

Jeg er faktisk veldig god på å ikke tenke barn på jobb og omvendt. Er kvinne, men kanskje en dårlig en

[him]

Personlig er jeg aller best til å ikke tenke i det hele tatt. Det fungerer på et vis det også.

[Perhonen]

Tja.... Ikke på min arbeidsplass. Vi hangler rundt til detvirkelig smeller og så drar vi alle med oss i fallet og bruker et år på å komme oss på beina igjen. Om noen gang. Jeg finner ikke engang tid til å gå til legen. Det er ikke bra.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Tja.... Ikke på min arbeidsplass. Vi hangler rundt til detvirkelig smeller og så drar vi alle med oss i fallet og bruker et år på å komme oss på beina igjen. Om noen gang. Jeg finner ikke engang tid til å gå til legen. Det er ikke bra.

Dette var jo veldig dramatisk.

Min kjepphest er at folk må begynne å ta ansvar for seg selv. Jeg er litt lei den der:"Legen sykmeldte meg!" Les; jeg har intet ansvar, noe jeg skulle sagt.

Eller den at folk presser seg "så det smeller". Det er ikke det at jeg ikke kan skjønne at det skjer, men man må altså stoppe opp på veien og tilpasse seg så godt man kan. Og så må man kanskje ta ansvar for den smellen. Det er litt på samme måte som når man beskriver at "kroppen vil ikke". Kroppen er ikke løsrevet fra resten. Det blir en slags ansvarsfraskrivelse å legge det på "legen" og "kroppen". Jeg har tro på at man i større grad må erkjenne at man tar endel av valgene selv.

Jeg var sykmeldt for hodepine to uker en gang. Jeg slet litt med det, følte meg ikke komfortabel. Jeg hadde gjort det lettere å bære for meg selv om jeg kunne lagt det på "hodet" og "legen som sykmeldte", men det var likefullt mitt valg. Jeg måtte kjenne etter, ta et valg om å be om sykmelding etter selv å ha vurdert at jeg ikke maktet å gå på jobb. Og selv ta ansvar for å si i fra når det var godt nok til å trappe oppover. Ikke la legen bestemme, hva skulle hun si, liksom?

[Timar]

Hvis man hangler, er konstant sliten og småsyk og ikke klarer å få hvilt seg frisk i hverdagen, er det da feil å bli sykemeldt for å bli frisk, så lenge man klarer å slepe seg på jobb? Jeg antar her at man rådfører seg med legen om det kan være en løsning, ikke møter opp og krever å bli sykemeldt.

Jeg har hatt en arbeidsgiver der det var svært vanlig å stå på til folk møtte veggen. Hvor mye koster ikke en utbrentdiagnose? Både for den enkelte, arbeidsgiver og helsevesenet? Sett opp mot "Å ta seg en sykemelding for komme seg ovenpå igjen" så tror jeg det siste er minst ressurskrevende.

Når det er sagt, så tror jeg det er forskjell på arbeidsplasser, og at steder med en arbeidskultur som tilsier at man står på til man stuper, heller ikke har disse damene som "tar seg en sykemelding".

[Fluke]

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, hverken for jobb eller omgangskrets.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

Det var også en kjepphest for meg tidligere, men ikke nå lenger.
Man har en del dager til fri disposisjon selv og leger må lytte til det pasienten sier. En pasient som er innstilt på sykmelding og spiller kortene sine rett er det vanskelig å ikke sykmelde.
Hadde legen hatt en rekke rent objektive kriterier å gå ut fra hadde det vært uproblematisk å si at legen sykmelder, thats it. Heldigvis blir det subjektive også lagt vekt på, men det krever tillit og der tenker jeg at selv om legen sykmelder så er det ikke bare legen som definerer om pasienten er syk relatert til jobb eller ei.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det var også en kjepphest for meg tidligere, men ikke nå lenger.
Man har en del dager til fri disposisjon selv og leger må lytte til det pasienten sier. En pasient som er innstilt på sykmelding og spiller kortene sine rett er det vanskelig å ikke sykmelde.
Hadde legen hatt en rekke rent objektive kriterier å gå ut fra hadde det vært uproblematisk å si at legen sykmelder, thats it. Heldigvis blir det subjektive også lagt vekt på, men det krever tillit og der tenker jeg at selv om legen sykmelder så er det ikke bare legen som definerer om pasienten er syk relatert til jobb eller ei.

Man har jo møtt opp hos legen - og kanskje også nettopp med håp eller formål å få en sykemelding med seg når man går. Det er jo en ganske stor forskjell fra å gå på jobb og å akseptere at "det blir det det blir i dag, jeg gjør det jeg klarer".

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

Det der er bare unntaksvis sannheten. Jeg kjenner mange leger. De fleste av dem mener sykemeldingsordningen er tull, fordi det uansett er pasienten som bestemmer. Den ene jeg kjenner beskrev det omtrent slik: den største delen av sykmeldingsårsaker er plager knyttet til muskler og skjellett, plager og vondter pasienten selv forteller om og som legen ikke kan bekrefte eller avkrefte. En annen stor del er lettere psykiske lidelser, som angst, lettere depresjoner osv. Her er det heller ingen objektive kriterier, man er avhengig av hva pasienten sier.
Resten, omtrent 20-30% er type hjerte, kreft, lidelser som en lege har større grunnlag for å mene noe om.

Jeg tror holdningene er svært ulike. Jeg har ikke tall her, men jobber bla med sykefraværsoppfølging. Sist jeg var på opplæring ble det vist til tall som viser at folk i yrker som krever stor grad av tilstedeværelse som feks leger og ledere hadde markant lavere sykefravær enn andre. Og de er ikke friskere altså.

Så ifht det HI sier om at de hun kjenner ikke har så krevende jobber osv, så stemmer dette med de tallene jeg har fått presentert.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, hverken for jobb eller omgangskrets.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

Det er jo ingen leger som mener at pasientene ikke har mye av vurderingen selv. Hvordan i all verden skal en lege kunne motsi en pasient som gråter og sier at hun/han absolutt ikke greier å gå på jobb?

Det er legen som skriver ut sykemeldingsskjema, men i stor grad så har ikke legen noen mulighet for å gjøre noe som helst av objektiv vurdering.

[Niobe]

I min omgangskrets må man snarere felle syke kvinner med bedøvelsespil og legge dem i seler for å få dem til å ta en dag i sengen når de trenger det. Jeg synes det er en større tendens til at man ønsker seg så godt trent og så sunn at man innbiller seg at sykdom ikke biter på, og at det går bort av seg selv om man durer på som vanlig, og later som det ikke finnes.