Oprah nå - å drepe sine egne barn

[Pastill]

Ang å fortsatt være glad i mannen. Jeg kan forstå det.
Han ER ikke sykdommen sin. Man må skille han, den friske personen og han som dypt deprimert.
Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å ikke være bitter, men jeg kan forstå henne.
Eks så blir man ikke mindre glad i en person fordi h*n har kreft. Drapet er en bivirkning av sykdommmen.. ikke han.

[kie]

Jeg hadde det på her og syntes rettspsykiateren kom med mye nyttig. Om faresignaler, veien fra "nedstemt" til "fare for andre" og håndfaste ting familiemedlemmer kunne følge med på og gjøre.

Oprahs poeng om at mannen hadde tatt valg da han valgte å holde viktig informasjon for seg selv var også tankevekkende.

Jeg liker Oprah i mange tilfeller, men dette programmet er jeg ikke så sikker på hva jeg synes om.

[kie]

Jeg tror en del kan forklares med at damen så ut til å være ganske religiøs. Tilgivelse er liksom greien. Hun er sikker på at barna er i himmelen. osv.

I hennes hode er de kanskje ikke tapt for henne for alltid og i mellomtiden (til hun treffer dem igjen) bruker hun sin religion for å leve med dette. Og der er altså tilgivelse sentral.

Bare for å prøve å forestille meg hvordan hun tenker.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Ang å fortsatt være glad i mannen. Jeg kan forstå det.
Han ER ikke sykdommen sin. Man må skille han, den friske personen og han som dypt deprimert.
Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å ikke være bitter, men jeg kan forstå henne.
Eks så blir man ikke mindre glad i en person fordi h*n har kreft. Drapet er en bivirkning av sykdommmen.. ikke han.

Selvfølgelig, og jeg hadde forstått det nesten uansett hva slags handling vedkommende hadde gjort - utenom drap på egne barn. Jeg kunne IKKE levd sammen med mannen min og tilgitt ham (det hadde iallfall tatt mange herrens år) om han hadde drept barnet vårt. Alle de negative følelsene og sorgen som hadde kommet etter den handlingen hadde nok overskygget den kjærligheten jeg følte for mannen min før det skjedde.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Ang å fortsatt være glad i mannen. Jeg kan forstå det.
Han ER ikke sykdommen sin. Man må skille han, den friske personen og han som dypt deprimert.
Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å ikke være bitter, men jeg kan forstå henne.
Eks så blir man ikke mindre glad i en person fordi h*n har kreft. Drapet er en bivirkning av sykdommmen.. ikke han.

Eksemplet ditt kan ikke sammenlignes, synes jeg.

Det er jo handlingen som spiller en rolle her, ikke hvilken del av han som har gjort hva. Det er riktignok vanskelig for oss å sette oss inn i en slik situasjon, men jeg hadde nok ikke brydd meg med hvilken diagnose han hadde, jeg hadde vært to barn mindre, og sikkert sett for meg de tryglende fjesene hver gang jeg lukket øynene.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Eksemplet ditt kan ikke sammenlignes, synes jeg.

Det er jo handlingen som spiller en rolle her, ikke hvilken del av han som har gjort hva. Det er riktignok vanskelig for oss å sette oss inn i en slik situasjon, men jeg hadde nok ikke brydd meg med hvilken diagnose han hadde, jeg hadde vært to barn mindre, og sikkert sett for meg de tryglende fjesene hver gang jeg lukket øynene.

Neida, det er ikke det samme.
Men jeg mener at en person med en så alvorlig sykdom ikke kan personlig stilles ansvarlig.

Det at han ikke søkte hjelp er en annen sak.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Selvfølgelig, og jeg hadde forstått det nesten uansett hva slags handling vedkommende hadde gjort - utenom drap på egne barn. Jeg kunne IKKE levd sammen med mannen min og tilgitt ham (det hadde iallfall tatt mange herrens år) om han hadde drept barnet vårt. Alle de negative følelsene og sorgen som hadde kommet etter den handlingen hadde nok overskygget den kjærligheten jeg følte for mannen min før det skjedde.

Hadde nok dumpet han jeg og. Men sier ikke tvert at jeg aldri hadde kunnet tilgi. Uten at det betyr at jeg hadde ville ha han tilbake.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Neida, det er ikke det samme.
Men jeg mener at en person med en så alvorlig sykdom ikke kan personlig stilles ansvarlig.

Som også er et problem, synes jeg. Denne ansvarsfraskrivelsen er skremmende, og i utvikling, virker det som.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Som også er et problem, synes jeg. Denne ansvarsfraskrivelsen er skremmende, og i utvikling, virker det som.

Hvis man ikke har vært så langt nede selv så er det vanskelig å uttale seg om mener jeg.
Eneste erfaring jeg har er en liten deppeperiode pga ppiller. Jeg er SKREMT over hvordan jeg forandret meg gradvis.. ..og ikke skjønte det selv.

Derfor jeg ikke vil dømme de som lider av dette. Jeg vet ikke hvordan det er.
Men jeg vet at sånt kan komme "snikende" og at man rasjonaliserer det på plass for seg selv. Man kan lære seg å leve med det lenge.

Man kan bli akutt psykisk syk også. Skal man holdes ansvarlig for det?

[Dixie Diner]

En ting er å være så langt nede at man går med slike vanvittige tanker som denne faren gjorde. Noe annet, og mer utilgivelig, er å ikke gjøre noe med det, å ikke søke noen form for hjelp. Nå er det ikke så lett å sitte og si til noen "jeg har tvangstanker som går ut på å drepe familien min" men det er bedre å SI det enn å GJØRE det. At man lar det gå så langt at man faktisk utfører de handlingene man har "drømt" om i kanskje ukesvis eller månedsvis, er forferdelig.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

En ting er å være så langt nede at man går med slike vanvittige tanker som denne faren gjorde. Noe annet, og mer utilgivelig, er å ikke gjøre noe med det, å ikke søke noen form for hjelp. Nå er det ikke så lett å sitte og si til noen "jeg har tvangstanker som går ut på å drepe familien min" men det er bedre å SI det enn å GJØRE det. At man lar det gå så langt at man faktisk utfører de handlingene man har "drømt" om i kanskje ukesvis eller månedsvis, er forferdelig.

Han trodde vel han hadde styring da.. Hadde jo hatt dette i elve år sa han. Hadde aldri vært i nærheten av å gjøre noe.

Utrolig vanskelig og tragisk sak for alle parter

[Dixie Diner]

Huff ja.

[HP]

Det skal mer enn en depresjon til for å drepe, en tung psykose som resultat av depresjonen, eller stoff, eller det kan være en overlagt handling.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Hvis man ikke har vært så langt nede selv så er det vanskelig å uttale seg om mener jeg.
Eneste erfaring jeg har er en liten deppeperiode pga ppiller. Jeg er SKREMT over hvordan jeg forandret meg gradvis.. ..og ikke skjønte det selv.

Derfor jeg ikke vil dømme de som lider av dette. Jeg vet ikke hvordan det er.
Men jeg vet at sånt kan komme "snikende" og at man rasjonaliserer det på plass for seg selv. Man kan lære seg å leve med det lenge.

Man kan bli akutt psykisk syk også. Skal man holdes ansvarlig for det?

Det er vanskelig å si. Det hersker vel litt tvil, til og med blant de lærde, om hvorvidt en psykisk syk som f.eks. økser ned kona, kan holdes ansvarlig for handlingen, men i utgangspunktet vil jeg ikke si at fordi man er psykisk syk, så er man "fritatt" alt ansvar. Det blir en forenkling av et komplisert tema.

Det handler vel heller ikke om "å dømme", men avsky mot den verst tenkelige handlingen.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Det skal mer enn en depresjon til for å drepe, en tung psykose som resultat av depresjonen.

Stemmer, men forandringene kan komme fort.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er vanskelig å si. Det hersker vel litt tvil, til og med blant de lærde, om hvorvidt en psykisk syk som f.eks. økser ned kona, kan holdes ansvarlig for handlingen, men i utgangspunktet vil jeg ikke si at fordi man er psykisk syk, så er man "fritatt" alt ansvar. Det blir en forenkling av et komplisert tema.

Det handler vel heller ikke om "å dømme", men avsky mot den verst tenkelige handlingen.

Hersker vel mye tvil fordi noen spekulerer i dette og fordi ingen saker er like.
Men i saken som var på Oprah så fikk jeg virkelig vondt av gjerningsmannen.
Men han må jo stå til rette for det han har gjort. Kan ikke slippe ut en person som ikke vet å skaffe seg hjelp når det begynner bikke over.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Stemmer, men forandringene kan komme fort.

Du klippet sitatet mitt og satt inn et punktum. Setningen sluttet ikke der.

Å gå fra å være deppa og nedstemt til helt pluttselig, ut av det blå, brutalt drepe (pga rent psykiske årsaker) er en grov forenkling, og en ansvarsfraskrivelse både for gjerningspersonen, kona og andre personer rundt familien.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Enig. Er kjent sak et det er lettere å relatere seg til saker hvor det er virkelige mennesker involvert og ikke et oppfunnet tilfelle.
Jeg sluker alt jeg ser på diskovery og sånt også. Elsker dokumentarer nesten uansett hva det er om.

Enig!

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Å gå fra å være deppa og nedstemt til helt pluttselig, ut av det blå, brutalt drepe (pga rent psykiske årsaker) er en grov forenkling, og en ansvarsfraskrivelse både for gjerningspersonen, kona og andre personer rundt familien.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Å gå fra å være deppa og nedstemt til helt pluttselig, ut av det blå, brutalt drepe (pga rent psykiske årsaker) er en grov forenkling, og en ansvarsfraskrivelse både for gjerningspersonen, kona og andre personer rundt familien.

Jepp.