Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[007]

Var den overskriften litt rar?

ALtså: om du og partneren går fra hverandre, hvem av dere hadde hatt barna boende hos seg? Og hvorfor?

Poll kommer.

[Mauser]

Hadde nok bodd hos mora, siden hun er en fantastisk omsorgsperson (og siden hun hadde knødd meg ved samlivsbrudd).

[Appelsin]

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

[Skremmern]

Vanskelig å svare på, men jeg tror kanskje 50/50 er løsningen vi hadde endt opp med.

[Chablis]

Nå hadde vi muligens delt 50/50 siden han nærmer seg 4 år.
Sist hadde vi 60/40.

[Fintdethei!]

uggen tanke, ja. Dersom så skulle skje, så håper jeg at vi hadde blitt boende i samme nabolag, men ganske "lempelige" ordninger for ungene.

[Elise]

De hadde vært mest hos meg, pga mannen har en jobb som ikke er forenelig med barnehagens åpningstider, og jeg tviler sterkt på om de hadde klart å tilrettelegge såpass for han. Vi hadde vel antagelig hatt en løsning hvor jeg hadde de 4 uker og han så 2 uker.

[Maxine]

Bor alene med to små. Tidligere var ungene litt mer hos faren sin, nå er de der annenhver helg. Faren jobber ugunstige tidspunkter ifht en tilværelse alene med ungene, og er ikke den som har vært villig til å tilrettelegge livet etter situasjonen han nå er i.

[Luftslottet]

Det vil jeg helst ikke tenke på, men vi hadde nok gått for 50/50 eller noe deromkring. Med mindre far hadde hatt lyst til å flytte hjem til sitt eget land, da hadde vi nok måttet krangle "litt" om saken.

[Heddamor]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Signerer denne. Tanken er bare så uutholdelig.

[Mikkeline]

Jeg tror utgangspunktet vårt hadde vært 50/50, fordi begge hadde hatt like stort ønske om å ha omsorgen for barna. I tillegg tjener vi begge greit, så det er ikke noen store økonomiske hensyn å ta i forhold til at den ene ville kunne takle det bedre enn den andre.
I og med at mannen jobber skift, og jeg reiser en del i jobben så ville jeg håpet på at vi kunne ha samarbeidet såpass at vi ville ha vært fleksible begge to.
(Men bank i bordet og alt det der....)

[Avatar]

Det hadde nok blitt 50/50 deling.

[kokosbolle]

Du mangler alternativet: Vet ikke.

Jeg har ikke tenkt noe særlig på dette faktisk. Tror jeg ville forsøkt å fått til 50/50 og at vi bodde i samme skolekrets så barna kunne bodd begge steder like mye.

[-ea-]

Den første min ble boende hos faren, og jeg var annenhverhelg-mamma som flyttet en times hurtigbåtreise unna.

Den andre bor halvparten hos hver, men har folkeregisteradresse hos faren fordi vi ville at hun skulle begynne på skolen som ligger i samme gate, og jeg har bosatt meg akkurat utenfor skolekretsen (men nær nok til å gå til skolen).

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Der er jeg også. Ingen av oss orker tanken på det i det hele tatt, men ting kan jo skje, så vi har jo snakket om det. Jeg er litt skeptisk til 50/50 sånn rent generelt siden jeg synes det kan virke litt ustabilt for ungene, men jeg tror faktisk vi hadde landet på den løsningen og valgt å bo i svært, svært kort avstand til hverandre. Huff jeg begynner nesten å grine bare jeg skriver om det, håper vi slipper å forholde oss til det noensinne.

[Alfa]

Ca 50-50, trur eg. Fordi vi begge er like viktige i oppveksten og dagleglivet no, så dominerande hovudomsorg til ein av oss ville ha vore veldig unaturleg.

[Callisto]

Det måtte blitt 50/50.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Signerer.

Vi lovde "formelt sett" for bare tre år siden da, men emosjonelt sett for ni år siden, da vi ble sammen.

Men jeg vet at den mannen jeg er gift med er en absolutt fantastisk far på alle måter, så jeg kunne bare ikke tatt gutten fra ham, og faren fra gutten. Det måtte bli en form for deling. Jeg vet at 50-50 har sine ulemper, men ettersom gutten pr i dag er hjemme med far 2 av fem dager og med mor 3 av fem (og begge to i helgen) er det rett og slett bare ikke tenkelig at han skulle se en av oss bare annenhver helg og en ettermiddag...

Jeg ser dog for meg at mannens motivasjon for å flytte til min "hjemby" (35 mil herfra) ville vært betydelig lavere om han ikke lenger hadde et dypt ønske om å glede meg, samtidig som mitt ønske, og behov, for å bo nærmere familie/avlastning ville vært enda større i en slik situasjon...

Nei, vi er stuck med hverandre, ja.

[Høst]

Vesla bor 50-50 hos hver, altså annenhver uke hos meg, annenhver hos pappaen. Det fungerer fordi vi gjør vårt absolutt ytterste for å få det til å fungere - vi har hele tiden fokusert på henne og at hun alltid vil være et bånd mellom oss. Vi har svært lite til felles i dag personlig, men ved å gå inn for det, har vi veldig hyggelige fellestreff med mamma, pappa, stepappa og stemamma. Det hjelper på at stemamma er veldig "min type" menneske, da...

Om Høstmannen og jeg skulle gå fra hverandre etter at Knøttet er født, er det godt mulig det blir samme løsning. Alternativt blir det standard samvær for ham.

Alle vil vi jo helst ha barnet vårt 100 % - men det går ikke, så vi fokuserer på det som vi føler er best for Vesla (og evt for Knøttet... )

[Bergensis]

Eg trur mannen ville vore det beste valget i ein sånn situasjon. 50/50 deling høyres strevsomt ut, men ettersom såpass mange har denne løysinga, reknar eg med den fungerer for dei fleste. Eg håpar eg aldri må ta stilling til dette!