Klassereise

[Tangina]

Jeg har reist et stykke. Jeg er den første i slekta på både mors og fars side med en universitetsgrad, men foreldrene mine, spesielt min far, reiste mye lenger. Han var fra arbeiderfamilie og mor er fra småbondeslekt. Begge sluttet på skolen etter folkeskolen - mor for å helpe til hjemme på gården og far for å jobbe. Far tok noen år seinere et sekretærkurs, og mor gikk på noen aftenkurs. Mor var hjemmeværende mens vi var små, men hun begynte å studere på Blindern da hun var over femti, flinke dama! Hun fikk til slutt en cand mag og tyve år i full jobb. Far ble etterhver selvlært leder i en stor organisasjon uten noe mer utdannelse. Men det var mye skjønnlitteratur og aviser hjemme, og vi spilte piano og bodde i et middelklassestrøk (riktig nok i tjenesteleilighet og med dårlig råd). Sambo har nok på det viset gjort en lenger reise enn meg.

Jeg har nok kjent litt på de følelsene artikkelforfatten skisserer i den forstand at jeg ofte har følt meg litt utenfor i akademia og at det er mye som kommer lett for akademikerbarna som jeg har strevd mye med - for eksempel det å diksutere fag og politikk og bruke vanskelige ord på en utvungen måte. Da jeg begynte på Blindern ble jeg trassig og sverget på at jeg aldri skulle bruke vanskelige og ukjente ord som "relasjon" og "sanksjon". Det holdt ikke lenge.

Jeg synes dette var en fin og vikitig tekst!

[mkj]

Klassereisen sto mine foreldre for. De kommer fra enkle kår. De har ikke utdanning, men har gjennom stor innsats fått til et bra liv for seg selv. Vi ungene har tatt utdannelse (jeg bare nesten ferdig) og lever også gode liv.

[Palmen]

Både mannen min og jeg har reist et godt stykke. Vi er f.eks begge de første i våre familier til å ta universitetsutdannelse, og vi har begge mastergrader. Faren til mannen min har tatt en enda lengre reise.

Takk for at du delte denne artikkelen, interessant lesning.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Men det siste året har jeg faktisk tenkt ganske mye over det.
Jeg jobbet lenge i en av "indre øst"-bydelene, og overgangen til å jobbe på vestkanten ble (og er) stor. Jeg merker at stedet jeg bor blir om ikke sett ned på, så i alle fall møtt med undring ("går det an å bo der?" "skal ungene dine virkelig gå på skole der?").
.

Den der har jeg møtt fra ganske tidlig alder, men veldig synlig når vi ble gamle nok til å dra på byen, dro på reiser, men spesielt i arbeidslivet i miljøer det var mye statusjag og høy utdannelse. Det er synd, det er med på å oppretteholde dette skillet mellom øst og vest, holde i live alle fordommer begge veier. Alltid litt sånn; å, finnes det villaer på østkanten. Åh, går det an at noen har utdannelse og tjener penger på østkanten. Åh, blir ikke alle hasjrøykere og sosialklienter. Åh, tør du bevege den på den siden av byen, det må være farlig. Næmen, skal vi på denne siden på julebord, jah du, da må det være Østmarkseteren, det er det eneste stedet som er fint nok på denne kanten.

[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

Interessant skrevet om klassereise i dag.

Hvordan er det med den jevne FPer . Har dere"reist" langt?
Jeg er sånn midt på treet tror jeg. Foreldrene mine reiste nok litt lengre enn meg.

http://maddam.no/2013/02/klassereisen/

Leste FRPer jeg, og skjønte virkelig ikke sammenhengen!

Men sånn ellers så har jeg vel egentlig reist bakover jeg...

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg har klassereist bare litt, søsteren min og jeg er de første med universitetsutdannelse, men foreldrene mine er beleste og vi ble lest for og lærte å spille piano og hadde fullt av bøker i hus, minst to aviser daglig og pappa fikk seg høgskoleutdanning etterhvert. Og så var vi på høstutstillingen hvert år og var ofte på museer og av og til i teater så jeg er nok fra et relativt møblert hjem.

Her er jeg også, bortsett fra at pappa og ene broren min hadde BI-utdannelser og den andre broren min tok høyskoleutdannelse. Jeg er dog den første kvinnen i min familie på både mamma og pappa sin side til å ta høyskoleutdannelse. Nå kommer snart kusinene mine etter med universitetsutdannelser, så jeg er glad for den utviklingen.

Selv om mamma ikke har noen formell utdannelse, har hun likevel alltid holdt seg oppdatert, og kan mye om det meste. Hun jobbet i Posten i mange år, og har på en måte utdannet seg der med postskole og kursing og sånt. Og som Pøbla sier, så var både hun og pappa veldig beleste. Både innen litteratur og fakta, vi hadde aviser hjemme (mamma var omtrent ute før avisbudet rakk å komme om morgenen for å hente avisen) og huset fullt av bøker. Vi ble lest for hver kveld og vi er fem barn som alle mestrer å spille piano.

[Pelle]

Ja, jeg har nok klassereist. Er den første i familien med utdannelse ut over vgs. Mamma ble barne- og ungdomsarbeider etter jeg flyttet hjemmefra, pappa har yrkesskole. Jeg er gift med en mann som kommer fra en familie med en omgangskrets som jeg bare kunne drømt om å vanke med for noen få tiår siden med tanke på hva som hadde vært sosialt akseptabel. For 100 år siden ville nok en jente som meg knapt kunne sagt hei til en med hans bakgrunn.

Selv om jeg er vokst opp i en familie med til dels dårlig råd, kjenner jeg meg ikke igjen i artikkelen sånn sett. Ingen har frp-sympatier, turer til biblioteket skjedde ofte (gratis!), årlig tur på teater før jul, lokalavis på , VG fra butikken og Dagsrevy på tv hver dag. Likevel var ferien da jeg var 14 år (1990) camping på Vestlandet i knappetelt fra 60-tallet uten presenning annet enn plastikk festet med klyper. På campingferie i Bohuslän da jeg var 15 kunne jeg ikke få penger til å kjøpe et ukeblad fordi mamma hadde ikke råd (hvilket jeg først fikk vite so voksen, der og da synes jeg kun hun var kjipt og streng som sa nei). DE sparte i åresvis for å kjøpe ny sofa til konfirmasjonen min- men så brukte vi heller alt på to uker til syden (super prioritering jeg fremdeles er glad for)

Mulig det har noe å si at jeg er vokst opp i en ellers velstående høyt utdannet del av landet, slik at det jeg ikke hadde fra familien mht forventninger og krav til en viss grad har blitt tilført meg gjennom oppveksten av andre rundt meg. I tillegg har familien backet meg med alt og skrytt meg frem ettersom resultatene var ok.

[LilleRosin]

Jeg har ikke klassereist. Det må i tilfelle være et hakk tilbake.

Foreldrene mine møttes på universitetet, og jeg er vokst opp i et ekte 68-er hjem. Mange diskusjoner, kunst på veggene, mye engasjement. Politikk, lokalsamfunn, pedagogikk (begge foreldrene mine er/var pedagoger).

Jeg har høyere utdanning, men føler at engasjementet er noe avstumpa. Det er mest inni meg på en måte.

Foreldrene mine har klassereist noe. Morfar var maler og lærer, mormor hjemmeværende til hun begynte som ufaglært resepsjonist.

Farmor var lærer og bokelser, farfar var fisker siden han lykkelig gikk ut av grunnskolen som 14-åring.

Pappa var yngst av 3 søsken. Den eldste dro til sjøs som 15-åring. Nr 2 tok lærerskolen. Og han gikk på universitetet.

[Milfrid]

Interessant og godt skrevet. Takk for link.

Jeg har ikke reist, vokst opp i hjem med bøker og aviser og Dagsrevyen og foreldre med utdannelse (vel, mor kom kun til 1. avdeling juss fordi far ble syk).

[rine]

Utrolig velskrevet og interessant artikkel. Jeg har reist litt, men ikke så langt. Dvs. at jeg har høyere utdannelse enn foreldrene mine, men så absolutt er oppvokst i et bok- og avislesende hjem med foreldre som både så Dagsrevyen og hadde klare politiske standpunkter.

[LilleRosin]

Mamma har til og med to embedseksamener :mammaskryt:

[Toffskij]

Fin artikkel, og veldig interessant å tenke på.

Selv har jeg ikke så mye reist som revertert – faren min kommer fra en erkeborgerlig familie med møblerte hjem, advokater og sogneprester så langt øyet kan se bakover. (Farmor var dog datter av en nyrik oppkomling, men ble mer katolsk enn paven. ) Moren min kom fra en lærer-kunstner-akademiker-familie. Så jeg har vokst opp i en familie med masse bøker og ikke minst musikk, og ble godt utstyrt med kulturelle referanser. Samtidig har jeg bodd mesteparten av barndommen i et område med sterk arbeiderklasseprofil – de fleste av klassekameratene mine var enten ikke norske eller fra familier som minner om artikkelforfatterens. I tillegg har jeg vokst opp med til dels elendig økonomi (i likhet med en god del av klassekameratene mine). Det interessante er at dette doble referansesettet åpenbart utgjorde et valg – småsøsknene mine har valgt arbeiderklassereferansene i mye større grad, mens jeg svuppet rett tilbake i akademisk middelklasse så fort jeg bare kunne.

Jeg synes det er veldig nyttig å ha førstehåndserfaring med begge deler.

[Nooria]

Jeg har reist langt, både geografisk og sosialt. Som 19-åring reiste jeg 150 mil for å få meg en utdannelse ingen før meg i slekten har hatt. Jeg er et produkt av mange generasjoner av fiskere, men har selv 7 års utdannelse fra universitetet. Jeg bor fortsatt ca 150 mil fra hjemstedet.

[Myria]

Jeg har ikke reist, alle i familien min har universitetsutdannelse. Mannen min har reist et stykke, han er den eneste i sin familie med universitetsutdannelse.

[emm]

Moren og faren min har klassereist, og jeg har muligvis reist noe videre. Befinner meg vel i middelklassen et sted. Men jeg gikk på ungdomsskole i en drabantby der veldig mange var arbeidere, og på linje med det kronikken beskriver. Jeg synes den berører et svært viktig tema.

[Billa]

Jeg har ikke reist. Mine foreldre har universitetsutdannelse, og jeg kommer fra et hjem hvor leksikon var et selvsagt "møbel" i stua. Dannelse og sosialt kodeverk var viktig kunnskap, og jeg ser jo at jeg overfører dette også til egne barn. Jeg kommer fra en del av Norge med ganske distinkt (og latterliggjort) bokmålsdialekt, men mine foreldre og min bror og jeg har alltid snakket såkalt "pent". Det var aldri snakk om annet enn at vi skulle studere videre etter vgs. Spørsmålet var mer hvilket universitet og hvilket embetsstudie vi skulle velge.

Min far foretok en klassereise når han tok utdannelse. Han er Britisk, og vokste opp på en gård på grensen til Wales. Han forteller om at han som barn og ungdom måtte stå opp klokka 4 for å rekke å gjøre sin del av arbeidet før han dro på skolen. Moren ville ikke at barna skulle gå på den lokale landsbyskolen, så de ble sendt med buss til byen. Hun bar veldig preg av at hun hadde bodd mange år i den (den gangen) Britiske Kolonien India, hvor hun levde godt fordi min bestefar var høyt på strå i den Britiske Hæren der borte. For henne var gårdslivet et eneste langt mareritt etter å ha nippet te med sosieten i Bangalore i årevis. Pappa fikk mulighet til å ta høyere utdannelse gjennom stipend. Både i kraft av akademiske egenskaper, men også gjennom idrett.

[Tjorven]

Jeg har klassereist; i hvert fall litt. Mannen min også; mer enn meg. Vi er de første på begge sider av slektene våre som har fullført videregående. Men begge mine foreldre har tatt utdannelse i voksen alder, altså etter meg.

Jeg vokste opp hos moren min, og var hos faren min annenhver helg. Mamma er som den familien beskrevet i artikkelen. Ikke bøker, ikke aviser og "mot i brøstet" på tv. MEN; og det skal moren min ha respekt for: hun skjønte at jeg var annerledes. Hun abonnere på Aftenposten så jeg kunne lese, hun kjørte meg til biblioteket og hun har alltid oppmuntret meg med skolearbeidet (hjelp til lekser fikk jeg dog ikke).

Faren min er motsatt. Han hadde lenge ansvaret for lørdagens løssalg av Klassekampen på stedet han bodde. Kona hans satt i kommunestyret. Vi diskuterte politikk og det ble lest bøker. Men det var også her jeg møtte motstand mot studieplanene. Pappa var proletarisert akp'er og syntes det var dumt at jeg ikke skulle produsere noe. Han har myknet med årene, og er nå enig i at jeg valgte riktig den gangen.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg har reist et godt stykke.

Jeg også.
Jeg er den første i min familie med høyskole/universitetsutdannelse, foreldrene mine har kun fagbrev. Mamma tok utdannelse i voksen alder, pappa har jobbet som ufaglært all sin tid. Jeg har en onkel som er can.mag og en onkel som har tatt lærerskolen.

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Alltid litt sånn; å, finnes det villaer på østkanten. Åh, går det an at noen har utdannelse og tjener penger på østkanten. Åh, blir ikke alle hasjrøykere og sosialklienter. Åh, tør du bevege den på den siden av byen, det må være farlig. Næmen, skal vi på denne siden på julebord, jah du, da må det være Østmarkseteren, det er det eneste stedet som er fint nok på denne kanten.

Er det et slikt skille i Oslo i dag?

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg også.
Jeg er den første i min familie med høyskole/universitetsutdannelse, foreldrene mine har kun fagbrev. Mamma tok utdannelse i voksen alder, pappa har jobbet som ufaglært all sin tid. Jeg har en onkel som er can.mag og en onkel som har tatt lærerskolen.

Er det et slikt skille i Oslo i dag?

Det er nok riktig at en del fra vestkanten tror det kun er blokker og betong og livsfarlig å bevege seg utendørs på østkanten. Vi som har vært der og kjenner folk som bor der vet jo at det ikke er sånn. Og så er det mange på østkanten som har fordommer mot vestkanten. Det er definitivt et skille, spesielt demografisk.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Er det et slikt skille i Oslo i dag?

Ja, det er det, og det går dessverre begge veier.