Kvinner og karriere

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Har det egentlig noe med likestilling å gjøre eller er det en sånn sladregreie hvor man nedvurderer mannfolka?

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

Men begge foreldre kan ikke slippe taket på hjemmebane? Arbeidsplassene må bli mer fleksible om det skal være mulig å ha topplederstilling og være småbarsforelder samtidig. Kanskje det ikke er mulig å kombinere disse, men da syns ikke jeg at kvinner nødvendigvis på død og liv må ta slike stillinger i likestillingens navn om de ikke ønsker det. Jeg synes heller fedrene må vurdere å slacke litt sånn at de kan delta mer på hjemmebane. Jeg opplever at familielivet stadig degraderes og at det ultimate skal være å strebe i arbeidslivet. Er det noe galt i å ønske å srbeide redusert en periode mens barna er små? Jeg er glad verken jeg eller mannen er ambisiøse. Jeg synes hverdagene er hektisk nok når vi begge arbeider fullt med 37, 5 timers arbeidsuke.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Men begge foreldre kan ikke slippe taket på hjemmebane?

Det var en kommentar til fedre som ikke finne rmatchende klær

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dere har lest "why women still can't have it all", ja?

Jeg leste den nå på grunn av tipset ditt. Interessant, takk for tips.

Jeg synes ikke det som står der har så mye med likestilling å gjøre. De jobbene som hun beskriver er ekstreme, det er ingen som får alt. Skal man ha en toppjobb og familie, er det kanskje det man har. Ingen fritidsaktiviteter, lite venneliv, lite fritid i hengekøye i hagen. Og det er jo greit nok, hvis det er det man velger. Men dette gjelder jo både menn og kvinner. (Mulig jeg har misforstått litt, men jeg oppfattet HI til bai som mer generelt enn bare de aller øverste lederjobbene)

[Katta]

Ennå er det vel vanligere at kvinner velger å være sjef for as familien og er fornøyd med at mannen da kan bruke mer tid og krefter på jobb og dermed gjøre at familieøkonomien går rundt. Det er foreløbig ganske uvanlig at menn jobber redusert for at kvinnen i familien skal kunne satse på karriere. Og kvinner som satser på karriere møter fortsatt skråblikk og spørsmål fra flere hold. Det er også en ganske vanlig holdning på arbeidsplasser at man ikke satser så mye på kvinner i 30-årene, for det forventes permisjoner og innsats på hjemmebane noen år. Og da sakker man akterut, når man da ønsker å satse noen år senere er det allerede satset på en yngre mann. Nå tabloidiserer jeg, men jeg tror ikke det bare er snakk om fordeling på hjemmebane, men også hvordan arbeidsgivere bevisst eller ubevisst tenker om kvinner og menn i den alderen hvor grunnlaget for karrieren legges.

Når det er sagt ser jeg tydelig nå at det valget jeg har gjort nå, å jobbe 2 dager i uken istedenfor å være helt borte fra jobb i permisjon har vært veldig smart karrieremessig. Jeg har unngått ute-av-syne-ute-av-sinn-effekten, og sørger på den måten for å være med i alle fremtidsplaner selv om jeg knapt jobber. (2 dager i uken med ammefri er jammen ikke mye, men det utgjør en stor forskjell å være der). Jeg tror at mer likestilling på hjemmefronten mhp permisjonsfordeling vil hjelpe på sikt, også når det gjelder lederstillinger. Når det blir naturlig å tenke at menn har en plass hjemme med småbarn blir det nok også naturlig å tenke at de godt kan ha hovedansvaret hjemme mens kvinnen i familien satser på jobb.

[-ea-]

Jeg skjønner ikke helt den der greia med at det er så synd og skam å la ungene være i barnehagen til stengetid? Hvis det var meningen at de måtte hentes før, så hadde vel ikke bhg vært åpen så lenge, eller?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg skjønner ikke helt den der greia med at det er så synd og skam å la ungene være i barnehagen til stengetid? Hvis det var meningen at de måtte hentes før, så hadde vel ikke bhg vært åpen så lenge, eller?

Hvis barnehagen åpner 7 og stenger 17, så synes jeg det er lenge å benytte hele åpningstiden. Om man leverer 9 og henter 17, så er vel ikke det noe verre enn å levere 7 og hente 15.

[-ea-]

Jaja, jeg tenkte det hadde å gjøre med noe av det samme forferdelige som muligens kan skje dersom ikke klærne matcher.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Topp-toppstillinger vil nesten alltid kreve langt mer enn det som er forenlig med å kunne tilbringe mye tid med barna. 60-70-80 timers uker, mye reising, krav til tilgjengelighet i ferier.

Må det virkelig være slik? Det er ikke mer slik at man som top-topp-sjef lar det bli slik?

Jeg syns det er et svakhetstegn ved samfunnet om man må jobbe 60-timers uker hele tiden. I hvor mange stillinger er det slik? Og i hvor mange av disse stillingene er det slik at man kunne fordelt ansvaret mellom flere mennesker, slik at man i stor grad var ferdig med jobben når man dro hjem eller hadde ferie?

Jeg har selv sett at et firma i en oppstartsfase hadde en leder som ikke hadde fri selv når han reise bort på "ferie". Men etterhvert som antall ansatte økte og man derfor forlot den flate strukturen og fikk mellomledere, så ble det mindre jobb og mer mulighet for faktisk ferie.

Det er selvsagt mulig at dette ikke er like lønnsomt for hver enkelt bedrift (bedre at man sliter ut folk ), men jeg tror det på sikt vil være det riktige. Jeg syns ikke det skal være nødvendig å forsake familien for å kunne være topp-topp-sjef.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg skjønner ikke helt den der greia med at det er så synd og skam å la ungene være i barnehagen til stengetid? Hvis det var meningen at de måtte hentes før, så hadde vel ikke bhg vært åpen så lenge, eller?

Det kommer kanskje an på når man leverte dem.
Jeg synes faktisk det er litt synd og skam å levere barna 07 og hente 17 hver dag. I vår barnehage er det ikke lov engang - det er makstid 9 timer.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg syns det er et svakhetstegn ved samfunnet om man må jobbe 60-timers uker hele tiden. I hvor mange stillinger er det slik? Og i hvor mange av disse stillingene er det slik at man kunne fordelt ansvaret mellom flere mennesker, slik at man i stor grad var ferdig med jobben når man dro hjem eller hadde ferie?

Det må jo ikke være slik. Folk flest jobber ikke 60-timersuke. Det er i all hovedsak en frivillig ting. Men det er jo ikke så merkelig at de som legger ned mest innsats oppnår best resultat, og at de som oppnår best resultat får de "sjefeste" jobbene.

Man kan jo ikke godt nekte folk å jobbe lange dager, for at det skal være rettferdig for de som ikke vil eller kan jobbe like mye.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Må det virkelig være slik? Det er ikke mer slik at man som top-topp-sjef lar det bli slik?

Jeg syns det er et svakhetstegn ved samfunnet om man må jobbe 60-timers uker hele tiden. I hvor mange stillinger er det slik? .

Jeg hadde ikke villet jobbe i et firma der ledelsen kun var tilgjengelig mellom åtte og halv fire, virkelig ikke. Eller ikke kunne nås eller ta stilling til noe på helg eller fire uker i strekk i sommeren. Skal man sitte med det øverste ansvaret og ta avgjørelsene, så man være tilgjengelig når ting skjer.

[nokon]

Nå har eg litt dårleg samvit for å starte ein tråd og ikkje følgje opp, men det har vore mykje som har skjedd både i går og dag.

Aspektet med at det tar lang tid før kjønnsforskjellane jamnar seg ut blant folk i 50-åra, sjølv om kjønnsforskjellane er snudd opp ned på dei prestisjetunge studiene, er jo veldig interessant! Det har eg ikkje tenkt på i det heile tatt, men det seier seg jo sjølv at det tar litt tid før alle dei kvinnelege studentane får opparbeida seg nok erfaring og kompetanse til å overta toppstillingane. Det er jo eit veldig viktig aspekt, som det er rart at Aftenposten-saken og andre, liknande saker ikkje tar høgde for.

I Aftenposten-artikkelen eg lenka til, står det til slutt litt om moglegheit for heimekontor og kveldsjobbing. Og det kan jo hende det ville vore lettare å kombinere karriere og familieliv, viss arbeidslivet var meir fleksibelt. Far er på jobb frå 8-16 medan mor er på jobb frå 14-20 (+ evt. overtid) eller omvendt. Dersom dette var "vanleg" ville ein heller ikkje mista så mykje av det kollegiale fellesskapet ved å jobbe til andre tider.

[Cuyahoga]

Hvordan i all verden skal den løsningen du skisser sist der, bai, gi mer familietid?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Hvordan i all verden skal den løsningen du skisser sist der, bai, gi mer familietid?

Det var Slaughter sitt løysingsforslag, ikkje mitt. Poenget var vel at dersom arbeidsgivarane er villige til å tenke meir alternativt, vil det vere rom for andre løysingar. Og eit slikt forslag gir jo ungane meir tid saman med ein av foreldra, sjølv om det ikkje blir meir tid til heile familien, gitt at ungane er saman med den av foreldrene som er heime, på dagtid (likevel, mødre som jobber deltid og fedre som jobber overtid, gir og bare meir tid saman med ein av foreldra).

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Det var Slaughter sitt løysingsforslag, ikkje mitt. Poenget var vel at dersom arbeidsgivarane er villige til å tenke meir alternativt, vil det vere rom for andre løysingar. Og eit slikt forslag gir jo ungane meir tid saman med ein av foreldra, sjølv om det ikkje blir meir tid til heile familien, gitt at ungane er saman med den av foreldrene som er heime, på dagtid (likevel, mødre som jobber deltid og fedre som jobber overtid, gir og bare meir tid saman med ein av foreldra).

Jeg ser den, men barn begynner jo etterhvert på skolen.

Fleksible arbeidsgivere er viktig, men jeg tror ikke man kommer unna at de mest krevende jobbene krever mer enn gjennomsnittlig innsats og at det for det fleste av oss er det sånn at dersom vi skal yte ekstra mye på et område i livet over tid, så må det gå utover et annet område. Jeg tror ikke at noen kan få alt, verken kvinner eller menn.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

Veldig enig i dette. Jeg opplever at en del kvinner har null tro på at mannfolk kan stelle hjemme, og om ting ikke gjøres slik de ville gjort det, så gjøre det feil. Da er det ikke rart at kvinner sliter seg it som dobbeltarbeidende.

Jeg var forøvrig på vei til å bli hun bitre som ofret karrieren for mannen. Med en mann som var ganske overbevisende mht hvorfor det var logisk at vi gjorde det sånn. Og økonomisk sett hadde han helt rett. Mht alle andre aspektet tok han helt feil. Og for meg var vendepunktet da 6-åringen (gutt) sa: "det er urettferdig at mennene må worka og worka mens damene bare kan være hjemme". Et sånn verdensbilde skal ikke sønnen min vokse opp med! Ikke faen! (ikke datteren min, for den saks skyld heller).

[him]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Må det virkelig være slik? Det er ikke mer slik at man som top-topp-sjef lar det bli slik?

Jeg tror det må være slik. Jeg tenker at arbeidslivet er litt slik som idrett, alle kan ha en nogenlunde god form og trene såpass mye at det er helsefremmende, men alle kan ikke vinne OL-gull. Det er milevidt mellom prestasjonene mellom disse. Og slik er det i arbeidslivet også. Jeg tror de fleste av oss kan finne oss en jobb som passer til oss og våre evner og ha et helt OK jobbliv, men topp-ledelse, innovasjon, grunder virsomhet (ja, jeg vet at u-en er feil), musikere og forskning er noe helt annet. Jeg får helt ståpels av å lese om "lausungan" i universitetssektoren - jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det. Og dette er bare det jeg kommer på i farten.

Selv har jeg en helt alminnelig jobb. Fast lønn, ingen bonuser, provisjoner eller aksjer. Jeg har i realiteten samme lønna uansett hva jeg gjør (muligens tvilsomt at jeg vil øke i lønn uansett hva jeg gjør), og jeg trenger selvfølgelig ikke å jobbe 60-timers uke. Men hadde jeg hatt en lønn som var mye mer resultatorientert, så hadde jeg kanskje - i perioder - vært nødt til å jobbe så mye.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg hadde ikke villet jobbe i et firma der ledelsen kun var tilgjengelig mellom åtte og halv fire, virkelig ikke. Eller ikke kunne nås eller ta stilling til noe på helg eller fire uker i strekk i sommeren. Skal man sitte med det øverste ansvaret og ta avgjørelsene, så man være tilgjengelig når ting skjer.

Nå vet jeg ikke hvilken bransje du jobber i og hvilken jobbsituasjon du har, men er det virkelig slik hos deg at det kun er ett menneske som kan ta en avgjørelse? Og disse avgjørelsene vet man aldri om når kommer, om det er natt eller dag, søndag eller onsdag? Eller er det mer unntaksvis? På et generelt nivå syns jeg ikke det er sunt for et menneske å aldri ha skikkelig fri. Å alltid måtte være tilgjengelig kan ikke være helt bra.

For ikke å snakke om hvilken situasjon man kommer i om denne ekstremt viktige personen skulle bli kjørt over av trikken på vei hjem. Litt redundans på viktige stillinger bør man ha.

Selv statsministeren har da ferie og er bare tilgjengelig for kriser, om jeg ikke tar feil?

Og så er det da ganske stor forskjell på om man får en fem-minutters telefon etter arbeidstid, og om man må være på jobben i 10-12 timer hver dag.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Fleksible arbeidsgivere er viktig, men jeg tror ikke man kommer unna at de mest krevende jobbene krever mer enn gjennomsnittlig innsats og at det for det fleste av oss er det sånn at dersom vi skal yte ekstra mye på et område i livet over tid, så må det gå utover et annet område. Jeg tror ikke at noen kan få alt, verken kvinner eller menn.

Dette tror jeg er et vesentlig poeng i denne diskusjonen. Skal man ha en lederjobb med ansvar for en større bedrift/mange ansatte, kreves det ofte mye jobbing og tilgjengelighet 24/7 året rundt, også i ferien. Skal man bruke så mye av tiden sin på jobb, MÅ det nødvendigvis gå ut over noe annet - og noe annet er blant annet tid med familien. Man får ikke flere døgntimer selv om man jobber mye!

Jeg tror at det fins masse kvinner som i utgangspunktet kunne tenkt seg en lederjobb, men at mange av disse ikke er villige til å bruke så mange timer pr. uke på jobb som det kreves at de gjør fordi de da mister tilsvarende tid med barna/familien sin. Menn med lederstillinger er sikkert veldig glade i barna sine de også, men jeg tror menn er flinkere til å legge vekk den dårlige samvittigheten overfor hjem og barn enn kvinner ofte er. Min erfaring er at menn er veldig på jobb når de er på jobb, og klarer å la være å tenke på at de helst burde hentet i bhg tidlig i dag siden det ble lang barnehagedag i går. Jeg tror slike ting gnager mer hos kvinner. Kvinner vil ofte yte 120% både på jobb og hjemme, og det funker ikke over lengre tid.

Jeg ser dette i forhold til meg selv også - jeg har høy utdannelse og ønsker å bruke denne. Jeg har ambisjoner ift jobb og er opptatt av å ha en spennende arbeidsplass som gir variert hverdag, økt faglig kompetanse og god inntekt. For å oppnå dette har jeg startet egen bedrift og stått på for å få arbeidssituasjonen min slik jeg ønsker. Derimot har jeg ikke ønske om å drive bedrift innen min bransje med ansvar for masse ansatte, nettopp fordi jeg vil verne om min fritid. Jeg kan godt jobbe livskiten av meg når jeg er på jobb fra 08-16, men kveldene, helgene og feriene mine vil jeg ha i fred! Av samme grunn takket jeg nei til å søke på en lederstilling i det offentlige jeg var ønsket til før jeg startet for meg selv for et par år siden. Jeg tror jeg ikke er alene om å tenke slik som universitetsutdannet kvinne.