Kvinner og karriere

[him]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg blir sittende her og lure litt på hva man egentlig mener med kvinner og karriere. Hva vil det si å gjøre karriere, egentlig? Må man være leder, eller er det nok å "bare" være en halvveis uerstattelig ekspert? Eller gjør man karriere om man, som jeg mener noen var innom, for eksempel ønsker å satse på en musikkariere eller en annen form for kunstkarriere? Uavhengig av hvor bra man livnærer seg av denne karrieren?

Ut fra HI, så tolket jeg det som om dette dreide seg mer om "toppjobber" - de stillingene som ble nevnt: professorer og partnere i juridiske fimaer, er i alle fall i mitt hode "toppjobber".

Når jeg hører uttrykket "gjøre karriere" så tenker jeg at det er noen som ønsker å arbeide seg opp i et hirarki, ikke nødvendigvis noen som ønsker å tjene mye penger, men å komme seg "opp og frem". Og det kan man selvfølgelig gjøre innenfor alle fagfelt, men jeg tror det er mye vanskeligere å gjøre dette innenfor musikk enn innenfor jussen. Rett og slett fordi nåløyet er trangere, og at det er et mindre sjikt i nivået under.

[Teofelia]

Selvsagt må man ikke være sjef for å gjøre karriere: musikere og forskere er andre eksempler på yrkesgrupper der man må jobbe knallhardt og langt over normal arbeidstid for å være en ener på sitt felt, men der det store flertallet har vanlige jobber og fint klarer å kombinere familie, jobb, hytte og husarbeid.

Og om det er tilfredsstillende å bare være "god nok", eller om man går for toppskiktet, er jo et sørsmål om både evner, omstendigheter og valg.

[Polyanna]

Visst finnes det lederjobber som ikke innebærer 70-timersuker. Men der det er snakk om stillinger som det er stor konkurranse om beinet, så hjelper det jo ikke om jobben teoretisk kan gjøres på 40 timer, når andre er villige til å selge mer, reise mer, bidra mer, levere mer til kunder og få iverksatt større ting og altså skape mer verdi for selskapets eiere.

Innen forskning må du publisere mest, undervise mest, være mest tilstede på konferanser og rett og slett levere mest for å i det hele tatt få jobbe.

Du blir ikke partner i thommesen eller Selmer på 40 timer i uka. Ikke 50 heller. Du er heldig om du slipper unna med 60. Samme med McKinsey, BCG, for ikke å snakke om Baine. (hvis du ikke jobber "deltid" = 40-50 timersuker, men da bruker du dobbelt så lang tid som de andre og må slåss for fritiden din hver centimeter av veien). Fordi det alltid vil være noen som er villige til å jobbe hardere og dermed oppnå mer. Skal du være partner i et partnereid selskap så skal partnerne vite at du vil dra din del av lasset. Og bidra med like mye som dem. Investment bankers, samme sak. I private Equity-selskaper har de tre uker til å vurdere om de skal gjøre investeringer på fra 100 millioner og oppover, og hvor mye de vil betale for dem. Det kan ikke gjøres om de jobber 8-4.

Skal du til topps i Akersystemet så kreves det en intens tilstedeværelse, leveranser med tighte deadlines, tilgjengelighet, superhøy kvalitet og at du VIL mer enn de andre som også vil. Og at du hopper når Røkke sier Hopp.

Sånn er det i mange, mange yrker. Å si at det ikke BURDE være sånn syns jeg er naivt. For det ER sånn.

[Angelique]

Jeg har gjort karriere der jeg arbeider.
Privat IT-selskap som er en av de fire største forhandlerne til Visma. Mitt arbeidssted er i Oslo. Nå er jeg alene med barn, og det er de siste to årene min karriere har skutt fart, mens jeg har vært alene. Vil påstå at jeg bruker like mye og god tid på barna.
Et veldig mannsdominert yrke har jeg også.

Vil bare nevne, siden det var endel prat om professorer. Min kusine ble professor i medisinsk genetikk da eldste var 4,5 år, og yngste bare noen måneder. Hun var kun 39 år da hun ble professor.
Hun bruker like mye tid på barna som andre mødre med jevnaldrende barn.

[Milfrid]

Som ekskona til en partner i et fond kan jeg bare si at Poly langt på vei har rett. Man kan ikke bare velge å jobbe mindre. Man kan ikke bare legge bort telefon og mail og si at man vil jobbe normale arbeidsuker. Det er rett og slett ikke sånn det fungerer. Og det nytter ikke å si "jeg har ferie", om selskapet man har investert penger i går tom for penger. Da må man jobbe ræva av seg for å holde liv i selskapet, om man aldri så mye er på ferie med familien. Fordi hvis ikke er det mennesker som ikke får lønn, selskap som går konkurs og investeringer som ryker. Og da har man ikke gjort jobben sin. Ikke kan man delegere der videre til kolleger heller, for disse har for de har mer enn nok å gjøre selv. Og ikke den kjennskapen man trenger for å gjøre jobben.

Min eks begynte med ganske greie uker, og så ble det bare mer og mer og mer.

Konklusjonen? Har man en sånn jobb må man ha en kone som jobber lite, om man vil ha en familie. Der blir vanskelig den dagen man får en kone som ikke synes at det er ok at man jobber så mye, og at kona må velge bort sist og dra lasset. Eller så må man velge å ansette noen som kan dra lasset på hjemmebane. Vi kunne selvfølgelig ha valgt å gjøre det siste, men jeg syntes det ble helt feil overfor barna. Så jeg valgte å parkere karriere og konsentrere meg om ungene. Med støtte fra eksen, for det var jo det mest logiske, økonomisk sett. Jeg er temmelig sikker på at det var hovedårsaken til at ekteskapet mitt røk. Jeg ble sur og bitter, han levde et liv der jeg bare ble en del av kulissene.

Den tabben skal jeg aldri gjøre igjen gitt. Og han insisterer på at det skal ikke han heller. Vi får nå se.

Hos oss er det faktisk ingen som jobber så lite som sjefene. Men så mener vi som tar jobben på alvor at ledelsen er noen slappe sniker også da. :fagidiot:

[him]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Hos oss er det faktisk ingen som jobber så lite som sjefene. Men så mener vi som tar jobben på alvor at ledelsen er noen slappe sniker også da. :fagidiot:

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Jeg tror også det stort sett er sånn.

Men klart - man har også noen steder der det er rom for superledere som vil opp og frem og til topps som da kjemper i knallharde markeder og som jobber ekstremt. Det er sikkert noen sånne oppover i hierarkiet hos oss også, vi bare ser dem ikke vi som tilhører bånnslammet.

[LaBanga]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Nettopp! Og det er jo stor forskjell på toppledere i store private, gjerne børsnoterte selskaper, og for eksempel det offentlige, hvor jeg jobber. Det er klart, de har mer ansvar og en forventer at de er tilgjengelige ved kriser. Men de har da ferie med noen som fungerer for dem, og de kan også gå hjem kvart på fire som vi andre. Jammen får de ikke avspasere plusstiden sin også (overtid får de ikke). Min siste kvinnelige sjef hadde også tid til barna sine, men mannen jobbet redusert (80 %) en stund nettopp pga. barna.

[Harriet Vane]

Jeg har hatt lederstilling og det var utrolig kjekt. Jeg vil gjerne ha det igjen. Selv om det innimellom var opp mot 80 + timer i uken. Det var så spennende og nei, man kan ikke skru av når det er helt krise. Man må fikse.

Men jeg skal ikke ha den typen stilling mens jeg har barn under skolealder med ganske store primæromsorgsbehov. Mannen min vil heller ikke ha lederstilling nå. Vi prioriterer tid sammen og tid med ungene. Vi driver heller ikke med mer skiftjobbing enn høyst nødvendig, siden vi mene det viktigste er at alle sammen er sammen, ikke bare at barna er mest mulig hjemme.

For vår del er det en forholdsdødare å være mye fra hverandre, og det var en av grunnene til at vi flyttet fra Oslo og mannen byttet jobb til en som innebar mindre kvelds- og helgejobbing. Det er også en forholdsdødare for oss å ikke dele likt på husarbeid, praktiske ting, henting og bringing. det er VI som har fått barn, ikke bare jeg.

For min del er det kjempeviktig å utnytte mitt fulle potensiale. Jeg vil være med å bidra til samfunnet så godt jeg kan. Akkurat nå er det i form av å gjøre en grei jobb, forsørge familien og ta vare på ungene mine. Om noen år blir det kanskje noe annet.

Politikken er den arenaen jeg kjenner best og der er det umulig å jobbe 40 timers uke. Det er umulig å ikke ha reisedøgn. Møtedagene på Stortinget eller i fylkesting/bystyrer/kommunestyrer er lange, forberedelsene må gjøres mellom andre oppdrag, man har forpliktelser overfor partiorganisasjonen lokalt og nasjonalt, man har verv i organisasjonen og utenfor, man skal være aktiv i fht media og sosiale medier, man skal ha tid til å møte lobbyorganisasjoner, privatpersoner og representanter for ulike grupper og interesser, man skal gjøre research, hospitere på arbeidsplasser, drive valgkamp, reise på komitereiser og på toppen av det hele er man gjerne arbeidsgiver, skal løse store og små konflikter i organisasjonen og drive valgkamp. Man MÅ være tilgjengelig for kommentarer, man kan ikke melde seg ut, da er man ferdig.

Sjalala, sier jeg bare.

[Teofelia]

Selvsagt er det ikke alle ledere som jobber avsindig mye (eller tjener avsindig mye penger, for den del). Ingen forventer at en barnehagestyrer eller avdelingsleder i offentlig sektor jobber 80-timersuke. Ikke tjener de syvsifrede beløp heller, og det er klart de har ordentlig ferie.

Med det at det er fint mulig å kombinere barn og karriere som avdelingsleder i kommunen eller som barnehagestyrer, er jo ikke det samme som at det derfor bør være mulig i alle andre typer jobber.

[Heilo]

Det er fullt mulig for en barnehagestyrer å jobbe 80-timers-uke, måtte være tilgjengelig på telefon til alle døgnets timer og ikke kunne ha ordentlig ferie. :erfaringsbasert kunnskap: Spørsmålet er om det er nødvendig å organisere virksomhet på den måten for å kunne være en god leder. Selv om jeg ser at det er vanskelig å forandre store strukturer alene, og selv om det er forskjell på ulike typer lederjobber, så tror jeg faktisk det er for enkelt å si at "det er bare sånn det må være å være leder".

Jeg synes ellers at denne debatten er litt vanskelig å gå inn i. Det er mange forskjellige ting som spiller sammen som gir de statistiske utslagene som HI tar opp. Jeg tror ikke det er så enkelt som å la tida gå så vil ting forandre seg. Det handler om arbeidsfordeling i hjemmet, kjønnsrollemønster, forventinger, diskriminering på noen arbeidsplasser osv. Mye av dette er individuelt, noe er strukturelt, og noe handler om organisasjonskultur og organisering tror jeg.

Selv kan jeg si at jeg synes det er vanskelig å få kabalen til å gå opp med egne karriereønsker, mannens karriereønsker, hensyn til ungene og egne forventinger til hva det vil si å være god mor, ha et ok familieliv og være et samfunnsengasjert menneske. Døgnet har ikke nok timer til alt, det må velges, og noen ganger gjøres nok ikke valgene med tanke på hva man ideelt synes er riktig men ut i fra hva som der og da reelt oppleves som mulig...

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Selvsagt er det ikke alle ledere som jobber avsindig mye (eller tjener avsindig mye penger, for den del). Ingen forventer at en barnehagestyrer eller avdelingsleder i offentlig sektor jobber 80-timersuke. Ikke tjener de syvsifrede beløp heller, og det er klart de har ordentlig ferie.

Med det at det er fint mulig å kombinere barn og karriere som avdelingsleder i kommunen eller som barnehagestyrer, er jo ikke det samme som at det derfor bør være mulig i alle andre typer jobber.

Min mor er "bare" leder i offentlig sektor. Hun er enhetsleder for innvandrertjenesten i en kommune. Hun er tilgjengelig til alle døgnets tider egentlig. Selv om det ikke er hver helg så er det ganske ofte hun må opp på natt/kveld når noe skjer. Om det er slåssing på mottak eller hun må låse opp for politi som skal hente ut folk. Ekstra ferieuke får hun da, men hun klarer jo aldri å ta ut all ferien så hun overfører jo hvert eneste år.

Jeg er veldig glad i fleksitid og normal arbeidstid nå skal jeg innrømme, men ønsker nok en mer spennende jobb på sikt.

[Teofelia]

Jeg mente ikke å si at det ikke finnes ledere i offentlig sektor som ikke jobber mye, jeg mente å dra det frem som eksempler på type lederjobber der det er relativt lett å kombinere lederstillinger med familieliv, hvis man ønsker.

Og de fleste som har en utfordrende jobb, jobber mye i perioder. Det er ikke det det er snakk om. Jeg jobber periodevis 60-80 timer i uka, men så kan jeg ta det helt med ro i andre perioder, avspasere og få timekontoen i balanser i løpet av jule- påske- og sommerferien, for eksempel.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det er fullt mulig for en barnehagestyrer å jobbe 80-timers-uke, måtte være tilgjengelig på telefon til alle døgnets timer og ikke kunne ha ordentlig ferie. :erfaringsbasert kunnskap: Spørsmålet er om det er nødvendig å organisere virksomhet på den måten for å kunne være en god leder.

... Som er litt av mitt poeng. Jeg vet at det i enkelte bransjer er ganske tøffe forhold, men da er det jo ofte det for nærmest alle ansatte, fra topp til bunn, er det ikke slik? Aksjemeglere, for eksempel. Jeg kan ikke tenke meg at det er særlig kult om man har familie. En bekjent av meg jobber et stykke opp i systemet, og hans mulighet til ferie er omtrent fraværende. Først er det møter før børsen åpner. Så er det hurramegrundt mens børsene er åpne, og så er det analyser og rapportering etter at børsen har stengt.

Rent personlig klarer jeg ikke å se at dette er noe å hige etter, men selvsagt er ikke denne typen jobb forenelig med familieliv.

Men det er klart. Hvis definisjonen av å "gjøre karriere" er at man forsaker familie, så blir det fryktelig vanskelig for kvinner å gjøre karriere uten å, eh, forsake familien.

Hvis man har litt andre definisjoner, så vet jeg at det er fullt mulig å være ganske godt oppe i ymse system uten at familielivet må forsakes. Og jeg vet også at det er fullt mulig å tilrettelegge bedre. Som smilefjes skrev - i noen bedrifter kan det virke som om sjefene er de som jobber minst!

[Appelsin]

Det er da ikke akkurat timetallet det kommer an på heller. Noen kan oversette bøker eller sy bunader og ha et timetallet som langt overstiger 37,5 og likevel kunne hente, bringe, legge barn og lage middag hver dag.
Bare sånn for å ha sagt det. Mannen min kan jobbe mye på kveldene uten at det går ut over barn og familie. Men det lille kvarteret han "bare skal" midt i rushet får større ringvirkninger som er vanskelig for meg å skulle tåle dag ut og inn.

[Katta]

Enig, Appelsin, man kan jobbe ganske mye, det er tidsrommet mellom 16 og 19 som er kritisk.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Enig, Appelsin, man kan jobbe ganske mye, det er tidsrommet mellom 16 og 19 som er kritisk.

Det er min erfaring også. Jeg har ganske normalt ekstremt lange arbeidsuker, og ifølge familien går det veldig fint. (Jeg jobber om natta.)

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Enig, Appelsin, man kan jobbe ganske mye, det er tidsrommet mellom 16 og 19 som er kritisk.

Helt klart. Vi har hatt et prinsipp i ti år nå, om at overtid gjøres alle andre tider enn mellom 16-21 og på dagtid i helgen. Det fungerer fint fordi vi har fleksible jobber og fordi det ikke spiller en rolle når på døgnet jobben gjøres.