"Tjenestebalanserer" dere?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det kom frem i en annen tråd at noen syns det er fint at man er i "balanse" når det gjelder tjenester. At det er lettere å si ja takk til en tjeneste dersom man vet at man har gjort eller kan gjøre gjengjeld ganske snart.

Jeg synes vennskap skal være balanserte i den forstand at begge skal gi noe og begge skal få noe. Hvis ikke er det vel ikke et vennskap? Men man trenger ikke akkurat å gi og få på samme områdene, feks ved at man passer barna til hverandre. Jeg ville ikke ha satt pris på å være i et forhold hvor jeg bare fikk, det tror jeg ingen liker. Til om med ungene mine på 6 og 3 vil bidra, de er tydelig stolte og glade over å gjøre noe for andre (men de trenger en dytt i ræva for å starte, men det er en annen diskusjon).

Med slekt synes jeg det blir litt anderledes, der også er det en stor fordel med likeverdige forhold, men i og med at man ikke kan velge søsken, foreldre etc så ... vel, det blir som det blir.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna

For meg blir dette veldig fremmed og virker veldig slitsomt. Jeg har for eksempel en Duracell-kanin av en svigermor som lever og ånder for å hjelpe andre, særlig familien. Det kan godt hende vi aldri får gjort gjengjeld for alt hun gjør for oss. Det kommer selvsagt an på hva hun vil trenge av hjelp etter hvert som hun blir eldre.

Det kan jo hende at du gir henne noe også? Slik jeg kjenner deg er du en raus person som absolutt ikke henger deg opp i bagateller, så jeg tror at svigermoren din har fått seg en "grepa" svigerdatter. Det er jo også å "gi noe" i en relasjon.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det kom frem i en annen tråd at noen syns det er fint at man er i "balanse" når det gjelder tjenester. At det er lettere å si ja takk til en tjeneste dersom man vet at man har gjort eller kan gjøre gjengjeld ganske snart.

Jeg synes vennskap skal være balanserte i den forstand at begge skal gi noe og begge skal få noe. Hvis ikke er det vel ikke et vennskap? Men man trenger ikke akkurat å gi og få på samme områdene, feks ved at man passer barna til hverandre. Jeg ville ikke ha satt pris på å være i et forhold hvor jeg bare fikk, det tror jeg ingen liker. Til om med ungene mine på 6 og 3 vil bidra, de er tydelig stolte og glade over å gjøre noe for andre (men de trenger en dytt i ræva for å starte, men det er en annen diskusjon).

Med slekt synes jeg det blir litt anderledes, der også er det en stor fordel med likeverdige forhold, men i og med at man ikke kan velge søsken, foreldre etc så ... vel, det blir som det blir.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna

For meg blir dette veldig fremmed og virker veldig slitsomt. Jeg har for eksempel en Duracell-kanin av en svigermor som lever og ånder for å hjelpe andre, særlig familien. Det kan godt hende vi aldri får gjort gjengjeld for alt hun gjør for oss. Det kommer selvsagt an på hva hun vil trenge av hjelp etter hvert som hun blir eldre.

Det kan jo hende at du gir henne noe også? Slik jeg kjenner deg er du en raus person som absolutt ikke henger deg opp i bagateller, så jeg tror at svigermoren din har fått seg en "grepa" svigerdatter. Det er jo også å "gi noe" i en relasjon.

[Føniks]

Vi jobber begge i IT-bransjen og vi installerer, fikser og ordner PC og nett for venner og kjente. Synes det i og for seg er veldig ok. Men jeg ber sjeldent eller aldri om tjenster eller hjelp fra andre. Liker rett og slett ikke å be om hjelp. Men jeg liker veldig godt å hjelpe andre, og forventer ikke å få noe igjen.

[SmarteSmelt]

Jeg har vært dårlig til å ta imot hjelp fra andre. Jeg jobber med det, men det sitter veldig langt i at jeg liksom MÅ gi noe tilbake.

Jepp, det er slitsomt og ikke rasjonelt, men det er nå engang sånn jeg er.

(men jeg liker å gi til andre da, og forventer slettes ikke noe tilbake der (både i form av tjenester og goder). Overhodet ikke. Det er bare den ta imot-biten som er litt vanskelig synes jeg)

[Che]

Jeg tjenestebalanserer ikke, men ser et poeng i en viss balanse.

Jeg hjelper de som spør om hjelp og har stillt opp mye for mange. Likevel kjenner jeg litt på at om dette kun går en vei, så mister man litt piffen til å hjelpe til.

Enn så lenge er det lite vi trenger hjelp til, så sånn sett er det ikke noe tema, men det bør gå begge veier.

[safran]

Jeg føler også det må være en viss balanse i vennskapsforhold. Vi har aldri sagt nei til å hjelpe til om noen spør. Helten strekker seg faktisk litt for langt, så langt at det hender det går ut over hjemmelivet og meg. Særlig for svigers og søsteren sin. Jeg har dog opplevd at svigers sa nei til å sitte barnevakt på kveldstid, fordi de heller ville ha dem på dagtid og finne på noe med dem. Det var nemlig mye kjekkere. At vi trengte litt tid alene spilte ingen rolle. Nå snakker jeg ikke om en bestemt gang, men generelt. De sa klart fra at de aldri ønsket å være barnevakt på kvelden. Mine foreldre stiller derimot alltid opp. De sier aldri nei, og det er nesten litt feil andre veien igjen.

Jeg føler vi er i ganske god balanse med vennene våre, med et par unntak. Jeg har en venninde som jeg føler snylter på meg. Jeg gjør henne tjenester og hjelper henne, helten har også hjulpet henne enormt mye. I retur låner hun penger og betaler aldri tilbake. Det er ikke store beløpene hver gang, men det baller jo på seg. Sånn som at vi betaler sammen, og så kommer hun med for lite penger når hun skal gjøre opp for seg. Og dumme meg sier jo ingenting heller. I tillegg bruker hun meg som klagemur, det er virkelig enveiskjøring. Sånt sliter meg ut, så det har ført til at jeg holder meg unna henne og vegrer meg for å ta kontakt. Hun ringer bare når hun trenger noe.

Vi har også et annet vennepar som vi har hjulpet masse. Under oppussing bodde de omtrent her, jeg laget så å si all maten til dem og passet barna deres. Mange andre ting også, og de bare tok og tok. Ga aldri noe tilbake. Det føles litt leit, og jeg skjønner ikke helt hvordan de klarer å gjøre sånt. Men så liker jeg dem jo veldig godt også.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Min far har en gang sagt noe til meg som jeg synes er så fint. Han sa at den kjærlighet, omsorg og hjelp man yter til sine barn er betingelsesløs. Det er ikke meningen at vi skal yte det samme tilbake, men gi det videre til våre barn. Etter at han sa det synes jeg det er veldig lett å ta imot hjelp fra foreldrene mine og jeg tenker aldri på at det skal gjengjeldes, selv om jeg selvfølgelig hjelper dem om det trengs.

Når det gjelder venner er jeg nok flinkere til å hjelpe andre enn å spørre om hjelp selv.

Du har en klok far, Kanne.

Jeg kan aldri aldri komme i balanse med mine foreldre i forhold til tjenester og hjelp, men det å gi det videre til mine egne barn klarer jeg i fullt monn.

Jeg syns det går greit å ta i mot hjelp, selv om jeg ikke kan yte gjengjeld der og da, som oftest går det seg til i det lange løp. Men mannen har en snyltekompis, som jeg ikke er særlig fristet til å hjelpe med noe som helst. Der er det ikke evne og anledning som stopper ham fra å gjøre gjengjeld, men gjerrighet og latskap.

[Blå]

Jeg ser det ikke som et mål å "tjenestebalansere" nei og regner med at den hjelpen jeg gir andre veier opp for den hjelpen andre gir meg, selv om det ikke er de samme andre. Akkurat nå har vi flyttet og pusset opp og fått masse hjelp. Det tar jeg i mot uten problemer. Hjelpen er tilbudt frivillig og vi har gitt sterkt uttrykk for hvor takknemmelige vi er.

Det eneste stedet jeg har et lite ønske om balanse er barnepass for og av venner. Vi utveksler barnevakt med noen venner og der føler jeg at vi må ha hatt deres barn her før vi spør om våre kan være der. Jeg har sluttet å tilby meg å ha barnene til en venninne her, fordi hun aldri tilbød igjen og da følte jeg meg litt "tatt for gitt".

[Røverdatter]

Tja, vi bytter ofte tjenester med andre når det gjelder store ting. Mannen min er ganske hendig og fikser mye for andre. Da er terskelen lav for å spørre om tjenester tilbake en annen gang. Men det er på ingen måte noe regnskap over tjenester i det.

Hvis noen spør meg om hjelp så tenker jeg aldri på om det er noe å få tilbake for meg. Det er en helt absurd tanke. Hvis man kan hjelpe, så hjelper man betingelsesløst. Det syns jeg er en selvfølge.

Foreldrene mine gjør selvsagt meg MANGE flere tjenester enn jeg gjør dem. Så mye som de stiller opp for oss så er det umulig å noen gang komme i balanse på den fronten. Det er en av de tingene jeg ikke har dårlig samvittighet for. Vi lever nok litt etter samme prinsipp som Kannes far.

[Hasselnøtt]

Jeg ser vel for meg at de som synes det er lavmåls å tjenestebalansere allerede har en OK balanse (som de selv føler er OK) i sine vennskapsforhold. Jeg skal være dønn ærlig å innrømme at jeg hadde blitt nokså lei dersom jeg alltid og ofte stilte opp for noen som selv aldri løftet en finger for meg, selv når jeg ba om det. Da kan det være at jeg hadde begynt å si nei etterhvert. Er det bare meg her på FP som er så "lavmåls", eller er dere yt etter evne og motta etter behov-engler hele gjengen?

Når det er sagt har jeg aldri vært i en sånn situasjon.

[annemede]

Jeg skulle ønske at jeg ikke gjorde det, men jeg gjør det vel litt. Den dagen vi skulle flytte satt svigers hjemme hos seg og ventet på at mannen min skulle komme og hjelpe dem med å bære noe før de kunne komme. Søsteren til mannen har vel aldri hjulpet oss med noe som helst, hun er alltid fraværende når litt store ting skjer, det er for så vidt helt greit, jeg må bare småflire litt for meg selv når hun da skal tromme i sammen til dugnad for å fikse på sitt hus.
Ellers har vi stort sett vært på mottakerfronten de siste 2 årene. For et par uker siden hjalp vi noen andre med å flytte, ikke mye, bare litt sånn etter ungene hadde lagt seg, men sånn at de fikk med seg senga inn i det nye huset for natten. Jeg kjente at det gjorde godt. Det er sånn jeg liker det. De hadde ikke spurt om hjelp, vi visste ikke om vi hadde overskudd, plutselig ordnet det seg med barnevakt etc og så var de glade (og utslitte) og vi var fornøyde, en kveld uten unger.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg ser vel for meg at de som synes det er lavmåls å tjenestebalansere allerede har en OK balanse (som de selv føler er OK) i sine vennskapsforhold. Jeg skal være dønn ærlig å innrømme at jeg hadde blitt nokså lei dersom jeg alltid og ofte stilte opp for noen som selv aldri løftet en finger for meg, selv når jeg ba om det. Da kan det være at jeg hadde begynt å si nei etterhvert. Er det bare meg her på FP som er så "lavmåls", eller er dere yt etter evne og motta etter behov-engler hele gjengen?

Når det er sagt har jeg aldri vært i en sånn situasjon.

Jeg er fullstendig enig med deg. : også lavmåls: Det er antageligvis fordi jeg har opplevd skjevhet i balansen. Og jeg går ganske langt i å yte etter evne, og ber sjelden om hjelp tilbake, altså.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg ser vel for meg at de som synes det er lavmåls å tjenestebalansere allerede har en OK balanse (som de selv føler er OK) i sine vennskapsforhold. Jeg skal være dønn ærlig å innrømme at jeg hadde blitt nokså lei dersom jeg alltid og ofte stilte opp for noen som selv aldri løftet en finger for meg, selv når jeg ba om det. Da kan det være at jeg hadde begynt å si nei etterhvert. Er det bare meg her på FP som er så "lavmåls", eller er dere yt etter evne og motta etter behov-engler hele gjengen?

Når det er sagt har jeg aldri vært i en sånn situasjon.

Jeg er enig med deg jeg. Jeg er veldig flink med IT og har jobbet med det i mange år, god til å mekke bil, kan mye elektronikk og er lege.

Det vil si at til tider så har jeg virkelig fått stille opp for folk. Det som er typisk er jo det at nære venner ikke spør meg så mye, mens relativt fjerne bekjente (og jeg har en enorm bekjentskapskrets) godt kan ringe meg en lørdag morgen for å spørre om hjelp til ditt og datt. Og i perioder har det vært for mye, så jeg har sagt nei mer og mer jeg.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Og jeg går ganske langt i å yte etter evne, og ber sjelden om hjelp tilbake, altså.

Jeg gjør også det, og sitter ikke å holder oversikt på noen måte.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg er fullstendig enig med deg. : også lavmåls: Det er antageligvis fordi jeg har opplevd skjevhet i balansen. Og jeg går ganske langt i å yte etter evne, og ber sjelden om hjelp tilbake, altså.

Jeg synes det er mye kjekkere at hjelpen bare kommer, uten at man ber om den.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig med deg jeg. Jeg er veldig flink med IT og har jobbet med det i mange år, god til å mekke bil, kan mye elektronikk og er lege.

Det vil si at til tider så har jeg virkelig fått stille opp for folk. Det som er typisk er jo det at nære venner ikke spør meg så mye, mens relativt fjerne bekjente (og jeg har en enorm bekjentskapskrets) godt kan ringe meg en lørdag morgen for å spørre om hjelp til ditt og datt. Og i perioder har det vært for mye, så jeg har sagt nei mer og mer jeg.

Ja, er ikke det der rart? Helten er også IT-guru (jobber med det), og du aner ikke hvor mange som ber om tjenester fra ham - folk han knapt har snakket med og sånn. Men han sier alltid ja.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg gjør også det, og sitter ikke å holder oversikt på noen måte.

Nei, ikke jeg heller. Men jeg klarer ikke la være å legge merke til det når det treffer meg rett i fleisen.

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg synes det er mye kjekkere at hjelpen bare kommer, uten at man ber om den.

Ja, ikke sant?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig med deg jeg. Jeg er veldig flink med IT og har jobbet med det i mange år, god til å mekke bil, kan mye elektronikk og er lege.

Det vil si at til tider så har jeg virkelig fått stille opp for folk. Det som er typisk er jo det at nære venner ikke spør meg så mye, mens relativt fjerne bekjente (og jeg har en enorm bekjentskapskrets) godt kan ringe meg en lørdag morgen for å spørre om hjelp til ditt og datt. Og i perioder har det vært for mye, så jeg har sagt nei mer og mer jeg.

Sånn har det vært for mannen min også. Han er veldig flink til å reparere musikkutstyr, TV'er, stereoanlegg og hva har du. Tideligere hadde han vanskelig for å si nei, men endte opp med å bruke så mye tid på andres gamle dritt (pardon my french) at han måtte begynne å si nei. Det toppet seg da en perifer bekjent av faren hans kom med tre ødelagte julelysestaker med elektrisk feil. Da bestemte han seg for å si nei til alle perifere bekjente samt til mennesker han egentlig ikke likte.

De eneste han sliter med å si nei til nå er fortvilte rockere med ødelagte gitarer eller forsterkere.

[Observatøren]

Jeg liker å hjelpe eller bidra positivt til andre. Jeg holder ikke noe regnskap, og forventer heller ikke noe tilbake.

Jeg vet at jeg vil få igjen den innsatsen jeg legger ned for fellesskapet, om det ikke kommer fra den samme personen jeg gav noe til.

[emm]

Jeg tenker aldri regnskap på denne måten. Vi hjelper til med barnepass, stiller opp på flytting osv. Og vi har mange som gir tilbake også.

Det er en annen ting jeg har stusset litt på, og det gjelder hjelp som krever en profesjon av noe slag. Mannen min er veldig flink med data og har utdannelse på det feltet. Han blir stadig vekk "kalt ut" til venner (og noen ganger deres foreldre) for å hjelpe til med datatrøbbel. Noen ganger kan slike ting ta en god kveld, med reinnstallasjon, oppkoblinger og telefoner til ymse internettleverandører. Men "data er jo så gøy", selv om han jobber med det hele dagen også. Det er inntrykket alle har, og det er selvsagt et interessant yrke, men fortsatt ser mange på det som om man jobber med en hobby hele dagen. Men mannen blir selvsagt også lei og sliten etter lange arbeidsdager, og pc er ikke alltid det han har mest lyst å bruke fritiden på.
Det vi derfor har stusset på er at de samme vennene aldri orker å yte noe når vi trenger hjelp tilbake. Mange av de er håndverkere, og det er ikke snakk om at de skal pusse opp et bad eller noe, det ville vi selvsagt aldri forventet. Vi trengte å sette inn en ny kjøkkenkran, men ingen gadd for det er det siste de vil sette igang med etter en arbeidsdag. Rørleggerarbeide er jo en skikkelig jobb, som man får lov å bli sliten av
Og skulle noen kunne komme betaler vi selvsagt for hjelpen fra dem, men det skjer aldri ved PC hjelp. Rart med det
Nuvel, vi fikk innstallert ny kran etter å ha ventet på en rørlegger vi bestillte. Var bare uten vann på kjøkkenet i tre uker.