Sliter dere med å finne mat alle liker?

[vixen]

Det med å skille mellom "ikke liker" og "foretrekke noe annet" er ting vi øver på. Jeg kan presse barna på mat jeg vet de egentlig kan spise men som de ikke synes er veldig godt. Jeg f.eks synes ikke brokkoli er så veldig godt, men spiser det ganske ofte allikevel. Det at de er trygge på at det er greit å ha på tallerken og ikke måtte spise opp gjør at de også tør å smake på nye ting.

Jeg er ikke så innmari kresen selv, men det er noen ting jeg ikke liker. Majones og syltede rødbeter f.eks. Det synes jeg er pussig for det liker hele resten av familien og det ble ofte spist på f.eks leverpostei som barn. Jeg som den eneste av seks i familien har aldri klart å få det ned og vi har jo vokst opp under samme tak med samme kosthold og retningslinjer.

[Teofelia]

Min unger skiller absolutt ikke mellom "liker ikke" og "har ikke lyst på". Alt de ikke har lyst til å spise går under betegnelsen "liker ikke", selv om de spiste det for under en uke siden, uten problem. Selvsagt får de ikke velge å la være å spise all mat de "ikke liker". Derimot insisterer vi ikke på at de skal spise løk eller sterkt krydret mat, som vi vet av erfaring at de virkelig ikke liker/klarer å spise.

[Ru]

Mannen i mitt liv elsker ikke fisk, men klarer å få i seg laks og ørret, og stekt (men ikke kokt) torsk.
Jeg klarer ikke å spise løk (som i store biter, er den most/revet på rivjern går det fint), og har sluttet å tvinge ungene til å smake på ting etter at Knotten tvang meg til å smake på løk. Fyttihelsikes, altså. Det var fælt.

Vi er inne i et dårlig middagsspor for tiden, men jeg håper at solen kommer og det blir enda mer grillsesong fremover. Da får vi i det minste litt mer variasjon.

Ungene er for øvrig sånn passe grei å ha med å gjøre. Knotten spiser det meste, Knøtteliten spiser det det passer henne den dagen. Hun sliter nok enda litt med ettervirkningene av å ikke kunne fått ned noe større enn et maiskorn de første tre leveårene. Ja, også har hun selvsagt noen gode ideer fra tid til annen.

Jeg for øvrig vokst opp på kylling, fisk, nugatti og fårepølse og det har gått fint med meg. Jeg har til og med utvidet mathorisonten etter at jeg ble stor. Jeg spiste f.eks. ikke brokkoli før jeg var 25 år og ikke sopp før jeg møtte Harry. Jeg spiser fortsatt ikke blåskjell (men spiser gjerne blåskjellsuppe, det er konsistensen på blåskjellene som får det til å vrenges), men jeg spiser rå kråkebolle. Så jeg har mine gode ideer jeg også.

[Cuyahoga]

Jeg har fire unger som er enkle i matveien, det har aldri vært mye fuzz rundt måltidene. Og det er i vårt tilfellle reinspikka flaks, og ikke fantastisk foreldreskap. Så jeg vil jo tro at det er tilsvarende mulig å få kresne unger uten at man gjør så mye "feil".

[Candy Darling]

Når jeg leser om sånne vellykkede foreldre som har fått til at barna ikke er kresne, blir jeg så rørt og inspirert. Også trøster jeg meg med at selv om jeg har føkket opp matkulturen til barna mine og latt dem ikke like sushi og lever, så har jeg i det minste klart å oppdra dem til å sove godt om natten fra de er små, til å være utadvendte personligheter og skoleflinke. Så har jeg i det minste lykkes med noe som forelder. Og hvis noen sliter med sovingen til barna, kan jeg heldigvis fortelle dem at det er bare å ikke la dem våkne om natten, ærlig talt.

[Magica]

Jeg klamrer meg til mitt opprinnelige forslag til HI: lag lister over mat alle liker. Vær kreative, bruk et par-tre kokebøker (biblioteket) eller internett og finn noe greier som alle syns høres spennende ut eller ser ok ut, og så planlegger dere et par uker frem i tid, og så ser dere om dette fungerer slik at du kommer ut av dette sporet. Prøv gjerne noen nye retter!

Jeg mener alle kan bidra her, det bør ikke være EN person sin jobb å finne ut av middag hver dag. Særlig ikke hvis man har masse negative meninger.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

For et tullete innlegg. Jeg har to barn. De er helt forskjellige i matveien. Den ene spiser det meste hun blir tilbydd, den andre strever med en del slags mat. Hos oss er regelen at vi tilbyr, og de bestemmer selv hva de skal smake på. Mannen min og jeg er altetende. Kan du forklare forskjellen på mine barn, hvis du mener at kresenhet er kulturelt betinget og lært av foreldrene?

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme.

Jeg tør påstå at vi spiser veldig variert - indisk vegetarcurry, franske klassikere, norske raspeballer og fiskeboller og alt derimellom - og ungene har blitt eksponert for det samme straks alderen har tilsagt det. Likevel har vi altså endt opp med én unge som gladelig mauler torsketunger og én som brekker seg om han smaker noe så uskyldig som vannmelon. Hva det enn skyldes kan det ikke være tillært kresenhet, i hvert fall.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg klamrer meg til mitt opprinnelige forslag til HI: lag lister over mat alle liker. Vær kreative, bruk et par-tre kokebøker (biblioteket) eller internett og finn noe greier som alle syns høres spennende ut eller ser ok ut, og så planlegger dere et par uker frem i tid, og så ser dere om dette fungerer slik at du kommer ut av dette sporet. Prøv gjerne noen nye retter!

Jeg mener alle kan bidra her, det bør ikke være EN person sin jobb å finne ut av middag hver dag. Særlig ikke hvis man har masse negative meninger.

Det siste der tenker jeg er viktig.
Mennesker i en familie som mener mye om maten og da særlig negativt har gjerne godt av å bli ansvarliggjort litt.
Der tror jeg det å la ungene velge en middag hver kan være ok. Kanskje velger de ikke det sunneste, men de er med i prosessen og har medansvar for planen.
Ikke sikkert det funker hos alle, men det har i alle fall funket ganske ok hos oss. De spiser ikke alt selv om vi gjør det sånn, men det klages ikke lenger. Vi har jo laget planen sammen og de opplever medbestemmelse.

Det å ha ungene med på matlagingen har jeg også god erfaring med, selv om det i praksis ikke skjer så ofte. Mannen er flinkere enn meg på akkurat det.

Da er de med og forbereder mat de ikke liker også, men jeg ser at motivasjonen til å prøve nok en gang noe som ikke likes er større når de har vært med å lage den.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er vel ingen som mener å sitte på en universalløsning her? Det vil jo alltid være noen som har helt reelle problemer med mat/søvn/oppførsel/hva som helst? Det betyr likevel ikke at det ikke finnes mange (som oss) som havner i en slags mellomkategeri mellom at alt har vært superenkelt og gått på skinner, men hvor man likevel selv kan styre en del av utfallet. Er det slik at man bør unngå å fortelle hva som har fungert hjemme fordi man da støter de som sliter med noe, og har prøvd "alt"? Det at man deler noe betyr da slettes ikke at man tror det fungerer for alle? Men at det i de mange problemstillinger er mange som faller i kategorien mellom "går på skinner" og "kunne trengt profesjonell hjelp" tror jeg like fullt.

Jeg er veldig enig. Jeg har en relativt kresen sønn, en litt kresen datter og så er vi to altetende voksne (med noen få unntak). Jeg synes det er relevant å fortelle hvordan vi har jobbet med knerten. Og at vi voksne også viser at vi ikke bare spiser favorittmaten vår (som er favorittmaten til ungene), nettopp som et eksempel på at det ikke er en binær variabel å like mat eller ikke.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg er veldig enig. Jeg har en relativt kresen sønn, en litt kresen datter og så er vi to altetende voksne (med noen få unntak). Jeg synes det er relevant å fortelle hvordan vi har jobbet med knerten. Og at vi voksne også viser at vi ikke bare spiser favorittmaten vår (som er favorittmaten til ungene), nettopp som et eksempel på at det ikke er en binær variabel å like mat eller ikke.

Sånne erfaringer er veldig relevante og nyttige. Men uttalelser som den fra Charlia om at unger bare ikke må få lov til å være kresne, så løser det seg, eller at det er foreldrene sin skyld fordi de er kresne selv, da ser jeg rødt kjenner jeg.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Sånne erfaringer er veldig relevante og nyttige. Men uttalelser som den fra Charlia om at unger bare ikke må få lov til å være kresne, så løser det seg, eller at det er foreldrene sin skyld fordi de er kresne selv, da ser jeg rødt kjenner jeg.

Godt det er flere av oss som reagerte på det. Jeg fikk ikke være kresen av mine foreldre forøvrig, noe jeg tror de angrer på nå når de ser hvor mye trøbbel jeg har med mat. Dette er grunnen til at vi aldri presser eller lurer vårt barn. Han ble presset av andre rundt han og det førte til spisenekt i flere dager.
Men det er klart, vi skulle nok heller bare presset i han maten og ikke tillat han å være kresen eller ha spisenekt, alt hadde nok vært løst da.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Godt det er flere av oss som reagerte på det. Jeg fikk ikke være kresen av mine foreldre forøvrig, noe jeg tror de angrer på nå når de ser hvor mye trøbbel jeg har med mat. Dette er grunnen til at vi aldri presser eller lurer vårt barn. Han ble presset av andre rundt han og det førte til spisenekt i flere dager.
Men det er klart, vi skulle nok heller bare presset i han maten og ikke tillat han å være kresen eller ha spisenekt, alt hadde nok vært løst da.

Samme her - de gjorde det nok i beste mening, men jeg har aldri blitt glad i mat. Og det er ikke fordi de var for slepphendte. Det startet da jeg var 9 mnd gammel, hvor jeg spyttet ut alt med klumper i.

Problemet her i gården er at mannen er av typen som mener " det er bare å putte det i munnen, tygge og svelge" - han vet jo ikke om noe annet, men for meg var det absolutt ikke slik. Heldigvis har vi unger som ikke er like kresne som jeg var.

Når maten vokser i munnen, tårene presser og halsen snører seg sammen, da er det ikke bare-bare å ta seg sammen altså.

[ingling]

Aaaah, så jeg skal bare gå hjem til fireåringen og si at hun ikke får lov til å være kresen! Ja, men det løser nok alt. Ikke har de sovet godt om natten fra de var spedbarn heller. Det er jo også lett å fikse, har jeg hørt.

[Propella]

Vi har store problem med maten her. Mannen spiser ikke noenting som kommer fra havet men ellers stort sett altspisende. Eldstesønn er ekstremt særspist, spiser kun frosne polarbrød (hvete), pizza margarita, pommes frites, grillpølser fra Gilde, medisiterkaker fra Gilde, agurk og Marie kjeks (kun orginalt merke). Hos eldstemann er dette en konsevens av hans autisme. Får ikke han mat som er godkjent lar han vær å spise. Det går så langt at han blir syk av det. Han kan gå dagevis uten mat. Mellomste er vegetarianer men altetende ellers. Minsten liker veldig godt rent kjøtt og poteter, spiser ikke grønnsaker. Så har du meg som ikke spiser pasta, ris, fet mat som feks hamburger, kokte grønnsaker og laktose (tåler ikke etter GBP-operasjon) men ellers altende. Spiser mye friske grønnsaker og rent kjøtt. Prøv å lag en middag av dette. Det går stort sett greit da. Man lærer seg hvordan man skal lage middag til alle.

[Røverdatter]

Jeg tenker at sånt som Bokormen og Tjorven skriver om er slik de fleste kan ha det til tider, og selvsagt kan man jobbe med det. Barn som reagerer fysisk eller vegrer seg for å spise overhodet er noe helt annet - og da hjelper det lite å komme med at "mine barn får ikke lov til å være kresne" som en eller annen skrev i denne tråden.

[noen]

Jeg synes det også er viktig at man har litt antenner overfor barn på besøk. Vi har opplevd utallige ganger at voksne kommer med lite hyggelige kommentarer eller mer eller mindre velmenende råd til eller over hodet på det kresne barnet. Er det et sted barnet er ofte og der det stoler på de voksne, kan man selvfølgelig være med og prøve å påvirke barnet til å smake på noe nytt, men for et kresent litt større barn kan det være veldig stressende å spise borte, og da hjelper det ikke med oppmerksomhet og mas rundt det at man er kresen. Tilbud om å smake er fint. Mas er teit.

Jeg synes også at det er overraskende at enkelte foreldre synes det er viktig at barna smaker litt av alt og spiser opp grønnsakene sine på 17. mai, julekvelden og nyttårsaften. Slike spesielle anledninger synes jeg barn (og voksne) skal få fred fra smaketreningen og bare kose seg med de synes er best.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg synes det også er viktig at man har litt antenner overfor barn på besøk. Vi har opplevd utallige ganger at voksne kommer med lite hyggelige kommentarer eller mer eller mindre velmenende råd til eller over hodet på det kresne barnet. Er det et sted barnet er ofte og der det stoler på de voksne, kan man selvfølgelig være med og prøve å påvirke barnet til å smake på noe nytt, men for et kresent litt større barn kan det være veldig stressende å spise borte, og da hjelper det ikke med oppmerksomhet og mas rundt det at man er kresen. Tilbud om å smake er fint. Mas er teit.

Jeg synes også at det er overraskende at enkelte foreldre synes det er viktig at barna smaker litt av alt og spiser opp grønnsakene sine på 17. mai, julekvelden og nyttårsaften. Slike spesielle anledninger synes jeg barn (og voksne) skal få fred fra smaketreningen og bare kose seg med de synes er best.

[Input]

Sønnen min er betraktelig mindre kresen enn mammaen sin. Det hadde ikke overrasket meg i det hele tatt dersom ungen min lærte å være kresen av meg. Heldigvis skjer det ikke ut til å ha skjedd. Å snakke om barna i Afrika blir helt fjernt for meg når man lever i Norge. Det spiller ingen rolle for barna i Afrika om jeg plukker vekk paprikaen eller om Charlie koser seg med blåmuggosten sin.

[Hondacrv]

Eg lager alltid same hovedrett men ofte får jenta ein salat-eller grønnsakbolle for seg sjølv med det ho liker i. Rett pg slett for å få i ho grønnsaker.

[Cumulus]

Charlie: Jeg håper ikke du jobber med barn....