1. Dream Scenario. Original filmide med Nicholas Cage som igjen demonstrerer hvor mye forskjellig han kan gjøre. Veldig underholdende, ganske grim, mange typer tatt på kornet, spesielt Cages sutrete, middelaldrende professor som er misfornøyd med hva verden er villig til å gi ham, og som omtrent ikke har et sympatisk bein i kroppen. («Why me? I don’t know. I’m special, I guess.») Den sier kanskje ikke så mye om noen av de mange temaene de er innom, men det er gøy, da.
2. Slow Horses (sesong 1). Stramt regissert MI5-drama med tidvis hylende morsom sarkastisk dialog, særlig fra en aldeles strålende Gary Oldman som seriøst utbrent og usympatisk sjef. («Bringing you up to speed is like trying to explain Norway to a dog!») Grimt og spennende og underholdende og med gode skuespillere over det hele, og ryktene sier at de kommende sesongene er enda bedre, så vi gleder oss.
3. Menus Plaisirs – Les Troisgros. Fire timers dokumentar om en fransk restaurant som har hatt tre Michelin-stjerner i tre generasjoner. Ikke helt real-time; filmen følger riktigok kokketeamet gjennom en hel dag, fra handling om morgenen gjennom både lunsj og middag, men det er også klippet inn besøk hos flere av leverandørene deres, så man får litt innblikk i økologisk storfedrift, geitemelkproduksjon og ostemodning. Langsom film helt uten kommentarer eller fortellerstemme; mannen min skrev på Letterboxd at «The only acknowledgment of the presence of a camera that I noticed, were by some goats who realized that something out of the ordinary seemed to be happening». Den er sikkert mest interessant for folk som er interessert i matlaging og restauratdrift - men det er vi jo mange som er, vet man etter årevis med MasterChef og Great British Bake-Off, for ikke å snakke om The Bear! Jeg var dypt oppslukt og kjedet meg ikke et minutt.
4. The Holdovers. Julefilm med Paul Giamatti som gretten, usympatisk historielærer som jula 1970 er stuck med å passe på de av studentene hans som ikke skal reise hjem til jul. Det er en bittersøt film med mer vekt på bitter enn søt; de to hovedpersonene er dysfunksjonelle, deprimerte og traumatiserte, og det er ikke så veldig mye de egentlig kan gjøre med den situasjonen de er i. («I find the world a bitter and complicated place. And it seems to feel the same way about me.») Men de finner i alle fall en slags gjenklang hos hverandre, om ikke annet, og så gir det et litt annet blikk på egen ulykke å bli mer bevisst at folk rundt en ofte ikke har det så greit, de heller. Og så er den jo en komedie, da, småtrist som den er, med både hjerte og empati i nikotingulnede omgivelser.
5. Slow Horses (sesong 2). Fremdeles både spennende og underholdende; serien er grim, men den tar ikke seg selv superhøytidelig, og den har en veksling mellom spente superspiongreier og komisk inkompetanse som gir et snev av Justified til det som ellers er en slags moderne variant av John le Carrés Smiley-historier. Gary Oldman er fortsatt fantastisk som Jackson Lamb, en lurvete, sarkastisk, traumatisert sjef helt uten hjerte av gull («Oh, anger already? Aren’t you supposed to go through denial first? What is it? Denial, anger, drinking? More drinking. There’s something else. I know acceptance comes in somewhere»), og Jack Lowden er dyktig, om enn ikke på Oldmans nivå, noe som passer veldig godt for dynamikken mellom rollefigurene. Kristin Scott Thomas glitrer som Lambs sjef/nemesis, og innimellom dukker Jonathan Pryce opp for å strø litt ekstra karisma over det hele.
6. Fargo (sesong 5). Strålende! Juno Temple (fra Ted Lasso) bærer historien aldeles fantastisk som Dorothy, en blid og kjærlig kone og mor med både nerver og ryggrad av stål som blir konfrontert med gamle traumer og tidligere historie som hun har forsøkt å begrave. Hun viser seg å være tøffere og mer kompetent enn de aller fleste hun møter på, men er på ingen måte usårbar eller har superkrefter, noe som gjør historien enda mer overbevisende. Jon Hamm er fantastisk som personifiseringen av våpenglad, brutal, høyreekstrem maskulinitet; Joe Keery gjør, som i Stranger Things, en utmerket jobb som en ung mann som gjerne skulle vært skikkelig tøff, men ikke er det; Jennifer Jason Leigh er frydefullt usympatisk som milliardærsvigermor fra helvete, og det kryr av andre nydelige bifigurer. Tematikken er tydeligere og mer åpenlyst politisk enn det som har vært tilfelle i tidligere sesonger, og det handler i stor grad om gjeld og skyld, og om hva som skjer når man ikke er i stand til å innfri, eller man ikke hadde noe valg da man pådro seg gjelden. («I know you don't think they're coming. Consequences. But they're almost here.») Skikkelig spennende, veldig underholdende og temmelig brutalt (og den verste brutaliteten er skremmende dagsaktuell, men blir håndtert med respekt både overfor publikum og dem som blir utsatt for den).
7. Poor Things. Vi så denne fantastiske filmen før jul, og vi tok en kinotur til, både for å se den uten teksting og for å ta med oss venner som vi mente også burde se den. Og den er like overdådig, både visuelt og historiemessig, som jeg husket den, og både Emma Stone og kameraføringen er om mulig enda mer imponerende når man vet hva som skjer og kan følge mer med på mer subtile ting enn akkurat hva som foregår. («I’m a changeable feast, as are all of we.»)
8. Håndtering av udøde. I likhet med Låt den rätte komma in er denne basert på en roman av John Ajvide Lindqvist, og igjen er det skandinavisk sosialrealisme og fremmedgjøring sett gjennom horrorsjangeren. Kanskje handler filmen like mye om sorg som om skrekk, og dessuten er detnoe sterkt her om døden og hvordan vi møter den, eller kanskje heller distanserer oss fra den. Vi har fjernet oss fra døden og forsøkt å gjøre den klinisk og symbolsk og organisert, enten det er via helsevesen eller religion, og jeg tror filmen i alle fall delvis handler om hvor begrenset og fremmedgjørende og kanskje også skadelig det kan være å ikke ta død og tap og sorg inn over seg. Samtidig kan det hende den handler om å bli konfrontert med det uhyggelige og destruktive i oss selv. Urovekkende, dypt trist og velspilt film med virkelig ubehagelige visuelle effekter.
9. Slow Horses (sesong 3). Denne serien blir bare bedre og bedre, og de siste fire episodene hadde vi heldigvis spart til en fredagskveld med god tid, for det var ikke aktuelt å ta noen pause! Nå må vi dermed vente til høsten før vi får vite mer om hvordan det går med Jackson Lamb («So, Sly. Now, that’s a terrible name. What’s it short for? Slime?») og River Cartwright og Diana Taverner («I don’t want excuses. I want you to never have happened.») og alle de andre mer eller mindre [in-]kompetente og [u-]pålitelige folkene både i Slough House og i MI5 generelt sett. Vurderer å rett og slett lese noen av bøkene i mellomtiden, men på den annen side vil jeg helst ikke få spoilet det hvis noen av teoriene våre blir be- eller avkreftet der.
10. Anatomy of a Fall. Vellaget og velspilt drama om en mordmistenkt kvinne, spilt av fabelaktige Sandra Hüller (som spilte fru Höss i gruoppvekkende Zone of Interest). Hva skjedde egentlig den dagen mannen hennes døde? Husker den blinde sønnen deres riktig, og snakker han sant? Og hvordan føles det å få brettet ut alle de verste sidene ved ekteskapet sitt og alle sine egne private svakheter i en rettssak på et fremmed språk, foran publikum, journalister og sin egen tolvåring? Mer enn velfortjent Oscar-nominasjon til både filmen, Hüller og regissør Justine Triet.
11. Predator. Jeg hadde ikke sett denne ikoniske Schwarzenegger-filmen fra 1987 før, og jeg kan jo skjønne hvorfor den slo så godt an som den gjorde; den er stramt og spennende regissert, monsteret er flott laget, og Schwarzenegger er på sitt mest muskel-macho, samtidig som han er marginalt mindre usympatisk enn resten av gjengen sin, for ikke å snakke om den CIA-ansatte eks-kompisen som er mer enn bare litt shady. («We're a rescue team. Not assassins.»). De få «vittige» one-linerne han kommer med, faller derimot veldig flatt til jorden, og jeg lurer på om de virkelig ikke gjorde det den gangen også? Men så veldig engasjerende synes jeg jo ikke det er. Kanskje det ligger en slags tanke bak å gjøre monsteret like posør-macho som menneskene det jakter på, men for meg ble hovedinntrykket mest at det ikke egentlig er noen her som har en interessant agenda, og at 80-tallsbrutalitet uten særlig kritisk eller ironisk distanse er noe tiden har gått litt fra.
12. The Princess Diaries. Fra det ene til det andre! Dette er også en ikonisk film, særlig for dem som var tenåringsjenter da den kom ut i 2001, og det er lett å se hvorfor. Historien om en alminnelig jente som oppdager at hun er en ekte prinsesse er vel ikke revolusjonerende nyskapende; make-overen som tydeligvis er påkrevet for at folk skal se at Anne Hathaway er vakker, er ikke så veldig overbevisende - og det er, når sant skal sies, heller ikke ideen om at prinsesser er med på å endre verden til det bedre. Men det er jo veldig sjarmerende, da! Hathaway vet vi jo at er god, og hvem kan vel være en mer overbevisende moderne dronning enn Julie Andrews? (Og så satt jeg hele filmen og lurte på hvorfor søte Michael virket så kjent, og det er jo fordi han blir spilt av lillebroren til Jason Schwartzman!)
13. Oldboy. Veldig underholdende, voldelig, stilig og dramatisk film av Park Chan-wook – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Tarantino var så begeistret for denne da den kom ut i 2013! Action, drama, neo-noir eller tragedie; det er mange ting man kan kalle den, og den er jo alt dette, men glimtvis er den også hylende morsom. Jeg satt en drøy halvtime og tenkte at dette ligner da på mange vis på Greven av Monte Cristo, og plutselig sa en av karakterene også det, så det var tydeligvis ikke noen tilfeldighet. Filmen er en hevnhistorie på mer enn én måte; den er basert på en manga, og den minner dessuten på flere måter om en gresk tragedie. Mye blod er det også. Men først og fremst er det en ekstremt vellaget og ekstremt underholdende film, noe vi jo forventet etter å blant annet ha sett Decision to Leave, Thirst og The Handmaiden av samme regissør. Vi fikk straks lyst til å se mer han har laget, og satte blant annet Le Carre-adaptasjonen hans, The Little Drummer Girl, på må se-listen.
14. Makta. Fantastisk NRK-serie som har overrasket og imponert fra uke til uke. Hvem skulle trodd at norsk politikk på 1970-tallet skulle kunne bli til en av de beste norske TV-seriene i nyere tid? Vi har frydet oss over infam satire, ledd høyt av absurde hendelser (og blitt sjokkert over at det meste av det faktisk er historisk!), latt oss røre av genuin idealisme, blitt imponert over skuespillprestasjoner og ikke minst latt oss begeistre over nyskapende og variert historiefortelling og utnyttelse av TV-mediet. En sjeldent vellykket blanding av ulike sjangre og ulike måter å fortelle historie på, og en overraskende siste episode som jeg synes avsluttet fortellingen (og satte i gang 80-tallet) på en imponerende god måte.
15. All Of Us Strangers. Andrew Scott er en av de aller beste sceneskuespillerne jeg har sett; han er riktignok også strålende karismatisk i de film- og TV-rollene jeg har sett ham i, men dette er den første filmrollen der jeg har sett ham virkelig ta ut hele spennet sitt. Paul Mescal er også et virkelig funn. Nydelig, rørende, hudløst og vondt om ensomhet og sorg og kjærlighet og intimitet, og om behovet for aksept og ønsket om å få, eller gi, en sjanse til. Og om muligheten for nærhet og tilhørighet i en verden befolket av fremmede. (Dessuten med et soundtrack fra min egen ungdom. I'll protect you from the hooded claw, keep the vampires from your door …)
16. True Detective: Night Country. Den første sesongen med True Detective blendet meg fullstendig med karismatiske og intense hovedrolleinnehavere, og selv om jeg vagt husker at sesongen sluttet litt skuffende, er det fremdeles samspillet mellom de to jeg sitter igjen med. Denne nyeste sesongen har litt av det samme; de sentrale skuespillerne er aldeles fantastiske, rollefigurene er fengslende og gripende på ulike dysfunksjonelle vis, og jeg innså underveis at jeg egentlig ikke var så forferdelig investert i å få mysteriet løst, jeg var mest opptatt av personene. Sesongen rundet likevel av historien på en veldig tilfredsstillende måte, sett som kriminalmysterium. Men primært synes jeg dette var en intens historie fra noe som på mer enn én måte er randen av sivilisasjonen. Nær grensen av hvor man kan bo, nær grensen mellom virkelighet og drøm (eller psykose? eller faktiske spøkelser?), nær tidspunktet der mørket er på sitt dypeste og i ferd med å snu over til lysere tider. («It's a long fucking night. Even the dead get bored.») Jodie Foster og Kali Reis er begge fabelaktige; både de og resten av personene i serien er i stor grad skadeskutte, traumatiserte og dypt feilbarlige, og så å si alle befinner seg i denne lille byen i Alasks fordi de ikke egentlig har noe valg. Regissøren Issa López har tidligere laget horrorfilm, og det er det ikke vanskelig å se; mye av sesongen ligner mer på skrekkfilm enn kriminalhistorie. Solid!
17. Synchronic. Vi fant frem denne lavbudsjetts-scifi-filmen fordi vi har sett flere andre bra ting av Justin Benson og Aaron Moorhead i det siste. Filmen har Anthony Mackie og Jamie Dornan som kompiser og paramedic-kolleger, og de gjør begge en god jobb. Historien involverer tidsreiseproblematikk, alvorlig sykdom og designer drugs, men er til syvende og sist en overraskende liten fortelling som er presist konstruert og gjør akkurat det den skal. Vellaget, tidvis rørende, men kanskje ikke så veldig minneverdig.
18. Past Lives. Aldeles nydelig film om koreanske barndomskjærester som mister kontakten når hennes familie emigrerer til Canada, og som tar opp kontakten igjen med mange års mellomrom. (Eller foregår historien bare i fantasien til personen som ser dem sammen i en bar i den første scenen i filmen?) Na Young skifter navn til Eleonora, forkortet til Nora, når hun flytter til Vesten, og gitt at hun ender opp som dramatiker, tror jeg ikkke navnevalget er tilfeldig; den aller mest kjente «kvinnen som går» i verdensdramatikken heter jo nettopp Nora. («I liked you for who you are, and who you are, is a person who leaves. But for him, you’re the person who stays.») Det er en tilsynelatende veldig enkel film, men den er så subtil og velspilt at den er en fryd å se. Den viser veldig elegant hvordan ganske små ting kan gjøre stor forskjell i et liv, og den illustrerer også hvor stor forskjell det kan være på den rollen man spiller i sitt eget liv og den man spiller i andres. Og så er den en bittersøt fantasi om sorgen over alle de livene man ikke lever, på grunn av tilfeldigheter eller valg. Velfortjent Oscar-nominasjon og imponerende regidebut.
19. Dune: Part Two. Visuelt overdådig, verdt å se på den beste kinoen man kan finne. Timothée Chalamet er ikke bare et vakkert ansikt, men overbeviser med karisma nok til at man kan tro på ham som nesten-magisk arveprins, og nok til at det er troverdig at kulten han ender opp i, ser ham som den messias-figuren de har ventet på. Solide skuespillere og, som nevnt, fantastiske landskaper og visuelle effekter (spesielt solariserings-effektene i gladiatorkampen!) gjør det spennende nok, og filmen bærer nesten sin egen selvhøytidelighet. Men det letter veldig de veldig få gangene det faktisk er noe å le av. Hadde det vært så vanskelig å gi oss flere?
20, 21, 22. The Hollow Crown: Richard II; Henry IV parts 1 and 2. Vi trengte forberedelse til å se Henry IV på teateret i London, og denne BBC-produksjonen har vi egentlig hatt lyst til å se siden den kom for ti års tid siden. Den første delen starter med Ben Whishaw som en vakker, über-camp kong Richard som ser ut til å være mer opptatt av å iscenesette seg selv overfor de vakre, unge mennene han omgir seg med enn av å faktisk være konge, mens David Morrissey, Patrick Stewart og David Suchet (på et tidspunkt utbrøt mannen min «er alle med i denne?») irriterer seg mer og mer og ender opp med å krone en noe motvillig Rory Kinnear til Henry IV i stedet. I de to neste stykkene, som foregår en del år senere og henger tett sammen, er det Jeremy Irons som spiller Henry IV, lunefull og småparanoid og veldig skuffet over kronprins Hal, som bare drikker og horer og fester sammen med en gjeng småkriminelle kompiser, ledet av den legendariske Falstaff. Hal spilles av Tom Hiddleston på sitt aller vakreste og mest sjarmerende (den skinnjakken!), og Simon Russel Beale fikk velfortjente priser for sin aldeles fantastiske, larger-than-life Falstaff. Veldig underholdende og tidvis rørende, og så er det jo alltid stas å se et Shakespearestykke for første gang og oppdage hvilke kjente sitater som kommer herfra. (Denne gangen var det følgende lille dialog, som jeg har sitert mange ganger uten å egentlig kjenne konteksten: Glendower: I can call spirits from the vasty deep! Hotspur: Why, so can I, or so can any man. But will they come when you do call for them?)
23. River. Japansk film fra teamet som lagde den veldig underholdende lavbudsjettsfilmen Beyond The Infinite Two Minutes for et par år siden, der en gjeng nerdete venner oppdager at overvåkningskameraet deres viser det som skal skje om to minutter, og hilarity ensues. I River er det også snakk om tominutters tidsmanipulering; et lite gjestehus i Kyoto blir plutselig rammet av en tidsloop (eller tay-mee roop), og både de ansatte og gjestene blir tvunget til å tenke over hva de egentlig driver med i livet sitt, samtidig som de forsøker å samarbeide om å finne ut hva som foregår og hvordan de kan få slutt på det. Overraskende rørende og menneskelig, samtidig som den er morsom og nødvendigvis noe heseblesende. («Det viste seg å være en Doctor Who-episode!» sa jeg til mann og datter da rulletekstene kom, og de var ganske enige i den beskrivelsen. En god Who-episode vil jeg også kalle det, og det er helt klart ment som en anbefaling.)
24. Ibelin. Historien om Mats Steen, som døde av muskeldystrofi da han var 25, og foreldrene hans, som ikke oppdaget før etter at han døde hvor mange venner han hadde og for et rikt og sosialt liv han hadde levd i WoW, har rørt veldig mange etter at den ble kjent. Filmen forteller overbevisende og gripende de to livshistoriene til Mats. Den ene handler om en gutt som vokser opp og blir mer og mer fysisk hjelpeløs, og som til slutt dør uten å ha fått utrettet så mye mer enn å sitte alene og isolert foran datamaskinen sin i mange timer om dagen de siste ti årene av livet sitt. Den andre handler om en sterk, vital mann i WoW-fantasyverdenen og om hvordan han møter og blir kjent med en rekke mennesker og spiller en stor og viktig rolle for mange av dem gjennom en årrekke. Flere av Mats' onlinevenner er med i filmen, både som sine RL-selv og som avatarer. Og når familien til Mats kommer i kontakt med disse vennene og møter flere av dem i begravelsen, er det akkurat like gripende som man skulle tro. Ibelin fungerer nok aller best for dem som ikke allerede vet hvor nære og ekte relasjoner via nettet kan være - folk som Mats' egne foreldre - og for dem tror jeg den kan være en virkelig nyttig og utviklende øyeåpner. Men filmen er rørende og ærlig nok også for dem av oss som kjenner mer til gamermiljøer og nettfellesskap. (Selv ble jeg nesten mest rørt over moren som fikk hjelp av Mats til å få et bedre forhold til den autistiske sønnen sin gjennom gamingen.) Det er ikke verdens beste dokumentarfilm, men den er godt strukturert, og selve historien er så gripende at bare det å få den fortalt på denne måten egentlig holder.
25. Eternal Sunshine of the Spotless Mind. Jeg har hatt lyst til å vise Datteren denne filmen i årevis, og nå fikk vi omsider somlet oss til det. Den er like rørende som jeg husker den, og om den er litt mindre, tja, komplisert? imponerende? enn jeg syntes for 20(!!) år siden, så er vel det litt fordi jeg har blitt eldre og sett mer film i mellomtiden, men kanskje enda mer fordi denne typen temaer har blitt tatt opp og behandlet i mange filmer som har kommet senere. (Datteren refererte for eksempel store deler av plottet fra Arrival etter at filmen var slutt, fordi det er en god del beslektede temaer der.) Men det betyr ikke at filmen virker grunn eller for enkel likevel. Det smertelig menneskelige i den er nydelig spilt av både Jim Carrey og Kate Winslet, og av Kirsten Dunst i en hjerteskjærende liten birolle (og hvem andre enn meg hadde glemt at det er Mark Ruffalo som spiller hennes kollega/kjæreste?!). Gleden og kjærligheten vi opplever blir ikke kansellert av sorgen eller bitterheten som følger etter, og selv om vi vet at noe kommer til å ta slutt, så må vi velge å begynne på det. Fordi det er det livet går ut på. (-It's going to be gone soon. - I know. - What do we do? - Enjoy it.)
26. Drive-Away Dolls. Ethan Coen og kona Tricia Cooke hadde egentlig lyst til å kalle denne underholdende, pulpy, skeive kombinasjonen av road movie, heist movie, buddy movie og 80-talls sexkomedie for Drive-Away Dykes, men det fikk de visst ikke lov til. Det er en temmelig tøysete film, men veldig sjarmerende, og det er gøy at det går an å lage en film med to lesbiske hovedpersoner (og så mye sex) som bare er underholdende og ikke «tematiserer» skeivhet på noen som helst måte. (They are all repressed in New England. That is why we are going the other way.)
27. Showing Up. Langsom film med strålende Michelle Williams som keramikkunstneren Lizzy. Hun sliter litt med både familie og sosialt liv, og med relasjonen til den mer utadvendte og mindre nevrotiske kunstneren Jo, som hun deler hus med. Men Lizzy har et solid og positivt forhold til sin egen kunst, og filmen beveger seg rundt de to og kunstskolen de begge er knyttet til og gir et varmende og positivt bilde av dem begge. Filmen er både morsom og rørende, og den er kanskje ikke en like åpenbar crowd-pleaser som regissør Kelly Reichardts forrige film, First Cow, er den vel verdt å se.
28. Crossing. En middelaldrende georgisk lærer krysser grensen til Tyrkia og reiser til Istanbul for å lete etter sin niese, som ble kastet ut hjemmefra en del år tidligere, da hun kom ut som trans. Hun tar med seg en ung gutt som kan både litt tyrkisk og engelsk, og sammen leter de etter den bortkomne niesen blant Istanbuls sexarbeidere. Rørende, gritty film som føles nesten som en dokumentar. Til tross for den ofte ganske triste og vonde historien gir den et hjertevarmt bilde av mennesker som alle prøver å hjelpe og gjøre sitt beste, selv om de alle sliter på ulikt vis med å få livet sitt til å henge sammen.
16-02-24, 18:59
Linjær visning
