Det finnes ikke lenger noe «glasstak» som holder kvinner tilbake fra lederstillinger

[rine]

Sutring er kanskje for mildt? Egentlig har jeg mest lyst til å strigråte over den nye regjeringen.

[Polyanna]

Jeg har snakket med og rekruttert veldig mange unge mennesker de siste 15 årene, inn i typiske "starten på en krevende og vellykket karriere"-jobber. Det er jobber og karrierer som over lang tid, mange, mange år, vil krever 60-80-timers uker, lite kontroll over egen tid, mye reising og lite mulighet for "vanlige" permisjoner ved fødsel, deltid når man har små barn, og andre ting de fleste andre tar for gitt. Jeg har sett mange av disse gå videre til veldig spennende og krevende karrierer og gleder meg over hva de har fått til, men: jeg ville aldri valgt det selv. Jeg har veldig bevisst valgt å hoppe av denne karusellen, og gjort akkurat det KSL beskriver.

Jeg så også for 10-15 år siden det som beskrives her: jentene VILLE ikke ha disse jobbene. Få av dem, i hvert fall. Noen er ganske individuelt - de ville ha andre ting i livene sine enn bare jobb. Noe er mer strukturelt: forbausende mange fantastisk flinke jenter trodde ikke selv de var flinke nok.

Det som har vært interessant de siste par årene er at dette i økende grad også gjelder unge menn! Så i generasjonen under KSL vil det generelt bli færre som vil gjøre de oppofrelsene lederjobber har krevd. Om det betyr at det bare blir færre om beinet for toppjobbene, eller om det faktisk vil medføre strukturelle endringer i hvordan privat næringsliv organiserer seg - jeg vet ikke. Det vil jo alltid være sånn at den som er villig til å strekke seg litt lengre, jobbe litt hardere, ta på seg litt ekstra, ofte vil være den som vinner. Og det kan man ikke organisere seg fra.


Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Eller akademia.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Siden jeg er midt i målgruppa av de du beskriver (mesteparten av erfaring fra offentlig og frivillig sektor, men har vært innom privat sektor) så hadde det vært interessant å vite mer konkret hva du reagerer på?

For meg er det en selvfølge at det er både en individuell og en struktrurell komponent, og hva som dominerer varierer sikkert fra bransje til bransje og også med eierform (statlig, privat sektor, as). Selv har jeg vært heldig og jobbet i en bransje hvor jeg aldri har opplevd noen struktruelle grep, men jeg har også vært innom å jobbet på verksted - og der var kulturen veldig mannsdominert, vet ikke hvor gøy jeg hadde syntes det var å jobbe der i en lengre periode ...

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Eller akademia.

Tell me about it.

[Polyanna]

Hovedforskjellen handler noe om elementet av konkurranse - både mellom virksomheter og individer - og troen på hvorvidt man kan regulere seg ut av utfordringer.

Det var det jeg rakk nå - syke unger.

[Polyanna]

Akademia er liksom noe helt annet igjen. Det har elementer av både det mest offentlige av det offentlige, og det mest kompetitive og arbeidsnarkoman-pregede fra det private.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Akademia er liksom noe helt annet igjen. Det har elementer av både det mest offentlige av det offentlige, og det mest kompetitive og arbeidsnarkoman-pregede fra det private.

Definitivt. Og et element av personlig frihet som man knapt finner maken til i noen annen bransje. Det er ofte veldig vanskelig å forklare folk hvorfor man er så gal som man er. (For min egen del merker jeg at det går i bølger hvor mye jeg er villig til å gi, og det er helt klart noe som er enklere å regulere uten jobbytte i akademia.)

[Polyanna]

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

Enig, og jeg oppfatter at ikke alle vet hvor mange timer det faktisk er snakk om med mindre man selv har vært innom en sånn bransje. Jeg synes debatten rundt valget å bli toppleder sånn sett blir litt "platt" fordi det snakkes så mye om hindringer fra "andre", men for meg er den mest opplagte grunnen til at man velger noe sånt bort at man ikke ønsker å jobbe så mye.

[Polyanna]

Jeg kjenner jo noen som velger det. Noen få kvinner, noen flere menn. De er stort sett drevet av en intens pasjon for å få til ting, å lykkes, å komme videre. En veldig sterk driv, rett og slett. Noen, enkelte mer enn andre, også av penger. Og så tenker de godt over det og sier at de syns det er verdt det. At barna er godt ivaretatt (av en drivende flink mor og kone med tid og krefter, som oftest, eller av en kombinasjon av storfamilie og kjøpt hjelp i andre tilfeller), at den tiden de har sammen er så god at det oppveies av at det ikke er så mye av den, at hele familien har glede og utbytte av de økonomiske fordelene jobben gir. Mange av disse har også en unik og imponerende evne til struktur og energi til overs, slik at de rett og slett får til mer, også som foreldre, på mindre tid, enn det i hvert fall jeg gjør.

Men JEG vil ikke ha det sånn, og når vi treffes så priser jeg meg alltid lykkelig over at jeg har valgt en annen vei.

[Tallulah]

Det er temmelig vanlig i kulturbransjen også. Og med et lite sandkorn i lønn sammenliknet med bransjene du nevner, Poly.

[Polyanna]

Ja, kulturbransjen kjenner jeg nada til, så den glemte jeg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Hvorfor sier du det? Jeg for min del skjønner utmerket godt at det er forskjell på å være rektor på Storbakken skole og leder i Norsk Hydro. Jeg vil egentlig tro at de aller fleste forstår det, selv om de ikke har arbeidserfaring fra privat næringsliv.

[Simone]

For meg er det heilt uaktuelt å jobbe 60 timar for veka og vere tilgjengelig heile døgnet. Eg kunne aldri tenkt meg ein toppleder-jobb.
Eg er veldig glad i jobben min, men jobben er ikkje livet mitt.
Og eg trur det er mange kvinner som tenker som meg.

Eg jobbar i akademia. Det er ein del forskarar på mitt institutt som jobbar 12 timar i døgnet , sju dagar i veka omtrent året rundt. Uten noko som helst form for overtidsbetaling. Vi fører ikkje timar her. Dei fleste av desse er menn, men det er nokre få kvinner også. Desse kvinnene har ikkje barn.
Blant mennene som jobbar så mykje er det kun dei utenlandske som har små barn. Norske menn under 35 år med små barn er heller ikkje villige til å jobbe så mykje. Men dei mannlige professorane i 50-60 åra med voksne barn og som jobbar 12-timars dagar no gjorde det nok då barna var små også, så det har skjedd ei endring der dei siste 15-20 åra. Denne endringa har nok skjedd i større grad i akademia enn i privat sektor. I privat sektor er det nok fremdeles mange menn med små barn som jobbar veldig mange timar for veka. Men der får ein også meir uttelling for det økonomisk enn i akademia.

[Tjorven]

Jeg har alltid jobbet i privat næringsliv, og alltid hatt sjefer (kanskje ikke alltid nærmeste sjef, men hakket over han ... det har alltid vært en han) som jobber så mye at det ikke er forenlig med familieliv. De har enten vært single eller hatt hjemmeværende koner.

Jeg føler at det fungerer ganske ekskluderende i forhold til lederstillinger. Jeg verken kan eller vil bli som dem. Jeg vil kjenne ungene mine godt, og jeg ville ha ungene mine. Så det er mange år siden jeg sluttet å tenke i retning av lederstillinger. Jobben blir aldri hele livet for meg. En del av den, men ikke alt.

Så KSL har rett: Jeg er ikke villig til å ofre det som trengs for å bli leder. Og jeg lever godt med det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Det tror jeg du har rett i. Jeg har jobbet 60-80 timers uker i perioder og da satte jeg hele livet mitt på vent. Meldte fra til familie og venner at jeg kom til å være veldig lite tilgjengelig, tok pause fra fritidsaktiviteter i stedet for å være upålitelig og stort sett avlyse i siste liten. Det var greit i de periodene, da valgte jeg det selv, men jeg vil IKKE ha det sånn til vanlig. Virkelig ikke. Det er ikke noe liv med balanse. Da er det jobb og om det er spennende nok til å fylle hele livet, så er det selvfølgelig helt fint for dem som prioriterer det.

Her jeg er nå (Privat næringsliv - stort firma) finnes det mange muligheter for å få sånne jobber, hvis man vil reise ekstremt mye eller flytte på seg. Rive hele familien opp med roten fordi mamma vil gjøre noe mer spennende. Jeg tror ikke det nei. Da får jeg heller bli der jeg er. Selv om jobben ikke fyller meg med inderlig forventning hver morgen.

[Harriet Vane]

I det frivillige legger folk glatt ned 60-80 timers uker med samme sandkornslønn som i kulturbransjen. Tilgjengelig 24/7, alltid på jobb i hodet, ansvarlig for mange mennesker og store penger, lange strategier og store opplegg. Men næringslivets lettvektere har en tendens til å tro at alt som ikke betaler seg -stort og umiddelbart - er et tegn på at det er dårlig arbeid. Eller at folk som ikke tjener så bra nødvendigvis er dårligere til jobben sin og dummere enn dem som tjener godt. Det er helt utrolig at man kan være voksen og ikke forstå at folk motiveres ulikt?

Jeg kombinerer lederstilling med småbarn, jeg har aldri vurdert redusert stilling, og jeg kommer til å jobbe mer og mer etterhvert som ungene blir større. (Nå er jo dette riktignok en lederstilling i det offentlige, der man har og bruker AML og sånn, så det teller jo ikke helt). Jeg går uansett aldri tilbake til 80 timers uke slik jeg holdt på med et år for lenge siden, for jeg tror ikke det er noen vits. :blar videre i "The empty raincoat": Paradokset kommer i det man -hvis man skal lykkes som leder- ikke har rom til å lykkes i livet, i det private livet. At man står igjen med ganske stusslige relasjoner til dem rundt seg, at man har et flatt privatliv og et ikkeeksisterende eller særs upleid indre liv. Da går man glipp av mange som kanskje ville vært bedre ledere enn dem som er så monomane at de jobber 80 timers uker. Det må da finnes bedre måter å organisere dette på? Det slår meg stadig at dette er et felt der man bare aksepterer en merkelig måte å gjøre ting på, fordi det alltid har vært sånn, fordi man tror at kvaliteten ligger et annet sted enn det kanskje gjør? Jeg er i gang med lederutvikling nå og flere av de kursholderne jeg har møtt har vært veldig opptatt av at kvalitet hos ledere handler om å unngå paradoksene mellom leder og menneske, finne en balanse i livet sitt som fungerer osv, fordi det later til at folk som er balanserte gjør en bedre jobb over tid, spelsielt når det handler om å lede andre. (Slik ble jeg tipset om The empty raincoat, som ikke er ny, men fremdeles aktuell, siden jobb/privat-konflikten er aktuell for mange)

[Toffskij]

Jeg liker denne: http://blogs.scientificamerican.com/...-faculty-life/

Og jeg mener 80-timersuker er absurde.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg liker denne: http://blogs.scientificamerican.com/...-faculty-life/

Og jeg mener 80-timersuker er absurde.

Når skulle man fått tid til se gode filmer, lest bøker, gravd i hagen, laget mat, trent eller sydd?