Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Føler ikke du at det er områder hvor du som oppdrager gjør en god jobb og områder hvor du er usikker på hva som er riktig å gjøre? Og hvis du har det tror du ikke denne vurderingen stemmer sånn nogenlunde?

Jo, jeg, jo. Og du, helt sikkert. Og joda, sikkert de fleste noenlunde oppegående og interesserte foreldre (og de som hverken er oppegående eller interesserte vil neppe oppsøke denne typen eksperthjelp uansett). Og mange av oss vil kanskje føle oss usikre selv om vi "egentlig" gjør det ganske bra? Og det kan det jo også være greit å få litt "ekspertbekreftelse" på.

Jeg er kanskje bare litt usikker på om du mente spørsmålet prinsipielt ("gitt at noen gjør alt riktig, kan man ikke da si at de ikke vil ha noen nytte av tips utenfra") eller praktisk ("hvis man selv mener at man gjør ting ganske riktig, er det ikke da også sannsynlig at man ikke egentlig trenger hjelp utenfra")?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jo, jeg, jo. Og du, helt sikkert.

Nå føler jeg at vi bør avslutte, klappe hverandre på skulderen og skåle i vodka, mens vi sier "Du och jag, Alfred!"

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Jeg er kanskje bare litt usikker på om du mente spørsmålet prinsipielt ("gitt at noen gjør alt riktig, kan man ikke da si at de ikke vil ha noen nytte av tips utenfra") eller praktisk ("hvis man selv mener at man gjør ting ganske riktig, er det ikke da også sannsynlig at man ikke egentlig trenger hjelp utenfra")?

Nei jeg mente det mer som: "Gitt at noen er blitt behandlet helt riktig, er det ikke da naturlig at de viderefører denne behandlingen?" (og derfor ikke trenger hjelp utenifra)

Dette er jo et viktig prinsipp at man må få for å kunne gi videre. Hvis man vil at barna skal bli generøse, er det lettere å påvirke de ved å opptre generøst ovenfor de, fremfor å tvinge frem en kunstig generøsitet. Samme gjelder andre følelser, og jeg tror veldig sterkt på dette. Det er en "elsk meg mest, når jeg fortjener det minst"-filosofi.

[Elise]

Og det er jo det Jesper Juul sier.

[Nessie]

Jeg nekter prate pent til Hannah når hun ikke prater pent til meg.

[Balanse]

[jolie]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Jeg leser JJ artikkel i A-magasinet hver uke. Denne uka følte vi oss ekstra truffet, for snuppa får mye skjenn.

Men jeg synes liksom at JJ får det til å høres så enkelt ut, det vi synes er så vanskelig. For hva i all verden gjør du når snuppa på 3,5 år SETTER seg oppå magen til lillebror (9 mnd). Ikke for første gang, men heller gang nr 143 eller noe. Vi har forsøkt å fortelle på fornuftig vis at dette er vondt/farlig for lillebror. Dette gjør vi med streng stemme, men vi kjefter ikke. Men gang nr 143 så klikker jeg i vinkel. JJ sier jo at det er lov til å bli sint også. Barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt.

Jeg ser på artiklene som et innspill til refleksjon for vår del, og det er vel det de er ment som. Så kan man ha det i bakhodet.

Akkurat dette sliter vi med om dagen, og jeg har ikke ant hvordan vi skal gripe det an. Vi har gjort som dere - og også vi har kjørt oss i vranglås og regelrett kjeftet. På en toåring. Skammet oss skikkelig har vi gjort også.

Men nå driver jeg og leser en JJ-bok (Her er jeg. Hvor er du?), og der var akkurat dette et eksempel. For langt til å gjengi her, men du kan jo låne boka på biblioteket om du vil lese mer. Men i bunn og grunn handler våre små i slike situasjoner ut fra "sjalusi" (ikke voksen sjalusi slik vi kjenner den, men mer et behov for å gi uttrykk for at barnet ikke alltid synes det er helt greit med et nytt lillesøsken - selv om det er glad i det). Og om vi voksne aksepterer det, vil det etterhvert gå bedre.

Jeg har ikke boka her akkurat nå, og jeg husker ikke helt ordrett.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Akkurat dette sliter vi med om dagen, og jeg har ikke ant hvordan vi skal gripe det an. Vi har gjort som dere - og også vi har kjørt oss i vranglås og regelrett kjeftet. På en toåring. Skammet oss skikkelig har vi gjort også.

Men nå driver jeg og leser en JJ-bok (Her er jeg. Hvor er du?), og der var akkurat dette et eksempel. For langt til å gjengi her, men du kan jo låne boka på biblioteket om du vil lese mer. Men i bunn og grunn handler våre små i slike situasjoner ut fra "sjalusi" (ikke voksen sjalusi slik vi kjenner den, men mer et behov for å gi uttrykk for at barnet ikke alltid synes det er helt greit med et nytt lillesøsken - selv om det er glad i det). Og om vi voksne aksepterer det, vil det etterhvert gå bedre.

Jeg har ikke boka her akkurat nå, og jeg husker ikke helt ordrett.

ja det er noe med å prøve å forstå hva barnet egentlig prøver å si, og kanskje er barnet litt sjalu, litt lei av en baby som tar så mye oppmerksomhet, og som får all beskyttelse fra de voksne.

Selvsagt må man stoppe en slik handling, og ganske tydelig, men så må man kanskje også svare på det barnet egentlig prøver å si, og ut ifra det perspektivet, ville man kanskje spørre barnet om det er lei av babyen, og så finne på noe som kan bekrefte for barnet at de voksne fortsatt ser barnet, ved å si det og vise det tydelig.

Hadde barnet hatt kompetanse til å komme å si at nå er jeg så lei meg, jeg føler meg oversett til fordel for babyen og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det, da hadde vi jo ikke kjeftet....

Det er typisk å komme inn i en ond sirkel hvor barn får oppmerksomhet for negativ adferd, fordi det funker å få oppmerksomhet på, så er det jo vår jobb som foreldre å forstå hva barnet mener, og hjelpe det til å finne andre måter å uttrykke det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Men nå driver jeg og leser en JJ-bok (Her er jeg. Hvor er du?)

"Her er jeg! Hvem er du?"

Veldig bra bok!

[jolie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

"Her er jeg! Hvem er du?"

Veldig bra bok!

Bra noen er her og kvalitetssikrer

Den er for tiden min do-lektyre, så jeg har den altså ikke for hånden her og nå

[Polyanna]

Alle klikker vi vel en gang i blant og kjefter. Fordi vi føler oss makteløse eller er slitne eller hva det er. Men vi vet jo at det er feil!

Men mange ser ut til å mene at man SKAL "skjenne". At det å kjefte på barn er både nødvendig og bra. Jeg merker av og til blikk og kommentarer på folk som opplagt syns jeg er for mild når jeg ikke kjefter men sier "det vil jeg ikke at du skal gjøre".

[Harriet Vane]

Dette tar jeg som en selvfølge eller rettere sagt som en grunnleggende del av sivilisert adferd. Man har skrike-familier, der foreldrene skriker til ungene og ungene skriker tilbake og til hverandre, og man har familier der man har en skikkelig tone. Jeg snakker pent til andre og forlanger å bli behandlet på samme vis.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg mener at når man har mulighet til å tilegne seg kunnskap, også teoretisk, om et så essensielt tema som barneoppdragelse, da bør man gjøre det, nettopp fordi ting man kanskje synes er opplagt er ting som ikke er like opplagt for alle andre. Det behøver ikke å bety at man tar feil, men at det er lurt å være bevisst på hvorfor man mener som man gjør.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette tar jeg som en selvfølge eller rettere sagt som en grunnleggende del av sivilisert adferd. Man har skrike-familier, der foreldrene skriker til ungene og ungene skriker tilbake og til hverandre, og man har familier der man har en skikkelig tone. Jeg snakker pent til andre og forlanger å bli behandlet på samme vis.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

[Wit]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Her bikkes det til tider iallfall.

[Jessica]

Jeg skal se de som ALDRI har bikket over ved å aldri gjøre noe dumt mot barna.

Når livet butter og stresset tar overhånd er det ikke alltid like lett å være "perfekt" mor/far. Jeg tror ikke barna tar skade av at man bikker over i blant. Blir det det vanlige så er det en annen sak.

Når livet har tatt hardt på må jeg innrømme at jeg har gjort dumme ting i situasjonen der og da, MEN jeg har bedt om unnskyldning etterpå. Det er viktig.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Jepp.

Ellers må jeg si at jeg har en prinsippiell motforestilling mot det som står i artikkelen linket i hovedinnlegget. Og min prinsippielle motforestilling går på at jeg syns følelser generelt ikke skal undertrykkes. For meg blir det litt for mye "fasade" hvis man alltid skal være nødt til å opptre høflig, dannet og snakke behersket.

Til og med på jobb kan jeg bli sint, og da hender det jo at stemmebruken min bærer preg av det, ja til og med ordbruken. Men fra DET og til å "skjelle ut" folk - det mener jeg er et langt sprang.

Jeg kan godt være sint på ungene, og de kan være sinte på meg. Men vi skjeller ikke hverandre ut av den grunn. Jeg stiller meg jo ikke opp og brøler og lekser opp for dem hvor dumme og udugelige de er. Men blir jeg sint, ja så synes det.

Jeg synes ikke en gang det er galt av meg enkelte ganger med høy og klar stemme å si "SLUTT!!!" i stedet for "lille venn nå hadde jeg satt pris på om du følte for å slutte å rive ned papirhaugen min " Men på den annen side - jeg anser det som helt galt å skrike "SLUTT MED DET DER DIN JÆVELUNGE, MÅ DU ALLTID GJØRE SÅNN???!.

Men altså - hvorfor skal man skjule at også voksne har følelser? Meg ikke forstå.

[Polyanna]

Det syns jeg også var uklart, bina. Men jeg VET at JJ ikke mener at man skal undertrykke sinne. Det er "skjenn som metode" jeg tror han reagerer på.

Men jeg kjenner jeg er litt rådvill på grenseoppgangene her.

[Pebbles]

Fasadefamilie må vel være noe av det verste jeg vet.

Når jeg blir sint, så synes det. Men jeg prøver å holde meg for godt til å "skjelle ut", akkurat som deg, bina.
Å kjefte og å skjelle ut er respektløst og det oppleves ydmykende for den som befinner seg i den andre enden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det syns jeg også var uklart, bina. Men jeg VET at JJ ikke mener at man skal undertrykke sinne. Det er "skjenn som metode" jeg tror han reagerer på.

Men jeg kjenner jeg er litt rådvill på grenseoppgangene her.

Jeg har ikke inngående kjennskap til JJ, men jeg har også oppfattet han dithen tidligere at man ikke skal undertrykke verken sinne eller andre følelser. Derfor reagerte jeg så negativt på denne artikkelen - for her fikk jeg følelsen av at målet var å "opptre dannet og høflig" til enhver tid, og det syns jeg ikke man skal forlange verken av barn eller voksne.

Skjenn som metode - joda, jeg er tilbøyelig til å være enig. Men det er like mye fordi jeg er i mot alle straffe-metoder. Enten det er å kjefte, avvise, isolere, inndra lørdagsgodt, sette på en stol - så lenge det er en metodikk i det, at man bruker det som et ledd i en plan, så liker jeg det ikke. Jeg har større tro på at foreldre og barn samarbeider, og at man har lov til å uttrykke følelser på både godt og vondt. Jeg misliker skjemaer, trusler og straff.

Men altså, som MENNESKE, ikke bare som mor, jeg kan bli både sint, lei meg, provosert, forbannet, glad, trist - ja jeg kan til og med bli urimelig. Det har hendt, både på jobb og hjemme. Og jeg tenker som så at "aldri så galt..." og så videre - for når jeg er urimelig, så er spørsmålet hvordan jeg håndterer dette. Hvis jeg etterpå innrømmer for motparten at jeg VAR urimelig, ber om unnskyldning for dette, og så bidrar til konstruktive løsninger - da mener jeg at jeg er godt forbilde for ungene mine. For ungene mine er OGSÅ urimelige enkelte ganger. Målet mitt er ikke at de skal undertrykke sine følelelser, men at de skal lære å håndtere følelsene, og at de skal kunne rydde opp etterpå hvis de har gått over streken. Hvis jeg var en "fasade-mor" som aldri ble sint, aldri ble lei meg, aldri ropte, aldri skrek, aldri gråt - da ville jeg følt at jeg var et dårlig forbilde.