Bilder av døde barn

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Er det? Det står da ingenting om hvor lenge barnet har vært dødt, kun at det døde i mors liv. Skal man da, i en diskusjon, ikke kunne se på alle mulige faktorer som kan spille inn?

Det er mange definisjonar og forutsetningar som då må på plass før dette kan diskuterast på ein fruktbar måte, og ein vil aldri kunne bli einige om dei definisjonane ein gong.

Kva er eit barn? Er det frå befruktning, frå veke 12, frå veke 20, frå fødsel?
Kan ein i det heile snakke om å vise fram eit barn, når dette barnet er dødt og dermedpr. definisjon ikkje lenger psykisk eksisterer?

Det er difor vi har moral, verdiar og etikk (om enn ulike grader av det, og ulike definisjonar av kva som er god og dårleg moral og etikk). Vi kan ikkje alltid ha skrivne reglar for kva som er greitt og kva som ikkje er greitt. Nokon gongar må vi berre følgje magekjensla, og ein kan ikkje gå gjennom livet utan å støte andre på ein eller annan måte.

[DM]

Dette med døde barn er et minefelt å bevege seg i, for det er så mange såre følelser hos dem som har opplevd det store marerittet, og jeg føler virkelig med dem. Men jeg synes likefullt det er riktig å kunne diskutere hvordan folk rundt reagerer på slikt. For meg er det verre å se et kistebilde av et dødt barn, enn av en død bestemor. Man finner ingen som har bårebildet av sin bestemor fremme, de ønsker jo helst å huske vedkommende i live. Og det skulle en jo tro at de som mister barn også ville ønske? Å uforvarende se bilder av døde barn,- noe som er alle foreldres største mareritt og redsel, - det skjønner jeg veldig godt at kan føre til utbrudd som det Blondie beskriver. Det kommer automatisk. Man kan ikke alltid kontrollere føleser og reaksjoner. Og nettopp det at folk reagerer slik,- det synes jeg er et bra tegn på at det er viktig å advare folk slik Blondie skriver. Både for deres del, og for sin egen del for å slippe å bli såret på den måten.

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

En annen ting; jeg har alltid bilde av Sigurd med meg, men som bakgrunn på mobilen min. Da kan jeg se han, men ingen andre.
En veldig god løsning for meg, selv om enkelte mener at det er å henge seg opp i barnet man har mistet.

Bare for å pressisere, så svarte jeg på å ha bilde av et dødt foster inni magen på kontorpulten. Å ha bilde av et levende barn som er gått bort er noe helt annet. (Skjønt jeg vil påstå det ikke er noe sunt å velge et bilde hvor barnet er dødt.)
Å ha bilde på mobilen din slik du har er jo i privatsfæren.¨

Men jeg undrer meg litt på en liten ting Blondie;(dette er ikke et angrep på deg og hva du gjør, så jeg håper du vil ta det for det åpne undrende spørsmålet det er): Hvorfor har du lenke til hjemmeside for å vise frem barnet som er gått bort, men ikke til de barna som lever?

[Sitron]

Hva har dette med din påstand om fordomsfullhet å gjøre?

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Interessant problemstilling.

Jeg lurer, kanskje det vil være mer belastende for den som har bildet enn for andre? For det vil jo vekke spørsmål. Og det er sjelden det blir med en kort og lettvint samtale, kanskje? Og det er vel ikke alltid det "passer" å ta hele "barnet mitt døde fordi xxx. Ja, det var fælt. Det er bedre nå, men det vil alltid være et tap. Hun het..... Nei, vi har ikke blitt gravide igjen" osv. Motta enten omtanke eller pussigheter fra folk som blir tatt på senga. Det er jo ikke alltid like lett å si det "riktige" i sånne situasjoner, særlig til en fremmed.

Det er jo relativt hypotetisk, dette. Jeg ser jo at de færreste faktisk setter opp slike bilder. Kanskje det er mer av hensyn til seg selv enn til andre?

Der tar du feil.

De fleste VIL ikke glemme barnet. Å glemme det føler feil

Når jeg 5,5 år etter jeg blir englemamma blir spurt hvor mange barn jeg har sier jeg ett her og en engel. Jeg klarer ikke å si bare ett.

I enkelte situasjoner bruker jeg en englenål, for å signalisere dette. Jeg føler meg ikke brydd av at noen spør.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Der tar du feil.

De fleste VIL ikke glemme barnet. Å glemme det føler feil

Når jeg 5,5 år etter jeg blir englemamma blir spurt hvor mange barn jeg har sier jeg ett her og en engel. Jeg klarer ikke å si bare ett.

I enkelte situasjoner bruker jeg en englenål, for å signalisere dette. Jeg føler meg ikke brydd av at noen spør.

Men da kan du velge selv? Jeg bare undres, altså. Man stiller seg jo så åpen, og helt uten å kunne filtrere. Hensynsløse, fæle (eller bare dumme) mennesker vil kunne bråstoppe foran pulten og begynne å lekse opp om hvor fælt det er med et bilde, hvordan det gjør at man "henger seg opp i fortiden" eller hva det nå måtte være. Jeg innbiller meg at jeg ville ønsket mer "kontroll" med de samtalene enn det det å ha et bilde stående fremme ville medføre.

Jeg har stor forståelse for at du innlemmer begge barna når du snakker om hvor mange du har, og ellers der det er naturlig. Jeg har en venninne med tre barn, to i live, og jeg tenker alltid på T*** som en av de tre. Jeg husker hun ble veldig glad da hun fikk tredje, og jeg kommenterte på navnet at det passet så bra med navnet til den andre (døde) gutten. For de hadde vært opptatt av akkurat det, men ingen hadde nevnt det.

Men dette er bare strøtanker for meg, altså. Jeg har jo, gudsjelov, ikke peiling.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men da kan du velge selv? Jeg bare undres, altså. Man stiller seg jo så åpen, og helt uten å kunne filtrere. Hensynsløse, fæle (eller bare dumme) mennesker vil kunne bråstoppe foran pulten og begynne å lekse opp om hvor fælt det er med et bilde, hvordan det gjør at man "henger seg opp i fortiden" eller hva det nå måtte være. Jeg innbiller meg at jeg ville ønsket mer "kontroll" med de samtalene enn det det å ha et bilde stående fremme ville medføre.

Jeg har stor forståelse for at du innlemmer begge barna når du snakker om hvor mange du har, og ellers der det er naturlig. Jeg har en venninne med tre barn, to i live, og jeg tenker alltid på T*** som en av de tre. Jeg husker hun ble veldig glad da hun fikk tredje, og jeg kommenterte på navnet at det passet så bra med navnet til den andre (døde) gutten. For de hadde vært opptatt av akkurat det, men ingen hadde nevnt det.

Men dette er bare strøtanker for meg, altså. Jeg har jo, gudsjelov, ikke peiling.

Du har helt rett. Jeg hadde som tidligere sagt en kort stund bildet av gravsteinen på PCen min. Den er utradisjonell i glass, stål og sort granitt. Jeg var stolt av den. Jeg fikk reaksjoner på det og fjernet bildene.

Dette er grunnen til mitt kompromiss, å ha bildene i et skrin som står fremme.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Du har helt rett. Jeg hadde som tidligere sagt en kort stund bildet av gravsteinen på PCen min. Den er utradisjonell i glass, stål og sort granitt. Jeg var stolt av den. Jeg fikk reaksjoner på det og fjernet bildene.

Dette er grunnen til mitt kompromiss, å ha bildene i et skrin som står fremme.

Ja, det var noe sånt jeg prøvde å si i mitt første innlegg. Altså at det virker som om folk velger å skåne seg selv, minst like mye som andre, ved å ha bildene mindre synlig.

Opplever du forresten også reaksjoner når du sier "en i live og en ikke" eller lignende? Jeg vet jo at jeg selv alltid blir litt satt ut av en sånn opplysning. Det er uventet og veldig trist. Og ekstra nært i småbarnsfasen, kanskje. Jeg tror jeg har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men det er mest pga. forumerfaring, tror jeg. Det er lett å tråkke uti det og si noe aldeles galt når man blir satt ut.

[Polyanna]

Forresten: Om man skal velge å ikke ha fremme bilder av hensyn til andre, så må det være for andre i for eksempel Monsoons situasjon. At det kan skikkelig rippe opp i vonde sår for andre i lignende situasjoner, som kan ha en annen tilnærming på det med bilder.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Forresten: Om man skal velge å ikke ha fremme bilder av hensyn til andre, så må det være for andre i for eksempel Monsoons situasjon. At det kan skikkelig rippe opp i vonde sår for andre i lignende situasjoner, som kan ha en annen tilnærming på det med bilder.

Men vi har da alle opplevd noe vondt?

Sier ikke at det som skjedde Monsoon ikke var ille nok, men det er umulig å leve et liv uten at negative og triste ting skjer. Og det er umulig å leve videre uten at det blir rippet opp i fra tid til annen.
Sånn er virkeligheten.

Regner feks ikke med at blondie hadda lagt ut slike bilder uten at hun tålte at andre gjorde det samme. Folk takler ting på forskjellig måte.
For noen er det kanskje en slags form for "terapi" mens for andre er det ille.

[Miss Norway]

En liten ting angående dette med å "rippe opp i" og dvele ved sorgen - at bilder forlenger smerten.

Min erfaring er at sorgen blekner etterhvert og at bildene for de etterlatte kun blir et kjært minne. Et vemodig og sårt, men mest godt og kjært minne. Og alle er stolte av barna sine, levende og døde. Og døden er nå engang en del av livet.

Så at å omgi seg med bildene er galt er jeg uenig i. Om og eventuelt hvordan man vil dele dem med andre er en mye vanskeligere sak, for da må man ta hensyn til andres følelser i tillegg til sine egne. Og det blir vel annerledes i eget hjem enn feks en arbeidsplass. Jeg har ingen fasit.

[Polyanna]

Pastill: Tja, jo. Jeg ser jo at det alltid er en hypotetisk mulighet for at bildet du har av pastiller i avataren skal tvinge en som mistet broren sin fordi han satte en pastill i halsen, over kanten. Lever man med en stor sorg så er det vel uunngåelig at man får det i fleisen i blant. Men det finnes vel mer og mindre brutale måter å få ting i fleisen på?

Det er vel også ganske alment anerkjent at det å miste et barn er omtrent det mest traumatiske man kan oppleve. Sammenholdt med at det er relativt mange som opplever det, og at man kan møte for eksempel eldre kvinner med helt rå og ubearbeidede sår fra dødfødsler mange tiår tilbake (da man ikke tok bilder, navngav, begravde eller fikk tilbud om sorgbearbeiding), så kan det ha et poeng å trå ekstra varsomt?

På min liste over "folk jeg ikke ønsker å støte", så står folk som har mistet et barn veldig høyt.

[Anuk]

Jeg synes vel generelt at bilder av døde mennesker ikke høre hjemme i "det offentlige rom".

At man har bildene selv, som et viktig minne - det er helt forståelig, og sikkert utrolig viktig også. Det er også helt forståelig at man ønsker å dele dem med andre - men da synes jeg det er naturlig å ta det i en mer "privat" situasjon.

En ting er å ta fram et bilde og vise en kollega i en fortrolig samtale, noe annet er å ha det framme slik at det er det første man ser når man kommer inn på kontoret.

En ting er å legge ut et bilde i en tråd der dette er temaet, noe annet er det å ha det i avartaren eller signaturen.

For meg er det slik at noen ting er litt for personlige og følelsesladde til at de kan bare "slenges fram" i hytt og pine. De hører hjemme i en litt mer seriøs situasjon. Bilder av døde er en slik ting.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Hvorfor har du lenke til hjemmeside for å vise frem barnet som er gått bort, men ikke til de barna som lever?

Fordi dette er en minneside, det har ikke de to andre barna.

Arbeidet med denne minnesiden var veldig viktig i min første sorgprosess. Jeg måtte ha noe å gjøre, noe som hadde med han å gjøre.
De to eldste barna våre lever vi sammen med i hverdagen og kan således vise dem frem hele tiden, men Sigurd blir for mange bare et fjernt minne.
Da er det godt å kunne vise frem at han faktisk har eksistert.
En annen grunn til at de to eldste ikke har hjemmesider, er rett og slett fordi jeg ikke ønsker å dele for mye personlig om dem på nettet - i frykt for at de vil møte dette igjen en gang som voksne.
Med Sigurd blir det annerledes, føler jeg...

[Go\jenta]

Jeg mener at det må være opp til de foreldrene som har lidt et så stort tap som det er å miste et barn, om de ønsker å ha bildet av sin engel tilgjengelig, eller ikke.

Jeg ser overhodet ikke på disse bildene som groteske. Jeg synes de er fredfulle.

Mange har et behov for å vise at de har hatt en sønn eller datter som fortsatt er en del av familien, selv om de ikke er der fysisk. Det synes jeg de må få lov til.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Pastill: Tja, jo. Jeg ser jo at det alltid er en hypotetisk mulighet for at bildet du har av pastiller i avataren skal tvinge en som mistet broren sin fordi han satte en pastill i halsen, over kanten. Lever man med en stor sorg så er det vel uunngåelig at man får det i fleisen i blant. Men det finnes vel mer og mindre brutale måter å få ting i fleisen på?

Det er vel også ganske alment anerkjent at det å miste et barn er omtrent det mest traumatiske man kan oppleve. Sammenholdt med at det er relativt mange som opplever det, og at man kan møte for eksempel eldre kvinner med helt rå og ubearbeidede sår fra dødfødsler mange tiår tilbake (da man ikke tok bilder, navngav, begravde eller fikk tilbud om sorgbearbeiding), så kan det ha et poeng å trå ekstra varsomt?

På min liste over "folk jeg ikke ønsker å støte", så står folk som har mistet et barn veldig høyt.

Pastiller kan være farlige ja

Helt enig med deg. Å miste et barn er nok noe av det verste en kan oppleve.
Jeg mener ikke at man IKKE skal ta hensyn, men jeg mener at man må gjøre det man føler best selv. Det blir uansett ikke en slutt på dette. Mitt poeng er at man ikke kan forvente at folk tar hensyn.
Jeg hadde antagelig vært veldig åpen, det er jeg ganske sikker på. Det er naturlig for meg. Jeg må da få gjøre hva som er naturlig for meg i en slik situasjon. Jeg tror det å dele med andre kan hjelpe på å bearbeide følelser for mange.

[Kate]

Dette er et tema som jeg ikke vil synes noe om egentlig. Jeg blir sjokkert over meningene til enkelte i denne tråden. En ting er å mene noe, en annen ting er å faktisk si det høyt.
Det å miste et barn må være det aler verste en forelder kan oppleve, og jeg tør ikke tenke på å skulle leve videre uten barnet mitt. Bare tanken er for grusom. Jeg har full forståelse for at noen ønsker å vise frem barna sine etter at de er gått bort. Hvorfor skulle de ikke ville det? Det er jo barnet deres, og de er nok veldig stolte av det, og ønsker at andre skal få et lite innblikk.

Jeg har ei nær venninne som mistet et barn i krybbedød. Grusomt, uforståelig og fryktelig vondt. Det å minnes ham, se på bilder, ha ham rundt seg letter litt på den altoverskyggende smerten hun føler. Og selv om jeg ikke har mistet et barn så forstår jeg det.

Nei, enhver må få gjøre det som føles riktig for dem.


Blondie: Sigurd har ei nydelig hjemmeide.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, det var noe sånt jeg prøvde å si i mitt første innlegg. Altså at det virker som om folk velger å skåne seg selv, minst like mye som andre, ved å ha bildene mindre synlig.

Opplever du forresten også reaksjoner når du sier "en i live og en ikke" eller lignende? Jeg vet jo at jeg selv alltid blir litt satt ut av en sånn opplysning. Det er uventet og veldig trist. Og ekstra nært i småbarnsfasen, kanskje. Jeg tror jeg har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men det er mest pga. forumerfaring, tror jeg. Det er lett å tråkke uti det og si noe aldeles galt når man blir satt ut.

Noen reager med sjokk, andre skjønner ikke hva jeg sier. Som oftest spør folk og synes det er ok så lenge jeg signaliserer at jeg ikke knekker sammen.

Dette er en viktig del av meg og hvem jeg er.

Merker jo at det er mindre viktig for meg å si det nå enn for noen år siden.

Jeg vet mange synes det er godt at jeg er åpen for det er ikke få henvendelser jeg har fått. Fra eldre damer om barnet de mistet for 50 år siden og fra yngere om sin venninne og hva skal jeg si eller ikke si.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Sier ikke at det som skjedde Monsoon ikke var ille nok, men det er umulig å leve et liv uten at negative og triste ting skjer. Og det er umulig å leve videre uten at det blir rippet opp i fra tid til annen.
Sånn er virkeligheten.

Det er jeg helt enig med deg i. Det er umulig å unngå. Og jeg krever slettes ingenting. Jeg konfronterer ingen som viser frem bildet av sitt døde barn. Men jeg synes det er skrekkelig. Og jeg stiller meg alltid skeptisk til hva som er motivet til de som viser frem bildet. JEG mistenker at det ligger et enormt oppmerksomhetsbehov bak å vise det frem. Jeg skjønner nok ikke helt hensikten. Å ære sitt barn sier man kanskje, men jeg synes vel egentlig at det finnes mange bedre egnete måter å gjøre det på.

Jeg må også nok en gang understreke at jeg synes det er noe helt annet å vise frem bilder av barnet sitt mens det levde. Hadde jeg hatt et slikt bilde som var pent så ville det hengt på veggen i stuen, og sikkert vært med meg over alt. Men de jeg har er ikke av det kaliber. Derimot kunne jeg nok hengt hånd- og fotavtrykkene hennes på soverommet vårt, det har jeg faktisk tenkt på. Men jeg synes det er milevis unna å vise frem bilder etter at barnet er død. Det smerter omgivelsene veldig mye å se. Og det synes jeg ikke man kan påtvinge andre.

[Estrella]

Nicholas døde jo 2 år gammel. Vi har maaange bilder av ham levende og noen få etter at han døde som sykehuset tok for oss. Det er nå litt over 2 år siden han døde og jeg har ennå ikke sett de bildene av ham som sykehuset tok. Har bare ikke hatt noe behov for det. Bilde av ham når han er død har jeg sterkt printet inni hodet mitt uansett og kommer aldri til å glemme det. Jeg kan fint vise bilde av Nicholas fra da han levde.

[era]

Veit ikke, sånt varierer fra pers til pers tid og sted,MEN:

Jeg synes det er forbanna synd at alt som er vondt og vanskelig blir "støtede"og skal gjemmes og glemmes i vårt sammfunn.

Dette er ikke et spørsmål om rett og galt men om kultur....
I vår kultur er det galt å ha bilde av døde barn fremme( enkelte steder også mens de levde) fordi det krever formye av ommgivelsene....nå er vi jo også noen feige borskjemte oljelate skitunger i verdenssammenheng så hvorfor ikke.

Jeg har ikke bilder fremme,( ikke har jeg noen heller hun var 4 dager for ung til å være et "barn") men jeg holder også kjeften min når noen spør, eller sier bare to. Man vil jo ikke være påtrengene( fins det en blærg smily)
jeg orker ikke lese om døde barn og ville nok smug grått litt over andres bilder , men allerhelst håper jeg at jeg ville ha hatt mot til å gråte sammen med dem når det passet seg og le når det gjorde det.( Nå synes jeg at bilder av døde, døde barn blir noe heavy små nyfødte som "sover"ok grense land men skjønner behovet en stund FOR MAN HAR IKKE NOE ANNET og man er også en mor/far)

Andre steder piller man beina tørre for kjøtt, pynter dem med krepp papir og setter de døde ved festborde ved spesielle anledninger... der er det veldig galt å vise fotsålene til ommverden -Ikke at du blir straffe forfulgt, men folk vilsnakke og du bør begå selvmord for å redde familiens ære...(ok tok meg noen friheter her, men u get the point)