En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Det er et urimelig misforhold, det er jeg enig i.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jaja.

Når det gjelder CV'en og hullet i den, så kan jeg ikke forestille meg at noen ville ha stilt seg like tvilende til erfaring og kompetanse dersom årene ble brukt på å jobbe i barnehage. Hvorfor verdsettes omsorg i det offentliges regi så fullstendig annerledes enn omsorg til familiemedlemmer?

Relevansen til barnehage er selvsagt tilstede. Samtidig skal man vokte seg vel for å tro at det å oppdra egne barn gjør en automatisk kvalifisert til å ta seg av andres barn i en mer pedagogisk setting.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

Dessverre så er det ikke mange med samme omsorgsevne og evne til uselviskhet. Jeg er skikkelig imponert

[kie]

Mannen er nok den flinkeste her i gården.

I vårt tilfelle har det også (etter hvert som barna og familiens behov endret seg) vært en liten kamp om å få de valgmulighetene som andre har, siden vi har et barn som krever en del ekstra og siden kommunen sparer mye på at en av oss er hjemme. SFO-plass til det funksjonshemmede barnet er for eksempel noe som ikke akkurat kom over natten og uten protester.

Så det er mulig jeg er litt påvirket av det også når jeg ikke kjenner meg så godt igjen i valgfriheten mange skriver om. :tilstår:

[allium]

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

[bina]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Relatert kronikk i Dagbladet idag:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/10/514600.html

Jeg merket meg spesielt dette avsnittet:

Sitat:

Vi har dette ene året til å vasse i foreldreskap, enten alene eller sammen med andre som også liker babygym og babysang og babybio. Men vi trer ikke inn i et naturlig sosialt fellskap hvor vår nye viten og erfaring blir tatt i mot av og delt med mennesker i nære relasjoner som vil oss vel. Nettopp ved at vi som individ og samfunn har mistet dette, er det heller ikke rart at foreldre er usikre, at helsestasjonen og søvneksperter opplever stor etterspørsel etter gode råd, eller at mange av oss rett og slett er litt ensomme der vi går – isolert fra resten av samfunnet – trillende på den nye og overveldende Lykken, godt pakket nede i den vitenskaplig konstruerte vogna som verken skal gi babyen trekk, for mye stimuli eller hikke.

Jeg syns vinklingen i artikkelen er interessant. Og det er "noe" her som gir en slags gjenlyd for meg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det.