Er det galskap å sette fire barn til verden?

[Filifjonka]

Det er helt sikkert veldig forskjellig og kommer også mye an på barnas alder, så jeg kan bare snakke for meg selv. (Å få fire barn i løpet av fem år er på lista over ting jeg "ikke hadde klart").

Overgangen fra to til tre var veldig enkel. Storebrødrene var 7 og 3,5 år, vi fikk en ekstremt rolig og fornøyd baby, ingen var sjalu og alt gikk helt på skinner. Overgangen fra tre til fire var mer merkbar, men det var flere ting som spilte inn, bl.a. at jeg var veldig syk etter fødselen og det tok lang tid å få tilbake energien.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det er helt sikkert veldig forskjellig og kommer også mye an på barnas alder, så jeg kan bare snakke for meg selv. (Å få fire barn i løpet av fem år er på lista over ting jeg "ikke hadde klart").

Det tror jeg er et viktig moment. Om vi skulle velge å få et barn til vil vi ha minst en sjuåring, en elleveåring og en trettenåring. Det er stor forskjel på en slik aldersspredning og fire på fem år.

[trøtt]

Jeg ville nok heller ikke taklet 4 barn på 5 år så veldig bra. Her blir de andre ungene 13 år, 8 år og 5 år når babyen kommer og det ser jeg ikke på som noe problem. De er rimelig selvstendige de jeg har fra før.

[Harriet Vane]

Jeg er en av seks og har aldri følt meg hverken tilsidesatt eller lite oppfulgt. det er en myte at foreldre med mange barn enten lar ungene gå for lut og kaldt vann eller at de ofrer seg 24/7. Vi fikk hjelp til alt vi trengte hjelp til, det ble organisert car-pool i fht korps og kor, slik at foreldrene i bygda byttet på å kjøre, man ,åtte begrense antall aktiviteter inntil man kunne ta ansvar selv (men herlighet, skal små små unger egentlig ha 5 aktiviteter i uken?) og man fikk mer ansvar enn mange jevnaldrende.

Det med å ha mer ansvar, feks lage mat, vaske, vaske tøy, passe småsøken og andre ting har vært en udelt vesignelse i voksen alder. Søsknene mine og jeg er flinke. Dugandes selvhjulpne folk som klarer oss bra, som vet opp og ned på alt fra en stekepanne til en husholdningsøkonomi, fra sokkestopp til skifting av viftereim. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk ansvar og oppgaver.

Stordriftsfordelene med å være mange er også flere. Og hos oss har det aldri vært problematisk å ta med sge noen hjem, for vi var så mange uansett, at noen fra eller til gjorde aldri noe. Prosentvis stigning fra 4 til 5 rundt bordet er større enn fra 11 til 12.

Jeg håper inderlig jeg kan få flere, jeg, det er bare kjekt. Og jeg er en grunnleggende lat karriereorientert dame som trenger mye søvn.

[Bokormen]

Til en viss grad bestemmer man jo selv over hvor mye stress og mas det blir også. Jeg ser for meg at det å jobbe fullt og skulle hente fire barn, kanskje på ulike steder/ avdelinger, det vil ta halve ettermiddagen. Man velger selv hvor mye man skal være med på på fritiden, barn trenger ikke 2-3 aktiviteter hver. Det er opp til foreldrene om de vil skrelle poteter og smøre på brødskivene til alle barna, eller om man lar dem prøve selv. Barn kan tidlig greie mye påkledning og praktiske ting om man legger til rette for det. Om barna er forholdsvis tette i alder kan man ta felles bading og lesestund på kvelden.. Svigerinnen min har tre tette, og de gjør mye mer "fellesting" med barna enn oss egentlig, vi har to med 4,5 år mellom. Man trenger ikke ta storrengjøring og ha seks hjemmelagde kaker på bursdager, det går an å støvsuge og kjøpe is og 1-2-3-kaker. Det er ikke nødvendigvis barna som gjør en sliten, det kan like gjerne være ting rundt og rare krav man setter til seg selv.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Om barna er forholdsvis tette i alder kan man ta felles bading og lesestund på kvelden.. Svigerinnen min har tre tette, og de gjør mye mer "fellesting" med barna enn oss egentlig, vi har to med 4,5 år mellom.

Veldig einig, dette ser eg også med dei som har barna tette. Mykje lettare å gjera ting sammen alle sammen.

[Harriet Vane]

Jeg har voksne venner som ikke kan skrelle poteter. Det er litt rart, det må jeg si.

Jeg tror bokormen har mange poeng her. man legger litt lpet selv og kan gjøre det enklere for seg ved å fire på sine krav til seg selv. Man må ta noen valg på hvor strøkent, hvor hjemmelaget, hvor skinnende rent det skal være, og ta noen valg på hvor mye service, kjøring og styr ungene skal kunne kreve.

Jeg har lagt meg på nogenlunde samme linje som mine foreldre når det gjelder dette; nemlig lite service og mye kos, samtale, deltagelse og felles aktiviteter. I går laget vi middag sammen, veldig koselig, og lurt, for nå kan nemlig ungen lage ostesaus. Det vil helt sikkert komme til nytte en dag.

Med lavt forventet servicenivå blir det ikke noe sjokk når det blir søsken til høsten, for da er hun allerede ganske selvhjulpen.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Zip, her.

Veldig einig, dette ser eg også med dei som har barna tette. Mykje lettare å gjera ting sammen alle sammen.

Når de blir eldre er det nok det, men å gjøre så veldig mye med en nyfødt, en ettåring, en toåring og en treåring sammen har aldri fristet for min del.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Når de blir eldre er det nok det, men å gjøre så veldig mye med en nyfødt, en ettåring, en toåring og en treåring sammen har aldri fristet for min del.

Nei ikkje mens ein har nyfødt. Tenkte meir når alle kan gjera ting.
Me har ikkje veldig tett men såpass tett at alle stort sett vil gjera dei same tinga

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns ikke det er noe ekstremt i det hele tatt med fire barn, og syntes det heller ikke før jeg fikk det selv. Hvis det er "galskap" å få fire barn så er det vel temmelig vilt å få to eller tre også. Jeg tror de aller fleste som sier at de "aldri ville klart" å ha fire barn ville fått det til om de virkelig hadde fått det.

Ett sted går jo grensen. Veldig mange setter grensen mellom 3 og 4. Men du har sikkert også en grense for når du syns det blir ekstremt. 16, for eksempel.

Det har gått en britisk serie på TV om noen familier med 10 barn eller mer. Og et par av familiene gjorde spesielt inntrykk på meg. Det ene var en familie med 12 barn (tror jeg det var), hvor ingen av foreldrene jobbet og de levde på sosialstønad. Det andre var de som hadde 12 barn, og hvor kvinnen hadde vært gravid langt over 20 ganger. Hun hadde mistet rundt 10 ganger. I en alder av mange og 40 oppsøkte de spesialist etter spesialist i intens jakt på barn nr. 13. Begge disse tilfellene vil jeg kalle helt klart ekstreme.

Ekstremt er det ikke med 4, men det er mange. Og det krever mer å ha 4 barn enn å ha 2, både økonomisk og praktisk. Om folk ville greid det eller ikke er på en måte ikke spørsmålet. Spørsmålet er om de ville greid seg uten hjelp fra kommunen og besteforeldrene.

[Maverick]

Min svigermor har femten barn. Fire er ingenting.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Til en viss grad bestemmer man jo selv over hvor mye stress og mas det blir også. Jeg ser for meg at det å jobbe fullt og skulle hente fire barn, kanskje på ulike steder/ avdelinger, det vil ta halve ettermiddagen.

Det er ikke nødvendigvis barna som gjør en sliten, det kan like gjerne være ting rundt og rare krav man setter til seg selv.

I stor grad enig med deg. Men som du er inne på i det første avsnittet her, full jobb og 4 uker er krevende. Og så er det en grense for hvor langt man kan kutte på "service-nivå" også, uten at ungene må nektes ting som "alle andre" får lov til.

Eksempelvis det med fritidsaktiviteter. Nei, en 5-åring trenger ikke 3 aktiviteter i uka, men en 12-åring som trener fotball og svømmer vil fort ha treninger 3-5 dager i uka. Jeg har mange venner med eldre barn, og i perioder tenker jeg (med bare to barn) at jeg skal holde ungene mine langt unna både håndball og fotball. For det er nesten ikke en helg hvor de ikke skal spille kamp ett eller annet sted - med tilhørende krav om foreldredeltakelse, kjøring, eller pølsesalg. Og skulle det være en frihelg, ja så blir det ekstratrening. Det er i fra 10-12 års alderen allerede ganske store krav til barna som skal delta i ulike typer konkurranseidrett. Og skal du være god, så må du være med, på alle treninger og alle kamper. Men jeg må jo si på den annen side at både fotball og håndball er positive aktiviteter, og jeg syns det vil være galt å nekte barna å drive denne type idrett "bare fordi" foreldrene ikke har kapasitet til å stille opp og har mange andre barn.

Det blir fort et dillemma. Barna ønsker ikke å skille seg ut, men ender med å gjøre det - og bidrar raskt til stigmatisering av store familier som familier hvor barna ikke får delta i det som andre driver med.

[Filifjonka]

Vel, jeg har fire barn, og har ihvertfall greid meg uten hjelp fra kommunen. Litt hjelp fra besteforeldre har vi fått iblant, men ikke mer enn at vi hadde klart oss uten også. Barna mine deltar/har deltatt i mange aktiviteter, og det har ikke vært noe problem å følge opp.
Selvfølgelig går det en grense for alle, men jeg syns det er rart at noen ser på det å ha fire barn som såpass voldsomt at det kan betegnes som galskap.

[jane]

Nei.

[Høyt&Lavt]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Eksempelvis det med fritidsaktiviteter. Nei, en 5-åring trenger ikke 3 aktiviteter i uka, men en 12-åring som trener fotball og svømmer vil fort ha treninger 3-5 dager i uka. Jeg har mange venner med eldre barn, og i perioder tenker jeg (med bare to barn) at jeg skal holde ungene mine langt unna både håndball og fotball. For det er nesten ikke en helg hvor de ikke skal spille kamp ett eller annet sted - med tilhørende krav om foreldredeltakelse, kjøring, eller pølsesalg. Og skulle det være en frihelg, ja så blir det ekstratrening. Det er i fra 10-12 års alderen allerede ganske store krav til barna som skal delta i ulike typer konkurranseidrett
.

Når barna har blitt så gamle som 12 år bør de da kunne sykle/gå/ta buss til og fra treninga, evt også til kamper (der man møter opp for avreise)? Jeg klarte meg iallfall langt på vei på egen hånd hva trening og kamper angikk, og jeg hadde et stykke å sykle til fotballtreninga og kampene!

[him]

Opprinnelig lagt inn av Forbrukerkverulant, her.

Når barna har blitt så gamle som 12 år bør de da kunne sykle/gå/ta buss til og fra treninga, evt også til kamper (der man møter opp for avreise)? Jeg klarte meg iallfall langt på vei på egen hånd hva trening og kamper angikk, og jeg hadde et stykke å sykle til fotballtreninga og kampene!

Når de blir så gamle må man jo stille opp som hjelpetrenere, linjedommere, kakebakere og fandes oldemor ... Jeg har ikke barn selv i den alderen, men jeg kjenner de som har det og det er aktivitet for hele familien. Selv prøver jeg å pense mine barn inn på monopol og lignende fritidsaktiviteter.

[Olympia]

Jeg håper mine barn blir like greie som jeg var som tolvåring og gjør som meg : melder seg inn i sjakkforening.



(at jeg drev med tre andre idretter ved siden av er noe helt annet... )

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Når de blir eldre er det nok det, men å gjøre så veldig mye med en nyfødt, en ettåring, en toåring og en treåring sammen har aldri fristet for min del.

Er det ikke det man kaller en Rosinpakke?

Bina: Som barn fra stor familie: eh..nei? Du tar feil, tror jeg. Det var barn fra familier ed langt færre barn, til og med enebarn, som hadde dårligere oppfølging hjemmefra enn oss. Vi kom jo fra et ressursterkt hjem, ikke så mye på penger, men på oppfølging i fht skole og fritid. Og oppfølging betyr ikke nødvendigvis 100 % tilstedeværlelse, følging og degging 24/7.

Men det nytter jo ikke å fortelle deg noe som hekst, for du har jo som vanlig bestemt deg.

[Olympia]

Men ærlig talt, det finnes da ikke noe riktig og galt i denne saken? Noen (ønsker å ) følger opp barna sine på en måte som gjør at de har hendene mer enn fulle med ett eller to barn, andre har andre ønsker om hvordan de vil at familien skal fungere, og hos dem går det rundt med både fire og flere barn.

Det betyr da ikke at de som har mange barn lar dem gå for lut og kaldt vann og de som velger å bare ha ett barn er curlingforeldre som ikke viker fra podens side ett sekund?

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men ærlig talt, det finnes da ikke noe riktig og galt i denne saken? Noen (ønsker å ) følger opp barna sine på en måte som gjør at de har hendene mer enn fulle med ett eller to barn, andre har andre ønsker om hvordan de vil at familien skal fungere, og hos dem går det rundt med både fire og flere barn.

Det betyr da ikke at de som har mange barn lar dem gå for lut og kaldt vann og de som velger å bare ha ett barn er curlingforeldre som ikke viker fra podens side ett sekund?

Det kan jeg bare signere.