Gift deg eller skriv samboeravtale

[Katta]

Det er ikke helt uvanlig at mannen jobber mye for å ha råd til at kvinnen er hjemme etter eget ønske (i tillegg til at han vil gjøre karriere), mens kvinnen er hjemme med hus og hjem og barn fordi det er nødvendig for at mannen skal få jobbe med karrieren sin (i tillegg til at hun ønsker å være til stede mens barna er små). Slik er man enige om ordningen og er fornøyd med å kunne bygge karriere for mannen og tilby ungene en oppvekst slik de har forestilt seg. Det de fleste ikke har snakket om tror jeg, er i hvilken grad den hjemmeværende skal ta del i verdistigning dersom det blir brudd. Det er ganske vanlig å tenke gjennom hva som skjer om den ene dør og sikre seg med livsforsikring, men ikke hvordan man er stilt ved et brudd.

Jeg mener at det må være helt greit å velge å stille seg dårlig økonomisk. Barna er sikret mer eller mindre gjennom bidragsordningen. Det må være lov til å leve sammen uten avtale, men det er kjempeviktig at folk er klar over at ingen avtale faktisk betyr ingen avtale, og at den enigheten man har kun gjelder hverdagen her og nå og ikke vil gi økonomisk uttelling dersom det er uenighet ved et brudd.

[Blånn]

Jeg tenker som mange andre her i tråden. Jeg har selv ansvar for å ta vare på min egen økonomi og har valgt å jobbe 100 % helt siden jeg var utdannet, med unntak av ett år hvor jeg studerte 100 % ved siden av 80 % jobb. At noen velger å være hjemmeværende mens barna er små er helt greit for meg, men man er ikke samtidig fritatt for å ta ansvar for sin egen økonomi.

[kie]

Dersom det skulle være slik at det ikke er sjans i havet for at det finnes tilfeller der den ene partens karriere har vært betinget at den andre var bakkemannskap skjønner jeg ikk helt hvorfor det er et så stort problem at noen mener det bør kunne ha noe å si dersom det viser seg at det var tilfelle for et og annet par.

Jeg er enig i at samboeravtaler er lurt. Jeg er enig i at alle i utgangspunktet har ansvar for seg og sitt. osv. Det vi er uenige om er vel hvorvidt konsekvensene alltid skal være det samme eller om det finnes tilfeller der vurderingen bør være en annen. Selv tenker jeg at prinsippene fra avtaleloven kanskje kan ha noe for seg. Den tar vel for seg muntlige avtaler, bevisbyrde og det å ha "utnyttet en andens nødstilstand, letsind, forstandssvakhet, uerfarenhet eller det avhængighetsforhold, som denne staar i til ham".

[Maverick]

Word, Fnatten.

[kie]

Men disse særvurderingene gjøres jo i forhold til avtaleloven også. Er den også skummel? Baseres rettsavgjørelsene der på hvem som serverer den mest tåredryppende historien? Det må vel en del mer til enn det i rettslig behandling av en sak?

Jeg har i alle fall aldri ment at dette skal reduseres til en konkurranse om hvem som vekker mest sympati. Jeg har vel heller ikke sagt eller ment at dette er noe som skal komme lett.

[Milfrid]

Candy. Og ja, ganske mange expats har mer enn greie betingelser, i alle fall de norske. De amerikanske er vesentlig kjipere, det finnes de som har uttalt politkk at man ikke skal tjene på det(!) og det å flytte til USA blir sett på som et gode i seg selv. Jeg har en søster som er svært i stuss på om det er aktuelt for dem fordi avtalen er såpass dårlig økonomisk - det er omtrent ikke nok til å dekke inn at hun ikke jobber.

Selv har vi ikke en fantastisk expatavtale utover lønn og at min lønn dekkes opp, og mange blir sånn "må dere virkelig betale strømmen selv! " når de forteller at de varmer opp svømmebassenget om vinteren.

[Polyanna]

Jeg VIL IKKE ha et samfunn som passer så godt på meg at det tar fra meg muligheten til å gjøre mine egne tabber, altså. Jeg vil ikke at samfunnet skal lovregulere helt private forhold, som hvordan man ønsker å fordele økonomi og risiko i et samliv, utroskap, søskenforhold og vennskap, svik og krangel, og alle de andre kjipe eller fine tingene som skjer mellom mennesker. Jeg får helt ståpels av selve tanken.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg VIL IKKE ha et samfunn som passer så godt på meg at det tar fra meg muligheten til å gjøre mine egne tabber, altså. Jeg vil ikke at samfunnet skal lovregulere helt private forhold, som hvordan man ønsker å fordele økonomi og risiko i et samliv, utroskap, søskenforhold og vennskap, svik og krangel, og alle de andre kjipe eller fine tingene som skjer mellom mennesker. Jeg får helt ståpels av selve tanken.

Ikke sant? Vil vi virkelig tilbake til et samfunn der det var forbudt å bo sammen uten å være gift, og der den eneste lovlige sexstillingen var misjonær?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg VIL IKKE ha et samfunn som passer så godt på meg at det tar fra meg muligheten til å gjøre mine egne tabber, altså. Jeg vil ikke at samfunnet skal lovregulere helt private forhold, som hvordan man ønsker å fordele økonomi og risiko i et samliv, utroskap, søskenforhold og vennskap, svik og krangel, og alle de andre kjipe eller fine tingene som skjer mellom mennesker. Jeg får helt ståpels av selve tanken.

Gjelder det samme for avtaleloven? Får du ståpels av den også?
For også der er det vel noen "hvisomatte"-paragrafer. Og husker jeg rett så er muntlige avtaler like bindende som skriftlige, men bevisbyrden blir i praksis tung for den som påstår at det finnes en avtale.

Samtidig er det jo regulert i forhold til å utnytte andres avhengighetsforhold, dumskap og hva har du. Men igjen: Bevisbyrde.

Det lønner seg med andre ord voldsomt å ha ting skriftlig da også.

Og det er det jeg snakker om. Avtalelovens prinsipper bør kunne brukes. Det vil være svært vanskelig å få gjennomslag, man har en kjempejobb med å overbevise dommeren like mye som et avtaledokument ville ha gjort og det er i det hele tatt en ganske omstendelig prosess. Det i seg selv tror jeg er avskrekkende nok til at folk velger å sikre seg via kontrakter. Men jeg tror også at det gjør det litt mer risikofylt å forsøke å lure folk for egen vinning. F.eks. om man har lyst til å kjøpe halve tomten til den småsenile enkenaboen for en tusenlapp eller noe slikt.

Slik jeg ser det er ikke denne ekstra sikkerheten creepy i det hele tatt. Den skal ikke bare beskytte den ene parten. Den skal hindre den andre i grov utnyttelse av sine barns forelder. Og den kommer selvsagt ikke til anvendelser i situasjoner som bare er litt "småkjipe". Den som mener at man hadde en overenskomst selv om denne ikke var skriftlig må også overbevise retten om dette. Og siden de færreste lever i en boble er det ikke sikkert det blir "ord mot ord". Ord mot ord vil ganske sikkert heller ikke være nok.

[Malama]

Jeg vil kjenne at jeg LEVER, da må jeg ta egne valg her og der.

[annemede]

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Og hvis det er snakk om et skilsmisseoppgjør, så blir det jo tatt hensyn til. Hvis det er snakk om et brudd mellom papirløse samboere, så kanskje ikke.

Igjen: moralen er å ikke jobbe gratis i et parforhold der man ikke har en kontrakt som ivaretar sine økonomiske rettigheter.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og hvis det er snakk om et skilsmisseoppgjør, så blir det jo tatt hensyn til. Hvis det er snakk om et brudd mellom papirløse samboere, så kanskje ikke.

Igjen: moralen er å ikke jobbe gratis i et parforhold der man ikke har en kontrakt som ivaretar sine økonomiske rettigheter.

Men jeg tror jeg har dvelt litt rundt denne tanken tidligere, og da var vel tonen nogenlunde den at det ikke var greit å ta betalt for å passe egne barn hjemme. Eller husker jeg feil? Uansett, det er viktig å ha ting skriftlig og ha tenkt gjennom hva man holder på med.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men jeg tror jeg har dvelt litt rundt denne tanken tidligere, og da var vel tonen nogenlunde den at det ikke var greit å ta betalt for å passe egne barn hjemme. Eller husker jeg feil? Uansett, det er viktig å ha ting skriftlig og ha tenkt gjennom hva man holder på med.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med lønn? Hvis man er hjemmeværende og familien lever på den ene partens inntekt, så spiller det vel ikke så veldig stor rolle om man kaller det lønn, husholdningspenger eller bare "pengene våre". Det viktigste er jo at man lager en avtale som ivaretar begge to godt, både der og da og i fremtiden.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med lønn? Hvis man er hjemmeværende og familien lever på den ene partens inntekt, så spiller det vel ikke så veldig stor rolle om man kaller det lønn, husholdningspenger eller bare "pengene våre". Det viktigste er jo at man lager en avtale som ivaretar begge to godt, både der og da og i fremtiden.

Jeg skjønner heller ikke helt hva du mener med lønn? Var det ift til å få rettigheter på noe vis du mener?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Ingenting ift barn med spesielle behov blir tatt hensyn til når man fordeler behovet ved et skilsmisseoppgjør hvertfall, det blir som en helt vanlig skilsmisse. Egentlig klarer jeg ikke helt å se at det blir den helt store forskjellen ift "vanlige" samlivsbrudd jeg altså.

Men! Den som har hovedomsorgen beholder hjelpestønad, grunnstønad, avlastningstiltak, kan skrive av på skatten, etc. Omsorgslønn er også personlig, om man får det. Om det er uenighet rundt dette må motparten ta det til retten, og det er eksempler på at samværsforelderen IKKE blir tilkjent slike rettigheter fordi det er et gode som står i barnets navn og ja - husker ikke helt hvorfor, men rettighetene følger hovedomsorgshaveren.
Sånn sett er det mer et problem for den foreldren som _ikke_ har hovedomsorgen om h*n allikevel har en god del samvær og utgifter, og en stor del av "byrden". De har ikke krav på noe av støtten direkte til seg. Utover omsorgslønn, det tror jeg de kan søke uansett, skattefradrag hvis summen er høy nok, og opplæringspenger f.eks.

Ved en skilsmisse får den som har hovedomsorgen automatisk alle sykedagene som følger barnet, dette kan evt. på forespørsel fra foreldrene deles mellom foreldrene etter samværsprosent. I tillegg vil man ha rett på 20 sykt barn-dager ift det kronisk syke barnet, det følger også hovedomsorgsforeldren. Slik at jeg f.eks har 40 (!) sykt barn dager per år for ett barn.

Bidraget ved skilsmisse er helt som normalt selv om utgiftene er større for et funksjonshemmet barn, men dette dekkes da tildels opp av ovennevnte stønader og evt. andre ordninger, samt skattefradrag.

Helt hit er vel utfallet det samme om man er samboer eller gift.

Skjevdeling av boet har ingenting med barnet å gjøre i en vanlig skilsmissefordeling, og det har det heller ikke når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

Der barnet er så funksjonshemmet at en voksen må være hjemme på fulltid for å pleie barnet vil en aleneforelder ha ganske gode muligheter til avlastning - også på døgnbasis - i kommunale boliger. Eller andre assistanseordninger. Eller omsorgslønn (som slett ikke er gullkantet på noe vis). Der man "bare blir sliten" av at barnet er så krevende at man ikke orker å jobbe er det et problem, men man må bare mase seg til avlastning og evt litt omsorgslønn. Der man blir syk av at barnet er så krevende blir det sykemelding og i det lange løpet uføretrygd som gjelder men det holder ikke med at "barnet er så krevende at". Det må være f.eks stressutløste sykdommer som setter en ute av stand til å jobbe. Dette er også uavhengig av om man er samboer eller gift.

[LittLemen]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Man har nå i stor grad diskutert hvordan det er når ene "velger" å være hjemme. Ikke alle er så heldige å ha det valget.
Hva med kronisk syke unger som gjør det umulig at begge har full jobb? Dette er mest for å komplisere diskusjonen litt.

Jeg var hjemme en periode, og vi vurderte seriøst om det var en mulighet for at jeg fikk "lønn" av min mann for å være hjemme. Både for permisjonspenger, sykepenger og for å beholde en del av de rettighetene man har bare når man er i jobb. Nå var min tilværelse som hemmafru tidsbegrenset, og jeg gikk over til student.

Men, vi er ikke de eneste som har/har hatt barn med ekstra behov, det som er dritskummelt, er at det er mange flere av disse foreldrene som skiller seg, enn om man har to friske barn.

Jeg håper at det blir tatt stilling til når man skal vurdere deling av boet ved et skillsmisseoppgjør.

Mener du lønn, som i at mannen registrerer firma og betaler kona lønn, som hun da skatter av og opparbeider seg pensjons- og sykepengerettigheter etc.? Det høres veldig kronglete ut. Jeg ville da heller satset på en ordning med pensjonssparing for den som er hjemme med barnet. I noen tilfeller, med spesielt pleietrengede barn, vil man kunne få omsorgslønn.

[Candy Darling]

Da er det, som LittLemen påpeker, mye mer gunstig å opprette en pensjonssparing for henne. Den er vel også personlig og følger den hypotetiske fruen/samboeren også ved et brudd? I hvert fall kan man skrive en avtale på det.

[Candy Darling]

[tink]

Dersom man har en avtale om arbeidsdeling, så må den gjøres skriftlig. Uten signatur, ingen avtale. Jeg ser på dette som en paralell til luksusfellen, hvor folk tilsynelatende ikke har peiling på hva de bruker penger på og hvordan de skal forholde seg til gapet mellom inntekter og utgifter, gleder og forpliktelser.

Det er forferdelig trist for de som har ofret karriere for fellesskapet uten å få noe igjen til slutt. Men det er også skummelt å tenke på at en skal bli økonomisk ansvarlig for den man flytter sammen med, enten det er en muffinsblogger, pengespiller eller en ekte martyr.

Barna har godt av å vokse opp i et forhold der ting er rettferdig fordelt i utgangspunktet - og selv som sosialist mener jeg at damer og menn må ta ansvar for sitt eget liv og sin økonomi. Enten ved å gifte seg, få en avtale enten om pensjonssparing eller deling eller å skaffe seg en jobb selv.

Det aller, aller viktigste er jo at vi lærer dette til barna våre - eller til de som nå står på vei ut i voksenlivet.