Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Sure Eplet]

Vi flyttet til en annen bydel i Stavanger for noen år siden. Hadde med en flyttebil og ei venninne og ble møtt av en utrolig sjarmerende barneflokk som ville være med og hjelpe. Alle var mørkere i huden enn det som er vanlig om man er etnisk norsk, og de så ut til å være søsken.

- Skal dere flytte inn her?
- Ja, jeg skal - hun er med og hjelper.
- Har dere barn?
- Ja, jeg har barn. To stykker, omtrent så store som dere.
- Hvor kommer dere fra, dere snakker litt rart?
- Øh, jeg kommer fra Jæren. Der snakker vi sånn. Men egentlig har vi bodd på Tasta altså, det er ikke så langt borte.
- Okei, vi er fra Nor-ge!

[Madicken]

Herlig, Sure Eplet!

[rine]

Det er søren meg ikke lett å unngå såre tær i alle sammenhenger, altså. Jeg har en bekjent som er uføretrygdet og hun synes det er irriterende at folk hun ikke kjenner "alltid" spør hva hun jobber med. Hvorfor skal nå det være så fryktelig interessant, liksom? Jeg synes ikke folk "alltid" spør meg om det, men det er jo selvfølgelig fordi jeg ikke er spesielt touchy på akkurat det temaet. Derimot synes jeg det er irriterende at folk "alltid" skal komme med en eller annen "bjørn om vinteren, lærer om sommeren"-kommentar ( ) når de hører hva jeg hører med. Folk gjør selvsagt ikke "alltid" det, men det virker sånn fordi det irriterer meg.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er søren meg ikke lett å unngå såre tær i alle sammenhenger, altså. Jeg har en bekjent som er uføretrygdet og hun synes det er irriterende at folk hun ikke kjenner "alltid" spør hva hun jobber med. Hvorfor skal nå det være så fryktelig interessant, liksom? Jeg synes ikke folk "alltid" spør meg om det, men det er jo selvfølgelig fordi jeg ikke er spesielt touchy på akkurat det temaet. Derimot synes jeg det er irriterende at folk "alltid" skal komme med en eller annen "bjørn om vinteren, lærer om sommeren"-kommentar ( ) når de hører hva jeg hører med. Folk gjør selvsagt ikke "alltid" det, men det virker sånn fordi det irriterer meg.

Det er absolutt et poeng. Mannen min snakker om at akademikere ALLTID snakker om utdannelse og synes ikke det er det kuleste som finnes at spørsmål om utdannelse kommer tildlig i en bli-kjent-greie.

[rine]

Ja, akkurat. Har en venninne som "bare" har videregående og hun synes utdannelse-snakk er skikkelig kjipt.

[oslo78]

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

[Toffskij]

Jeg foretrekker i hvert fall at folk holder kjeft framfor at de harver seg gjennom et tredjegradsforhør hvor de ikke engang er litt interessert i svarene, bare fordi det for guds skyld ikke kan være stille et øyeblikk.

Ah, jeg elsker smalltalk.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg foretrekker i hvert fall at folk holder kjeft framfor at de harver seg gjennom et tredjegradsforhør hvor de ikke engang er litt interessert i svarene, bare fordi det for guds skyld ikke kan være stille et øyeblikk.

Ah, jeg elsker smalltalk.

Det er bare så synd at hvis jeg hadde holdt kjeft i enkelte situasjoner så hadde jeg gått glipp av minst 3-4 venninner - som startet med smalltalk og hvor vi etter hvert har blitt utrolig godt kjent og glad i hverandre.

[Maverick]

Det er ikke så vanskelig, altså.

"Hvor er du fra?" er et uskyldig spørsmål. Å følge opp med "men hvor er du egentlig fra???" når personen svarer "Toten", det er ikke like kult.

Djiizes.

[Toffskij]

Men da var du vel interessert i svarene, Oslo? Jeg synes vel denne debatten mest handler om hvilke hensyn det er rimelig å ta når man starter samtaler med fremmede som man ikke vet noe om, og jeg blir så gretten av «jeg forbeholder meg retten til»-retorikken. Samtaler uten lydhørhet på et eller annet plan er poengløse, synes jeg. Når jeg havner i smalltalk av den biografiske typen, pleier jeg desperat å søke etter allmenne temaer av felles interesse. Eller noe morsomt. Hva som helst for å slippe unna cv-oppramsing.

[rine]

Jeg forsto det slik at det ikke var bra å være interessert i svarene heller. Da er man nemlig nysgjerring. Ikke lett.

[oslo78]

Men det kan jo være vanskelig dette smalltalk-greiene? I løpet av de to årene jeg har vært sykemeldt / på AAP nå, har jeg jo fått spørsmålet "hva jobber du med?" minst 50 ganger. Jeg svarer så at jeg er lærer. Så kommer selvsagt oppfølgingsspørsmålet: " Hvilket klassetrinn har du nå?" Hvorpå jeg (som ikke har noen mindreverdighetsfølelser fordi jeg er syk) forklarer at jeg er sykmeldt for tiden, men at jeg pleier å ha 5.-7. klasse.

Om jeg hadde vært en annen type, er jeg helt sikker på at dette kunne oppleves som vanskelig. Men jeg vil jo ikke si at det er noe galt med spørsmålet av den grunn? Det er jo litt med hvordan man velger å stille seg til at noen spør også. Jeg tolker det stort sett som interesse for å snakke med meg og bli kjent med meg, og da er det jo egentlig nesten det samme hva de sier - vi bare bruker det til å komme i en posisjon hvor vi kanskje vil bli mer kjent. Jeg legger godviljen til nesten uansett hva det spørres om og regner egentlig med at motparten gjør det samme. Men å lese denne tråden har virkelig fått meg til å tvile litt på det altså.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Men da var du vel interessert i svarene, Oslo? Jeg synes vel denne debatten mest handler om hvilke hensyn det er rimelig å ta når man starter samtaler med fremmede som man ikke vet noe om, og jeg blir så gretten av «jeg forbeholder meg retten til»-retorikken. Samtaler uten lydhørhet på et eller annet plan er poengløse, synes jeg. Når jeg havner i smalltalk av den biografiske typen, pleier jeg desperat å søke etter allmenne temaer av felles interesse. Eller noe morsomt. Hva som helst for å slippe unna cv-oppramsing.

Jeg er alltid interessert i svarene. Og derfor kunne jeg sikkert kommet med oppfølgingsspørsmål også. Som "å ja, Toten - der har jeg familie. Kjenner du den eller den". Eller faktisk "men du høres da ut som du kommer fra Stavanger, hvordan har det seg?" Eller til og med " har du bodd på Toten hele livet?" hvis det falt seg naturlig. Jeg opplever selv å få spørsmål om alt mellom himmel og jord i slike settinger, og jeg kan ikke komme på en eneste gang jeg har tenkt "det var da fælt til graving da" - selv om det har omhandlet helsa mi (temmelig personlig for tiden). Jeg tenker da at folk spør fordi de er interesserte i meg som person.

Ellers er jeg utrolig glad i samtaler om politikk og historie og nærmiljø og kriminalitetsbekjemping og sånn - og hater samtaler om klær og interiør. Men jeg forventer jo ikke at folk rundt meg skal lukte det, så om samtalen dreier inn på klesmerker så prøver jeg velvillig å bidra med det jeg kan (men det er ikke stort).

[rine]

Denne tråden ga meg av en eller annen grunn lyst til å begynne å stemme Frp.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

Selvsagt kan man spørre hvor folk er fra! Men det er når spørsmålet er et dekke for "Det jeg mener er hvilket land er du i fra for du kan umulig tilhøre Norge" at det blir ugreit.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Men det kan jo være vanskelig dette smalltalk-greiene? I løpet av de to årene jeg har vært sykemeldt / på AAP nå, har jeg jo fått spørsmålet "hva jobber du med?" minst 50 ganger. Jeg svarer så at jeg er lærer. Så kommer selvsagt oppfølgingsspørsmålet: " Hvilket klassetrinn har du nå?" Hvorpå jeg (som ikke har noen mindreverdighetsfølelser fordi jeg er syk) forklarer at jeg er sykmeldt for tiden, men at jeg pleier å ha 5.-7. klasse.

Om jeg hadde vært en annen type, er jeg helt sikker på at dette kunne oppleves som vanskelig. Men jeg vil jo ikke si at det er noe galt med spørsmålet av den grunn? Det er jo litt med hvordan man velger å stille seg til at noen spør også. Jeg tolker det stort sett som interesse for å snakke med meg og bli kjent med meg, og da er det jo egentlig nesten det samme hva de sier - vi bare bruker det til å komme i en posisjon hvor vi kanskje vil bli mer kjent. Jeg legger godviljen til nesten uansett hva det spørres om og regner egentlig med at motparten gjør det samme. Men å lese denne tråden har virkelig fått meg til å tvile litt på det altså.

Jo men, i denne tråden dreier det seg jo om at folk tværer på et spørsmål fordi man har et visst utseende. Det blir jo annerledes. Fordi man har mørk hud _må_ det ligge noe (for oss) Spennende og Eksotisk bak, lsm. Derfor er det ikke nok å svare "Toten" fordi det oppfyller ikke nysgjerrighetsbehovet/sladdertrangen/sensasjonslysten/hvahardu.
Men selvsagt, å spørre hvor noen kommer fra er helt greit, og å ta tråden videre til diskusjoner om kultur og eksotisk bakgrunn osv er også helt greit - hadde den fremmede svart på en måte hvor det var naturlig. (UAVHENGIG av hudfarge)

[Guava]

Det er aldri greit å føle seg utsatt for kryssforhør, men jeg synes heller ikke det er særlig ålreit å sitte og være redd for hva man kan snakke med den andre om. Så tenker jeg også at dersom man spør en person om noe i en situasjon hvor man skal bli kjent så bør man også være interessert i å lytte til svaret.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Selvsagt kan man spørre hvor folk er fra! Men det er når spørsmålet er et dekke for "Det jeg mener er hvilket land er du i fra for du kan umulig tilhøre Norge" at det blir ugreit.

Hvordan vet du at det er det spørsmålet skal dekke? Fakta er jo at man umulig kan være opprinnelig fra Norge/Skandinavia dersom man har brun hud. Er det en big deal og noe man må snakke om? Nei. Er det feil å "stamme" fra et annet sted enn Norge? Nei. Er det feil å hevde at en person som er er rimelig mørk i hud og hår med stor sannsynlighet opprinnelig stammer fra et land en del syd for Norge, selv om det er mange generasjoner siden. Nei.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

.
Men selvsagt, å spørre hvor noen kommer fra er helt greit, og å ta tråden videre til diskusjoner om kultur og eksotisk bakgrunn osv er også helt greit - hadde den fremmede svart på en måte hvor det var naturlig. (UAVHENGIG av hudfarge)

Ja, nettopp. Og det er den retten jeg forbeholder meg. Ikke retten til å fornærme mine medmennesker i hytt og pine.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvordan ønsker introverte at spillet med å bli kjent med andre skal foregå? Hva kan man spørre om? Taushet?

Snakk med meg og spør meg om alt mulig. Jeg funker dårlig i å ta initiativ selv, og klein taushet er det som gjør at jeg kan få noia i sosiale sammenhenger. Men gi meg det motsatte av meg selv, og så har vi det gående, så lenge motpart er oppriktig interessert og kan lytte også . Jobb, musikk, film, pedagogikk, o.l. er trygge temaer for meg.

Men small-talk er mye rart. Hvis folk synes utdannelse er kjedelig å snakke om, så mister de gjerne meg rimelig kjapt, da det både er meg og jobben min. Så har de de morsomme man møter på:
- hvor er du fra?
- Mo i Rana
- jeg kjenner en som heter Bjørn Hansen i Bodø.... kanskje du vet om han?
- ehh... det er 25 mil til Bodø... så...

Eller de som tror at humanister ikke feirer jul, og at det er bedre å si at en hamster kommer til hamsterhimmelen, og ikke kan forstå at man ikke tror på overnaturlige ting som spøkelser. (:skolemødrekveld: )

Så kan man dra det videre til de som synes barnevernet ar gått litt langt når man ikke ka gi ungene et klaps en gang, for ikke å snakke om de som synes barnehagen skifter bleie på ungene for ofte.

Så har man de som så gjerne vil, men som ikke får det til. Frisører f.eks. Men jeg ser jo at de prøver, og jatter litt med.