Superlæreren?

[rine]

[Teflona]

Det er klart at ikke alt jeg sier til elever i løpet av en dag holder Tjora-standard. Hadde jeg blitt filmet, hadde jeg sikkert vært flinkere til å kommunisere, for jeg innrømmer glatt at på fjerde spørsmål fra samme elev om hvilken side han skal jobbe på, hender det at jeg lar være å svare. Han fikk svar de første 3 gangene. Det kan godt hende at eleven deretter går hjem og forteller at jeg ikke hjelper han, hva vet jeg, men det er jo blant annet sånn foreldre får informasjon om lærere.

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Oh, come on. Gi oss litt blod på en lørdagskveld.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

I Aftenpostens A-magasin var det jo reportasjer om elever som har blitt mobbet av lærere, og at de ikke kommer noen veg med å klage.

Var like mange som følte seg mobbet av lærere som ble mobbet av elever. De lærerne hadde ihvertfall hatt godt av bedre kommunikasjon.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Er det Ines innlegg du reagerer på?

[rine]

Ja. Men jeg må vente med å svare til jeg klarer å gjøre det uten å være spydig og ironisk.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja. Men jeg må vente med å svare til jeg klarer å gjøre det uten å være spydig og ironisk.

Ja, for det er vel sånn at det ikke finnes lærere som mobber?

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja. Men jeg må vente med å svare til jeg klarer å gjøre det uten å være spydig og ironisk.

Det kan altså ta litt tid?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Det kan altså ta litt tid?

Ja, men nå er jeg klar.

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Ja, for det er vel sånn at det ikke finnes lærere som mobber?

Det gjør det helt sikkert, men jeg tror faktisk at det blir færre og færre av dem. Det er mye mer fokus i skolen på diagoser og årsaker til ulike problemer/vansker hos unger nå enn det var for 10-20 år siden. (For ikke å snakke om hvis vi går enda lengre tilbake i tid der f.eks folk med dysleksi ble oppfattet som dumme og var fritt vilt blant både lærere og medelever. ) I tillegg til at det er mer fokus på mobbing (både fra lærere og elever) jobber lærere sammen på en helt annen måte enn før. Mer teamarbeid, tolærersystem osv. gjør det vanskeligere for en lærer å være enehersker i klasserommet. Det man gjør, blir mer synlig, og det synes jeg er en Bra Ting.
Det var lærerne. Når det kommer til elevene, må vi ikke glemme at det er curlingbarna som går på skolen i disse dager. Mange møter kanskje for første gang i sitt liv en voksen som sier fra, ikke aksepterer uempatisk og utagerende atferd og som stiller krav. Noen elever vil nok, pga. manglende begrepsapparat, og fordi ordet er lett å ty til, kunne finne på å uttrykke sin misnøye og frustrasjon gjennom å kalle det de opplever for mobbing.
Jeg tror dessverre at det fremdeles finnes lærere som mobber, men jeg er overbevist om at det ikke er et utbredt problem slik det var tidligere.

Grunnen til at jeg ble oppgitt over Ines innlegg, var at jeg synes hun sauser sammen mange ting. Lærere kan bli bedre på kommunikasjon- helt sikkert, men et kurs hos Tjora vil neppe forandre en lærer som faktisk synes det er greit å rakke ned på og latterliggjøre elever.

[007]

Se der, ja. Godt du brukte tid, for dette ble jo et bra innlegg.

[Maverick]

Takk, rine. Jeg er helt enig.

[kie]

Min erfaring er at det kan være store variasjoner i elevsynet hos lærere. Og som mor til barn med spesielle behov har jeg i tillegg til engasjerte lærere også møtt på flere som virker å ha en motvilje når det kommer til å forholde seg til skolens plikter hva elever med behov utover basic angår. Denne motviljen gir seg til kjenne ved at råd fra f.eks. PPT blir møtt med veldig negative holdninger a la "Jeg er lærer - ikke terapeut!" og lignende.

Jeg tror ikke det er fordi disse er noen drittsekker eller noe sånt. Men jeg tror en del blir ganske overveldet av hvor omfattende dagens lærerrolle forventes å være og stadig kritikk på individnivå når noe ikke funker. Slik jeg, som mor, oppfatter disse er at de rett og slett har er såpass forstrukket at de ser ut til å ha gått litt i vranglås. Når man år ut og år inn skal utføre en nærmest umulig oppgave (intensjoner og ressurser henger ikke ihop) vil jo også folk takle det forskjellig.

Det er vi, som samfunn, som strekker disse lærerne. Og som mor synes jeg det er ganske kjipt noen ganger å i møte med folk jeg vet drives rovdrift på, gjøre min jobb for å presse på og ivareta akkurat mitt barns rettigheter. Det er ikke noe morsomt å være "den vanskelige moren" når det er så tydelig at lærerne er ganske skvist mellom ørten forskjellige oppgaver og enorme forventninger fra alle hold. Problemet er jo at man gjerne ikke møter på politikerne, skoleledelsen eller sågar PPT i disse møtene. Lærerne stiller alltid. De blir ofte den eneste representanten for et system som ikke fungerer og den eneste vi kan forholde oss til der og da.

Når jeg tenker etter så er det neimenn ikke rart frustrasjonen og pekefingrene fyker frem og tilbake over bordet noen ganger når ansvaret skal fordeles og de som egentlig er ansvarlige glimrer med sitt fravær. Og det synes jeg er litt sårt, for vi hadde jo egentlig trengt hverandre mer som allierte. Vi vil jo i bunn og grunn det samme.

Men altså: Med et system som forstrekker lærere er det nok ikke så uvanlig at mindre heldige fremgangsmåter og mindre bra innstillinger til elever og foreldre får blomstre. Når krybben er tom bites hestene og alt det der.

[Katta]

Rine, det var et bra innlegg, det der er jeg helt enig i.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det gjør det helt sikkert, men jeg tror faktisk at det blir færre og færre av dem. Det er mye mer fokus i skolen på diagoser og årsaker til ulike problemer/vansker hos unger nå enn det var for 10-20 år siden. (For ikke å snakke om hvis vi går enda lengre tilbake i tid der f.eks folk med dysleksi ble oppfattet som dumme og var fritt vilt blant både lærere og medelever. ) I tillegg til at det er mer fokus på mobbing (både fra lærere og elever) jobber lærere sammen på en helt annen måte enn før. Mer teamarbeid, tolærersystem osv. gjør det vanskeligere for en lærer å være enehersker i klasserommet. Det man gjør, blir mer synlig, og det synes jeg er en Bra Ting.

Helt enig.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes lærere som mobber. Men jeg tror faktisk ikke at det forekommer spesielt ofte.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, men nå er jeg klar.



Det gjør det helt sikkert, men jeg tror faktisk at det blir færre og færre av dem. Det er mye mer fokus i skolen på diagoser og årsaker til ulike problemer/vansker hos unger nå enn det var for 10-20 år siden. (For ikke å snakke om hvis vi går enda lengre tilbake i tid der f.eks folk med dysleksi ble oppfattet som dumme og var fritt vilt blant både lærere og medelever. ) I tillegg til at det er mer fokus på mobbing (både fra lærere og elever) jobber lærere sammen på en helt annen måte enn før. Mer teamarbeid, tolærersystem osv. gjør det vanskeligere for en lærer å være enehersker i klasserommet. Det man gjør, blir mer synlig, og det synes jeg er en Bra Ting.
Det var lærerne. Når det kommer til elevene, må vi ikke glemme at det er curlingbarna som går på skolen i disse dager. Mange møter kanskje for første gang i sitt liv en voksen som sier fra, ikke aksepterer uempatisk og utagerende atferd og som stiller krav. Noen elever vil nok, pga. manglende begrepsapparat, og fordi ordet er lett å ty til, kunne finne på å uttrykke sin misnøye og frustrasjon gjennom å kalle det de opplever for mobbing.
Jeg tror dessverre at det fremdeles finnes lærere som mobber, men jeg er overbevist om at det ikke er et utbredt problem slik det var tidligere.

Grunnen til at jeg ble oppgitt over Ines innlegg, var at jeg synes hun sauser sammen mange ting. Lærere kan bli bedre på kommunikasjon- helt sikkert, men et kurs hos Tjora vil neppe forandre en lærer som faktisk synes det er greit å rakke ned på og latterliggjøre elever.

Ikke bli sjokkert nå, men jeg er faktisk enig.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Min erfaring er at det kan være store variasjoner i elevsynet hos lærere. Og som mor til barn med spesielle behov har jeg i tillegg til engasjerte lærere også møtt på flere som virker å ha en motvilje når det kommer til å forholde seg til skolens plikter hva elever med behov utover basic angår. Denne motviljen gir seg til kjenne ved at råd fra f.eks. PPT blir møtt med veldig negative holdninger a la "Jeg er lærer - ikke terapeut!" og lignende.

Jeg tror ikke det er fordi disse er noen drittsekker eller noe sånt. Men jeg tror en del blir ganske overveldet av hvor omfattende dagens lærerrolle forventes å være og stadig kritikk på individnivå når noe ikke funker. Slik jeg, som mor, oppfatter disse er at de rett og slett har er såpass forstrukket at de ser ut til å ha gått litt i vranglås. Når man år ut og år inn skal utføre en nærmest umulig oppgave (intensjoner og ressurser henger ikke ihop) vil jo også folk takle det forskjellig.

Det er vi, som samfunn, som strekker disse lærerne. Og som mor synes jeg det er ganske kjipt noen ganger å i møte med folk jeg vet drives rovdrift på, gjøre min jobb for å presse på og ivareta akkurat mitt barns rettigheter. Det er ikke noe morsomt å være "den vanskelige moren" når det er så tydelig at lærerne er ganske skvist mellom ørten forskjellige oppgaver og enorme forventninger fra alle hold. Problemet er jo at man gjerne ikke møter på politikerne, skoleledelsen eller sågar PPT i disse møtene. Lærerne stiller alltid. De blir ofte den eneste representanten for et system som ikke fungerer og den eneste vi kan forholde oss til der og da.

Når jeg tenker etter så er det neimenn ikke rart frustrasjonen og pekefingrene fyker frem og tilbake over bordet noen ganger når ansvaret skal fordeles og de som egentlig er ansvarlige glimrer med sitt fravær. Og det synes jeg er litt sårt, for vi hadde jo egentlig trengt hverandre mer som allierte. Vi vil jo i bunn og grunn det samme.

Men altså: Med et system som forstrekker lærere er det nok ikke så uvanlig at mindre heldige fremgangsmåter og mindre bra innstillinger til elever og foreldre får blomstre. Når krybben er tom bites hestene og alt det der.

Takk!

Jeg er selv i en situasjon hvor jeg er sykemeldt med en alvorlig utbrenthet. Kroppen hylte stopp for et år siden etter mange år med stort engasjement og mange arbeidstimer i tillegg til tre svangerskap og en del annet "grums" i familien (blant annet kreftsyk mor). Jeg ble skikkelig syk - sov 2 timer om natta, kastet opp, hadde fryktelige magesmerter, osv.

Jeg vet at jeg må sette grenser for meg selv når jeg kommer tilbake i jobb. Men det er som du sier ikke lett å være den som er "vanskelig" lærer og som ikke kan strekke seg litt utover det jeg egentlig har tid til. Men jeg må. For dette marerittet vil jeg ikke oppleve en gang til.

[rine]

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

[kie]

Jeg er kanskje fortsatt litt preget av et skolemøte der det ble litt temperatur begge veier. Og jeg synes det er så innmari leit når det blir slik. I et system som svikter både lærere, elever og foreldre blir det noen ganger så altfor lett å begynne å angripe hverandre når man egentlig burde ha stått sammen og være litt solidariske. Det er jo det samme systemet begge parter er fortvilet, frustrert og kanskje oppgitt over til tider.

Som oftest er ikke møtene sånn, da. Det har jeg også fått tilbakemelding om da f.eks. et av barnas lærere hadde gått av med pensjon og vi snakket litt mer privat. Begge var enige om at det var godt å være team og ikke motstandere. Selv om vi også kunne være rykende uenige så var det liksom aldri tvil om at vi i bunn og grunn sto skulder ved skulder ogjobbet mot et felles mål. Og det må jeg bare si; at den teamfølelsen er innmari god å ha i et skole-hjem-samarbeid. Men det krevde noe fra begge parter. Ikke bare fra læreren sin side.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

Men for å være en god pedagog for noen som ikke er skrudd sammen helt A4, må man kunne en del om utviklingsforstyrrelser og kunne reflektere ut fra dette når rare situasjoner oppstår. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor lite endel lærere kan om slikt, i hvertfall når det kommer til praktisk anvendelse.

At lærere er strukket langt og lengre enn langt og prøver desperat å sette grenser for seg selv har jeg full forståelse for. Dvs jeg godtar ikke nødvendigvis at det får konsekvenser jeg ikke liker for mine unger, men jeg er i hvertfall forståelsesfull overfor den læreren det gjelder og prøver å spille på lag.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

Råd fra eksterne har ofte preg av at enkelte tror at akkurat den ene eleven er den eneste eleven læreren har, da får man mange råd som rett og slett ikke lar seg gjennomføre og som man må tilføre en stor dose skole-realisme. Å fotfølge en diabetiker hele dagen funker ikke for en kontaktlærer i ungdomsskolen, å være alene og undervise en aggressiv og voldelig autist, som ikke psykologene engang tør snakke med, går heller ikke, selv om ekspertene sitter helt alvorlige og forlanger det. Forståelsen av hvordan skolehverdagen fortoner seg, synes av og til å være nokså fraværende, jeg kan godt forstå at lærere mumler at de ikke er terapeuter.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men for å være en god pedagog for noen som ikke er skrudd sammen helt A4, må man kunne en del om utviklingsforstyrrelser og kunne reflektere ut fra dette når rare situasjoner oppstår. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor lite endel lærere kan om slikt, i hvertfall når det kommer til praktisk anvendelse.

Det er dessverre mye opptil den enkelte lærer å sette seg inn i sånt, i alle fall for oss som jobber i vgs. Vi etterlyste forelesninger om de vanligste utfordringene man møter på da vi tok PPU. Lese- og skrivevansker og ADHD, for eksempel. Det lærer man ingenting om. Det er nemlig spes.ped., fikk vi vite. Jeg tror samtlige studenter i kullet mitt gjerne skulle ha byttet ut et par av de tre forelesningene om PISA-undersøkelser med noe litt mer matnyttig. For man er garantert å treffe på elever som har slike utfordringer, og det er høyst sannsynlig at de ikke har fått den hjelpa de burde ha hatt, og dermed henger etter.

Lærerutdanninga må bli bedre, rett og slett. Og det må settes inn ressurser tidligere. Når elevene kommer til oss, har en god del gitt opp. Det går an å snu det, alle kan forbedre seg - det må jeg tro på og jobbe for, ellers kan jeg ikke være lærer. Men det er tungt å hjelpe elever uten snev av motivasjon, som ikke har kjent mestringsfølelse på aldri så lenge, når man samtidig skal ha tid til alle de andre, tilpasse alle nivåer, følge læreplanen og dokumentere alt man gjør. Og jeg opplever det som utfordrende når jeg som engelsklærer får elever som har kunnskaper tilsvarende andreklassenivå. Andre klasse i grunnskolen, altså. Jeg har ikke undervisningskompetanse til å undervise på det nivået, en gang, det er en ganske annen måte å jobbe på. Allikevel er det ingen selvfølge at eleven får støttetimer.

Ellers kunne jeg godt ha gått på kurs med Tjora, jeg. Jeg har allerede rappet noen ideer fra forrige runde av Blanke ark, jeg kunne sikkert lært noe mer. (Enda jeg ikke synes han imponerte så veldig med kommunikasjon i den siste episoden jeg så. ) Jeg synes også det er litt frustrerende at han framstilles som "superlærer", for jeg tror det er mange som ikke kobler at ressursmangel kan ha noe å si. Det blir alltid snakk om dårlige lærere etter sånne program. De finnes, helt klart, det er noen på alle skoler; men elever faller ikke av lasset bare på grunn av dårlige lærere som ikke klarer å kommunisere med dem.