Er du en klager/sutrer?

[Maz]

Jeg ser ikke at en saklig klage er sutring jeg da.

Om et produkt ikke holder det de lover synes jeg en skal varsle. Om ikke annet så fordi produsent bør gjøres oppmerksom på det.

Det er langt mere irriterende med sutring og småklaging som en ikke tar opp.

[Candy Darling]

Jeg er faktis ikke helt uenig med deg, Elin . Men vi er uenige om det viktigste, selvsagt.

Nordmenn er flinke til å sutre om slike ting du nevner, og det sa jeg også i mitt første innlegg. Det er total ukonstruktivt og kjempeslitsomt når man står i mottakerenden. Og nordmenn klager mer, og det synes jeg er bra. Man skal stille krav til service, ellers blir det aldri bedre. Så lenge det er saklig, selvsagt.

Jeg synes f.eks. det var for dårlig av et visst flyselskap som var forsinket da jeg skulle hente Sneipen i Bergen, slik at jeg da ikke rakk flyet jeg skulle ta tilbake. Og de klarte ikke å booke meg om på noe annet fly hjem den dagen - neste dag skulle vi fly på ferie. Jeg var mer fortvilet enn sint, og damen som satt i andre enden var totalt ukonstruktiv og kom ikke med et eneste løsningsforslag. Det er rett og slett ikke holdbart.

Selv har jeg en servicetelefon 24/7 og må være blid og konstruktivt innstilt hvis den ringer halv syv om morgenen med en fortvilet og sint kunde i andre enden. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kan noe om krisehåndtering, men jeg kan litt om serviceinnstilling. Og jeg forventer pokker meg å få det tilbake når jeg har betalt for en tjeneste. :sur enda:

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Jeg mangler innlevelse.....
Jo, jeg sier takk for den! For det vet du spesiellt mye om, Skilpadda....

Nå sa du nettopp selv at det ikke spesielt var charterturister du snakket om, og akkurat det med å irritere seg over folk på flyktningemottak som klager over innkvarteringen kan jeg ikke huske at du har sagt noe om. Med andre ord, innlegget mitt var ikke rettet hverken utelukkende eller spesifikt mot deg.

Jeg sa heller ikke at "Elin mangler innlevelse", for som du påpeker, så kjenner jeg deg ikke godt nok til å vurdere det. Jeg sa at det å regne klaging fra tsunamioverlevende som å være på samme nivå som sutring fra charterturister, vitner om (altså: "tyder på", eller "kan gi inntrykk av") mangel på innlevelse. Hvis du derimot faktisk ikke mangler innlevelse, så kan jo det tyde på at du bare uttrykte deg litt uheldig eller ikke typisk for hvordan du egentlig er.

Jeg prøver å fortelle hva slags inntrykk innleggene jeg leser gir meg, og ganske ofte prøver jeg også å finne ut hvordan de egentlig var ment - jeg prøver generelt å ikke påstå så veldig mye om personene bak innleggene.

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Jeg tror jeg har jobbet såpass mye med folk av forskjellige slag i svært forskjellige situasjoner, slik at jeg vet hva som er forskjell på sytepaver og folk som opptrer annerledes og irrasjonelt pga. traumer og kriser. Jeg har ganske god erfaring med krise-håndtering faktisk.

Javel.

[safran]

Jeg kan jo nevne at jeg også har jobbet endel med service, men sitter ikke med inntrykk av at den jevne nordmann er sutrete. Selvsagt har jeg også fått min del av håpløse kunder, men de aller fleste er da godt skrudd sammen oppi toppen.

Et lite sidespor: Kan det tenkes at det er mangelen på høflige fraser som forsterker inntrykket om at nordmenn er sutrete og uhøflige?

[Miss Norway]

Jeg er fremdeles ikke helt uenig med Elin. Og det var samme passasjerene hun nevnte som jeg grøsset over i mitt flashback også - ikke charterturister. Nordmenn med store ego (og dem er det faktisk mange av Safran, selv om de kanskje ikke representerer "gjennomsnittsnordmannen" du refererte til) og de dyreste billettene er av og til utrolige i sine kommentarer og forlangende. Arroganse og nedlatenhet er av og til en del av sutrerens natur tror jeg?

Og det er også mitt inntrykk at det ikke sjelden er ressurssterke og egosentriske mennesker som sutrer mest. Som om de fortjener mindre å ha problemer på en måte:

"Jamen JEG har ikke tid til å vente hele dagen på et prøvesvar (selv om jeg jo skjønner at det må ta tid å analysere, men de kan vel gjøre min analyse først?)"

"Jeg skal på tre forretningsreiser denne måneden, det må da være mulig å gi meg en time innimellom akkurat når det passer meg? (Flytt heller en som ikke bedriver tiden sin med noe så viktig som meg...)

"Jamen vi KAN ikke ha vår mor på pleiehjemmet 20 min unna, for vi har ikke tid til å kjøre så langt for å besøke henne (kan ikke heller noen som ikke har råd til bil engang ta den plassen, så bruker vi advokaten vår og får mor plassert ved det nærmeste og beste hjemmet)".

Og ja, jeg vet at det kan være gode grunner til at mange kanskje i en fortvilet situasjon blir "ufine" - men alle har da gode grunner til å trenge hjelp. Og det øyeblikket man selv føler at man er viktigere enn alle andre, og særlig sutrer ekstra på grunn av det at blir det ille.

[safran]

Hva er det egentlig vi diskuterer? Om nordmenn er mer sutrete enn andre nasjonaliteter? Om det fins mange sutrete nordmenn? Om det fins veldig sutrete nordmenn? Om det fins veldig mange veldig sutrete nordmenn? Om nordmenn er mer blærete enn andre? Om nordmenn er mer sutrete rent statistisk - i og med at vi er færre her til lands enn mange andre steder?

[safran]

*tusler etter en kopp kaffe*

[lil'c]

Nei jeg verken sutrer eller klager igrunn.
Jeg har opplevd alt for mange alvorlige kriser med mitt syke barn, hvor jeg nesten har mistet henne, så alt annet blir bagateller. Så lenge hun LEVER er det liksom ok. Storesøsteren hennes døde jo.
Jeg kan fortelle folk hvordan vi har det, om vår hverdag, og de responderer med slikt som kan virke som jeg klagde "Stakars dere" ol. men jeg fortalte jo bare om vår hverdag, om hvordan ting er. Men for folk flest er det så voldsomt, for oss er det hverdag.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg synes f.eks. det var for dårlig av et visst flyselskap som var forsinket da jeg skulle hente Sneipen i Bergen, slik at jeg da ikke rakk flyet jeg skulle ta tilbake. Og de klarte ikke å booke meg om på noe annet fly hjem den dagen - neste dag skulle vi fly på ferie. Jeg var mer fortvilet enn sint, og damen som satt i andre enden var totalt ukonstruktiv og kom ikke med et eneste løsningsforslag. Det er rett og slett ikke holdbart.

Det er ikke sikkert at hun kunne booke deg om på noe annet fly samme dag, slik du ønsket. Det kan ha vært fullt og da går dessverre de andre passasjerene før deg, selv om ditt fly uheldigvis var forsinket. Hun kan ikke tilby deg å fly med et hvilket som helst annet flyselskap dersom ikke selskapet du fløy med har samarbeidsavtale med det selskap du fløy med.
Det kunne/burde hun fortalt deg.

Hun kunne ikke tilby deg overnatting, tog. leiebil dersom du ikke var betydelign forsinket.
Det kunne/burde hun fortalt deg.

Jeg vet det er surt å bli forsinket, og jeg forstår veldig godt frustrasjonen og sinnet da man føler at man ikke får hjelp eller løsningsforslag, som du sa. Noen ganger er det ikke en annen løsning enn at man må vente, og det er surt.

Om du reiste med SASBraathens kan du gå inn og lese om serviceløftene under punktet Hjelp og kontakt. Der finner du informasjon om hva som gjelder og bl.a. dette skrivet:
http://www.sasbraathens.no/upload/SA...r_261-2004.pdf

Dersom du føler at flyselskapet har brutt reglene, så MÅ du klage. Det er det beste råd jeg kan gi deg.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes det blir feil å hive oppi "sutrebåsen" de som klager over tilsynelatende bagateller etter å ha opplevd veldig traumatiske ting - tsunamioverlevende og flyktninger fra krigsherjede land som klager over innkvarteringen og slikt. Jeg tror en av grunnene til at man opplever at en del i slike situasjoner klager voldsomt og høylytt over småting, er at småtingene er de eneste de føler at de har ord og krefter til å klage over. Man kan ikke sette ord på følelsene man har etter å ha sett hele familier bli slaktet ned eller tatt av en flodbølge, og selv overlevd (man vil kanskje helst ikke tenke på de følelsene i det hele tatt), men man kan sette ord på det å ha en vond seng eller få kjip mat eller bli innkvartert på et trangt og ukoselig rom. Det vitner om veldig mangel på innlevelse å klassifisere disse på samme måte som bortskjemte og uoppdragne charterturister.

Signerer. Jeg tror virkelig ikke overlevende etter tsunamien kan klandres for uheldige uttalelser. Hva man sier etter å ha opplevd helvete på jord tror jeg ikke man vet før man selv har vært der.

Ellers føyer jeg meg inn i rekken av å bli flau over enkelte nordmenn i utlandet. Det skorter litt på oppdragelse hos noen.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Dersom du føler at flyselskapet har brutt reglene, så MÅ du klage. Det er det beste råd jeg kan gi deg.

Men - men - du sa jo nettopp at vi sutret og klaget altfor mye?

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Hva er det egentlig vi diskuterer? Om nordmenn er mer sutrete enn andre nasjonaliteter? Om det fins mange sutrete nordmenn? Om det fins veldig sutrete nordmenn? Om det fins veldig mange veldig sutrete nordmenn? Om nordmenn er mer blærete enn andre? Om nordmenn er mer sutrete rent statistisk - i og med at vi er færre her til lands enn mange andre steder?

Statistisk sett vet jeg ikke, men ja, jeg tror vi blir oppfattet som kravstore og ganske krevende i enkelte situasjoner. Jeg omgås endel med ansatte i KLM og de vil selvfølgelig ikke være ekle med meg fordi jeg er norsk, men de kan fortelle at "skrekkflygningene" i KLM er flyvninger til Norge og Sverige.... Bl.a. fordi vi drikker for mye, og fordi vi sutrer på ting som man ikke alltid er herre over (vær, vind og annet tullball).
Vi kjenner også en norsk eiendomsmegler som jobbet i Spania... Ja, jeg vet det, nordmenn i Spania er spesiellt, og faktisk et eget tema for seg, men dog. Han har nå byttet firma å jobbe for, fordi nordmenn har et så elendig rykte på seg, at ingen vil samarbeide med dem, og det er ikke bare fordi de er fulle og ikke snakker spansk, men fordi de stiller urimelige krav og klager for mye. Det synes jeg er en trist utvikling, fordi det er en forholdsvis liten gruppe som ødelegger for masse knakende kjekke folk.

Men at vi syterog sutrer mer enn andre, tja, nei, jeg vet ikke helt. Vi sutrer og syter av andre årsaker enn andre kanskje, men at vi sjelden klager er tull. Det var derfor jeg i utgangspunktet reagerte. Kisha (tror jeg det var....) sa at nordmenn sjelden klager, og det er jeg IKKE enig i. Vi klager, og vi klager mye.

Fant denne:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article917832.ece

Den setter ord på omtrent akkurat det jeg tenker om dette.

Man kan godt ha i bakhodet at andre synes vi er sutrete... da kanskje vi sutrer litt mindre

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Men - men - du sa jo nettopp at vi sutret og klaget altfor mye?

Jeg tror du forstår hva jeg mener, safran.....

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av m^3

Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at <et eller annet som virker greit for meg>", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.

Har også hatt det sånn mye.

[My]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg kan jo nevne at jeg også har jobbet endel med service, men sitter ikke med inntrykk av at den jevne nordmann er sutrete. Selvsagt har jeg også fått min del av håpløse kunder, men de aller fleste er da godt skrudd sammen oppi toppen.

Helt enig. Jeg har også jobbet min del i serviceyrker, og mitt inntrykk er også at de aller aller fleste er hyggelige og høflige. Og så er det et lite mindretall som klager og sutrer, og disse roper til gjengjeld så høyt, i tillegg til at de får oss såpass opprørte at det føles som om det er flere enn det er. Det er fort gjort å glemme dem som er fornøyde og høflige, for de gjør så lite ut av seg. (Der jeg har jobbet, først og fremst turisthytter i fjellheimen, var det forresten svenskene som var de største og mest høyrøstede klagerne. Selvfølgelig både og blant dem som hos andre, men sånn generelt utmerket svenskene seg. Alle jeg snakket med hadde samme inntrykket.)

På de flyturene jeg har vært med har da sikkert 95% av passasjerene sittet pent og pyntelig i setene sine uten å si et kvekk, utenom ja takk med et smil når de får tilbud om kaffe.

[Polyanna]

Jeg klager når jeg syns jeg har grunn til det, men jeg sutrer ikke. Jeg syns det er stor forskjell på de to tingene. Hvis jeg er syk eller plaget så forteller jeg det. Forhåpentligvis på en noenlunde humoristisk måte, men jeg gidder da ikke lyve heller. Men endeløs tværing på bagateller, det driver jeg ikke med. Jeg orker ikke bruke tiden min på å surmule. Eksempel: Ved en forsinkelse på et fly, eller et mistet fly, så blir jeg et øyeblikk, og så går jeg i loungen og drikker rødvin. (Gamle dager...) Jeg bruker IKKE tilfeldige skrankepersoner som punching bag for min frustrasjon!

Når noen spør hvordan jeg har det, så kan jeg fint svare "Nei, ikke noe særlig i dag! Nå er jeg fyllesyk på tredje dagen, uten å ha så mye som en bra fest igjen for bryet!" (Da jeg var svangerskapskvalm). Eller "Nei, jeg teller ned til termin, jeg gjør det. Jeg syns det er tungt, dette svangerskapet. Sånn er det når gamle kjerringer skal drive og få barn annethvert år!" Eller "Pyton. Hele familien er syke og jeg hater å være syk samtidig som jeg må være sykepleier for andre syke! Jeg vil ha mammaen min her!"

Å lide i stillhet er overvurdert og poengløst, spør du meg! Hvorfor skal ikke de som er rundt meg vite hvordan jeg har det?

Men jeg bruker selvsagt ikke hele lunsjen til å klage! Jeg er flink til å fokusere på det positive og på at "vi er jo bortskjemte, da. Vi har ikke hatt mye sykdom til nå!". Og så spør jeg hvordan de andre har det også, ikke bare klager over meg og mitt. Totalt sett er jeg nok mye mer av en krampeoptimist enn en klager. Men altså, ærlig.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Helt enig. Jeg har også jobbet min del i serviceyrker, og mitt inntrykk er også at de aller aller fleste er hyggelige og høflige. Og så er det et lite mindretall som klager og sutrer, og disse roper til gjengjeld så høyt, i tillegg til at de får oss såpass opprørte at det føles som om det er flere enn det er. Det er fort gjort å glemme dem som er fornøyde og høflige, for de gjør så lite ut av seg. (Der jeg har jobbet, først og fremst turisthytter i fjellheimen, var det forresten svenskene som var de største og mest høyrøstede klagerne. Selvfølgelig både og blant dem som hos andre, men sånn generelt utmerket svenskene seg. Alle jeg snakket med hadde samme inntrykket.)

På de flyturene jeg har vært med har da sikkert 95% av passasjerene sittet pent og pyntelig i setene sine uten å si et kvekk, utenom ja takk med et smil når de får tilbud om kaffe.

Ja, heldigvis er de aller fleste kjekke og greie mennesker. Heldigvis!
Dessverre er det de som roper høyest som ofte får ufortjent oppmerksomhet.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Å lide i stillhet er overvurdert og poengløst, spør du meg! Hvorfor skal ikke de som er rundt meg vite hvordan jeg har det?

Men jeg bruker selvsagt ikke hele lunsjen til å klage! Jeg er flink til å fokusere på det positive og på at "vi er jo bortskjemte, da. Vi har ikke hatt mye sykdom til nå!". Og så spør jeg hvordan de andre har det også, ikke bare klager over meg og mitt. Totalt sett er jeg nok mye mer av en krampeoptimist enn en klager. Men altså, ærlig.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette her.
Dessverre er jeg nok litt for mye krampeoptimist jeg også, og det er kanskje yrkesskade...jeg satser på det, for da kan jeg bli en skikkelig surmuggete, meggete pensjonist som kjefter, syter og klager på alt og alle.

[konemor]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg klager lite. Om noen spør meg hvordan jeg har deg så svarer jeg generelt bra og jeg har det generelt bra. Er jeg sliten, så sier jeg at jeg er det, uten å dvele noe mer ved det. Det går fint an å ha et realistisk syn på sin tilværelse uten å skulle grave seg ned i driten og syns synd på seg selv om man har litt motgang. Snakker nå ikke om de som virkelig opplever kriser altså, der har jeg ennå ikke vært og kan ikke sette meg helt inn i det.

Som om jeg skulle skrevet det selv.
Har opplevd mitt av tøffe ting, men ingenting å sutre over.

[Nessie]

Jeg tror ikke jeg er så veldig sutrete.. Jeg er vel heller til tider litt sånn irriterende evig optimist
Men klart jeg klager innimellom, feks når det gjelder helsa som jeg sliter litt med. Men der holder jeg også ofte igjen, fordi jeg blir lei av å prate om det SELV..

Men jeg har en egen evne til å se det positive i de aller fleste situasjoner.

Når det gjelder å klage på ting så er jeg skikkelig dårlig. Jeg godtar nok alt for mye dårlige produkter, dårlig mat og dårlig service.. Men det er meg som person.

Personer som sutrer og klager hele tiden, og som stort sett bare klarer å prate om alt det forferdelige i livet og verden, de synes jeg faktisk til tider kan være ganske slitsomme. Og nedtrykkende.