"Kresne" unger og usunn mat

[kie]

Jeg har aldri hatt spesielt kresne barn. Joda, jeg har en som ikke liker mye og som misliker at maten blandes etc. Men han spiser greit allikevel og gode råd har funket greit til en viss grad.

Jeg prøver allikevel å ha en viss ydmykhet for at mange ikke er som han og at det faktisk finnes familier hvor man har prøvd alle de "gode rådene" og at all innblanding etterhvert blir et problem.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

Den tok ting veldig på kornet ja.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har lest i denne bloggen og jeg kjenner meg igjen. Likevel synes jeg ikke det er riktig å aldri kunne mene noe om noe fordi "det kan jo ligge årsaker og slit bak". Denne bloggen er skrevet av foreldre som er bevisste og som har tatt tak i problemet. Det samme gjelder mye av det som er skrevet i denne tråden. Samtidig tror jeg det å komme med meninger, synsinger og gode råd kan være på sin plass. Dersom ikke jeg hadde lest synsinger og gode råd på nett og fått det fra offentlig hold+ fra bekjente er det god sjans for at jeg hadde havna i samme "fella" som jeg mener mine foreldre var i i forhold til barn og kosthold. De var preget av den gamle "flink til å spise-kulturen", "premiere med godteri-kulturen" osv. Det som er trist er at det er de som er flinke og som tar tak i problemer som tar ting ille opp. Disse burde jo i stedet ha god samvittighet fordi de faktisk tenker over at kosthold er viktig.

Jeg kjenner selv hvordan jeg nesten tilter når folk snakker om total sukkerfrihet og snakker om hvor flotte alternativer det finnes i morsomt oppskårne fruktfat, nøtteblandinger osv. Hos oss er det ikke et alternativ og vi velger derfor å gi barna sukker til bursdager og til lørsdagsgodt. En kopp nøtteblanding kan vi ikke gi. Jeg vet at de gode rådene som kommer ikke er myntet på slike som oss, likevel kan det kjennes vanskelig.
Det betyr ikke at jeg synes alle slike råd blir feil å komme med. Jeg tror en del mennesker får tankeprosesser i gang av å lese hvordan ting kan løses hos andre, og kanskje er noen av dem som leser dette mennesker som absolutt har mulighet til å gjøre noe med vanene sine. Jeg har i alle fall lært masse av å lese gode råd på nett, selv om jeg i perioder kan frustrere meg over "bedrevitere".

Jeg synes det er synd dersom det skal være helt tabu å komme med råd bare fordi noen flinke mennesker tar det ille opp (uten grunn).

Jeg er enig i mye av det du skriver, men samtidig er det stor forskjell på gode råd og hodeløs kritikk og snurp på nesa.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er sant, men på slike sårbare tema er det også lett å ta alt i verste mening selv om det ikke er ment sånn. Den der "kaller du meg dårlig mor?" er jo velkjent og jeg kjenner at det er lett å havne der hvis det er tema jeg er sårbar i forhold til.

Joda, det er en fin linje, det å ikke bli for sår og lettfornærmet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Joda, det er en fin linje, det å ikke bli for sår og lettfornærmet.

Det er også en veldig fin linje å ikke fornærme heller. Jeg mener det ligger på begges sider.

Det er ekstra sårt når folk skal komme med velmenende råd når man har prøvd alt. *Alle* tror man ikke har hørt deres geniale råd før, og siden det funket på deres eget barn så er det fasiten for alle barn. Det verste er at mange tenker selv etter at man har forklart hvorfor man gjør som man gjør, at man sikkert ikke har gjort det riktig allikevel, fordi f. eks. barnet spiser bedre når de er på besøk.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

I bilstoltråder på nett ser man dette stadig vekk. Noen snur bilstolen før barnet er fire år fordi barnet spyr konstant. De reagerer veldig på innlegg om at det er absolutt tryggest for barnet å sitte bakovervendt. Noen snur bilstolen fordi "ungen synes det er så koselig å se framover" og trenger kanskje en vekker. Den første kan ha hørt det mange ganger og er dypt fortvilet over å få høre slike ting som de allerede vet så inderlig godt, men ikke ser råd for å gjøre noe med. Andre kan få en aha-opplevelse og vurdere valget sitt omigjen.

Nettopp. De som har prøvd alt før de gir barnet sitt pølser elle snur bilstolen vil aldri føle at valget de har tatt er godt nok, fordi alle har en mening om det. Hele tiden. Og man "vet" at folk tenker i sitt stille sinn at man ikke har prøvd godt nok.

For eksempel dine barn, som ikke tåler nøtter og frukt, du reagerer når folk kommer med alternativer som ikke funker for deg, selv om du har faktisk en medisinsk forklaring på hvorfor det ikke går. Tenk hvordan det er for dem som ikke har den medisinske forklaringen, men "bare" et kresent barn. Og alle skal komme med innspill, årsaker og tolkning av dine foreldreemner.

Da er det veldig let å føle seg som en dårlig mor. Man tenker "Har jeg egentlig prøvd alt? Kan jeg presse ham litt mer? Kan han gå uten å spise litt lengre?" Og det er slitsomt når man føler at det ikke er alternativer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er sant, men på slike sårbare tema er det også lett å ta alt i verste mening selv om det ikke er ment sånn. Den der "kaller du meg dårlig mor?" er jo velkjent og jeg kjenner at det er lett å havne der hvis det er tema jeg er sårbar i forhold til.

Hvis du 10 ganger på rad får samme rådet fra samme person som ser ut til å ikke tro deg når du sier at du har prøvd, så vil man kanskje ha grunn til lure på om vedkommende tror du er dum eller en dårlig mor?

"Hadde du fulgt rådet, så hadde problemet vært løst. Altså har du ikke prøvd" ser ut til å være logikken.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det er synd dersom det skal være helt tabu å komme med råd bare fordi noen flinke mennesker tar det ille opp (uten grunn).

Jeg kan ikke uttale meg på andres vegne, så jeg tar et eksempel fra eget liv.

Jeg fikk jo en del "gode råd" i årene før sønnen fikk en diagnose. Ikke om matvegring, men om andre ting.

Det var i grunnen ikke de gode rådene som plaget meg. Det var holdningen og den konstante undervurderingen jeg følte at jeg ble møtt med. Antagelser om at jeg var mindre oppegående enn det jeg var fordi problemet vedvarte.

Og rådene ble gjerne presentert både en og to og tretten ganger fra de samme. Det å ikke bli trodd når man takket for rådet og sa at man virkelig hadde prøvd, var heller ikke en grei følelse.

Gode råd fra folk som ønsket oss og barna vel satte jeg pris på. Selv når de allerede var utprøvd. Det er fordomsfull tankegang om at man ikke engang evnet å ta til deg de rådene etc. som var problemet.

[daffy]

Signerer Kie og Glitterchick.

Det er kjempefint at kunnskapsrike mennesker deler av sin erfaring og kommer med gode råd, men det må gjøres med fintfølelse og forsiktighet, spesielt hvis rådene ikke er spurt etter.

For min del hadde jeg en særs trøblete ammehistorie med første barnet. Jeg hadde lest Nylander fra perm til perm, konsulterte ammepoliklinikk, ammehjelpen, 10 ulike helsesøstre (nei, overdriver ikke) diverse småbarnsfora etc, så problemene skyldtes definitivt ikke mangel på kunnskap. Jeg ble derfor etterhvert ganske irritabel når folk jeg var i kontakt med uspurt ramset opp det ene "gode" rådet etter det andre. Helt innlysende ting som "har du prøvd å legge til litt oftere" for eksempel. Eh, ja! Men det var slett ikke alltid jeg kjente for å utbrodere hvorfor vi måtte bruke flaske innimellom, ei heller kjente jeg at jeg hadde en slags forklaringsplikt for folk på nabobordet på cafe på dette.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det er synd dersom det skal være helt tabu å komme med råd bare fordi noen flinke mennesker tar det ille opp (uten grunn).

Veldig enig i innlegget ditt! Det blir håpløst med et diskusjonsforum om man skal måtte passe tungen (fingrene...) sine hele tiden, i tilfelle noen skulle bli fornærma. Ufine trenger man ikke være, men det må være lov å være uenig i varierende grad. Hvis ikke blir det himla kjedelige diskusjoner .

[him]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg kan liksom ikke tenke meg at normalt friske barn ville sulte ihjel fordi de var kresne.

Det er i alle fall ikke vanlig. Jeg har inntrykk av det finnes enkelte - både voksne og barn - som ikke er så veldig interessert i mat. De er ofte heller ikke interessert i ting som sjokolade etc. Jeg skjønner det litt, selv er jeg mest interessert i at maten smaker, og er feks ikke spesielt glad i biff (altså biff er godt, men ikke uten tilbehør), men mannen kan godt spise rent kjøtt og synes det er kjempegodt.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Bare sånn av ren nysgjerrighet, hvordan får man barn som ABSOLUTT ikke vil smake, til å smake? Bender opp munnen deres med brekkjern? Stapper som en gås? Kjefter til ungen begynner å gråte og lurer inn en bit når de har øynene fulle av tårer?

Vi har ikke kresne barn, men det vi har gjort er at ungene må og skal ha mat på tallerkenen. All mat (men maten kan godt ligge med litt mellomrom, slik at det "gode" ikke blir "forurenset") og etter at maten er på tallerkenen er vårt arbeid som foreldre gjort. Resten gjør de selv.

Nå må jeg si at når jeg hører om ekstremt kresne barn lurer på om de kan være oversensitive i forhold til lukt og smak? Da er det jo rimelig å ikke spise, jeg ville i alle fall ha mistet apetitten hvis noen satt og kastet opp ved siden av meg. Samme med sykdom. Jeg har enda stygga på pinnekjøtt fordi jeg ble syk i jula.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nå må jeg si at når jeg hører om ekstremt kresne barn lurer på om de kan være oversensitive i forhold til lukt og smak?

Jeg var veldig kresen da jeg var barn, og ofte var det ikke lukten og smaken som gjorde at maten bød meg imot, men konsistensen. Jeg syns rett og slett at klissete eller rennete mat så motbydelig ut og at det var fælt å ha i munnen.

[Frances]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nå må jeg si at når jeg hører om ekstremt kresne barn lurer på om de kan være oversensitive i forhold til lukt og smak? .

Minstemann hos oss er oversensitiv i forhold til lukt og smak. Han kan brekke seg av lukten under matlaging, og spiser for det meste "luktfri" mat som fullkornspasta, grove pannekaker, grøt og ren ris. Krydder (untatt salt) er et ikketema.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nå må jeg si at når jeg hører om ekstremt kresne barn lurer på om de kan være oversensitive i forhold til lukt og smak?

Min eldste er veldig sensitiv ovenfor lyd, lys, lukt, smak, konsistens, sult/metthet, varme og kulde. Noe som har sammenheng med alle andre vanskene hans. Han er under utredning og vil sannsynligvis enda opp med en asberger diagnose.

[kris]

Etter å ha lest denne tråden, skjønner jeg at mine bekymringer og frustrasjoner med MK og hans kresenhet er bare peanøtter og blåbær.

Jeg var veldig bevisst på og opptatt av å la MK smake på veldig mye variert mat da han var liten. Og det gikk ned på høykant; oliven, fetaost, indisk mat, meksikansk mat, salat, grønnsaker - han spiste alt jeg plasserte på bordet foran ham. Men så skjedde det en dramatisk endring da han ble litt større (husker ikke helt hvor gammel han var, men tror det var i 2-3-årsalderen). Etter hvert fikk jeg en gutt i huset som IKKE likte, IKKE ville ha, IKKE ville smake - og jeg stod der lett forundret og lurte på hva i all verden som hadde skjedd.

MK ville ikke spise andre grønnsaker enn gulrot. Jeg la alltid en liten bit av hver grønnsak vi hadde til middag på tallerkenen hans, og sa at han måtte smake - men det skjedde aldri at han spiste mer enn den "tvangsbiten". Han ville ikke røre mat med saus på, eller som var blandet sammen som i lapskaus, gryter el.l. Hadde han fått bestemme, hadde han antakelig kun spist pasta med ketchup, risgrøt, pannekaker, pommes frites og pizza med ost... Og han har forresten en greie med at han spiser opp én matsort før han begynner på neste; han begynner for eksempel med å spise opp fiskekakene, så spiser han de revne gulerøttene, og til slutt vurderer han kanskje å smake litt på potetmosen. Det nytter ikke å foreslå å smake på noe sammen - da kunne jeg like gjerne greiet ut om tredjegradslikninger, tror jeg. Mat skal IKKE blandes!

Han har kompensert med å være veldig glad i frukt, brødmat og andre (grove) kornprodukter, så jeg har heldigvis aldri vært redd for at han får i seg for lite mat. Men jeg har vært mer bekymret for variasjon og om han har fått nok av en del viktige næringsstoffer. Derfor har jeg gitt ham en del kosttilskudd.

Heldigvis har det endelig begynt å snu litegrann, virker det som. Nå kan han komme og betro meg at han har begynt å like agurk etter å ha vært på ferie med storebror og noen kamerater av ham som spiser mye av det, eller at han har smakt på tomatsuppe på SFO og likte det. I hans tilfelle tror jeg det har en veldig positiv effekt å spise sammen med andre barn og se hva de liker. Det er jo ikke sikkert at de andre barna har så veldig stort "matrepertoar" heller, men noen av dem liker kanskje noe annet enn MK, og da får han inspirasjon til å prøve, han også. Og den inspirasjonskilden er tydeligvis mye mer effektiv enn å se på hva jeg spiser; han har jo på en måte bare gitt opp meg som bestandig sitter og spiser alt mulig som i hans øyne er uspiselig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes eieren av denne bloggen beskriver hvordan det kan være å være foreldre og mottakere av alle andres meninger, synsinger og gode råd kan oppleves.

Åh, spot on!

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Åh, spot on!

Den bloggen beskrev det godt, hvordan det er å ha en som spisevegrer, men foreldrene prøver så godt de kan, på en fornuftig måte. Men at de bekymrer seg veldig er veldig forståelig, og at noen blir desperate innimellom og gjør noe som foreldre med normalspisende unger synes er helt forkastelig er ikke rart.
Som en sånn unge selv, så kan jeg også si at jeg er omtrent altspisende og mer enn nok-spisende som voksen.

[Azi]

Bra skrevet Hattifnatten.

[Azi]

Rart med det med mandlene. Gutten min som er kresen på mat. Han har også store mandler. Fastlegen og helsesøter mener det er bare litt store. Men hallo det er jo bare kun plass til den lille tappen bak. Ellers er dem dekket helt. Hvor store skal det egentlig bli før det blir stort?

Vi skal til sykehuset nå på mandag. Er redd at dem skal sende oss hjem med bare at det er bare "litt" stort.

[Skremmern]

Jeg vet ikke helt. Det kommer jo veldig an på måten man overleverer rådene på. Er man litt blærete og ovenpå av typen det-er-jo-bare-å ... skjønner jeg at folk blir oppgitte, men ymter man forsiktig frempå med et dere-har-sikkert-forsøkt-alt-men-hva-med ... evt. anbefaler en bok om tema, bør det være greit, synes jeg.