GPS-klokke for å lokalisere barnet?

[Siritk]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men går det over hodet an å tenke seg å ha noe som ikke er kontinuerlig påskrudd, men som kun brukes i nødsfall? Jeg kunne ikke tenke meg å ha noe som fulgte med hvor ungene var og som pep når de gikk utenfor lovlig grense tror jeg. Det får jeg grøsninger av. Uten å helt kunne si hvorfor jeg heller i og for seg.

Det er mulig idag, er på den måten den brukes mest. Lokalisering ved avvik (feks bruker borte fra leiligheten sin lenge). Men det skal ikke mange tastetrykkene til før man vet posisjon uansett.
Utfordringene teknologisk er ift batterikapasitet, det finnes ikke batterier som er gode nok til å kunne vare aktivt over tid. Man er avhengig av en viss historikk om noe skulle skje/bærer får tom for batteri osv. Da har man en indikator på hvor vedkommende kan være.

[Puslingen]

Dere som seier at dere kunne tenkt dere og tracke barn, men ikkje tenåringar t.d., når tenkjer dere å slutte? Om ein vert van til å kunne sjekke opp kvar 7- åringen er, klarer ein å la vere når barnet er blitt 17? Eg berre spør, fordi det er noko med vanen og.
Mi mor kunne nok godt tenkt seg ein tracker på meg når eg var tenåring, ikkje fordi eg rømte min veg, men fordi ho hadde bestemt seg på førehand at eg ikkje var til å stole på. Uansett kor ærleg eg var med ho om kvar eg skulle, kven eg skulle vera med og kva me skulle gjer, meinte ho at eg laug. Berre tanken på det får meg til å grøsse. Eg seier ikkje at alle er sånn, men når mogelegheten er der, benytter ein seg ofte av det.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Denne stod i Aftenposten i dag, barnepsykolog som mener barna gjerne ikke er modne nok før ved 7-8 års alder, og da gjerne med sjekk om at de er der de skal.

Jeg leste artikkelen, og syns han var fullstendig på viddene. Blant annet skriver han at han syns de gjør mye bra i USA rundt det å passe på unger, og at han ønsker seg voksne "natteravner" i gatene midt på dagen.

Takke meg til å lære ungene frihet under ansvar.

[Skremmern]

Men er dere virkelig redde for at foreldre skal spore 18-åringer, ektemenn o.l.? Hvorfor skal man i så fall spore 18-åringer? Fordi man ikke stoler på 18-åringen? Fordi 18-åringen har brutt tilliten før, og ikke er til å stole på? Fordi man er redd DenStoreSkumleVerden? Fordi man ikke klarer å slutte?

Å slutte med babycall og fotfølging er jo en gradvis prosess, det også, hvorfor skal gps-tracking av vimsete barn være en gråsone? Det er jo ikke vanskelig å gradvis slutte med fotfølging, og som jeg har sagt mange ganger tidliere, det ene utelukker ikke det andre, man kan ha to tanker i hodet samtidig, og lære barnet om ansvar og avtaler samtidig som man benytter seg av teknologien og trygger hverdagen til barnet.

[jolie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men er dere virkelig redde for at foreldre skal spore 18-åringer, ektemenn o.l.? Hvorfor skal man i så fall spore 18-åringer? Fordi man ikke stoler på 18-åringen? Fordi 18-åringen har brutt tilliten før, og ikke er til å stole på? Fordi man er redd DenStoreSkumleVerden? Fordi man ikke klarer å slutte?

Fordi FP ikke er gjennomsnittet av alle mennesker. Alle foreldre er ikke som "oss".

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg kjenner at jeg har store etiske betenkeligheter med slik overvåkning. Klokke og konsekvenspedagogikk funker stort sett veldig bra på unger.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men om man trenger GPS til å finne barnet sitt er han kanskje ikke moden nok/stor nok til å slippes?

Dette er jeg helt enig i. Har man barn som ikke takler frihet på en ansvarlig måte, kan de ikke få frihet. Det er veldig enkelt. Da må de være i hagen til de er store nok til å kunne ta en telefon eller se på en klokke.

Jeg er helt enig i de etiske betenkelighetene og kommer aldri til å tracke, overvåke eller chippe ungene mine. Det gir for det første falsk trygghet, de gjør det riktige kanskje, men de vet jo ikke hvorfor. Man oppdrar ingen ved å tracke dem.

(Jeg spurte faktisk datteren min på 11 om hva hun tenkte og hun så sjokkert på meg og sa at for det første må man jo få privatliv selv om man er liten og for det andre så burde man - og jeg siterer ordrett-"oppdra ungen sin". Så superenkel forsking i flere generasjoner her i huset sier at dette er etisk uakseptabelt og ren oppdragelseslatskap.)

Når skal ungene få privatliv og frihet?

[Candy Darling]

Igjen, ekstremt sort/hvitt. Jeg kan komme på mange eksempler der tracking kunne vært nyttig uten å være invaderende eller overtramp. Og jeg er helt sikker på at det kommer.

Det betyr ikke at ikke det finnes masse eksempler på situasjoner der det ikke er greit, så klart.

[Trixie]

Jeg hadde en tråd om dette i vinter.
Dette gjaldt da et spesielt tilfelle, heldigvis har det bedret seg.
Men jeg tror denne teknologien bare vil brukes mer og mer. Også er det viktig at det etiske er langt framme i dagen. Ungene har rett på et privatliv

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg kjenner at jeg har store etiske betenkeligheter med slik overvåkning. Klokke og konsekvenspedagogikk funker stort sett veldig bra på unger.

Ja, klokke og konsekvensetikk fungerer på de fleste, men på de det ikke fungerer på?

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg er veldig enig med det nextlife skriver. Man flytter noen grenser når man overvåker barna på den måten. Jeg slår et slag for å heller være litt strengere overfor ungene når det gjelder hvor de får lov til å gå, og når de skal komme hjem.

For de det funker for...

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Men hvorfor får gutten så stor frihet til å gå rundt som han vil? Kan du ikke si at han skal komme hjemmom og si fra hvis han "bytter sted"?

Mange unger glemmer jo det.

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jepp.
Anbefaler uansett klokke med alarm, faste meldetidspunkter og konsekvens om det ikke overholdes. 1/2 t kortere utetid påfølgende dag gikk veldig bra her, det gikk å langt at hun måtte være inne til barnetv, deretter forholdt hun seg uterket til tidene hun fikk.

Ja, igjen, det funker på noen, men ikke alle.
På noen barn med f.eks ADHD så fungerer ikke konsekvenser. Er det greit å gps-tracke de?

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Igjen, ekstremt sort/hvitt. Jeg kan komme på mange eksempler der tracking kunne vært nyttig uten å være invaderende eller overtramp. Og jeg er helt sikker på at det kommer.

Det betyr ikke at ikke det finnes masse eksempler på situasjoner der det ikke er greit, så klart.

Men hvor skal grensene gå?
Min avdøde demente bestemor, som var sprek "til beins" som stakk av hele tiden. Ja, om jeg hadde vært nærmeste pårørende, så hadde jg sagt ja til gps på henne.
Men på eldre ikke-demente, nei!
Småbarn, nei.
Ungdom, nei!
Barn med store utfordringer, som stikker av f.eks. Ja, der er jeg tilbøyelig.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Trixie, her.

Ja, igjen, det funker på noen, men ikke alle.
På noen barn med f.eks ADHD så fungerer ikke konsekvenser. Er det greit å gps-tracke de?




Men hvor skal grensene gå?
Min avdøde demente bestemor, som var sprek "til beins" som stakk av hele tiden. Ja, om jeg hadde vært nærmeste pårørende, så hadde jg sagt ja til gps på henne.
Men på eldre ikke-demente, nei!
Småbarn, nei.
Ungdom, nei!
Barn med store utfordringer, som stikker av f.eks. Ja, der er jeg tilbøyelig.

I en tråd som dette blir det jo mer en diskusjon rundt generelle prinsipper, ikke enkelttilfeller med veldig spesielle problemstillinger.
Jeg greier likevel ikke å se at jeg synes det er greit å tracke ungen, selv om det er adferdsutfordringer, kanskje tvert i mot. Det å være tilstede i situasjoner, kjøre enda tydeligere konsekvenser og repetere og repetere (som er det vi er opplært til å gjøre med den vi har rundt oss med ADHD) fremstår for meg som en bedre løsning enn tracking.

Det som gir meg strittende pigger i å overvåke på denne måten er at det er enveis, og at det er den som overvåker som sitter med hele "makten".
Det kommer selvfølgelig an på hvordan overvåkeren velger å forholde seg til bruk, men som sagt mange ganger så blir dette krenkende ovenfor andre individer for meg.
Jeg har mye mer tro på toveis kommunikasjon og samhandling som metode for å innlære gode vaner og rutiner.

[Trixie]

Jeg hører deg Nextlife. Og en enig i det meste.
Men du må være klar over at i enkelte tilfeller så kan GPS tracking være nødvendig.
Og jeg mener i de tilfeller hvor sikkerheten til personen står på spill.

Man kan snakke langt om rutiner, vaner, samhandling, kommunikasjon osv. Men i særtilfeller, i akutte situasjoner, da kan det være en mulighet.

Min demente bestemor f.eks. som stakk av fra sykehjemmet, og vi brukte mange dager på å lete etter henne, hun falt og skadet seg (til dels alvorlig også) mange ganger. Hadde vi funnet henne tidligere, så kunne det vært unngått. Så får det bli en annen diskusjon om bemanning og ressurser i eldreomsorgen.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Trixie, her.

Jeg hadde en tråd om dette i vinter.
Dette gjaldt da et spesielt tilfelle, heldigvis har det bedret seg.
Men jeg tror denne teknologien bare vil brukes mer og mer. Også er det viktig at det etiske er langt framme i dagen. Ungene har rett på et privatliv



Ja, klokke og konsekvensetikk fungerer på de fleste, men på de det ikke fungerer på?







For de det funker for...



Mange unger glemmer jo det.



Ja, igjen, det funker på noen, men ikke alle.
På noen barn med f.eks ADHD så fungerer ikke konsekvenser. Er det greit å gps-tracke de?




Men hvor skal grensene gå?
Min avdøde demente bestemor, som var sprek "til beins" som stakk av hele tiden. Ja, om jeg hadde vært nærmeste pårørende, så hadde jg sagt ja til gps på henne.
Men på eldre ikke-demente, nei!
Småbarn, nei.
Ungdom, nei!
Barn med store utfordringer, som stikker av f.eks. Ja, der er jeg tilbøyelig.

... Mens jeg er prinsippielt uenig. Jeg har mye lavere terskel for å bruke det åpent på en 8-9-10-åring, som har gitt sitt samtykke, enn personer med spesielle behov.

[Tallulah]

Jeg syns ikke det er veldig sort/hvitt når vi snakker om normale sjuåringer.

[Candy Darling]

Det synes jeg er vanskelig å vurdere, Tally.

Jeg tror det er en grunnleggende forskjell i hvordan vi ser på dette. Det er de som mener at dette er en innskrenking av frihet, og de som mener at dette er en teknologi som kan gi økt frihet.

Som et eksempel kan jeg se for meg en slags GPS-klokke med et minikart. Vi har nå hatt en uke i en superliten by, men litt vanskelig å finne frem i. Min åtte-ni-åring ville gjerne utforsket mye mer alene enn vi lar han få lov til. Med en tracker som kunne tatt ham hjem igjen, eller kom-og-hent-meg-knapp, eller som piper når han skal hjem - mer frihet.

Jeg ser mange etiske utfordringer også, altså. Men altså ikke uten muligheter.

[Siritk]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Som et eksempel kan jeg se for meg en slags GPS-klokke med et minikart. Vi har nå hatt en uke i en superliten by, men litt vanskelig å finne frem i. Min åtte-ni-åring ville gjerne utforsket mye mer alene enn vi lar han få lov til. Med en tracker som kunne tatt ham hjem igjen, eller kom-og-hent-meg-knapp, eller som piper når han skal hjem - mer

Jeg er med i et forskningsprosjekt som skal utvikle dette, dog til mobil, teknologien ift batteri er ikke god nok ennå for klokke. Blir spennende å se hva vi får til.

[Katta]

Jeg ser med interesse at mobiltelefoner til unger i den alderen og det å ringe til dem nå inkluderes i det som er normal oppfølging av småskolebarn. Det er ikke mange år siden man ikke ville utstyre ungen med mobil omtrent med samme argumentasjon som foreligger i denne tråden. Jeg er helt sikker på at dette også kommer, og jeg er sikker på at vi ikke kommer til å forstå hvorfor det var så skummelt. All teknologi og all oppfølging av umyndige medfører etiske avveininger, dette er ikke noe unntak.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg ser med interesse at mobiltelefoner til unger i den alderen og det å ringe til dem nå inkluderes i det som er normal oppfølging av småskolebarn. Det er ikke mange år siden man ikke ville utstyre ungen med mobil omtrent med samme argumentasjon som foreligger i denne tråden. Jeg er helt sikker på at dette også kommer, og jeg er sikker på at vi ikke kommer til å forstå hvorfor det var så skummelt. All teknologi og all oppfølging av umyndige medfører etiske avveininger, dette er ikke noe unntak.

Det tror jeg du har helt rett i.

[Darth]

Da er det nok ingen bombe - mine tidligere uttalelser i denne tråden tatt i betraktning - at min åtteåring ikke har mobil.

Ellers så er jeg enig i mye som blir sagt om de positive konsekvensene av tilgjengelig teknologi. Det er jo sjelden sånn at noe er bare svart eller bare hvitt. For min del dreier det seg nok mer om at overvåkning føles mer svart enn hvitt.

[jolie]

Min sjuåring har heller ikke mobil, men jeg ser at flere i klassen hennes har det. Jeg ser ikke behovet, rett og slett. Nabolaget er oversiktlig og trygt, hun overholder tider og stikker hodet inn og sier hei rett som det er.

Jeg har lagd en "husmobil" av min gamle iphone, da. Den er uten abb og kan bare brukes over nettet hjemme. Men da kan vi skype om jeg er ute av huset og ungene vil meg noe. Bare en midlertidig løsning til jeg får somla meg til å kjøpe et kontantkort. Men den telefonen skal ligge hjemme som en backup når ungene er alene hjemme, ikke sendes med ungene ut når de leker.

[Katta]

Det skumleste med en sånn mobilløsning er at man kan gjøre seg mer avhengig av det enn teknologien egentlig tillater. Altså at man står der fullstendig uten backupløsning hvis batteriet går eller det er uforklarlig dårlig gps-dekning akkurat der. Litt som å kjøre bil uten kart i bilen fordi man satser på gps-dingsen og så klikker den mens man er på komplett ukjent sted om natten.

[OlleVia]

Dersom min snart 8 åring kunne finne på å glemme "tid og sted", så kunne jeg nok hatt en sporingsløsning. Overvåking synest jeg ikke noe om, men til barn så kunne jeg nok ha forsøkt det ja.
Men hadde det vært en 8 åring som ikke gadd å bry seg med å komme hjem til avtalt tidspunkt så hadde det blitt konsekvenser som mindre frihet til å gå ut på "egen hånd".