Jentefesten

[vixen]

Det er ganske klart at de fleste av oss måtte omprioritere om vi hadde blitt alene plutselig. Både skifte bolig og kutte ned på andre kostnader som ferier og slikt. Man har jo mye bedre økonomi når man er to. Dette betyr ikke at jeg ikke hadde klart meg i hverdagen. Jeg kunne betalt for tak over hodet (ev leid), mat og vanlige leveutgifter for meg og barna.

Jeg setter så klart pris på å ikke måtte prioritere sånn og liker livet vi lever, men jeg hadde klart meg uansett og det er godt å tenke på.

[Katta]

Den var god og jeg er stort sett enig. Bortsett fra i det at man ikke bør øke lønnen i typiske kvinneyrker fordi det er opp til den enkelte å velge noe som er bedre betalt. Dvs, jeg er enig med den som har skrevet dette i at det ikke er veien å gå for likestilling lønnsmessig, men det er tross alt jobber som helst skal ha kvalifisert personell og som har kunnet være dårlig betalt fordi det hovedsaklig er kvinner som forsørges av menn som har disse jobbene. De samme yrkesgruppene har også deltid som hovedregel når nye personer ansettes. Jeg synes at i og med at man i utgangspunktet tenker at menn og kvinner er likestilte i arbeidslivet, bør det ikke være typiske kvinnejobber som passer best hvis man delvis blir forsørget, man bør i det minste regne med at man ansetter i 100%.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Men å velge at mor er hjemme fordi far tjener mer er da ikke noe mindre fritt valg enn at både mor og far jobber fulltid fordi de ikke ønsker å endre på livsstilen sin for å ha råd til at en av dem jobber redusert, begge er valg tatt ut fra et ønske om å ha råd til det man ønsker. Hvis man blir påvirket av maktstrukturer gjelder det alle, og ikke bare hjemmeværende/deltidsarbeidende mødre. Det blir underlig å hakke på en liten gruppe mennesker hvis realiteten er at alle er i samme båt.

Poenget er ikkje å hakke ned på ei lita gruppe mennesker. Poenget er at viss sjukepleiaren som tener 270.000 og næringslivsledaren som tener 1,8 mill. skal velje kven av desse som skal vere heime med barna, er det jo heilt "naturleg" at sjukepleiaren blir heime. Sjukepleiarlønna er jo bare lommerusk i forhold til næringslivsledaren si lønn. Og dette er eit problem på samfunnsnivå, ikkje på individnivå. Eg skjønner godt at denne familien tenker at dei klarer seg fint med 270.000 mindre i året. Men så lenge lønnskilnadane er så store som dei er, har også valet denne sjukepleiaren tar, ein økonomisk motivasjon. Og dessverre er det slik i dei aller fleste tilfella at det er mor som er sjukepleiar og far som er næringslivsledar.

[Esme]

Klart man skal kunne diskuter fenomener uten at man egentlig mener noe annet enn at enkeltmennesker skal kunne gjøre hva de vil.

Likeledes eksempel: Diskusjon om bekymringen over at bygdene blir fraflyttet, i en slik diskusjon blir det jo helt tåpelig om en som har flyttet fra en bygd kommer inn og sier "Skal ikke folk ha fritt valg? Kan jeg ikke få flytte hvor jeg vil uten at andre skal legge seg opp i det? Hæ? Hæ?"

Jeg blir bare så lei av de som kommer hoppende inn i generelle diskusjoner og mener seg personlig fornærmet.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Klart man skal kunne diskuter fenomener uten at man egentlig mener noe annet enn at enkeltmennesker skal kunne gjøre hva de vil.

Likeledes eksempel: Diskusjon om bekymringen over at bygdene blir fraflyttet, i en slik diskusjon blir det jo helt tåpelig om en som har flyttet fra en bygd kommer inn og sier "Skal ikke folk ha fritt valg? Kan jeg ikke få flytte hvor jeg vil uten at andre skal legge seg opp i det? Hæ? Hæ?"

Jeg blir bare så lei av de som kommer hoppende inn i generelle diskusjoner og mener seg personlig fornærmet.

Poeng. Og jeg skjønner fortsatt ikke snurtheten. Og dessuten vil jeg også veldig gjerne se dokumentasjon på at barn har tilknytnings- og adferdsproblemer.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Ureflektert her og nå-holdning er også noe man kan tillate seg når det finnes et offentlig sikkerhetsnett som gjør at man ikke sulter om noe skulle skjer.
Vi har heldigvis et samfunn som sørger for dem det går galt for, men for å bruke litt FrP-argumentasjon så virker det litt kjipt å bruke de arbeidendes skattepenger for å betale overgangsstønader, dobbel barnetrygd, botilskudd osv. til en person som har tatt "lykke i nuet"-valg uten å bry seg om konsekvensene. Jeg forsvarer ordningen på linje med at jeg forsvarer at storrøykerens emfysem skal behandles på det offentliges regning.

Men ifølge den AP-reklamefilmen om finanskrisa i ein annan tråd her inne, ville oljefondet halde i ca. eit år, dersom ingen av oss arbeida og alle bare levde på velferdsgoder. Så det er ganske lite solidarisk å lene seg til desse ordningane og stole blindt på at samfunnet ordner opp.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Ja det er lite solidarisk, men jeg er politisk generøs, enn så lenge. Ikke sikkert jeg er like generøs dersom det blir snakk om trangere tider.

Da kan det hende at jeg vil mene at andre ting skal prioriteres framfor å lage sikkerhetsordninger for dem som ikke vil bidra.

Men det er jo ikke sikkert det blir behov for sikkerhetsordningene. Sjansen for at man blir skilt er tross alt ikke like stor som sjansen for å forbli gift. Jeg synes ikke man automatisk kan beskylde kvinner som reduserer stillingen sin for å snylte, altså. Hva med alle kvinnene som vil ha både i pose og sekk? Full jobb, matchende barn, skinnende hus og cupcakes. Hvor mange av dem smeller ikke i veggen etter å ha prøvd å balansere alt en tid og må ty til sykelønnsordningen? Vi bruker ikke ubetydelige velferdskroner på disse kvinnene i året (for de fleste som møter veggen/blir utbrente er jo nettopp kvinner) så hvis det er snylting på velferdsstaten som er grunnen til at man ønsker alle kvinner i jobb, synes jeg man bør tenke nøye gjennom alternativet. Det er mentaliteten hos både kvinner og menn som bør endres, det faktisk klin umulig for de aller fleste å være karrierekvinne anno 2012, men samtidig ha hus og barn på stell anno 1950.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men det er jo ikke sikkert det blir behov for sikkerhetsordningene. Sjansen for at man blir skilt er tross alt ikke like stor som sjansen for å forbli gift. Jeg synes ikke man automatisk kan beskylde kvinner som reduserer stillingen sin for å snylte, altså. Hva med alle kvinnene som vil ha både i pose og sekk? Full jobb, matchende barn, skinnende hus og cupcakes. Hvor mange av dem smeller ikke i veggen etter å ha prøvd å balansere alt en tid og må ty til sykelønnsordningen? Vi bruker ikke ubetydelige velferdskroner på disse kvinnene i året (for de fleste som møter veggen/blir utbrente er jo nettopp kvinner) så hvis det er snylting på velferdsstaten som er grunnen til at man ønsker alle kvinner i jobb, synes jeg man bør tenke nøye gjennom alternativet. Det er mentaliteten hos både kvinner og menn som bør endres, det faktisk klin umulig for de aller fleste å være karrierekvinne anno 2012, men samtidig ha hus og barn på stell anno 1950.

Jamen, Rine. jeg tenker at når debatten handler om kvinners valg, så er det fordi vi faktisk har kommet sørgelig til kort med likestilling. Hvorfor er du kritisk til kvinner som prøver å få til alt? Dette handler jo om familien - og hvis det er slik at kvinner smeller i veggen fordi de prøver å få til så mye, så er dette et likestillingsproblem.
Det er jo ikke et problem å være karrieremann i 2012.

Jeg tenker at når du beskriver dette som et kvinneproblem, og Myria skriver at man må velge om ettåringen skal være i barnehage eller hjemme med mamma, så viser dette nettopp at forventningene til kvinner fortsatt er andre enn forventningene til menn

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jamen, Rine. jeg tenker at når debatten handler om kvinners valg, så er det fordi vi faktisk har kommet sørgelig til kort med likestilling. Hvorfor er du kritisk til kvinner som prøver å få til alt? Dette handler jo om familien - og hvis det er slik at kvinner smeller i veggen fordi de prøver å få til så mye, så er dette et likestillingsproblem.
Det er jo ikke et problem å være karrieremann i 2012.

Jeg tenker at når du beskriver dette som et kvinneproblem, og Myria skriver at man må velge om ettåringen skal være i barnehage eller hjemme med mamma, så viser dette nettopp at forventningene til kvinner fortsatt er andre enn forventningene til menn

Eg vil heller snu på det - kva er det som gjer at kvinner kjenner på dette forventningspresset? Er ikkje det Rine beskriv mykje av det same om Breen beskriv. Eg meiner - kor kjem desse forventningane frå?

Sitat:

Altså å nedvurdere kvinners interesser.*Men innforstått i den påstanden ligger*en overbevisning om at kvinners*hang til å bake rosa kaker, slanke seg og*legge agurkskiver på øynene kommer*innenfra. At dette ligger dypt forankret*i vår femininitet. Du vet: «Vi kvinner*vet hva som skal til for å føle oss vel.»*Det er selvsagt bare tull.*Disse «kvinnelige interessene» er tillært.*Daglig utsettes vi for et massivt trykk som peker ut hva*vi skal være opptatt av. Likevel innbiller vi oss at vi stadig*velger helt fritt. At åtti prosent av alle unge jenter har begynt*å barbere seg nedentil, det er jo bare deres frie valg.*Ikke sant?

At bruken av restylane og botox har eksplodert, det er*fordi så mange kvinner ønsker seg dette. Så hvem er jeg*til å kritisere dem? Når man kritiserer blogger, bøker og*blader rettet mot kvinner, så handler det ikke om å peke*nese til en liten jente i skolegården. Det er ikke mobbing*av kvinner. Tvert i mot, det dreier seg om å gå etter makta.*De som fastsetter det rådende kvinneidealet.i

[rine]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jamen, Rine. jeg tenker at når debatten handler om kvinners valg, så er det fordi vi faktisk har kommet sørgelig til kort med likestilling. Hvorfor er du kritisk til kvinner som prøver å få til alt? Dette handler jo om familien - og hvis det er slik at kvinner smeller i veggen fordi de prøver å få til så mye, så er dette et likestillingsproblem.
Det er jo ikke et problem å være karrieremann i 2012.

Jeg tenker at når du beskriver dette som et kvinneproblem, og Myria skriver at man må velge om ettåringen skal være i barnehage eller hjemme med mamma, så viser dette nettopp at forventningene til kvinner fortsatt er andre enn forventningene til menn

Jeg tror du misforstår meg. Jeg mener absolutt ikke at hvis noen skal være hjemme med ettåringen, må det være kvinnen, og jeg har ikke gitt uttrykk for det noe sted i debatten heller, tror jeg. Men: Drømmen om Det perfekte Hjem, tror jeg i stor grad tilhører kvinnen, altså. Og da blir det til syvende og sist kvinnens jobb å senke kravene hvis mannen gjør det man kan forvente for at en normal familietilværelse (uten cupcakes og middag fra grunnen hver dag) skal gå rundt.
Nå var det ikke meningen å fyre løs på utbrente kvinner, men når dere skriver om at det blir dyrt for samfunnet når kvinner er hjemme, tenker jeg at det ikke nødvendigvis blir billigere om alle kvinner skal ut i full jobb. Hvorfor er det slik at i en familie der begge foreldrene jobber med samme og i like stor stillingsprosent er det kvinnen som har desidert størst sjanse for å bli utbrent? Likestillingen i hjemmene har ikke kommet så langt som vi liker å tro, tenker jeg.
Jeg prøver ikke å si at kvinner ikke trenger å bry seg med å jobbe fullt fordi de ikke kommer til å klare det likevel, jeg ønsker at flest mulig kvinner skal være i full jobb, men det er noe med å senke krava litt, både på jobbo g hjemmebane, som kvinner ikke har skjønt, og jeg vet ikke om det er helt riktig å skylde på mannen alltid heller.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror du misforstår meg. Jeg mener absolutt ikke at hvis noen skal være hjemme med ettåringen, må det være kvinnen, og jeg har ikke gitt uttrykk for det noe sted i debatten heller, tror jeg. Men: Drømmen om Det perfekte Hjem, tror jeg i stor grad tilhører kvinnen, altså. Og da blir det til syvende og sist kvinnens jobb å senke kravene hvis mannen gjør det man kan forvente for at en normal familietilværelse (uten cupcakes og middag fra grunnen hver dag) skal gå rundt.
Nå var det ikke meningen å fyre løs på utbrente kvinner, men når dere skriver om at det blir dyrt for samfunnet når kvinner er hjemme, tenker jeg at det ikke nødvendigvis blir billigere om alle kvinner skal ut i full jobb. Hvorfor er det slik at i en familie der begge foreldrene jobber med samme og i like stor stillingsprosent er det kvinnen som har desidert størst sjanse for å bli utbrent? Likestillingen i hjemmene har ikke kommet så langt som vi liker å tro, tenker jeg.
Jeg prøver ikke å si at kvinner ikke trenger å bry seg med å jobbe fullt fordi de ikke kommer til å klare det likevel, jeg ønsker at flest mulig kvinner skal være i full jobb, men det er noe med å senke krava litt, både på jobbo g hjemmebane, som kvinner ikke har skjønt, og jeg vet ikke om det er helt riktig å skylde på mannen alltid heller.

Jeg vet at det ikke var du som sa det om ettåringen, det var Myria som sa det. Jeg er forøvrig enig med deg i alt det du skriver her, og jeg er ganske overbevist om at det er andre krav til kvinner enn menn i forhold til oppfølging av familie, og at det er derfor noen jenter smeller i veggen så det synger. Jeg vet om flere oppgående jenter som har menn som ikke virker (eller vil virke) særlig bra, og jeg ser jo at de sliter veldig, fordi de har så mye ansvar alene.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Drømmen om Det perfekte Hjem, tror jeg i stor grad tilhører kvinnen, altså. Og da blir det til syvende og sist kvinnens jobb å senke kravene hvis mannen gjør det man kan forvente for at en normal familietilværelse (uten cupcakes og middag fra grunnen hver dag) skal gå rundt.

Men er det å velge redusert stilling ensbetydende med ønsket om det perfekte hjem? Kan det bare ikke bety at man har mer tid? Jeg tenker man har en akse her av de som helt ytterst på ene siden er husmorstrebere som ikke jobber, og som dedikerer seg til mat/hjem/barn og typiske ting knyttet til det, og de i andre enden som er veldig karrierefokusert og har løsninger for å kombinere dette med hjem. Så har man de som befinner seg langs aksen, og som verken vil ha bare det ene eller det andre. Som ikke vil bake cupcakes eller bare fokusere bare på karriere, men som vil trives med livet. Her er variasjonene så klart store. Utgifter, familie rundt seg, fleksibilitet i jobb, antall/alder på barn, utdannelse, jobbmuligheter, reisevei, rollefordeling i hjemmet, et.c.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er mentaliteten hos både kvinner og menn som bør endres, det faktisk klin umulig for de aller fleste å være karrierekvinne anno 2012, men samtidig ha hus og barn på stell anno 1950.

På 50-tallet var folk mindre velstelt og gikk med skitnere klær enn hva vi gjør, så om en kunne begrense seg til det så var det greiere.

Generelt og ikke kommentar til rine: disse følte kravene er jo en plage for de som ikke har en hardfør personlighet, men jeg må si jeg synes det blir feil å kutte ned på yrkesaktivitet for å få tid til å stelle et hus og hjem. Og man kan ikke si at man har gjort et fritt valg dersom man lar seg stresse av uutalte krav altså, da lar man jo holdninger i samfunnet styre seg da. Og presset på kvinner til å kutte ned i stillingsprosent er betydelig større en presset til å jobbe fulltid.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

http://www.foreldreportalen.no/forum...&postcount=245

Og slik går det når en fulltidsarbeidende uten tid til kjærlighet til bakingen forsøker seg på den nye trenden.