Helt husmorhappy

[him]

Det livet som beskrives i artikkelen er jo et luksusfenomen. I dag er dette mer luksus enn å ha en bil til 500.000,-. Og deltidsarbeidene finnes helt sikkert i alle valører, fra de som "trenger fri for å bake muffins" til de som er pokka nødt for å få hverdagen til å gå rundt.

Personlig kunne jeg godt ha tenkt meg en redusert stilling hvis jeg/vi hadde økonomi til det. Men jeg hadde nok ikke bakt boller. Ikke fordi det er feil å bake boller, mer fordi jeg trenger et mer strukturert opplegg. Men jeg kunne veldig godt ha tenkt meg å vært fosterhjem, jobbet for Røde Kors. Altså en fritid med mening. Eller prøvd å startet egen bedrift. Studert.

Dette med at man har et samfunnsansvar for å jobbe har jeg ikke tenkt helt over enda. Jeg vet egentlig lite om hvor mye staten finansierer av utdanningen, men det må være en god del. Utdannelse er jo gratis i Norge i dag, og noen må jo betale for professorene, skolene, labratoriene etc Jeg tror uansett ikke det å jobbe noen år redusert er å gi blaffen i samfunnsansvaret. Men det er en interessant tanke. Jeg lurer litt på om det var i 94 med reformen i videregående kom som blant annet skulle hindre folk fra å hoppe fra fag til fag? Tror også at man bare får begynne på tre kurs på videregående per i dag? Etter det ramler man bakerst i køen?

[Acsa]

Jeg synes det å jobbe redusert i seg selv er helt fint. Å jobbe 80% eller 70% i noen år mens man har hjemmeboende barn synes jeg overhodet ikke er problemtisk ifht. samfunnsdeltakelse osv. Jeg synes at det at man prioriterer ned materiell velstand til fordel for tid med barna og familien er helt strålende.

Det som er problematisk er at det i så veldig, veldig stor grad er kvinnene som gjør det - og at det ofte fører til at mannen jobber enda mere. Og alle har en grunn for at det i akkurat deres familie var mest praktisk at det var kvinnen. Ofte er det lønn - og det er en av grunnene til at kanskje det viktigste kravet i dag på 8. mars - og i lønnsforhandlingene som følger - er likelønn. Så er det arbeidsgivere som kanskje forventer en sånn søknad fra kvinner i arbeidslivet, men ikke fra menn, og "mannearbeidsplasser" hvor det er mindre kultur for at noen jobber redusert. Og her tror jeg deling av foreldrepermisjonen er et nøkkelord, fordi det gjør noe med arbeidsgiveres automatiske innstillinger ifht. hva de forventer av mannlige og kvinnelige arbeidstakere.

[Tallulah]

Jeg er enig med deg Acsa. Jeg valgte å studere i tre år etter permisjonen, mye fordi det ville gi meg mer tid hjemme. Jeg er veldig glad for at jeg hadde muligheten til det, og skulle det blitt flere barn håper jeg vi har muligheten til en løsning som gir en av oss mer tid hjemme. Skulle det skje, tror jeg vi ville prøvd å få til at Glittermannen kunne være mer hjemme i den omgangen.

Jeg syns også det problematiske er kvinnerollen oppi dette. Og at det utifra bloggene og artiklene om dette like mye går ut på å ha et plettfritt liv og et stilig hjem, enn å ha mere tid til familien. Tid til familien er på et vis bare en del av imagepakka, ikke hovedårsaken. Jeg får assosiasjoner til amerikanske filmer og reklamer, hvor far tjener godt, og kysser sin kone når han kommer hjem til ferdig middag, rene, harmoniske barn og hvor alt dette er et gigantisk statussymbol.

Nå snakker jeg altså ikke om hjemmeværende eller de som jobber redusert generelt, men om denne romatiske hemmafrubølgen.

[Muskat]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Burde man ikke pelle seg ut i samfunnet og gjøre en innsats dersom man er arbeidsfør?

Kvinnen i artikkelen bidrar sannsynligvis mer til samfunnet med sine 20% som privatpraktiserende tannlege, enn hva mange andre gjør, i alle fall i form av skatt. Eller hvordan måler man innsatsen da, etter nedlagte arbeidstimer? Træler i hendene? Størrelsen på magesår?
Det var jo i utgangspunktet heller ikke snakk om kvinner som lever som hjemmeværende på fulltid hele livet, men mennesker som velger å gå ned i stilling en periode mens de har små barn. Jeg skjønner dem godt jeg og skulle gjerne gjort det samme selv, jeg ser virkelig ikke problemet med å jobbe redusert et par år dersom man har mulighet.

Jeg synes også som flere andre her at du er nedlatende i svarene dine, noe som er synd for om du hadde noen gode poeng så forsvant de i innpakningen.

[Pebbles]

Jeg har jobbet både 80 og 60% da barna var mellom 1-2/3 år uten å kjenne snev av husmorhappyhet.

Jeg hadde ikke hatt et slikt hjem, et slikt liv og en slik blogg som dama i reportasjoen om jeg hadde jobbet 0%. Og jeg blir så satt ut av å se bildene. Freaky. For meg da (og ikke skyldes det misunnelse an gang, for husmorhappy'er som tenker det).

I mitt liv er det et ideal av vi snubler litt rundt hverandre, skyver et par aviser til side på kjøkkenbordet når vi skal spise og er litt glad-hektiske etter en dag på jobb.

I dag har jeg forresten bakt boller. Men det er ikke fordi jeg skal ta bilde av dem på et artig fat og blogge om det hele etterpå.

[Chanett]

Jeg får faktisk til å jobbe 80%, bake boller og ta bilde av dem på et pent fat og blogge om dem. Nesten samtidig. Jeg kjenner virkelig snev av husmorhappy og håper at jeg om få år kan være enda mer hjemme.

Men jeg tar faktisk oftere bilder av den 100% jobbende mannens boller. Og det nyvaskede huset som han har vasket.

[Simone]

I dei tilfella i min vennekrets der mor har redusert stilling jobbar mannen meir enn hundre prosent. Det er ikkje fordi han MÅ, men fordi han har muligheit til det. Sålenge mor kan ta seg av både henting og levering i barnehage kan han jobbe overtid og dermed gi familien eit økonomisk overskudd som kan brukast til litt ekstra luksus. Utenlandstur for heile familien to gangar i året, ny bil, nytt bad osv. Dei ville nok klart seg heilt fint sjølv om mannen hadde jobba hundre prosent, men dei hadde blitt nødt til å gi avkall på desse luksustinga. Ved å gjere det på dene måten (Mor i 80% stilling og far i ca 120%) kjem dei faktisk bedre utav det økonomisk enn viss begge hadde jobba 100%. Personlig syns eg ikkje det er ei god løysing. Det er klart det er kjekt med litt ekstra pengar, men eg syns det er viktig at far får tid med ungane også.

[kie]

I sykmeldingsdebatter fremmes gjerne "samfunnsansvaret" på en sånn måte at de som "ikke orker" heller bør melde seg helt eller delvis ut av yrkeslivet. I debatter som dette kommer det gjerne frem at heller ikke den løsningen er godkjent.

Noen innlegg i denne tråden bekrefter for meg hva jeg tror er greia her. Nemlig en slags forakt for det man anser for å være "svakt". For løsningen er jo egentlig ikke å jobbe redusert, selv om man sier at det er slik folk skal ta ansvar. Det er ikke mindre forakt som venter der. Og det er jo heller ikke å prøve å få hverdagskabalen til å gå opp for n'te gang til tross for at man regelmessig står med nesa trykket mot den berømte veggen.

Løsningen er simpelthen å ha sine sterke sider på absolutt alle fronter. Den jobben som funket bra i alle livsfaser, den partneren som når alt kom til alt ønsket det samme, de barna som krevde akkurat det man kunne klare uten å ofre noe, det nettverket som glatter over eventuelle humper i veien, et liv som går slik man planlegger eller enda bedre, og selvsagt; de rette ønskene for livet sitt. Og så kan man da ta et valg. Skal man sette pris på det man har, være stolt av det man oppnår og samtidig være ydmyk for andres liv og valg? Eller skal man velge selvforherligelsen og forakte de som ikke lever et liv lik ens eget?

Jeg er en av de som for tiden sliter med å "tygge tyggegummi og knyte skolisser på en gang". Skolissene mine er nemlig av en helt annen kaliber enn mange andres og tyggisen var en skikkelig jaw breaker. Det er godt mulig jeg kommer til å velge skolissene i en periode. For som menneske, mor og samfunnsbidragsyter så er det viktigst at de blir knyttet på en ok måte. Det kan hende jeg må spytte ut jaw breakeren og virkelig konse.

At damer med borrelås og en liten Extra sukkerfri i munnen skal finne det riktig å forakte meg for min "svakhet" der jeg gjør mitt beste med helt andre forutsetninger og utfordringer blir bare teit. Og det hender at jeg tenker for meg selv, der jeg knoter og legger hele morshjertet mitt i å knytte de skolissene som best jeg kan og dustedamer med borrelås finner det på sin plass å fremheve seg selv på min bekostning, at jeg en gang... når mine kompliserte lisser etterhvert er byttet ut med borrelås, skal huske på denne følelsen slik at jeg ikke blir så teit mot andre.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg hadde blitt flau om jeg måtte redusere stillingen for å greie å lage muffins.

Du hadde hva, sa du?

[Milfrid]

Jeg skulle prikke deg Kie, men fikk det ikke til, og må bare si amen til det du sier der mht samfunnsansvar.

[Pebbles]

kie:

[Fruktflua]

Kie: Et fantastisk innlegg!

:standing ovation:

[Imma]

Kie:

[pippo]

Kies innlegg er et av de beste innlegg jeg har lest, noensinne.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes.

Sorry, men denne synes jeg du var på trynet med. Det er det dummeste jeg noengang har lest, skrevet av deg.

[Inagh]

Jeg er en av de kvinnene Mim kan synes å se ned på, om man leser formuleringene hennes med rette briller. Jeg er fullstendig arbeidsfør, som har en utdannelse, dog "kun som barnepasser" da jeg har valgt å jobbe i barnehage, til tross for at jeg er utdannet innen annen type pedagogikk. Jeg har valgt først å jobbe redusert - for deretter å ikke jobbe i det heletatt. Jeg gjør det fordi jeg stortrives med det, og fordi det passer familien vår veldig godt at jeg er hjemmeværende.

Og så politisk ukorrekt tør denne gamle dama å være at hun innrømmer nettopp dette. Jeg stortrives med å ha tid i massevis til barna mine, og jeg gruer meg som en hund til jeg evt. begynner å jobbe i august igjen - og da ikke i mer enn 60% stilling.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Jeg er helt enig med deg, smilefjes. Debatten dreier seg ikke om de som ikke kan jobbe fullt og som ikke er 100% arbeidsføre pga. fysiske/psykiske årsaker.

Jeg er forresten enig med smilefjes i hele tråden.

[him]

kie: Jeg er ikke uenig med deg, men jeg synes det blir litt pussig diskusjon i og med at damen i artikkelen er fullt funksjonsfrisk og velger å være hjemme. Jeg synes ikke det er et "valg" å være syk.

Det blir litt forvirrende etterhvert om man diskuterer friske som er hjemmeværende. Friske som er deltidsarbeidene. Syke som er sykemeldt. Syke som jobber redusert etc. (Eller rettere sagt: Jeg blir forvirret.)

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Her tror jeg du ikke tar med et stort gråsonefelt. Det er da pokker ikke bare å stikke en tur innom NAV og få trygd. Alle de som sliter seg ut for mye på full jobb av ulike årsaker, men som ikke kan vise til en diagnose for å få trygd, men som faktisk skaper seg og familien en bedre hverdag med å jobbe mindre for å klare alt det som mange andre klarer med full jobb. Du trenger ikke være direkte syk med rett til trygd for å ha behov for å jobbe deltid i kortere eller lengre perioder av livet.