Konfirmant 2020

[Kaija]

Vi har konfirmant i 2021. Guttungen selv har nok begynt å glede seg litt, etter å ha vært gjennom storebrødrenes feiringer. Vi har ikke tenkt stort, men jeg kunne tenke meg å gå gjennom bilder og filmer nå som vi likevel har dette framme for brorens konfirmasjon. Mannen min har bestemt seg for å bestille rom på jobbennå, siden det fungerte så godt denne gangen. Vi vet sannsynligvis datoen, for det er samme helg hvert år, og da gjør det ikke noe å få det inn i avtaleboka.

[Input]

Jeg kan forstå at det er lett å tenke at konfirmasjon som selve konfirmasjonsdagen er meningsløst, men å ikke se at det er verdifullt å treffe annen ungdom fra andre steder av byen (gjelder mest i store byer da) og få opplæring, refleksjon og samtaler i/om ulike sider ved livet, det synes jeg er helt snålt.

Jeg kjenner forøvrig en 25-åring som konfirmerte seg hos HEF, og han sier at det er der han har fått den beste seksualundervisningen og den beste narkotikaundervisningen. Det er jo selvfølgelig trist at ikke skolen klarer å gjøre disse tingene godt nok, men samtidig ikke negativt at det finnes andre arenaer som supplerer.

[Karamell]

Jeg har inntrykk av at det var mye fine samtaler hos HEF sine kurs og seremonien var jo skikkelig fin. Høytidelig og stas. Og konfirmanten syntes dagen sin var helt magisk. Jeg er rett og slett glad for at han fikk denne dagen og den ga ham et løft.

Jeg kan ikke helt forstå hvorfor man skal være negativ til dette og ihvertfall ikke at ungdommen må ha et klart syn på hvorfor i forkant. Ungdomen vet jo ikke helt hva h*n kommer til å få som utbytte av det.

[Blondie]

Det kan jo være en standardfrase? Det er ikke alle som føler seg komfortabel med å legge ut om egen læring og modning, kanskje spesielt ikke i regi av kirken. De fleste har vel mer kjennskap til hva egne barn lærer og opplever enn andres.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Det kan jo være en standardfrase? Det er ikke alle som føler seg komfortabel med å legge ut om egen læring og modning, kanskje spesielt ikke i regi av kirken. De fleste har vel mer kjennskap til hva egne barn lærer og opplever enn andres.

Jepp. Og det skrev jeg også.

Men når jeg allerede stiller meg litt tvilende til dette, så hjelper ikke sånne uttalelser på.

[My]

Jeg var også i konfirmasjon i helga, og har helt annet inntrykk enn Tjorven. Det er flere grunner til at jeg ser at konfirmasjon er verdifullt, i motsetning til hva jeg mente tidligere (da jeg mente at det var noe tull, hele greia).

Undervisningen i seg selv. I talen fra konfirmantene (ved to av dem) i seremonien (humanistisk) snakket de om hva de hadde lært. De må jo selvsagt da si at de har lært noe, men det jeg merket meg var hva de la vekt på. De poengterte flere ganger at det viktigste de hadde lært var hvordan mange spørsmål ikke har noe fasitsvar. Noen spørsmål har flere svar, og andre ganger er det spørsmålet i seg selv som er det viktigste. At de hadde fått diskutere, at alle fikk si sin mening, og at ingen hadde rett eller galt, og de hadde sett nye sider ved problemstillinger de trodde de hadde klart for seg. Dette opplevde de som annerledes fra skolen. Og det tenker jeg er en veldig viktig ting å lære, særlig for tenåringer som har svaret på "alt". Konfirmanten "vår" var også svært fornøyd med opplegget, han mente selv at han hadde lært noe, og bare det å bli kjent med nye ungdommer hadde en verdi i seg selv. Foreldrene hadde heller ikke hørt noe om at det hadde vært kjedelig. Han som ellers er ganske vanskelig å engasjere hadde vært uvanlig engasjert.

Selskapet. Denne konfirmanten er en avslappet ung mann, som er relativt trygg på seg selv. Men han har også en tendens til å velge letteste utvei, ikke "gidde", og liker seg best ute av fokus. Her måtte han stramme seg opp, dresse seg opp i noe annet enn joggebukse og hettegenser, takle å være midtpunkt. Han reiste seg opp før maten og ønsket gjestene velkommen (litt rød og forkavet, men likevel, han gjorde det), han fikk flotte taler der han fikk høre, foran masse familie og venner, hvorfor akkurat HAN er verdifull, ikke i egenskap av antall likes eller oppnådd level i ett eller annet online-spill, men på grunn av de personlige egenskapene bare han har. Dette fokuset gjør nok mange tenåringer veldig ubekvemme, men jeg tror de har veldig godt av det og mange vokser på det. Konfirmanten måtte smile, motta gratulasjoner, se folk i øynene, hilse i hånda, takke høflig, stille seg opp for å ta bilde, konversere med gamle tanter og naboer, og oppføre seg på en annen måte enn det som vanligvis kreves av en tenåring i det daglige.

Så jeg tviler ikke på at det hele har vært en nyttig og verdifull erfaring for denne konfirmanten i alle fall, og jeg følte at jeg så en helt ny side av han, som jeg ikke har sett tidligere, når han vanligvis ligger henslengt på sofaen med youtube på telefonen og ei hette over hodet. Selskapet var relativt nøkternt, og jeg tror ikke det ble kjøpt inn veldig mye unødvendig, så noen forbrukerfest vil jeg ikke kalle det.

Hvor meningsfylt det er kommer vel mye an på ungdommen, men også på foreldrene, hva de velger å fokusere på, og hvordan de legger opp det hele. Men også når det gjelder mine to nieser som ble konfirmert de to foregående årene, virket det som om de vokste et lite hakk på denne dagen. Man har ikke så mange lignende opplevelser resten av livet, der man er i fokus på samme måte. I alle fall ikke før man begynner å fylle runde år fra 50 og oppover. Og jeg tror faktisk at det er en nyttig erfaring å ta med seg. De nærmer seg en alder hvor de blir regnet med og tatt høytidelig på en helt annen måte, de skal begynne å bestemme over sitt eget liv, uten at foreldrene skal bestemme alt (og det begynner jo for alvor i den alderen, med valg av videregående, når de for første gang må ta en selvstendig avgjørelse som angår deres egen framtid) og dette er en god introduksjon, og samtidig en øvelse i å oppføre seg voksent med alles oppmerksomhet rettet mot seg.

[Anne C]

Min konfirmant som ikke akkurat er inne i sin glansperiode når det gjelder humør, er overraskende positiv til HEF sitt opplegg. Han synes det faktisk er "bedre enn skole" som han sier, og det betyr at det er helt ok. Han har overrasket oss stort denne våren. Det skjer faktisk noe i toppen på han nå.

[Tallulah]

Jeg må knegge litt av at du kritiserer noe som en "forbruksfest", men er villig til å betale ungen din en god slump penger for at hun ikke skal delta på et kurs som muligens kan gi vedkommende litt refleksjon.

Save

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg må knegge litt av at du kritiserer noe som en "forbruksfest", men er villig til å betale ungen din en god slump penger for at hun ikke skal delta på et kurs som muligens kan gi vedkommende litt refleksjon.

Save

Nå har ikke jeg helt sett den "refleksjonsgreia" da. Og det er vel noe av grunnen til at jeg ikke skjønner hvorfor konfirmasjon er så viktig.

Ved å gi henne penger uansett, så mener jeg at det gir henne et valg i forhold til om opplegget er viktig for henne å gjennomføre. I tillegg til at jeg tenker at jeg kan få legge litt strammere føringer i forhold til hva pengene kan og ikke kan brukes til.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Nå har ikke jeg helt sett den "refleksjonsgreia" da. Og det er vel noe av grunnen til at jeg ikke skjønner hvorfor konfirmasjon er så viktig.

Om konfirmasjon er viktig syns jeg er et annet spørsmål. Jeg konfirmerte ikke meg selv, nettopp fordi jeg ikke følte at kursene kunne gi meg noe. Religiøs konfirmasjon var uaktuelt, og det humanistiske kurset på den tiden der jeg bodde var ikke særlig bra. Så jeg valgte det bort. Jeg valgte dermed bort både penger og fest også. Jeg fikk litt ekstra fine gaver til 15-årsdagen min i stedet, deriblant speilreflekskamera og en arvet gullring, men det var langt i fra hva veldig mange andre fikk.

Jeg tror det fint går an å være velreflektert uten å konfirmere seg, og jeg tror det går an å ha fest, gi penger eller whatever til tenåringen uten at vedkommende konfirmerer seg. Jeg syns altså ikke det er viktig.

Men jeg syns at de humanistiske kursene her jeg bor er blitt virkelig gode. Dessverre kan jeg ikke si det samme om en av kirkene, det var et halvtårslangt innsalg av menigheten, uten samme kritiske refleksjon som den humanistiske. Når det er sagt, vil jeg tro det er variasjoner der, både på de kirkelige og de humanistiske tilbudene rundt om kring.

Det jeg syns er verdifullt med konfirmasjon generelt er det Lille*My beskriver over her, i tillegg syns jeg det er hyggelig å gi tenåringer man kanskje er ganske frustrert over ellers en fin feiring og påminning om at man er uendelig glade i dem, og syns de er fine og kule.

Det jeg syns er verdifullt med den humanistiske er mye det både Lille*My og Java er inne på, å få reflektere i fellesskap med andre, kanskje endre mening om noe, kanskje bli mer sikker i sin sak om annet, og kanskje rett og slett innse at det ikke finnes en fasit. Når man er 15 er man i endring, og jeg tror den type samtaler i den alderen er ekstra verdifullt. I tillegg får man møte andre enn dem man er sammen med på skolen og i hverdagen, og spesielt i Oslo er det en god ting.

Og man kan gjerne gi tenåringen penger uten å konfirmere seg, og mene at man dermed gir dem et friere valg. Men da kan du ikke samtidig kritisere dem som velger anderledes for å avholde en "forbruksfest", altså. Da singler det i glass.

[My]

Jeg har ellers ingen sterk preferanse for om ungene mine skal konfirmeres eller ikke. De får velge det selv. Hvis de ønsker selskap får de det, jeg tror det vil være hyggelig (vi har faktisk aldri samlet familien til selskap før, de bor spredt, og vi har verken giftet oss eller døpt eller hatt navnefest for barna), og jeg tror de vil vokse på det, og forhåpentligvis vil de få med seg en ting eller to å tenke på fra kurset. Om de ønsker å døpe seg for å konfirmere seg i kirka får de lov til det også, og kanskje komme ut i andre enden med litt mer definert forhold til kristendommen og egen tro.

Hvis de ikke ønsker å konfirmeres skal vi alltids finne på et godt alternativ for å feire ungdommene våre likevel, med en spesiell oppmerksomhet, en tur, eller noe annet. Fordi de fortjener det (antar jeg). Svigermor har kunngjort at alle får samme gave fra dem, uavhengig av hva de velger, og mamma syr bunader til hele bunten uansett.

Det viktigste for meg er at de tenker seg om, og tar et velbegrunnet valg. Det er på sett og vis den første "større" avgjørelsen de må ta om sitt eget liv, og samtidig en fin ting å starte med, siden det har praktisk talt ingen konsekvenser om de velger "feil", og valget sånn sett ikke er så viktig. Men det er en god øvelse i å tenke selvstendig og ta et eget valg om hva som er riktig for dem, uavhengig av hva vennene velger. Derfor vil jeg utfordre dem på hvorfor de velger det de gjør, uansett hva de velger.

Jeg håper, i mitt stille sinn, for min skyld, at tvillingene velger likt. Men det har jeg jo heller ingen garanti for. De er to ulike personer som må få velge uavhengig av hverandre, og det skal de få vite at vi forventer. Men om begge velger konfirmasjon må de nøye seg med ett felles selskap altså.

[Tjorven]

Og så tror jeg dere treffer et sårt punkt. Jeg frykter at svigerfamilien ikke kommer til å prioritere mine unger og ta seg turen hvis det arrangeres konfirmasjon. Dermed blir det enda mer åpenlyst hvor bortprioritert de er, og det ønsker jeg egentlig å skåne dem for.

(De kom ikke i dåpen til knerten. De glemmer konsekvent bursdagen hans. De er stadig vekk i Oslo uten å informere oss og uten å stikke innom enda de bor på hotell rett i nærheten. Jeg mener at frykten er helt reell. ..... og jeg aner ikke hvorfor det er sånn. )

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og så tror jeg dere treffer et sårt punkt. Jeg frykter at svigerfamilien ikke kommer til å prioritere mine unger og ta seg turen hvis det arrangeres konfirmasjon. Dermed blir det enda mer åpenlyst hvor bortprioritert de er, og det ønsker jeg egentlig å skåne dem for.

(De kom ikke i dåpen til knerten. De glemmer konsekvent bursdagen hans. De er stadig vekk i Oslo uten å informere oss og uten å stikke innom enda de bor på hotell rett i nærheten. Jeg mener at frykten er helt reell. ..... og jeg aner ikke hvorfor det er sånn. )

Akkurat den kjenner vi veldig på. Faren og moren til mannen velger å ikke komme i konfirmasjonene om drøye to uker. De bor ikke sammen, men har av helt ulike grunner valgt bort denne delen av familien som innebærer tre sønner og 7 barnebarn. Heller ikke den ene broren som faren har fått senere prioritere dette, og han er fadder. Heldigvis har både jeg og mannen en haug med søsken tilsammen. Vi velger også å be noen venner av familien. Så totalt sett så blir vi ganske mange. Men jeg vet at dette er veldig sårt for mannen. Moren hans bor 5 minutters gange fra oss.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og så tror jeg dere treffer et sårt punkt. Jeg frykter at svigerfamilien ikke kommer til å prioritere mine unger og ta seg turen hvis det arrangeres konfirmasjon. Dermed blir det enda mer åpenlyst hvor bortprioritert de er, og det ønsker jeg egentlig å skåne dem for.

(De kom ikke i dåpen til knerten. De glemmer konsekvent bursdagen hans. De er stadig vekk i Oslo uten å informere oss og uten å stikke innom enda de bor på hotell rett i nærheten. Jeg mener at frykten er helt reell. ..... og jeg aner ikke hvorfor det er sånn. )

Vi har det litt på samme måten. Og jeg er todelt: det er sårt om de ikke gidder å komme, men det er samtidig litt surt om vi skal betale en kuvertpris på nesten 700 kr for å ha dem der. Men vi har alltid vært nødt til å ha fokus andre steder og på andre mennesker enn dem som i relasjon skulle stått oss nærmest. Vi har mange venner som er like [mer] selvskrevne gjester i barnas konfirmasjoner som nær slekt. Og det er dem jeg gleder meg til å feire sammen med, og som barna tross alt har sett mest til i løpet av årene.

[Tallulah]

Den forstår jeg. Det er utrolig kjipt av dem, rett og slett.

[Tjorven]

Svigermor og svigerfar har heller ikke bodd sammen på 30 år, men begge velger allikevel å ikke sette oss på prioriteringslista. Svigermor bor en kort busstur unna med bybuss, og vi sees noen få ganger i året og da alltid på vårt initiativ. Min familie ser problemstillingen og kompenserer som best den kan. Det er ikke ungene mine det er noe galt med.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er ikke ungene mine det er noe galt med.

Nei, virkelig ikke! Men tror du ikke de merker dette uansett, konfirmasjon eller ikke?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, virkelig ikke! Men tror du ikke de merker dette uansett, konfirmasjon eller ikke?

Selvfølgelig merker det det ellers også, men det vil jo blir ekstra tydelig på en slik dag.

Stesvigermoren min syr bunader, og den siste var til snuppas kusine til hennes konfirmasjon. Snuppa tror derfor at hun også kommer til å få bunad fra svigerfar, men det skjer bare ikke. Jeg gleder meg ikke til å fortelle det heller. (Vi har råd til å kjøpe bunad til henne selv altså, men forskjellsbehandlingen blir så ekstra tydelig i slike situasjoner.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Selvfølgelig merker det det ellers også, men det vil jo blir ekstra tydelig på en slik dag.

Stesvigermoren min syr bunader, og den siste var til snuppas kusine til hennes konfirmasjon. Snuppa tror derfor at hun også kommer til å få bunad fra svigerfar, men det skjer bare ikke. Jeg gleder meg ikke til å fortelle det heller. (Vi har råd til å kjøpe bunad til henne selv altså, men forskjellsbehandlingen blir så ekstra tydelig i slike situasjoner.)

Argh, det er bare så dårlig gjort av voksne å oppføre seg sånn. Utrolig lusent.

[IOA]

Jeg går all in når det gjelder konfirmasjonen. Jeg kan enten invitere mine søsken med familie, foreldre og mormor (det er per i dag 8 stk), eller utvide med ett ledd. Jeg går for det siste, og da blir vi nesten 40. Eksen har ikke familie i Norge.

Vi har en bunad i familien som ble sydd til mormors konfirmasjon. Den har alle døtrene og døtrene deres igjen konfirmert seg i. Mormor lever enda, men hennes bunader (6 stk i ulike størrelser, inkl morfar sin) skal fordeles i familien. Vi har snakket om det i mange år, men mamma, som er eneste i sin generasjon med etterkommere, er så treig! I 2020 er det to jente-oldebarn som skal konfirmeres, og det hadde vært så greit å vite hvem som eier bunaden innen da... Vi låner av hverandre da, med mindre det blir samme dagen.