Forskjell på bygd og storby (Oslo)

[nokon]

Har vi lenke til lesarinnlegget?

[Candy Darling]

Jeg leste den i papir, da. Ser ut som det har blitt rettet fra "øvrige" til "øvre" i nettutgaven, så var i hvert fall ett mysterium løst.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror det er ulike preferanser ute og går her, Tallulah. Og du får vel bekreftet at du er byjente helt tvers igjennom.

Jeg er bygdejente, og helt enig med Tally. Jeg hadde spydd av sånn småsnakk som du beskriver fra skobutikken.
Vi hadde ingen nærbutikk da jeg vokste opp. Det var 7 km til matbutikken, og jeg var sjelden med på handling. Jeg tror ingen ville kjent meg om jeg hadde gått innom denne butikken nå, og det er tvilsom at noen av "de gamle" jobber der fremdeles. Ingen kjenner meg på det lokale senteret heller, så jeg får heldigvis handle i fred uten småsnakk.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror litt av nøkkelen med å trives i en bygd er at du er litt "all in". (Forbehold: Det kan godt hende jeg generaliserer ut fra egen erfaring her). Ikke at det ikke finnes masse variasjoner og ulike folk på bygda, altså, for det gjør det jo, men man må assimileres til en viss grad, velge å like tonen, grad av nærhet, at folk kjenner "folket ditt" (eller tenker over at de ikke gjør det). Man KAN IKKE trives i en bygd om man 1) ikke ønsker å ta hele pakka eller 2) ikke KLARER å finne ut av tonen, hvordan man "skal være".

Ironisk distanse fungerer IKKE.

Viss vass. Selvfølgelig kan man trives i en bygd uten å ta hele bygdepakka, det er jo kun et hus og et sted det handler om. Jeg er absolutt ikke all inn, det hadde jeg aldri fikset. Jeg holder folk på god avstand, bortsett fra de jeg vil ha inn. Ironisk distanse fungerer faktisk utmerket.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er bygdejente, og helt enig med Tally. Jeg hadde spydd av sånn småsnakk som du beskriver fra skobutikken.
Vi hadde ingen nærbutikk da jeg vokste opp. Det var 7 km til matbutikken, og jeg var sjelden med på handling. Jeg tror ingen ville kjent meg om jeg hadde gått innom denne butikken nå, og det er tvilsom at noen av "de gamle" jobber der fremdeles. Ingen kjenner meg på det lokale senteret heller, så jeg får heldigvis handle i fred uten småsnakk.

Viss vass. Selvfølgelig kan man trives i en bygd uten å ta hele bygdepakka, det er jo kun et hus og et sted det handler om. Jeg er absolutt ikke all inn, det hadde jeg aldri fikset. Jeg holder folk på god avstand, bortsett fra de jeg vil ha inn. Ironisk distanse fungerer faktisk utmerket.

Jeg tror ikke du EGNENTLIG er bygdejente.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror ikke du EGNENTLIG er bygdejente.

Nei, det er det flere som påstår.
Men jeg har nå bodd i bygder eller tettsteder store deler av livet, og det er faktisk helt OK. Her jeg bor nå "kjenner" mange meg, men jeg inviterer aldri til småsnakk på butikken. Et hei og et smil holder i lange baner.
Og det er forskjell på meg som er innflytter og de innfødte. Selv om jeg har bodd her lenge nå og kjenner mange gjennom kommunal jobb, så har jeg ikke den historien de innfødte har. Jeg har ikke gått på skole her, foreldrene mine er ikke herfra, det er ingen som har gamle historier å huske på om meg og familien min. Jeg er ikke datter til Hansen, men jeg er gift med sønnen til Olsen. Som ikke bor i bygda lenger.
Bergen, som er min by og kort vei unna, er travel som Oslo. Bergensere er ikke kjent for å være særlig slow og rolige, der er det armer og bein, høy stemme og effektivitet. Ikke alltid så dryppende hyggelige, men mer korte og direkte. Som meg. Og siden bygda mi er nære Bergen, så er de ganske like her. Men med nisselua litt lenger ned i øynene, og litt mer opphengt i fortiden.

[Gaia]

Det er kun folk fra de øvre samfunnslag i Oslo-Vest og Bærum som ønsker seg rene skjeer i smågodthyllene, må vite. Alternativt er de så priviligerte og rike at de faktisk tør å si i fra, fremfor å ergre seg i det still. Sjokkerende greier det, å si i fra om noe man ikke er fornøyd med i en butikk. Basert på kun dette leserinnlegget burde jeg egentlig konkludert med at alle på bygda var noen sjusker, som overhodet ikke drev med kundeservice.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Det er kun folk fra de øvre samfunnslag i Oslo-Vest og Bærum som ønsker seg rene skjeer i smågodthyllene, må vite. Alternativt er de så priviligerte og rike at de faktisk tør å si i fra, fremfor å ergre seg i det still. Sjokkerende greier det, å si i fra om noe man ikke er fornøyd med i en butikk. Basert på kun dette leserinnlegget burde jeg egentlig konkludert med at alle på bygda var noen sjusker, som overhodet ikke drev med kundeservice.

Forsiktig nå, før noen blir sinte på deg for at du kaller Kragerø for bygda.

:gotthetshirt:

[Gaia]

Ja, nei, uffameien. Kragerø er selvfølgelig ikke bygda. Det er, eh, bygden?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Ja, nei, uffameien. Kragerø er selvfølgelig ikke bygda. Det er, eh, bygden?

[Blondie]

De gangene jeg har vært i Kragerø har snipete lokalbefolkning vært et vesentlig større irritasjonsmoment enn hytteeierne, som ofte anses som problemet. Ikke skilles det særlig på byfolk heller.

Jeg får neller av små forhold hvor alle vet alt og unngår bevisst drabantbyen der jeg vokste opp. Den butikken hvor personalet kommenterer maten handler jeg ikke på. Egentlig er kolonial.no det aller beste for meg. Det gå fint an å leve anonymt i en by med noen titalls tusen innbyggere også, selv om jeg har vokst opp her.

[Candy Darling]

Jeg tror definitivt bygden min har endret seg siden jeg bodde der, den har på et vis kommet mye nærmere Bergen. Reiseveien har gått ned, og dermed har innflytterne kommet. Det endrer hele miljøet, på godt og vondt.

Men det å være i et bestemt miljø i en bygd tror jeg også er veldig annerledes enn bare å bo der.

[Acsa]

Jeg bodde i nesten ti år i sub-suburbia, rett utafor Oslo, men likevel så bygd at jeg aldri klarte å komme meg inn i noe miljø. Og jeg er veldig ekstrovert og sosial. Jeg satt i FAU, var vara til kommunestyret, arrangerte humanistisk konfirmasjon, gikk på kurs i husflidslaget, hadde barn i barnehage og skole og på dans, kampsport og fotball og gikk til og med på homeparty i nabolaget ( ). Etter ti år ga jeg opp og flytta tilbake til Oslo - fordi selv om jeg ikke kjenner noen flere der jeg bor nå så er det ikke et fellesskap jeg står utenfor. Femtenåringen har venner i sub-suburbia som nesten ikke får lov til å være sammen med henne, fordi blått hår og armyboots, visstnok. Jeg lurer på om det har mer å gjøre med manglende skiferdigheter enn det blå håret, da...

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Etter ti år ga jeg opp og flytta tilbake til Oslo - fordi selv om jeg ikke kjenner noen flere der jeg bor nå så er det ikke et fellesskap jeg står utenfor.

Sånn føler jeg det også. Jg flyttet vekk fra hjemstedet da jeg begynte på vgs og sverget på at jeg aldri skulle tilbake. Så fikk jeg barn og tenkte at det kan jo være verdt et forsøk. Jeg prøvde riktignok ikke mer enn 2,5 år, men det var ganske kjipe år likevel. Jeg kvidde meg veldig for å flytte til Oslo, fordi jeg hadde inntrykk av at det var stressende, masete og fælt der. Det er det jeg er vokst opp med, foreldrene mine snakket ofte om hvor synd det var på min onkels barn som vokste opp i Moskva og Oslo.

Nå skal jeg virkelig aldri, aldri, aldri flytte herfra. Den utenfor-følelsen jeg hadde i hjembygda var så kjip. Men samtidig skjønner jeg jo også at jeg som har "mann, barn og hus" nederst på ønskelista og i tillegg har sær musikk-, kunst- og filmsmak, ikke passer inn. Og jeg er usikker på om det egentlig kan gjøres noe med? For selv om de er hyggelige og imøtekommende, kan jo hverken de eller jeg gjøre noe med at vi har null til felles.

[Chanett]

Jeg synes at det er like lett å snakke med ukjente i butikken eller kafeen i småbyen min som på trikken eller andre steder i Oslo (til min tenåringssønns fortvilelse; sånn gjør man bare ikke).

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg synes at det er like lett å snakke med ukjente i butikken eller kafeen i småbyen min som på trikken eller andre steder i Oslo (til min tenåringssønns fortvilelse; sånn gjør man bare ikke).

Det gjør man jo om man og er fra Oslo også, forskjellen er vel helst at det er nettopp mange flere ukjente enn kjente.

[Luftslottet]

Jeg syns definitivt at stor tilflytting har hjulpet på hvor lett det er å leve i bygda vår.
Det hadde ikke vært levelig her hvis hele tilfanget av folk på vår alder var det gjøkeredet jeg gikk på skolen med i gamle dager, minus de som hadde vett til ikke å flytte tilbake etter endte studier.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg syns definitivt at stor tilflytting har hjulpet på hvor lett det er å leve i bygda vår.
Det hadde ikke vært levelig her hvis hele tilfanget av folk på vår alder var det gjøkeredet jeg gikk på skolen med i gamle dager, minus de som hadde vett til ikke å flytte tilbake etter endte studier.

Der jeg kommer fra er det en nabobygd ikke så langt fra min bygd, der kulturen er helt annerledes. Mer åpen, mer gøyal, ingen aktive bedehus, mer rom for å være utadvendt og kreativ og skrullete.

Min bygd var en småbruksbygd der alle familier bodde på den lille slektsgården der de hadde bodd i generasjoner, eller på hus bygd på en utskilt tomt av slektsgården. Gammel nag, gamle vennskap, gamle historier og rykter, sterkt sosialt press og komformitet og jantelov.

Nabobygda hadde industri, og dermed tilfang av et ganske bredt utvalg av tilflyttere, både med og uten utdanning, og det var rom for entreprenøskap og innovasjon og det poppet opp småbedrifter rundt hjørnestensbedriften. En mye sunnere og hyggeligere kultur. Mange av de jeg kjenner som flyttet tilbake etter utdanning flyttet dit, og trives.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Der jeg kommer fra er det en nabobygd ikke så langt fra min bygd, der kulturen er helt annerledes. Mer åpen, mer gøyal, ingen aktive bedehus, mer rom for å være utadvendt og kreativ og skrullete.

Min bygd var en småbruksbygd der alle familier bodde på den lille slektsgården der de hadde bodd i generasjoner, eller på hus bygd på en utskilt tomt av slektsgården. Gammel nag, gamle vennskap, gamle historier og rykter, sterkt sosialt press og komformitet og jantelov.

Nabobygda hadde industri, og dermed tilfang av et ganske bredt utvalg av tilflyttere, både med og uten utdanning, og det var rom for entreprenøskap og innovasjon og det poppet opp småbedrifter rundt hjørnestensbedriften. En mye sunnere og hyggeligere kultur. Mange av de jeg kjenner som flyttet tilbake etter utdanning flyttet dit, og trives.

Ikke sant. Kulturtilbudet her er ikke all verden, men vi er så nærme tre-fire byer at det går greit. Men det som gjør det fint å bo her, er at man har alt det som er bra med å bo på landet, som god plass, hus, relativt frislipp på unger, mye natur, lavt tempo, uten det uutholdelig trange mentale miljøet som var her da jeg vokste opp. Da jeg vokste opp, var det å dra til Oslo et dagsprosjekt, og man måtte velge mellom hjemmebrent og rølp, fotball eller pinsebevegelsen, that's it.

Den generasjonen som mener at alt må forbli sånn det en gang var, er i ferd med å gå av med pensjon, og det er godt utvalg av folk "som oss". Det høres fælt ut å si det, men det er godt å ha fått inn litt flere med høyere utdanning og bredere interessefelt enn grøftefylla på nærmeste utested, reality på TV og Syden i ferien.

[Katta]

Jeg har flyttet fra bygd til stor by til mindre by til mindre by og nå Trondheim. Jeg synes ikke folk er veldig ulike i seg selv, men de oppfører seg litt ulikt grunnet kultur og grad av relasjon. Tempoet i Trøndelag er klart lavere enn i sør uavhengig av størrelse på stedet. Det tror jeg har med kultur å gjøre, jeg kan ikke se noen annen årsak.

Den største forskjellen på stor by vs liten by og tettsted opplever jeg at er forventningen om at man skal ha en relasjon. Enten man har det fra før eller ikke. Og relasjoner blir det jo flere og flere av, det kan være både positivt og negativt. Godt fordi man kjenner og stoler på folk, ikke fullt så greit om man hadde ønsket seg anonymitet. I byen snakker man jo like vennlig med de man faktisk kjenner, men det er ikke like mange av dem og det er ikke samme forventing om at man har en relasjon man ennå ikke har oppdaget. Akkurat det savner jeg nok litt.

[Pasta]

Jeg er oppvokst på bygda og besøker min, og andre, bygd(er) på jevnlig basis.
Bor i by nå.
Min oppfatning er at det finnes alle slags mennesker overalt.
Men så utrolig hyggelig at du får se bygda fra en positiv side.
Mitt hovedargument for å aldri flytte tilbake til bygda er det forferdelige bygdedyret som fortærer alle fra innsiden. For ikke å falle i generaliserings-fellen må jeg selvsagt påpeke at dette ikke gjelder alle bygder og heller ikke alle bygdeboere.