Jule-/bursdagsgaver til egne barn

[My]

Hyacinth gjør jo sine vurderinger basert på personlighet og situasjon til sine barn, og hva som passer for dem. Akkurat som du gjør dine vurderinger ut fra hva som passer for dere apan. Det er jo så mye som spiller inn når det gjelder hva der er "rett" at de skal betale selv. For noen blir det viktig å sørge for at de har ok klær og går til frisør innimellom, fordi de ellers ikke ville prioritert det, mens for andre er dette noe de selv må betale, fordi de vil ha noe nytt hele tiden, og trenger en realitetsorientering i forhold til hva ting koster og hva som er normalt forbruk.

Noen vil helst være med på alt, av turer, aktiviteter og arrangement og reiser, og det vil da være både naturlig og nødvendig at de må betale noe av det selv. Andre må stimuleres, motiveres og pushes lett for å i det hele tatt være med på noe, ellers vil de bare sitte hjemme. Da vil man gjerne tilrettelegge og betale hva det skal være for at de skal delta. Om mine barn hadde valgt å ikke delta på en svindyr tur med fritidsaktiviteten sin, så hadde det vært helt fint for meg. Og Hyacinths barn valgte det jo ikke bort, men dro faktisk på tur og betalte for det, så jeg skjønner heller ikke resonnementet ditt.

At man prioriterer ferie for hele familien framfor en opplevelse for kun den ene er da ikke rart i det hele tatt. Særlig hvis de drar på slike turer hvert år og det koster 6000-8000 hver gang.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Hyacinth gjør jo sine vurderinger basert på personlighet og situasjon til sine barn, og hva som passer for dem. Akkurat som du gjør dine vurderinger ut fra hva som passer for dere apan.

Sånn kan man jo svare i alle tråder her da. Dette er jo et diskusjonsforum. Da er jo de fleste problemstillinger meningsløse i utgangspunktet, hvis dette er konklusjonen.

Og hvis alle visste helt sikkert hva som passet aller best for sine egne barn og egen familie, hadde det jo vært fint, men det er jo ikke helt sånn at man vet det underveis alltid da. Nettopp derfor er det et poeng å diskutere. Ganske sikker på at mine foreldre også gjorde for eksempel økonomiske prioriteringer som de mente at var best for oss og dem, men personlig tenker jeg i ettertid at det antagelig hadde vært bedre for meg å bli utstyrt med et eneste ordentlig treningsplagg enn å få betalt rådyre pianotimer.

[My]

Det har du rett i, men jeg skjønner fortsatt ikke kritikken i dette spesifikke tilfellet. Men som Hyacinth sier, det kan jeg jo slå meg til ro med. Jeg trenger ikke forstå (eller være enig i) alt.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det har du rett i, men jeg skjønner fortsatt ikke kritikken i dette spesifikke tilfellet. Men som Hyacinth sier, det kan jeg jo slå meg til ro med. Jeg trenger ikke forstå (eller være enig i) alt.

Nå har jo Hyacinth og jeg delvis avklart hva jeg mente i den andre tråden så om du vil finne det ut, går det jo an å titte der.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det har du rett i, men jeg skjønner fortsatt ikke kritikken i dette spesifikke tilfellet.

Hva er det du mener er kritikk her egentlig?

[My]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Nå har jo Hyacinth og jeg delvis avklart hva jeg mente i den andre tråden så om du vil finne det ut, går det jo an å titte der.

Jeg skjønte hva du mente i den tråden, men ikke hva det har å gjøre med egenbetaling av seng og korpstur. Mulig jeg bare har litt tungt for det akkurat i dag, er litt susete.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hva er det du mener er kritikk her egentlig?

Det apan sier hun stusser over ved grunnen til hva Hyacinth velger å la barna betale for selv ... som jeg ikke helt fikk grep om (og ja, jeg mener at man "stusser over" noe er, om ikke akkurat det samme, så stort sett veldig nært beslektet med å kritisere noe, men bytt gjerne ut ordet "kritikken" i setningen min med "hva det stusses over" om du vil).

Men det er ikke så farlig.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Å bli overrasket er ikke det samme som å "reagere veldig". Men helt ærlig, barn som betaler egne korpsturer overrasker mer enn tenåringer som betaler egen seng. Forøvrig hadde jeg tenkt på overgang til større seng som en nødvendig oppgradring fra barnerom til ungdomsrom for mine barn, men man har jo ulike prioriteringer.

Jeg også ble overrasket over det, ingen jeg kjenner har måttet betalte turer i regi av idrett, korps eller lignende selv.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Jeg også ble overrasket over det, ingen jeg kjenner har måttet betalte turer i regi av idrett, korps eller lignende selv.

Ordet «må» er vel også noe som kan diskuteres. Vi har vel på et tidspunkt spurt dem om de syntes det var greit. Dersom de ikke hadde villet (noe jeg faktisk ikke kan se for meg), kan det godt hende vi hadde betalt det for dem. Men da ville det blitt færre og kortere familieferier. (Akkurat det siste der har vi aldri brukt som argument, ikke at vi har trengt å argumentere heller, men det er en realitet.) Så «har måttet betale» ville jeg heller oversatt til «har i fellesskap funnet ut at er en grei løsning for oss».

[Elise]

Her har datteren begynt å tjene såpass med penger selv det siste halvåret, at jeg har begynt å forvente mer egenbetaling fra henne, noe jeg tror hun også synes er helt naturlig. Når du får en stor lønnsslipp er det ikke like naturlig å spørre mamma om penger til et par nye sko, liksom.

[Plingo]

Det to trådene henger litt sammen nå føler jeg.

Jeg kan svare litt for meg selv først. Jeg er økonom og jeg ser hvor lett påvirkelig mine to døtre er til å fange opp mine kommentarer og innspill. 6,5 åringen vet godt at det er lurest å gå de 50 meterne ekstra for å komme innom en matbutikk for å kjøpe noe kontra kiosken, og da kan vi bruke differansen på noe annet. Og 11 åringen sjekker prisjakt f.eks når hun ønsker seg dyrere ting til bursdager etc, for besteforeldrene er ikke så flinke på sånt.

Om de hadde måttet betalt seng, samlinger ifm hobbyer etc av bursdagsgaver eller lignende, så tror jeg fort de hadde tolket det dit hen at vi ikke hadde hatt råd til det om de ikke dekket det selv, som igjen hadde ført til at de etterspurte mindre ting ellers. Og sånne mønstre setter seg fort. Jeg har måttet jobbet av meg et sånn mønster selv, for jeg hadde veldig gjerrige besteforeldre som ble lykkelig av kontoutskrifter, og jeg så og hørte ting som gjorde at bland annet når jeg var på tivoli spurte om å få pengene til sparing istedenfor karusellturer (besteforeldrene og mine foreldre har vært privilegerte økonomisk, men fryktelig nøkterne) . Jeg jobber fortsatt med det å unne meg ting med god samvittighet.

Min holdning ovenfor egne barn er at de kan bruke bursdagspenger som er stilt til tydelig disposisjon for f.eks å spleis med meg på den merkegenseren som de ikke egentlig trenger. Men øvrige gaver står på sparekonto og fond som skal benyttes til større ting som lappen/evt bunad/en del av en bil/egenkapital litt etter hva de ønsker å bruke det på da (men ikke russetid…). Har man dårlig økonomi så skjønner jeg at man ikke kan ta slike valg, og tenker det er helt fair å benytte en slik gave til kjøp ting barna trenger her og nå.

Det skrives at om gavene ikke hadde vært benytter hadde det blitt mindre ferier. Da føler jeg egentlig at gavene som egentlig er til barna blir gaver til hele familien isteden(ferie sammen kan selvsagt være veldig fint for alle), men da ville jeg om jeg var i besteforeldrerollen heller gitt gaven til barnet mitt om jeg ønsket at det skulle være et bidrag til å hjelpe på familieøkonomien totalt sett.

Men vi er som noen skrev over her alle forskjellige og har forskjellige grunner til de valgene man tar.

[Hyacinth]

Jøss, javel. Vi er iallfall verken fattige eller gjerrige, og ungene vet det veldig godt.
Jeg føler heller på ingen måte at de er med på å sponse familieferier. Og hvis det nå likevel skulle ha vært slik, så vet jeg med sikkerhet at mine foreldre hadde applaudert det. Ungene våre har fått så mye av både ferier og mange andre ting i årenes løp at jeg tror ikke man kan hevde at de sponser noe som helst. Snarere tvert i mot.

[nokon]

Eg trur det der med nøkternhet hos foreldre kan slå begge vegar, altså. Det ser eg på min søskenflokk på fire, som veks opp med dårlig råd, arvetøy og boligbytteferier, og stadig snakk om kva vi hadde råd til. Vi er veldig ulike, den eine skal ta igjen det tapte og reiser mykje, bruker penger på dyre klede og design-interiør. Den andre er så sparsommelig at det nesten tipper over på andre sida.

Men altså, sjølvsagt er det jo sånn at foreldrene sin økonomi påverkar kva som er gaver og er ting dei bare får. Og barn er jo eit ledd i familieøkonomien, enten ein har mykje eller lite å gå på. Seinast for to veker sidan sa eg til snart tiåringen min (som har levd på ein bestemt type brød halve livet, som plutselig ikkje likte det brødet …) at vi spiser opp det brødet vi har før vi kjøper nytt, og denne månadan har eg faktisk ikkje penger til at du kan få det du ønsker deg i matboksen, for eg har betalt mykje av ferieutgiftene. Det lever han godt med, tenker eg.

Eg tenker heller ikkje at gaver må vere «unødvendige» ting, slik eg les deg, Pingo. Viss ungen treng ny sykkel, har eg faktisk ikkje råd til å både gi han det og ein dyr ferie og noko han ikkje treng til bursdagen i tillegg. Det ville ikkje gått, rett og slett.

[zinatara]

Dette med seng og tenåringer handler jo gjerne om at de har lyst på dobbeltseng, samtidig som de allerede har enkeltseng som ikke er noe i veien med. Da må det jo være litt opp til dem om de ønsker å bruke penger på det for å få det raskest mulig, ønske seg det og kanskje få det etter en stund eller greie seg med enkeltseng. Det er jo som oftest ikke sånn at ungdommen ikke har møbler på rommet sitt og må kjøpe selv. Men jeg skal innrømme at jeg ikke nødvendigvis har mange tusen kroner til å bruke på en dobbeltseng når som helst fordi ungdommen bestemmer seg for at enkeltseng er kjipt.

[My]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Dette med seng og tenåringer handler jo gjerne om at de har lyst på dobbeltseng, samtidig som de allerede har enkeltseng som ikke er noe i veien med. Da må det jo være litt opp til dem om de ønsker å bruke penger på det for å få det raskest mulig, ønske seg det og kanskje få det etter en stund eller greie seg med enkeltseng. Det er jo som oftest ikke sånn at ungdommen ikke har møbler på rommet sitt og må kjøpe selv. Men jeg skal innrømme at jeg ikke nødvendigvis har mange tusen kroner til å bruke på en dobbeltseng når som helst fordi ungdommen bestemmer seg for at enkeltseng er kjipt.

Ja, enig. Om mine unger hadde fått oppgradert rommet fra barnerom til ungdomsrom, med ei helt grei, vanlig stor seng, og to år senere ønsker å bytte ut denne med ei ny, finere/kulere/enda større seng, så måtte de pent spart til den og kjøpt den selv, eller ønsket seg penger til den i bursdag- og julegave. Jeg ønsker ikke å bygge opp under en bruk- og kast- mentalitet, uten at ungene i det minste har et bevisst forhold til hvilke økonomiske konsekvenser et sånt forbruk har. Der har du også et mønster som fort kan få feste. De kunne selvsagt ha "tolket" det dit de ville i, forhold til hva slags økonomi vi hadde, men jeg foretrekker å forklare ting for ungene, framfor å overlate det til deres egne tolkninger. Så hadde vi kommet fram til at de skulle finansiere den ene av mange trenignssamlinger selv, ett eller annet år, så hadde de jo visst grunnen, uten å være nødt til å gjette seg fram til at vi sikkert nok var ganske fattige, og uten at det hadde "festet seg et mønster" av den grunn. Hvis grunnen faktisk hadde vært at vi hadde dårlig råd, så tenker jeg at det også er noe ungene måtte hatt et bevisst forhold til, og som vi hadde vært nødt til å snakke med dem om og forklare dem.

Jeg tror ungene kan invovleres i ganske mye når det gjelder familieøkonomi, uten at de blir merket av det og utvikler uheldige mønster, det handler bare om hvordan man snakker sammen. Jeg kjenner flere familier som i perioder har involvert ungene i sparing til f.eks en lengre mer eksotisk reise, der alle har bidratt på ulike måter, enten ved droppe "unødvendige" utgifter, selge avlagte klær og leker, eller ønske seg gaver relatert til reisen. Og at dette i seg selv har vært positivt i form av at familien har hatt et felles prosjekt å jobbe mot, som har kommet alle til gode. For oss som skulle gi gaver til disse, så har det føltes rart om vi skulle gi penger som absolutt måtte gå til noe annet enn denne feriesparingen. Ungene har jo selv vært med på planen.

Om ungene mine var mer tilbakeholdne med å ville kjøpe nye ting, av økonomiske eller miljømessige grunner, så hadde jeg ikke sett på det som noe negativt, snarere tvert i mot. Det er stort sett et større problem i dagens samfunn at vi har alt for høyt forbruk, mer enn at vi er for tilbakeholdne. Du har noen få spesialtilfeller som Hyacinth er inne på, med personer som har en tilnærmet sykelig vegring mot å ta i bruk noe nytt, men da hander det gjerne om helt andre utfordringer enn at foreldrene har latt dem betale for en korpstur en gang. Særlig hvis de får så mye som det høres ut som ellers, både i form av pengegaver, dyre ferier, og i form av ting de ellers måtte trenge.

[apan]

Jeg har som sagt selv et barn som fikk seng til jul, så jeg synes på ingen måte en ny og større seng er noe man bare skal få når man vil (det var dog en litt dyrere julegave enn han pleier få). Grunnen til at jeg hang meg opp i dette initielt var Hyacinths begrunnelse om at de syntes det var greit at barna betalte selv når de faktisk kunne det. Den sammenhengen er ikke særlig klar for meg (men det er ikke sikkert Hyacinth mente det helt sånn heller. Hun har jo i ettertid forklart ganske mye nærmere rundt ulike ting). Dersom barnet mitt trenger ny seng, får de det av meg uavhengig om de kan betale selv eller ikke. Dersom de bare har lyst på en større seng og på ingen måte trenger det, er det greit nok at de må ønske seg eller kjøpe selv; men for meg har dette ingen sammenheng med hvor mye penger de har. Jeg vurderer ikke hva de skal betale selv ut fra det. Jeg vurderer hva jeg synes er rimelig og nødvendig. Storebror har absolutt mer enn nok penger til å betale mer selv enn han gjør, men vi betaler likevel både en del klær og fornøyelser for ham, rett og slett fordi jeg synes det er rimelig at det er sånn når han er 17 år og bor hjemme.

[My]

Er i grunnen enig med deg i det altså apan, men samtidig synes jeg det er naturlig at ungdom som tjener penger bidrar litt mer, ikke bare sparer alt de tjener eller bruker det på gøy, mens foreldrene fortsetter å dekke like mye som før. Det handler om å gradvis bli voksen, og dermed bli behandlet som en voksen, på godt og vondt. Men det kommer selvsagt an på alder og hvor mye de tjener. Guttungen på 14 bruker f.eks av pengene han tjener som fotballdommer til å betale egne kinobilletter for, selv om han hadde spurt oss om, og ville fått, penger til kino om han ikke hadde tjent noe selv. Det er noe han gjør helt naturlig, av seg selv, uten at vi har gitt beskjed om at vi forventer det. Tror han synes det er litt stas å ha penger han selv har tjent, som han kan bruke som han vil, uten å måtte spørre oss om alt. Da tvillingsøsteren dro til Oslo med tog for noen uker siden, for å besøke morfaren sin, men først og fremst for å shoppe, så betalte vi togbilletten hennes (fordi jeg ønsker at hun skal besøke faren min), men sa at til lommepenger/shopping måtte hun bruke av pengene hun fikk i konfirmasjonsgave tidligere i måneden. Dette selv om noe av klærne hun kjøpte godt kunne sies å være noe hun trengte, og som hun ville ha fått av oss om hun ikke hadde penger selv. Det handler både om frihet, som i opplevelsen av å ha penger mellom hendene som man får lov til å disponere fritt (satte en del av konfirmasjonspengene, en sum vi ble enige om, til "fri disposisjon" på brukskonto, og resten til langsiktig sparing), og om å gradvis lære seg å håndtere egen økonomi, prioritere hva man ønsker å bruke penger på og ikke (f.eks kjøpe mat på restaurant/kafe vs matbutikk, merkeklær vs billigere klær som ligner), og ikke minst få et klart bilde av hva ting koster, og at penger brukt = mindre på konto. En ansvarliggjøring, rett og slett.

Så her har vi en viss overgang mellom å la dem betale selv fordi de har penger til det, og å dekke det vi føler det er naturlig at vi foreldrene dekker. Blant annet sånt som vi mener er nødvendig og lurt, som de selv ville nedprioritert hvis de skulle velge. Hadde de ikke tjent penger eller hatt penger i det hele tatt ville de trolig fått mer av oss, fordi det hadde vært nødvendig. Som igjen hadde ført til mindre å rutte med for familien som helhet selvsagt, som det Hyacinth er inne på, mindre penger til ferie o.l. Så at alle bidrar litt, avhengig av alder og evne, kommer til slutt alle til gode.

[Serafin]

Det varierer veldig.
Og blir alltid litt mer enn jeg har tenkt. Men sånn som i fjor, Lillesøster ønsket seg ikke noe som helst, og det ble ingen bursdagsgave. Hun fikk heller litt mer magic-kort etter at vi var på tur i februar, ettersom hun da ønsket seg det.
Storebror har bursdag på søndag, og jeg vet enda ikke hva vi skal finne på. Så lenge han har headsett og ipad, så er han fornøyd.
Mulig han rett og slett får nytt headsett... Men det koster jo fort 3000,-, men han har hatt det han har i 5 år eller noe nå.

Så det varierer veldig.

[apan]

Vi har jo også en slik overgang, My, noe annet er jo veldig unaturlig. Storebror betaler mye mer selv en før, feks veldig mye mat på farten som jeg vet at han strengt tatt kunne droppet om han kom hjem og spiste. Det er jo ikke det dette handler om, men om det at man HAR penger er god nok grunn til å betale selv. For der er jeg ikke helt kjenner jeg. Han har feks 12000 på sparekonto, men det er ikke slik at jeg mener han bør kjøpe alle klærne selv av den grunn selv om det ville gitt oss mye bedre økonomi.

[My]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Vi har jo også en slik overgang, My, noe annet er jo veldig unaturlig. Storebror betaler mye mer selv en før, feks veldig mye mat på farten som jeg vet at han strengt tatt kunne droppet om han kom hjem og spiste. Det er jo ikke det dette handler om, men om det at man HAR penger er god nok grunn til å betale selv. For der er jeg ikke helt kjenner jeg. Han har feks 12000 på sparekonto, men det er ikke slik at jeg mener han bør kjøpe alle klærne selv av den grunn selv om det ville gitt oss mye bedre økonomi.

Det er vel ingen som snakker om at de må kjøpe alt selv heller, og bruke alle sparepengene sine på nødvendigheter. Hyacinth har da påpekt mer enn en gang at de får i bøtter og spann av andre ting de trenger. Så det er bare forskjell på hva de kjøper. Som i eksempelet Hyacinth, barnet betaler selv for ny seng og denne ene korpsturen, men får klær av foreldrene fordi barnet ellers ikke ville valgt å skaffe seg nye klær, og ville valgt å gå rundt i for små eller utslitte klær. Mine unger kjøper en del klær, kinobilletter og, som dine, mat på farten, for penger de tjener eller får i gave, fordi de kan. De klarer seg med senga de har, og den ene ungen som en gang har reist på dyr fotballtur fikk dette dekket av oss. Men har sikkert brukt MYE mer av sine egne penger på klær og kosmetikk, enn Hyacinths barn. For eksempel. Trolig tilsvarende summen av en dyr korpstur. Vi kunne ha gjort det andre veien, hun betalte for fotballturen selv, mens vi kjøpte alt av klær og kosmetikk til henne. Men det hadde funket særdeles dårlig for oss.

Det er klart det har noe å si at de har penger å bruke. Har ungene så mye penger på konto at de kan betale korpstur og likevel ha en god slump med sparepenger til overs, og dessuten ikke har behov for å bruke penger på noe annet, så er det noe helt annet enn om absolutt alle sparepengene måtte gå til korpsturen. Og har de ikke penger i det hele tatt kan de naturligvis ikke kjøpe noe. Så for de fleste blir det vel en kombinasjon av faktorer som avgjør fordelingen mellom egenbetaling og foreldrebetaling, og hva som betales av hvem. Det handler om å finne en balanse, og denne vil være ulik fra familie til familie, avhengig av økonomi, og ikke minst personligheten til ungene.

Men om ikke annet tror jeg at jeg skjønner litt mer hva du mener nå, hjernen er litt friskere i dag. Selv om jeg fortsatt ikke ser det helt på samme måte. Men interessant å få litt ulike synsvinkler på slike ting.