Er dette ironi?

[Fjols]

Etter snart åtte år som pedagog og nå styrer i barnehage, ser jeg tydelige endringer både hos barn og foreldre.

Jeg vil gjerne anbefale denne kronikken:
https://www.psykologtidsskriftet.no/...ring-pa-avveie
Den treffer godt på en del av det vi som jobber med barn møter i hverdagen.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er vanskeligere å være forelder i dag enn for 10, 20 eller 30 år siden. Men presset er annerledes, og kanskje mer omfattende. Det er så mange krav og forventninger. Alt skal helst være perfekt, enten det gjelder mat, klær, søvn eller barnas utvikling.

Vi ser også en tendens til at barn i dag får være på «alt», alle valg, alle prosesser, hele tiden. Det er godt ment, men jeg tror mange foreldre gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det blir fort mer slitsomt når barnet får være med og bestemme hva de skal spise, når de skal legge seg, hva de skal ha på seg og hvordan dagen skal se ut. Jeg kan på mange måter forstå at man da ønsker mye mer avlastning i hverdagen.

I barnehagen min, arbeider vi mye med å være trygge og tydelige voksne som både viser varme og setter grenser. Det handler om å være autoritativ, hverken autoritær eller ettergivende.

[tink]

Jeg kommer sent til festen her, men er veldig glad for at store deler av familien fungerer som landsbyen til Input og andre. Vi ferierer av og til sammen og bidrar der vi kan og ønsker, noen liker å stå opp tidlig, andre er resere på kjøkkenet, mens andre igjen har masse overskudd til å spille spill med ungene. Det er både lov å spørre om hjelp og å smøre noen ekstra skiver med pålegg, eller unger med solkrem. Jeg skulle gjerne vært tettere på og hjulpet mer til i en annen gren av familien, men der må ting liksom være helt avklart og "riktig", eller de er redd for å være til bry. Det er synd, for jeg tror at den "barnevakttiden" som vi innimellom bruker på yngre tantebarn gir en viktig og god relasjon. Jeg jobber med å lære meg at vi er forskjellige og har ulikt behov for kontroll. Men jeg er nok så sikker på at den kontrollen er kime til mye slit.

[Bokormen]

For meg har det ikke noe kontroll å gjøre.

Vi har venner vi gjerne er sammen med der flyten er god. Noen liker å grille. Noen lager salat, noen tar oppvasken, noen ser etter de minste. Og så bytter en på. Men vi har også familie som liker godt å være med oss og våre voksne barn, for da kan de selv parkere i sofaen med en 6pk med øl. Og en skal unngå ordet "nei", for de små vet best hvordan dagen skal være, hva som skal spises osv.




Men, selv i settinger hvor ansvaret blir fordelt og det er god stemning liker jeg bedre å være bare kjernefamilie over tid. Påske alene på hytta trumfer glatt selv de hyggeligste slekningene, og jeg synes å møtes noen timer er bedre enn å være sammen flere dager i strekk.

[Polyanna]

Jeg liker også å henge landsbyfamilie, og smører unger og brødskiver, henger med dem som er der, er glad for de som både oppdrar, forer og oppdrar mine (eller, de er på det nærmeste ferdig oppdratt nå. ). Jeg må tilstå at dersom jeg skulle droppe ballen (jeg hadde i en periode flere unger enn jeg hadde kapasitet til, tror jeg), og glippe å smøre ungene mine og være opptatt med noe annet, så hadde jeg blitt mildt forundret om noen fortalte at de hadde sett ungen bli rosa, uten å komme på å smøre hen, sånn i farta.

Noen ganger blir det kanskje "feil" solkrem eller brødskiver som er smurt "feil", og det kan medføre en unge som stirrer sjokkert på skiva MED skorpe og så ikke spiser, eller at det plutselig gikk an å spise med skorpe likevel. Alle mulige varianter.

Jeg har aldri forventet hjelp fra noen, det har alltid vært en kjærkommen bonus.

Livet var kaos noen år, sånn er det jo bare.

Og vi tok bleiene i ferien, som de fleste andre. Ja, ikke han som var på det meste ferdig med bleieslutt før han startet barnehagen, da.

[Malama]

Jeg liker også flokk-landsby-gjengen. Og at min lille nevø som jeg bare ser noen ganger i året stolte nok på meg til å dra meg rundt hele Hunderfossen på jakt etter sine eldre søskenbarn. En liten hånd i min. Kjekt det.

Jeg dytter glatt på tanteungene jeg er tettere på solkrem (men nå er de tenåringer så jeg gir dem flaska og ber dem smøre seg) og deler ut mellombar og polarbrød som jeg dro med meg i farta på butikken (sammen med den solkremen) til både niese og veninne. Smør dere of spis.

At svigermor forer ungene mine "feil" og deretter er forundret når de ikke vil ha frokost er en kamel jeg svelger for mange år siden, nå sier jeg bare "ikke så sulten nå nei, du spiste jo med bestemor, du kan få mer mat siden når du blir sulten" og godtar at den som står opp en time før meg har en annen måltidsrytme enn resten av familien. Vi har holdt på i 16 somre så ja, dette er ikke nytt. Og det er bare en unge igjen som står opp tidlig med bestemor.

Og at bestemor gjerne vil stå opp med dem og ja den tiden alene med dem er likevel absolutt en bonus for meg. Og for henne. Og for ungene. Det danner en del av relasjonen mellom dem.

Men ja, at vi ikke hadde en eneste dag på årets sommerferie oss fem samlet, det påvirker nok meg mer enn mannen.

[Strå]

Jeg tror jeg gir opp både kronikken og diskusjonen i tråden, det ble for komplisert for meg. Men jeg kan jo røpe at vi fikk tre barn før barnehageplass ble en selvfølge. Så det var noen år hvor vi og venner byttet unger i ferier og hvor feriene til de voksne ikke helt samsvarte. Men gøy var det.

[Tjorven]

Jeg er tilbake på jobb, og har snakket med en del småbarnsforeldre om denne kronikken og debatten. Tilbakemeldingene varierer selvsagt, men flere sier at det har vært slitsomt. Men alle jeg har snakket med har samtidig sagt noe om at "det er sånn det må bli noen år nå". Og synes derfor at det har vært en fin ferie ... og så er de litt glade over å være tilbake på jobb. Særlig nå i juli hvor det er så rolig her.

Jeg pratet med mannen min om dette også. Han deler min oppfatning om at det ikke var slitsomt å ha ferie med våre unger. Men som har sier: "Vi gjorde ferie på deres premisser. Vi reiste jo til og med på CHARTERFERIE!" Det hadde vært helt utenkelig for oss før vi fikk barn.

Og så må det sies at jeg har vært velsignet med unger som nesten ikke krangler seg i mellom. Det tror jeg hjelper noe helt innmari.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og så må det sies at jeg har vært velsignet med unger som nesten ikke krangler seg i mellom. Det tror jeg hjelper noe helt innmari.

Våre to kranglet seg gjennom hele barndommen og ungdommen, og det var nok det som faktisk VAR slitsomt med å ha barn. Evig krangel. Non stop. Kjenner jeg blir sliten bare av å snakke om det, selv om dette er et forlengst tilbakelagt kapittel nå, og de har en god relasjon. Heldigvis.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Våre to kranglet seg gjennom hele barndommen og ungdommen, og det var nok det som faktisk VAR slitsomt med å ha barn. Evig krangel. Non stop. Kjenner jeg blir sliten bare av å snakke om det, selv om dette er et forlengst tilbakelagt kapittel nå, og de har en god relasjon. Heldigvis.

Å ja, gudbedre. Husker nesten jeg begynte å gråte en gang jeg hørte om naboer som hadde så avslappende ferie fordi barna lekte så fint sammen. Mens mine ikke kunne sitte ved siden av hverandre eller ta en liten tur i svømmebassenget en gang, uten skriking og hyling som plaget alle rundt. Jeg tror faktisk de ALDRI har lekt sammen eller funnet på noe annet hyggelig sammen. Og når de ikke kranglet med hverandre, så kranglet ihvertfall den ene av dem med oss voksne. Og utenom dette; "hyggelig idyll" fordi voksne var hardt påkoblet og i aktivitet med begge eller hvert sitt barn. Utenom å lage mat, følge på do og passe på sikkerhet. I tillegg til at begge spratt opp i 06-tiden, mens jeg er evig C-menneske som fremdeles gjerne sover til kl 12. Takk og lov for besteforeldre som i ny og ne stod opp tidlig på ferie! Sånn vil jeg også bli.

[sindrome]

Jeg har hatt ferie med barn, på deres premisser, stort sett hvert år og har syntes at det har vært slitsomt av ulike grunner og at det har vært deilig å levere dem i barnehagen og gå på jobb når ferien har vært ferdig. Tror det kommer av at jeg har tre barn i ganske lik alder, som gjør at de er i samme fase alle sammen og da blir det ganske intenst. Uansett om det er at de elsker mamman sin eller noe annet så er de så mange at det blir mye å håndtere. For mye av en god ting er også.....for mye I tillegg så har de begynt å krangle nå som de er tenåringer og det er veldig slitsomt. Hadde de ikke kranglet så hadde livet generelt vært mye enklere. Men det er ikke feil at det er slitsomt å ha barn synes jeg, jeg har lært mye om meg selv og om dem

[Filifjonka]

Alle kan vel være enige om at ferie med småbarn er noe helt annet enn ferie uten ansvar for barn. Og det kan helt klart være slitsomt med tidlig opp og ikke bare idyll hele tiden. Men om man velger å få flere små barn (ofte med veldig kort mellomrom) så er det jo det som er livet noen år. De fleste småbarn våkner tidlig, og det er veldig mange ting som skal erfares og mange følelser som skal uttrykkes. Å lære å vente på tur og stå i kø er det mange voksne som ikke er gode på, så at barnehagen alene gis ansvar for at dette skal være innlært i 2-4-årsdalder er litt mye forlangt.

Jeg skjønner bare ikke helt hva de vil med disse sutreinnleggene, og slett ikke hva dette som «de har blitt lovet» før de satte igang med småbarn er for noe. Vil de at barnehagene skal ha åpent hele sommeren så de kan ha ferie som før, gjerne døgnåpent da såklart? 10-11 timer med ungene i barnehagen er jo ikke nok til å kunne ha en helt avslappende feriedag.

[Polyanna]

Krangling vs ikke krangling er to helt ulike verdener.

Det er ingenting som gnager mer på nervene.

[Hyacinth]

I hear ya, Pelle. Mine unger er utrolig forskjellige, og det hjelper ikke at den ene har Asperger. Det har ikke bare vært krangling, men snapping, stikking, stygge kommentarer, sjalusi, misunnelse, ekstrem sladring og påfølgende lyving, og i det hele tatt. Kjenner hodepinen kommer krypende bare av minnene, selv om jeg i skrivende stund sitter i bilen på ferie med KUN min mann. Jeg var tidvis redd for at de skulle hate hverandre i voksen alder. Det gjør de heldigvis ikke, men de er fremdeles veldig ulike og har ikke så mye til felles. Og tro meg, vi har jobbet mye med dette her.

Jeg la forresten merke til det du skrev om å hele tiden være «påkoblet». Det har jeg aldri tenkt på, men det gir sånn mening. Og jeg lurer også på om det er medvirkende til hvordan jeg har følt meg etter at de flyttet hjemmefra. (Utrolig sliten, når jeg trodde jeg skulle blomstre.) Jeg hører at dette høres veldig negativt ut, og det er ikke meningen, men det var litt godt å sette ord på det. For jeg har opplevd, og opplever, liten forståelse for dette. Og jeg elsker begge ungene mine og ville aldri vært dem foruten! Men jeg er så glad for at de er voksne, koselige mennesker. Og håper det er en stund til de får egne barn…

[Millen]

Denne var fin i denne debatten:
https://www.aftenposten.no/meninger/...-med-egne-barn