Arv og miljø - Vigdis Hjort

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt er den det. Nå er det flere år siden vi hadde Min kamp-diskusjonen på FP, men fremdeles er det slik at de jeg treffer som liker den har lest den, mens de som ikke liker Min kamp ikke har lest den.

Jeg har lest halve bind 1 av Min kamp. Og hatet den, intenst. Jeg syns den var helt pyton å lese, og at Knusgård er en oppblåst, pompøs, selvopptatt sak.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg har lest halve bind 1 av Min kamp. Og hatet den, intenst. Jeg syns den var helt pyton å lese, og at Knusgård er en oppblåst, pompøs, selvopptatt sak.

Eksakt samme opplevelse!

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Eksakt samme opplevelse!

Og en til her.

Som svar til Bluen: Jeg skrev vel også at jeg syns det er relativt dobbeltmoralsk av meg å tenke at det er mer greit at VH utleverer enn at Knausgård og Gulliksen gjør det. Jeg syns ikke egentlig det er greit av VH heller. Samtidig føltes det så mye viktigere at verden fikk lese en realistisk skildring av hvordan det oppleves å være voksen og skulle takle familien etter overgrep, enn hvordan det er å være en ganske selvopptatt hvit mann i sin beste alder. Jeg tror at Knausgård kunne greid å skrive like god litteratur uten å utlevere, mens det er vanskeligere å se for seg at VH skulle greid å frigjøre dette helt fra levende modellene, uten at det ble galt for dem uansett. Jeg syns også at VH er en ganske selvopptatt og melodramatisk kvinne i sin beste alder i de andre bøkene sine, og dermed ikke så interessant, men akkurat Arv og miljø hadde relevans for et bredere publikum, etter min mening.

Jeg innser at dette både er er et ganske instrumentelt litteratursyn, og står ikke egentlig for dette som generell regel. Men jeg er interessert i å høre deres syn på hva som eventuelt kan berettige slik utlevering. Noen tanker?

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt er den det. Nå er det flere år siden vi hadde Min kamp-diskusjonen på FP, men fremdeles er det slik at de jeg treffer som liker den har lest den, mens de som ikke liker Min kamp ikke har lest den.

Jeg har lest bind en og to av Min kamp, og jeg likte godt bind en, men falt helt av i bind to, og droppet dermed resten. Jeg tror nesten man må like bøkene for å lese hele serien. For meg ble det bare litt kjedelig innholdsmessig. Har aldri hisset meg så veldig opp over at han skriver (for?) tett på virkeligheten.

[Gaia]

Jeg leser nå begge bøkene parallelt, og det må jeg si er en ganske interessant innfallsvinkel. Ikke minst siden jeg har valgt å starte med Fri vilje, ikke med Arv og miljø.

[Candy Darling]

Jeg klarer både å synes at Knausgård skriver stor kunst OG mene at han har et ego på størrelse med Jotunheimen. Og jeg skjønner helt klart at det er tøft å gifte seg med kunstnere, særlig når de er drittsekker samtidig.

[Blondie]

Ja, jeg er veldig glad for at jeg ikke er i Knausgårds innerste krets. Bøkene synes jeg dog er verdt å lese.

I gårsdagens utgave av Aftenpodden beskrev forøvrig kulturredaktøren godt hvordan hun reagerte når de fikk tips om at Helga Hjorth også hadde skrevet bok. Underholdende.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Ja, jeg er veldig glad for at jeg ikke er i Knausgårds innerste krets. Bøkene synes jeg dog er verdt å lese.

I gårsdagens utgave av Aftenpodden beskrev forøvrig kulturredaktøren godt hvordan hun reagerte når de fikk tips om at Helga Hjorth også hadde skrevet bok. Underholdende.

Det var underholdende, men skriver hun egentlig god litteraturkritikk? Syns det ble litt på siden av hva en sånn debatt burde handle om, fra et redaktørståsted, og dessuten litt uinteressant som kommentar - litt sånn - jeg har lest boka til VH, og den er sann, så dette er hevn.

Boka til Hjort har, uansett, reist noen veldig interessante spørsmål. Som burde være helt gull for en Aftenposten-redaktør, selveste tanta i Akersgata. Jeg syns Helga Hjort har reist noen problemstillinger som framstår som helt nye, nettopp fordi hun bruker romanen som medium. Men jeg ser at det er min subjektive mening.

[Magica]

Jeg syns Knausgård har et godt språk men at innholdet bld for kjedelig. Har akkurat lånt arv og miljø på biblioteket.

[Blondie]

Jeg snakker om podcasten, har hun skrevet kommentar også? Det som gjorde at jeg humret var beskrivelsen av "herlighet!" som hun kom med. Gjenkjennelig. Dessuten diskuterer de jo nettopp dette med at for Vigdis Hjorth er hennes versjon den absolutte sannhet og for Helga Hjorth er hennes variant det samme. Det er jo en umulig diskusjon i utgangspunktet.

Ingunn Øklands kommentar var ikke særlig god synes jeg, men hun skrev jo noen ikke så gode varianter av furten kritikk mot Arv og Miljø også.

[Nessie]

Jeg har lest Knausgårds bokserie, og den traff meg veldig. Så dønn ærlig, og selv om det på mange måter kunne være fjernt fra mitt liv, var det likevel gjennkjennbart.

[Blondie]

Jeg synes i beste fall det er underlig å avskrive Knausgård fordi han har et for priviligert liv, hvertfall. For meg var Min kamp-serien en beskrivelse av enkeltelementer jeg kjenner meg godt igjen i, blant annet den usikkerheten og følelsen av å iaktta livet istedet for å være en del av det.

Jeg leser virkelighetsromaner som selvstendige verk idet jeg leser dem, så leser jeg heller omtaler og bakgrunnshistorier etterpå. Det gjør at jeg kan kose meg med måten de skrives på istedet for å undre meg over hva som er sant og ikke.

[Luftslottet]

Jeg avskrev Knausgård fordi bøkene ikke appellerte til meg, først og fremst, og dernest fordi jeg syns hele fyren er usmakelig. Jeg tar selvkritikk for å diskutere Knausgård uten å ha lest bøkene hans, det er tøysete av meg.

For meg er Knausgård et sidespor, det jeg syns er interessant, er hva dere andre mener om hva som kan rettferdiggjøre utlevering? Høyverdig kunst? Andre hensyn?

[Candy Darling]

Jeg tror kunsten alltid utleverer, ikke bare litteratur. Jeg ser ingen måte å hindre det på i et samfunn jeg ønsker å leve i. Og antagelig er det ikke ønskelig heller. Kunstnere må bruke av seg selv. Det betyr ikke at det skal være helt fritt frem, så ansvaret må nesten ligge på redaktørene.

Det er ikke forbudt å være drittsekk.

[Maverick]

Jeg sitter laglig til for å bli utlevert som ondskapsfull, kynisk og hjerteløs i et eller annet kommende litterært verk, og har allerede begynt å kladde på hevnromanen.

[nokon]

Når det gjeld Vigdis Hjorth, lurer eg veldig på korleis boka ville blitt mottatt viss ikkje Ingunn Økland og Aftenposten hadde satt i gang ei etterforsking av kva som hadde skjedd og ikkje. Eller før Knausgård, for dem saks skuld. Det er familien og Aftenposten som har gått ut med at dette er utlevering. Og eg trur ikkje den gjengse lesar hadde begynt å spekulere i kva som var sjølvopplevd og ikkje, viss ikkje dei hadde fått vite det.

Virkelighetslitteratur - kva er det? Er det Karl Ove som skriv om Karl Ove og Nils-Øivind som skriv om Nils Øyvind? Eller inkluderer det Vigdis som skriv om Bergljot? Eg tenker at den store forskjellen på Knausgård og Hjorth er korleis bøkene i utgangspunktet har blitt fronta. Guava skreiv noko her om korleis ho las Arv og miljø utan å kjenne debatten. Og her er det ikkje forfattaren eller forlaget som har satt i gang debatten om kor vidt det er etisk eller uetisk å bruke denne arvekonflikten i ein roman eller ikkje. Knausgård og Oktober gjekk ut lenge før Min kamp blei skriven og snakka om dette 2000-siders verket om Knausgård sitt liv.

Tidlegare i tråden blei det sagt at det var sitater frå mailer og brev og slikt sommelier brukt, så eg måtte bruke litt tid på å lese meg opp og sjå kva eg hadde gått glipp av. Men Vigdis Hjorth har aldri sagt at dette skal lesast biografisk. Tvert i mot har ho uttalt at dersom det var hennar intensjon, ville ho kalla hovudpersonen for Vigdis, ikkje Bergljot.

Eg synest det er stor forskjell på desse verka, først og framst fordi i Knausgård sitt tilfelle er forfattaren sin intensjon å bli lese biografisk. I Hjorth sitt tilfelle, er forfattaren sin intensjon å bli lese som fiksjon, medan publikum har vald å likevel - etter Ingunn Økland og Aftenposten sine noko tabloide framstillingar - lese boka som biografi.

Vigdis Hjorth har uttalt seg omtrent som Herbjørg Wassmo gjorde på 80-talet, etter Tora-trilogien. Men spekulasjonene har fått heilt andre dimensjonar nå.

[Pamina]

Jeg har ikke mye å tilføre debatten, men må si at jeg smilte godt og lenge av Tom Egelands kommentar på FB.

Sitat:

Tom Egeland
August 9 at 10:29am ·
Ifølge ubekreftede rykter fra et konkurrerende forlag har Bjørn Beltøs halvbror Steffen skrevet en roman som korrigerer Bjørns mildt sagt urimelige fremstilling av moren, faren og stefaren (professor Arntzen). Steffen sier til Aftenposten at han håper romanen ikke utløser noen debatt om familieforholdene, som tross alt er en privatsak.

[Gaia]

Jeg innbiller meg at det som gjør at Arv og miljø har fått såpass mye omtale og regnes som såpass god er at det er en "virkelighetsroman" som i stor grad baserer seg på forfatterens liv. Jeg syns VH er ganske så masende i stilen, og jeg hører og ser for meg forfatteren når jeg leser teksten. At hun kaller seg Bergljot er bare et grep, for den personen som trer frem mellom permene er den samme som jeg har sett i mediene. Litt pompøs, på samme måte som Knausgård, ganske selvopptatt og krevende, og tidvis ganske så retthaversk (selv når hun ikke egentlig vil kommentere verken egen eller søsterens roman). Jeg klarer rett og slett ikke ta en person som gang på gang har behov for å spørre hvorfor andre ikke skjønner hennes "beveggrunner" for å handle på den ene eller den andre måten helt seriøst. Men nå leser jeg også Arv og miljø på samme måten som det ser ut til at ganske mange av anmelderne leser Fri vilje - med et snev av motstand og uvilje. Jeg-personen Bergljot er foreløpig veldig lett å mislike. Mens jeg-personen Nina er noe jeg mye lettere kan like. Jeg er spent på om det endrer seg underveis.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg innbiller meg at det som gjør at Arv og miljø har fått såpass mye omtale og regnes som såpass god er at det er en "virkelighetsroman" som i stor grad baserer seg på forfatterens liv. Jeg syns VH er ganske så masende i stilen, og jeg hører og ser for meg forfatteren når jeg leser teksten. At hun kaller seg Bergljot er bare et grep, for den personen som trer frem mellom permene er den samme som jeg har sett i mediene. Litt pompøs, på samme måte som Knausgård, ganske selvopptatt og krevende, og tidvis ganske så retthaversk (selv når hun ikke egentlig vil kommentere verken egen eller søsterens roman). Jeg klarer rett og slett ikke ta en person som gang på gang har behov for å spørre hvorfor andre ikke skjønner hennes "beveggrunner" for å handle på den ene eller den andre måten helt seriøst. Men nå leser jeg også Arv og miljø på samme måten som det ser ut til at ganske mange av anmelderne leser Fri vilje - med et snev av motstand og uvilje. Jeg-personen Bergljot er foreløpig veldig lett å mislike. Mens jeg-personen Nina er noe jeg mye lettere kan like. Jeg er spent på om det endrer seg underveis.

Intesssant.
Jeg hører på arv og miljø nå. Og har lyst til å filleriste Astrid.
Mens forståelsen for hvorfor Bergliot er som hun er bare øker.
At det er forfatteren selv som leser gir det hele mer liv.

[Agent Scully]

Så interessant, Gaia. Jeg sitter med mye sympati for Bergliot etter bok1 og er spent på om det endrer seg med bok2. Jeg har en tendens til å være enig med siste taler ...