Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

[Toffskij]

For meg er dette en sånn No Man is an Island-bok. Stoner har (i den grad han tenker over saken) for seg at han kan leve i verden uten å ha noen effekt på den, men det kan han jo ikke. Han blir ubønnhørlig fortolket inn i andre menneskers historier. Inn i Ediths forskrudde ekteskapshistorie – sånn går det faktisk når man frir til unge damer! Inn i Lomax’ universitetsintrigehistorie – sånn går det faktisk når man initierer et vitalt forskningsmiljø! Og inn i Graces høyst legitime historie om at hun har en far som bryr seg om og tar vare på henne. For sånn går det faktisk når man får barn!

Og dette er Stoner helt uforberedt på, virker det som. Kanskje ikke så rart når han er oppdratt hos folk som ikke nevner saken med et ord når han forkaster alle livsdrømmene de har for ham, og stikker av til litteraturvitenskapen med sparepengene!

[Maverick]

Livsdrøm og livsdrøm.

[Toffskij]

Joa. Men du skjønner hva jeg mener. Han er jo vokst opp med stoisk-stumme foreldre.

[Toffskij]

Jeg mener, de må jo ha ment at det han gjorde var helt klin kokos og et kjempesvik? Men si noe? Neeeida!

[Divine]

Noe helt annet, jeg skjønte ikke helt den der plutselige seksuelle awakeningen Edith hadde. Var det noe hun nærmeste bestemte seg for å ha fordi hun ønsket seg barn? (for det var i den perioden, var det ikke?)

[Maverick]

Yep. Og det er jo litt derfor jeg synes at han egentlig ikke gjør en så halvgæærn jobb med å håndtere klin gæærn kone og - i praksis - alenepappatilværelse for en liten baby, med heftig gjeld fordi kona gakket hen og krevde et hus de ikke hadde råd til med pappas penger, som gjorde at han igjen måtte jobbe dødsmasse, og får tyn for DET OGSÅ!

:kjennermegigjeniStoner:

[Divine]

Nok en gang, enig med Maverick. Jeg kjenner meg ikke igjen i han, men han prøver i det minste å være pragmatisk og ikke lage bølger.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Yep. Og det er jo litt derfor jeg synes at han egentlig ikke gjør en så halvgæærn jobb med å håndtere klin gæærn kone og - i praksis - alenepappatilværelse for en liten baby, med heftig gjeld fordi kona gakket hen og krevde et hus de ikke hadde råd til med pappas penger, som gjorde at han igjen måtte jobbe dødsmasse, og får tyn for DET OGSÅ!

Ja, og der er han jo på sitt beste. Absolutt. Og å! scenen der Edith bestemmer seg for å ta hele forholdet til Grace ifra ham er så fæl!

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Ja, og der er han jo på sitt beste. Absolutt. Og å! scenen der Edith bestemmer seg for å ta hele forholdet til Grace ifra ham er så fæl!

Ja, ikke sant. Jeg får lyst til å filleriste både Edith og Stoner og knuseklemme Grace. Og det er noe med den der passiviteten han fremviser, som jeg syns er så ødeleggende. Det er ikke nøytralt å ikke gjøre noe.

[Toffskij]

Så han greide å bygge forholdet til Grace, og på en god måte. Men han greide ikke å beskytte og forsvare det. Og sånn er det jo med alle greiene til Stoner, det samme skjer jo både med de akademiske interessene hans og kjærlighetsforholdet til Katherine. (Som jeg synes blir dobbelt nydelig beskrevet fordi man hele tiden skjønner hvor vergeløst det er.)

[Maverick]

Egentlig synes jeg vel også at maktesløsheten han har ovenfor Ediths taktikk for å frarøve ham Grace er veldig treffende beskrevet. Klart man skulle ønske at han brukte all sin tid på datteren og vristet henne ut av galskapen, men det gjorde han altså ikke, det klarte han ikke, (men jeg tror ikke det sto på viljen?), og det føles realistisk og lite prangende beskrevet, og det gjorde vel igjen at jeg likte boken ekstra godt.

Jeg foretrekker hovedpersoner med flaws. Samuel Vimes, for eksempel. Og jeg har alltid likt Boromir best i LOTR.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg foretrekker hovedpersoner med flaws.

Heathcliff!

[Toffskij]

Jeg synes boka er storartet, altså. Jeg klarer bare ikke å like Stoner personlig. Jeg blir bare kjempesint på ham hele tida. Men bøker som gjør meg kjempesint, er jo typisk bra bøker.

[Candy Darling]

Jeg klarer ikke å se på ham som en helt. Han svikter absolutt alle, inkludert seg selv.

[Toffskij]

Det synes jeg også. Jeg er enig med ham i at det var mye i livet hans som hadde verdi (jf. «He dimly recalled that he had been thinking of failure—as if it mattered. It seemed to him now that such thoughts were mean, unworthy of what his life had been.») – men det fjerner ikke det faktum at han sviktet seg selv og de få han hadde greid å samle rundt seg.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg klarer ikke å se på ham som en helt. Han svikter absolutt alle, inkludert seg selv.

Men jeg synes ikke det gjorde boka dårlig, som Toffskij sier. Men det irriterer meg. Men det er ganske interessant med slike diskusjoner i etterkant synes jeg. Hvordan vi leser og tolker samme bok ulikt.

[Marla Singer]

Men tenker dere at Stoner var unormalt passiv og/eller mislykket? Jeg ser jo at det er mye som gikk galt, men som nevnt før synes jeg det er innenfor det jeg oppfatter som normalen. Slikt skjer med folk, man tar feil valg, og så videre. Som Maverick skriver:

Sitat:

Klart man skulle ønske at han brukte all sin tid på datteren og vristet henne ut av galskapen, men det gjorde han altså ikke, det klarte han ikke, (men jeg tror ikke det sto på viljen?), og det føles realistisk og lite prangende beskrevet, og det gjorde vel igjen at jeg likte boken ekstra godt.

Denne tolkningen kjenner jeg meg igjen i.

[Tallulah]

Ja, jeg syns han var unormalt passiv. Som f.eks. når alle studiekameratene hans dro i krigen blir han forbauset over at det i det hele tatt er noe som vurderes. Ikke fordi krig er farlig, men fordi det ikke har falt ham inn at det også angår ham.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Men tenker dere at Stoner var unormalt passiv og/eller mislykket? Jeg ser jo at det er mye som gikk galt, men som nevnt før synes jeg det er innenfor det jeg oppfatter som normalen. Slikt skjer med folk, man tar feil valg, og så videre. Som Maverick skriver:.

Men jeg synes han hadde en god del vilje når det kom til jobben, og faget sitt. Men den viljen var liksom mer fraværende når det kom til datteren synes jeg. At han bare aksepterte at det «måtte» være avstand mellom de. Men at det nødvendigvis er unormalt tror jeg nok ikke, men at han ga opp det fantastiske forholdet han tross alt hadde med datteren fra starten av, det irriterte meg litt rett og slett.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg foretrekker hovedpersoner med flaws. Samuel Vimes, for eksempel.

Jeg har fått ny bok. Løp hjem fra jobb i dag.