[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Gresken har kai hen ex autôn ou peseitai epi tên gên aneu tou Patros humôn, som ord for ord betyr "og en av dem ikke faller på jorden utenom faren vår". Så det interessante her er jo hvordan man skal lese aneu "utenom". Edit: Det kan bety "uten", "borte fra", "bortsett fra" og litt forskjellig annet snacks.

Det blir jo umulig å oversette det riktig uten en veldig god forståelse for konteksten det var skrevet i, eller? Man må nesten skjønne hva forfatteren har tenkt for å få det riktig.

[Toffskij]

Folk må ta seg sammen og lære gresk før de kan diskutere noe som helst.

[Divine]

Jeg klarer derfor virkelig ikke fatte og forstå de som lever etter en bokstavelig tolkning av Bibelen. Er de helt tette? Greit nok at de mener at det er Guds ord, men tror de at samtlige bibeloversettere og -redaktører gjennom tidene har hatt direktelinje til Gud?

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg klarer derfor virkelig ikke fatte og forstå de som lever etter en bokstavelig tolkning av Bibelen. Er de helt tette? Greit nok at de mener at det er Guds ord, men tror de at samtlige bibeloversettere og -redaktører gjennom tidene har hatt direktelinje til Gud?

Eg trur mange av dei dette gjeld ikkje er bevisstgjorte på korleis ulike kontekstar påverkar tolkingar. Det er vel kanskje difor mange ekstreme/totalitære miljø er hermetisk lukka.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg klarer derfor virkelig ikke fatte og forstå de som lever etter en bokstavelig tolkning av Bibelen. Er de helt tette? Greit nok at de mener at det er Guds ord, men tror de at samtlige bibeloversettere og -redaktører gjennom tidene har hatt direktelinje til Gud?

De som lever slik er nok hjernevaskede i større eller mindre grad. Da stiller man jo veldig få kritiske spørsmål i det hele tatt.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Oi, så forskjellige vi er!

Jeg syns mennesker er bemerkelsisverdig gode, de fleste av dem, på sitt vis.

Jeg syns dette er så fint:




Jeg kommer aldri til å glemme bildene fra mållinjen i Boston maraton 2013, der folk, bare sekunder etter at bomben smalt, bråsnudde vekk fra mållinjen og rett mot de som var skadet. Folk som hadde løpt 42 km, var dehydrerte og slitne forbi kjelleren, men fant det selvsagt å hjelpe. Hvordan kan man IKKE tro på det gode i mennesket da? (Og så tilegne det en guddommelig godhet eller ikke, alt ettersom).

Når jeg ser den type godhet så tror jeg på en større kraft enn oss mennesker ja. Men den kraften er i oss, på et vis.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Når jeg ser den type godhet så tror jeg på en større kraft enn oss mennesker ja. Men den kraften er i oss, på et vis.

Jeg syns det høres litt trist ut jeg, å ha så liten tro på medmenneskelighet at det må være noe "annet" som gjør det for oss.

Det blir litt som å tro at det er marsboere som har bygget pyramindene, fordi man har så liten tro på at egypterne var smarte nok.

Jeg tror ikke på noen gud som har "plassert" det gode i oss, jeg tror det er plassert der av oss selv, gjennom evolusjon. Godhet og medmenneskelighet er noe som kommer av relasjoner til hverandre, og hvordan man reagerer på ulike oppførsel. Det er også et behov for å overleve. Barn overlever ikke om ikke noen er glade i dem.

Jeg himler alltid litt av sånne amerikanske takketaler når folk vinner Idol og Oscars og what not, og takker gud. Takk deg selv, da vel! For å ha utviklet en god sangstemme, gode skuespillerteknikker, og takk dem rundt deg som har hjulpet til med det. Gud har jo ikke bidratt.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg himler alltid litt av sånne amerikanske takketaler når folk vinner Idol og Oscars og what not, og takker gud. Takk deg selv, da vel! For å ha utviklet en god sangstemme, gode skuespillerteknikker, og takk dem rundt deg som har hjulpet til med det. Gud har jo ikke bidratt.

Dette synes jeg er litt arrogant, men du er jo i din fulle rett til å himle av hva du vil. Jeg tror at Gud har gitt meg evner, og dem synes jeg det er helt greit å takke ham for. Viljen til å bruke dem og utvikle dem er min, men det er noe helt annet.

[Blå]

Spennende tråd. Takk for at dere deler.

Jeg forlot barnetroen med en tenårings entusiasme og trang til å bråke om det på ungdomsskolen og har vel ikke hatt noen trang til å gå tilbake. Men jeg synes at det er veldig interessant å lese.

Jeg var på seminar her forleden og foreleseren (som henviste mye til Jesus) ble spurt om han var kristen. Han svarte at i følge Bibelen er Gud kjærlighet. Og at dersom man kan se gudsbegrepet som en abstraksjon av menneskenes evne til kjærlighet, så trodde han på Gud. Men han var ikke kristen. Jeg syntes det var vakkert sagt. Det jeg tror på er nettopp menneskets evne til det gode og til kjærlighet.

Jeg vet at jeg egentlig ikke har noe i tråden å gjøre. Men jeg har lest så mye at jeg syntes at jeg måtte melde meg. Og det er på ingen måte for å si at dette er noe tull. For det mener jeg ikke.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg klarer derfor virkelig ikke fatte og forstå de som lever etter en bokstavelig tolkning av Bibelen. Er de helt tette? Greit nok at de mener at det er Guds ord, men tror de at samtlige bibeloversettere og -redaktører gjennom tidene har hatt direktelinje til Gud?

Eg klarer heller ikkje å forstå det. Men eg trur nokon kristne har eit forhold til bibelen slik ein god del muslimar har til koranen, for koranen er jo Guds åpenbaring til menneske. Og nokon ser faktisk på bibelen som det same, når dei tenkjer at kvart ord i bibelen er inspirert av Gud sjølv så skal det mykje til for å gå inn og "tukle" med sjølvsagt openberringa.


Ellers så tenkjer eg gong på gong at bibelen sitt syn på mennesket, at mennesket har fått evnen til å velje mellom det gode og det vonde, er svært realistisk.

[Tallulah]

OK. Jeg ser at jeg avsporer fra HI, så jeg skal trekke meg.

[Kirsebær]

Sitat:

Jeg syns det høres litt trist ut jeg, å ha så liten tro på medmenneskelighet at det må være noe "annet" som gjør det for oss.

Selvsagt er det trist, men det er jo på et vis ikke så mye jeg kan gjøre noe med. Jeg kan jobbe med å få tilbake troen på mennesket, men om jeg tror på mennesket eller en kraft i mennesket / gudekraft, gjør ikke så veldig stor forskjell, sånn egentlig.

[Darth]

Jeg skulle ønske at jeg hadde den troen som de voksne på bedehuset hjemme hadde da jeg var liten. Jeg har ikke det, men de hadde noe som jeg gjerne skulle hatt. Dette var dempede mennesker, langt fra vekkelsesmøter og hallelujastemning, men de var så trygge. Og grunnen til at de var så trygge, det var fordi de alltid hadde med seg Gud og Jesus.

Og de takket. Men ikke fordi de hadde vunnet idol. Jeg kommer fra en helt annen kristendom, og jeg visste vel strengt tatt ikke hva f.eks. indremisjon kunne være før jeg var voksen. Han som i alle år hadde søndagsskolen (og andakten i bedehuset), han er et stort forbilde for meg. Hvis alle hadde vært som han, og hatt hans form for religionsutøvelse, da hadde man trodd på det gode i mennesket.

Noen ganger savner jeg den tryggheten en del religiøse har i sin gudstro. Bestemora mi hadde følgende sitat på kista si: "Herren er min hyrde, meg fattes intet." Det er så fint, når man tror at det er sånn det er. Jeg skulle gjerne ha hatt det som hun hadde, fordi hun hadde ingen tvil. Etterhvert som jeg har blitt eldre, så har jeg vel strengt tatt ingen tvil jeg heller, men med det har også min gudstro forsvunnet, og det er mange elementer ved den gudstroen jeg gjerne skulle hatt med meg fortsatt - og det handler minst om livet etter døden, men i større grad om livet.

[Candy Darling]

Jeg kan jo si hva jeg savner fra troen. Jeg har aldri vært fatalist og trøstet meg med at alt er guds vilje og en del av en plan jeg ikke har nok kunnskap om til å skjønne. (Digresjon: jeg tror ikke man må være hverken dum eller svak for å tro det heller, det handler om hva man henter trøst fra. Noen trøster seg med at det finnes en plan, noen med at folk vil deg til slutt vel, noen med at in the long run, we're all dead.)

Det jeg savner (innimellom), er den overbevisningen om at noen bryr seg om at det går bra. At noen lytter og ønsker meg det beste, som jeg var helt trygg på i en fase av livet mitt.

Men, som Esme, finner jeg jo også en enorm befrielse i ateismen. Det er et lett valg for meg, og jeg har det mye bedre.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg skjønner at du tror det, og det er selvsagt helt greit. Men dette er jo en trend som har kommet de siste årene. Det var ikke så mye gudetakking på søtti- og åttitallet. Så min himling har nok vel så mye med at jeg syns USA er på full fart i feil retning, religionsmessig sett, hvor det å ikke ha en gudetro er svært lite akseptert. Jeg tror mange takker gud i den talen i redsel for å frastøte seg et sterkt, hyperreligiøst publikum. Det er rett og slett ikke en "normalfordeling" i takkingen. Hadde det bare vært de som virkelig trodde som takket gud, så hadde jeg selvføligeg ikke himlet.

Jeg himler også forsåvidt over amerikanske takketaler, men det er fordi de er så innmari amerikanske. Alt er på et vis så voldsomt. De har sine konvensjoner for hvordan de gjør ting på en scene som avviker ganske mye fra våre, og jeg vet ikke om man egentlig kan legge så veldig mye mer i det. I Norge er det jo stikk motsatt, der ville en tilsvarende statement kunne medføre slutten på karrieren og massiv negativ mediaomtale. Her holder man sånt for seg selv. (jeg er klar over at jeg overdriver). Poenget mitt er at jeg tror ikke du kan ta observasjoner i USA og ekstrapolere det på norske kristne på noe plan, det ligger to ganske ulike kulturer der som gjør at det får ganske ulikt uttrykk i det offentlige rom.

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Selvsagt er det trist, men det er jo på et vis ikke så mye jeg kan gjøre noe med. Jeg kan jobbe med å få tilbake troen på mennesket, men om jeg tror på mennesket eller en kraft i mennesket / gudekraft, gjør ikke så veldig stor forskjell, sånn egentlig.

Jeg får behov for å gi deg en klem når jeg leser dette. Det høres vondt ut å miste troen på mennesker.

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men, som Esme, finner jeg jo også en enorm befrielse i ateismen. Det er et lett valg for meg, og jeg har det mye bedre.

Jeg kan forstå at man fint kan finne befrielse i ateismen. Det er på mange måter et ganske greit verdensbilde å forholde seg til. Da tenker jeg på en avklart ateisme og ikke den jeg opplever kjennetegner endel medlemmer i HEF som først og fremst er sinte på kirka og alt den står for og hvor ateismen ser ut til å spille en litt annen rolle. Jeg kunne ha levd veldig fint med det hvis jeg virkelig hadde trodd det var riktig tror jeg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Poenget mitt er at jeg tror ikke du kan ta observasjoner i USA og ekstrapolere det på norske kristne på noe plan, det ligger to ganske ulike kulturer der som gjør at det får ganske ulikt uttrykk i det offentlige rom.

Bare som en siste kommentar: Det har jeg heller på ingen måte gjort. Men nå akter jeg ikke å diskutere dette mer i denne tråden, jeg finner det ubehagelig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Bare som en siste kommentar: Det har jeg heller på ingen måte gjort. Men nå akter jeg ikke å diskutere dette mer i denne tråden, jeg finner det ubehagelig.

Hvorfor det? Jeg synes du kommer med interessante innspill (selv om jeg ofte er uenig). Du er da ikke kjent for å trekke deg fra en diskusjon bare fordi du får motbør, så hvorfor nå?

[Kreps-77]

Jeg har fulgt tråden og vurdert lenge hva jeg skal svare ...

Jeg har alltid hatt min tro, følt en ro og en trygghet ved å kunne tro og be når jeg har hatt behov.
Dessverre har jeg de siste årene følt at jeg er på vei ut av troen, og det er både skremmende og befriende på samme tid.
Jeg savner å føle tryggheten av å be i usikre situasjoner, av å takke når jeg er glad og fornøyd - og så tøft vi har det på hjemmebane nå så skulle jeg ønske at jeg hadde kjent gleden, trøsten og tryggheten ved denne kraften (som gudetroen har vært for meg. En kraft/energi som har gitt meg trøst, trygghet og støtte.)

Jeg trodde på Gud fordi det har fulgt meg siden barndommen. Det har vært en del av oppvekst og tradisjoner, og jeg har hatt behov for å ha en tro.

Det er befriende at jeg "klarer meg" uten å tro, men jeg savner virkelig å finne trøst i det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Da tenker jeg på en avklart ateisme og ikke den jeg opplever kjennetegner endel medlemmer i HEF som først og fremst er sinte på kirka og alt den står for og hvor ateismen ser ut til å spille en litt annen rolle. Jeg kunne ha levd veldig fint med det hvis jeg virkelig hadde trodd det var riktig tror jeg.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg har skikkelig trua på folk jeg, mennesker er i stand til å gjøre stor godhet mot hverandre, og jeg ser det som det som skiller oss ut fra andre arter. Menneskeheten gjør onde ting også, men mest godt. Verden blir faktisk bedre for hvert år som går. Og jeg ser på det som en del av å være menneske, en egenskap som ligger intrinsisk i oss. Ikke noe som ligger utenfor.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg er overhodet ingen sint HEF'er, men jeg har en motvilje og et slags sinne mot kirken fordi jeg på et tidspunkt følte meg veldig lurt. Jeg går i bryllup og synger kristne sanger og sånt, men jeg syns alltid det føles helt feil for meg. Jeg tror det er fordi det gikk så sakte opp for meg at det faktisk var en mulighet for meg, personlig, å ikke tro på Gud. Jeg vokste opp med en barnetro som kom mye innenfra meg selv og fra at jeg deltok på endel kristne fritidsaktiviteter (fordi alle andre gjorde det) der det kristne budskapet ble presentert som sannheten. Hvis jeg spurte noen rundt meg var det bare unnvikende svar selv om jeg ikke vokste opp i et religiøst hjem, så jeg trodde alltid at det var riktig å tro. Helt til jeg var nesten voksen og opplevde at det var helt greit og helt uten konsekvenser å innrømme for seg selv og andre at man ikke trodde på Gud. Da følte jeg meg så dum og så ført bak lyset av at jeg ikke hadde forstått at det kunne være sånn også og at det var helt greit. Og plutselig så ble alt som har med kristendom og kristentro å gjøre så grunnleggende feil og den følelsen av å hykle når man sto i en kirke ble veldig sterk.

Sånn for å belyse litt hvorfor det kan komme fra at man rett og slett fremstår som sint og humørløs.