Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

[Candy Darling]

Det er kamp om driftstilskudd, altså. Jeg tror ikke legen tjener vesentlig mindre på det, det er pasienten som betaler mindre. Antall bevilgninger er politisk bestemt, vel?

[Koma]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Det er kamp om driftstilskudd, altså. Jeg tror ikke legen tjener vesentlig mindre på det, det er pasienten som betaler mindre. Antall bevilgninger er politisk bestemt, vel?

Sikkert nok. Du har sikkert rett. Jeg har heller ikke sjekket om det er alternativer heller, man ringer jo bare dit man får anbefalt.

[Teofelia]

Det er for øvrig utredningen vi venter på, ikke behandling, som jeg skrev lenger opp.

[rine]

Jeg sier ikke at det alltid er feil å rope høyt, men det betyr ikke at det alltid er riktig heller. Det er også stor forskjell på alvorlig syke barn og barn som står i kø for testing hos PPT eller i barnehagekø.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg sier ikke at det alltid er feil å rope høyt, men det betyr ikke at det alltid er riktig heller. Det er også stor forskjell på alvorlig syke barn og barn som står i kø for testing hos PPT eller i barnehagekø.

Enn så lenge ...

(Ok, ikke barnehagekø da.)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Enn så lenge ...

Som sagt, jeg skjønner at folk blir utålmodige og leie, og jeg ser fordelene med at noen sier fra. Det beste hadde selvsagt vært om det var ressurser til alle, eller om det fantes klare retningslinjer for hvem som skal prioriteres først og hvorfor, og at alle ansvarlige brukte disse. Jeg vet jo ikke så mye om hva som foregår på sykehusene eller i NAV, men i enkelte skoler er det slett ikke alltid logisk hvilke elever som får mest tilrettelegging og spesialundervisning.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg vet jo ikke så mye om hva som foregår på sykehusene eller i NAV, men i enkelte skoler er det slett ikke alltid logisk hvilke elever som får mest tilrettelegging og spesialundervisning.

Nei, men mitt inntrykk er at det går begge veier. Av og til er det barn av de mest krevende foreldrene som får mest hjelp. Like ofte virker det som det er de mest krevende elevene (for skolen) som får hjelpen, selv om det ikke nødvendigvis er de som er mest hjelptrengende.

Og da har man kanskje ikke så veldig mange andre virkemidler å ty til enn overtalelse og mas.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nei, men mitt inntrykk er at det går begge veier. Av og til er det barn av de mest krevende foreldrene som får mest hjelp. Like ofte virker det som det er de mest krevende elevene (for skolen) som får hjelpen, selv om det ikke nødvendigvis er de som er mest hjelptrengende.
.

Ja, det har du faktisk helt rett i.

[Katta]

For meg er det fremmed tankegang at man ikke skal si fra for å få det man trenger og skal ha, enten det er barnehageplass (det er imidlertid ikke akkurat liv og død, det problematiske der er vel mer hvis det hjelper å mase, det bør ikke hjelpe). Men at unger ikke får den opplæringen de skal ha enten fordi skolen ikke virker eller fordi PPT ikke får ut fingern er ikke noe jeg synes man skal godta fordi det er lange køer. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan man gjør det også, men klage når det er helt urimelig lang behandlingstid synes jeg er helt på sin plass, det samme gjelder å si høyt og tydelig fra hvis man ikke får på plass for eksempel tiltak ved mobbing.

Dette med pasientforeninger er litt interessant. Der ser man det Teo tar opp på gruppenivå. Grupper med sterke foreninger får et bedre tilbud, ikke fordi prioriteringen i helsevesenet endres, men fordi foreningen evner å jobbe politisk og å selv ha endel midler som de bruker på sine medlemmer. Det er stort sett fint, men man ser at det spesielt er en pasientgruppe som mangler en slik sterk forening til å tale sin sak. Alvorlig nevrologisk syke barn.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette med pasientforeninger er litt interessant. Der ser man det Teo tar opp på gruppenivå. Grupper med sterke foreninger får et bedre tilbud, ikke fordi prioriteringen i helsevesenet endres, men fordi foreningen evner å jobbe politisk og å selv ha endel midler som de bruker på sine medlemmer. Det er stort sett fint, men man ser at det spesielt er en pasientgruppe som mangler en slik sterk forening til å tale sin sak. Alvorlig nevrologisk syke barn.

Det som er med pasientforeninger, er jo at de ofte driver av ildsjeler som selv har -hvilken nå enn diagnose det er snakk om, eller av foreldre. Jeg tenker at dess mer påkjenning diagnosen er for foreldrene, eller dess større funksjonsnedsettelser de som har diagnosen får, dess færre berørte er det som makter å jobbe i slike foreninger, dess færre er det til å tale deres sak, og dess mindre blir de hensyntatt i utarbeidelsen av nye retningslinjer og rettigheter. Så blir det en ond sirkel ut av det.

Dessverre. Men det gjelder jo alt fra forskningsmidler til rettighetsarbeide, tilrettelegging og utviklingsmidler til hjelpemidler, kunnskapsøkning og kompetansebygging i alle berørete instanser, utdanning og info inn i utdanningsløpene til helsearbeidere, lærere, leger, medisinske teknologer, vernepleiere og hva-har-du, rettigheter i bolig, muligheten til å lønne de som jobber for organisasjonen/foreningen …. ja.
Makter man knapt å følge barnet sitt på sykehuset, og har en enorm påkjenning ift pleie og oppfølging, og strir med å få tid og penger til å gå ihop ift jobb og andre barn, vil jo alt dette over komme langt bak i køen av hva man har kapasitet til å engasjere seg i overhodet.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Det som er med pasientforeninger, er jo at de ofte driver av ildsjeler som selv har -hvilken nå enn diagnose det er snakk om, eller av foreldre. Jeg tenker at dess mer påkjenning diagnosen er for foreldrene, eller dess større funksjonsnedsettelser de som har diagnosen får, dess færre berørte er det som makter å jobbe i slike foreninger, dess færre er det til å tale deres sak, og dess mindre blir de hensyntatt i utarbeidelsen av nye retningslinjer og rettigheter. Så blir det en ond sirkel ut av det.

Ikke sant? Jeg jobber med skrøpelig eldre og der er det ikke mye ressursstyrke, ergo er tilbudet deretter.

Jeg tenker forøvrig at foreldre som deg gjør en utrolig viktig jobb når du ikke gir deg. Både for sønnen din, men også for de som kommer etter og får glede av saksbehandlere som har gått den ekstra milen før.

[m^2]

Men det koster, det koster flesk og enda litt til. Men jeg ser jo også at både vi og andre har nytte av innsatsen.

[Teofelia]

Det, m^2, og at du i tillegg deler av din kunnskap i slike fora som dette. Jeg har lært helt enormt mye om det å være foreldre til barn med spesielle behov vs. offentlig helsevesen av deg og Inagh, for eksempel. Noe jeg har hatt masse nytte av i det siste.

[Candy Darling]

Ja, det har jeg også kommentert. Men det vil bare gjelde der det ikke er overkapasitet, og utfra det jeg vet om bransjen, er det ikke så ofte tilfelle.

Men igjen må man ta med at det er ikke sikkert det hadde vært et privat tilbud uten forsikringspasientene og andre betalende?

[Charlie]

Debatten kan tas et skritt videre - helt i tråd med virkeligheten. Hva om barnet ditt ville dø om det ikke fikk en nyre, og du får mulighet til å kjøpe den "privat". Med risiko for at den er kjøpt fra et barn på en uetisk måte?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Debatten kan tas et skritt videre - helt i tråd med virkeligheten. Hva om barnet ditt ville dø om det ikke fikk en nyre, og du får mulighet til å kjøpe den "privat". Med risiko for at den er kjøpt fra et barn på en uetisk måte?

Det blir jo dessverre helt tullete. Man bytter ikke ut en nyre sånn, det skal behandles med immunsupprimerende både før og etter, man skal være helt sikker på at nyren er helt kompatibel, og at den er helt fersk.

Sånn bortsett fra det så hadde de fleste vært villige til å bombe en verdensdel for å redde barnet sitt.

[Esme]

Jeg har tenkt litt. Det som jeg tenker er helt feil er når man krangler og truer den som er ansvarlig kun i sluttfasen, type krangler med lærer, kontorpersonell på inntakskontor, vakthavende lege i stedet for å rett klage til den nivået som har makt til å gjøre noe.

Eks: sist vakt fikk jeg en kjempesint telefon fra pårørende til pasient som vi måtte stryke fordi det kom inn andre pasienter som var sykere og vi har lite operasjonskapasitet. Jeg skjønner frustrasjonen til pasient og pårørende, jeg føler jo på den selv og det er virkelig den delen av jobben som jeg hater intenst er når pasienter blir strøket. Jeg kan godt operere, men vi har ikke ledig anestesikapasitet.

Da er det liksom ikke noe vits i å skjelle meg eller sykepleierne ut, de får nå heller ringe direktøren mener jeg, jeg har absolutt ingen makt i å endre noe.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Da er det liksom ikke noe vits i å skjelle meg eller sykepleierne ut, de får nå heller ringe direktøren mener jeg, jeg har absolutt ingen makt i å endre noe.

Og det er der ressursstyrken kommer inn, tenker jeg. Det er ikke alle som har kapasitet og ressurser, eller tør, å ringe direktøren, klage til fylkeslegen eller hva som skal til for egen del eller eget barn, eller troppe opp hos stortingspolitikerne eller … jobbe frivillig mange timer i uka for å endre rettigheter og budsjetter og framtidige retningslinjer.

Det hjelper jo ikke en skjit å kjefte på de som utøver det noen andre sider og råder over midlene for å gjøre/ikke gjøre. Det fører bare i ytterste konsekvens til utbrenthet og at folk slutter i jobben eller blir sykemeldt eller at ingen med god kompetanse vil ha jobben, og da blir det jo bare enda dårligere behandling i lengden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har tenkt litt. Det som jeg tenker er helt feil er når man krangler og truer den som er ansvarlig kun i sluttfasen, type krangler med lærer, kontorpersonell på inntakskontor, vakthavende lege i stedet for å rett klage til den nivået som har makt til å gjøre noe.

Enig. Det veldig mange gjør er at de kjenner godt på følelsene sine (sinne, irritasjon, sorg, desperasjon, redsel), men de adresserer de ikke. De bare "tyter ut" på alt og alle som er i nærheten.

[Polyanna]

Bare tanken på at man skulle la være å være normalt ressurssterk, ringe og gi utfyllende informasjon om journal, sjekke at brev og henvisninger har kommet, sørge for at de som tar beslutninger vet det de skal vite, fordi det sikkert finnes andre i køen uten ressurser eller kapasitet til å ta de samme telefonene - DET blir i overkant utjevnende for meg, altså!