Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

[Candy Darling]

Men det kan jo hende at legen har kvote, da. Jeg hadde det samme med min gynekolog, hun hadde bare tilskudd, er det dét det heter, til én dag i uken, så jeg måtte vente 3 mnd. Jeg kom jo ikke på å bruke helseforsikringen min en gang, men sto i køen og tok plassen til en annen.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men det kan jo hende at legen har kvote, da. Jeg hadde det samme med min gynekolog, hun hadde bare tilskudd, er det dét det heter, til én dag i uken, så jeg måtte vente 3 mnd. Jeg kom jo ikke på å bruke helseforsikringen min en gang, men sto i køen og tok plassen til en annen.

Ja, og på kort sikt ville du forkortet køen ved å bruke helseforsikring. Men det stimulerer jo ikke til utvidet kvote, på den andre siden.

(Jeg sier ikke at det er noen enkel løsning på helsekøproblematikken altså, men det illustrerer igjen at dette er en sak med (minst) to sider.)

[Candy Darling]

Det er kamp om driftstilskudd, altså. Jeg tror ikke legen tjener vesentlig mindre på det, det er pasienten som betaler mindre. Antall bevilgninger er politisk bestemt, vel?

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

BUP har frister. PPT (eller Barne- og familietjenesten, som det heter i Trondheim) er visst bare en eviglang kø, uten noen garantier overhode.

BUP har garanti på tre måneder, fikk vi beskjed om. For å komme inn i køen til BUP, må man først stå seks måneder i kø hos BFT, selv om både skole, fastlege og foreldre sier at det er BUP man skal til i siste instans. Akkurat dette er visst spesielt og veldig tunggrodd for vår kommune, har jeg skjønt.

Ellers er visst den BUP-ventelistegarantien litt bob-bob. Garantien gjelder nemlig tiden fra man havner i køen til man blir innkalt til inntakssamtale. Etter inntakssamtalen er det fler ukers ventetid før man faktisk kommer i gang med behandlingen, men dette plukkes ikke opp av ventelistekontrollen og er en måte for BUP å "trikse" med køsystemet, for å kjøpe seg bedre tid. Har jeg hørt fra noen som kjenner systemet fra innsiden. Foreløpig stemmer det godt med våre observasjoner. :venter fortsatt på at behandling skal starte:

Men om et barn er blitt utredet og det bestemmes at det skal iverksettes tiltak (for eksempel samtaler, logoped, ekstraressurs e.l) er det da noen frist for å iverksette disse tiltakene?

Takk for fin info, forresten.

[Koma]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Det er kamp om driftstilskudd, altså. Jeg tror ikke legen tjener vesentlig mindre på det, det er pasienten som betaler mindre. Antall bevilgninger er politisk bestemt, vel?

Sikkert nok. Du har sikkert rett. Jeg har heller ikke sjekket om det er alternativer heller, man ringer jo bare dit man får anbefalt.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Men om et barn er blitt utredet og det bestemmes at det skal iverksettes tiltak (for eksempel samtaler, logoped, ekstraressurs e.l) er det da noen frist for å iverksette disse tiltakene?

Det blir jo innvilget for et (eller flere) skoleår om gangen da gjerne, noen får også oppstart midt i skoleåret men da er det gjerne færre ressurser tilgjengelig som er "til overs".
Men det er få sanksjonsmuligheter om det ikke blir gjennomført.
På noen vedtak har foreldrene klagemulighet så da kan man i det minste gjøre noe med det skriftlig og forvaltningsloven mm. sier noe om klagebehandlingen og svarfrister og hva slags svar man skal ha, og evt videre klagegang og sånt.

På andre ordninger har ikke foreldrene mulighet til/rett til å klage hvis det ikke gjennomføres. Eller foreldrene er uenige i måten det gjennomføres på - mener det ikke gjøres bra nok eller riktig f.eks.
Fra den ene siden (utredersiden) får man høre at barnet skal ha/må ha/trenger. Fra den andre siden får man høre at det er ikke ressurser/kompetanse/anledning/vilje.
Så står man i midten og kan ikke gjøre en skjit. Det er der man får de høylytte, sinte meningsutvekslingene tipper jeg. For det er den eneste muligheten man har hvis det butter.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Men om et barn er blitt utredet og det bestemmes at det skal iverksettes tiltak (for eksempel samtaler, logoped, ekstraressurs e.l) er det da noen frist for å iverksette disse tiltakene?

Takk for fin info, forresten.

Vet ikke. Jeg har så langt ikke klart å se lenger frem enn til Mål 1: "Fot innenfor døra".

[Teofelia]

Det er for øvrig utredningen vi venter på, ikke behandling, som jeg skrev lenger opp.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Det blir jo innvilget for et (eller flere) skoleår om gangen da gjerne. Men det er få sanksjonsmuligheter om det ikke blir gjennomført.
På noen vedtak har foreldrene klagemulighet så da kan man i det minste gjøre noe med det skriftlig og forvaltningsloven mm. sier noe om klagebehandlingen og svarfrister og hva slags svar man skal ha, og evt videre klagegang og sånt.

På andre ordninger har ikke foreldrene mulighet til/rett til å klage hvis det ikke gjennomføres. Eller foreldrene er uenige i måten det gjennomføres på - mener det ikke gjøres bra nok eller riktig f.eks.
Fra den ene siden (utredersiden) får man høre at barnet skal ha/må ha/trenger. Fra den andre siden får man høre at det er ikke ressurser/kompetanse/anledning/vilje.
Så står man i midten og kan ikke gjøre en skjit. Det er der man får de høylytte, sinte meningsutvekslingene tipper jeg. For det er den eneste muligheten man har hvis det butter.

Takk for oppklaring.

Jeg skjønner godt at man i tilfellene uten noe tidsperspektiv rasler med sabler og roper på media, man har jo ikke noe å forholde seg til, bare en klar formening om at eksperten mener at barnet skal ha hjelp.
Jeg tror dette er skoleverkets store problem og utfordring i forhold til foreldre; ingen garanti, liten formell klageadgang, ingen second-op mulighet og ikke noen som taler deres sak, slik som pasientombud gjør i helsevesenet.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

"Sint" var litt feil, "flink til å argumentere" hadde vært bedre. Det er ikke så fryktelig mange av de sinte, men det er fryktelig mange av de som står på, skriver og ringer osv. Jeg forstår dem jo, selvsagt, det er fortvilende å måtte vente et halvt år på hjelp når man egentlig burde hatt den i går, og jeg er imponert over Teofelia som i det hele tatt reflekterer rundt dette etiske dilemmaet. Jeg har nok av bekjente som stolt forteller om hvordan de har "snodd" seg fram i barnehagekøen, f.eks. Vet ikke om det er like enkelt nå, men for 10 år siden var det faktisk mulig å mase seg fram i køen, og folk var ikke det minste flau over å fortelle at det var det de hadde gjort.

Jeg tenker at når man ikke får den hjelpen man trenger og som man helt åpenbart skal ha, kan man ikke stille seg rolig i en krok og tenke at man kanskje muligens skyver noen bakover i køen hvis man vinner frem med klagen sin? Det blir helt bakvendt tankegang for meg. Gjennom å klage og bråke litt kan man også sette søkelyset på manglende ressurser slik at det på sikt blir bedre for alle køståerne. Jeg tenker vel at det ikke er slik at man passivt skal godta at det er for lite ressurser på et område og ta til takke med den biten man blir tilbudt når man vet at man egentlig er avspist med mindre enn man skulle hatt. Jeg har sittet i møte med skolen og sagt at "Jeg skjønner at det er mye i denne klassen og at vi ikke er de aller mest trengende, men jeg er ikke enig i at dette skal nedprioriteres på grunn av uflaks med klassesammensetning, han har krav på tilrettelegging uansett". Når kapitulerte vi jo i og for seg til slutt og kjøpte et bedre tilbud, men likevel. Eller skal man godt at skolen ikke har kapasitet til å følge opp mobbesaker eller at PPT ikke kommer på banen før det har gått lang tid? Jeg mener at man skal si fra hvis man kan og så høyt som man kan, og at det ikke hjelper hverken egne eller andres barn dersom man pent holder plassen sin i køen i årevis.

Det samme gjelder helsevesenet. De barna som får det dårligste tilbudet som gruppe er de barna som ikke har noe privat tilbud å velge i, de sykeste som trenger store ressurser og som ikke har en sterk pasientforening. Det hadde vært en fordel for disse barna om noen i den gruppen ropte høyt.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Det blir jo innvilget for et (eller flere) skoleår om gangen da gjerne, noen får også oppstart midt i skoleåret men da er det gjerne færre ressurser tilgjengelig som er "til overs".
Men det er få sanksjonsmuligheter om det ikke blir gjennomført.
På noen vedtak har foreldrene klagemulighet så da kan man i det minste gjøre noe med det skriftlig og forvaltningsloven mm. sier noe om klagebehandlingen og svarfrister og hva slags svar man skal ha, og evt videre klagegang og sånt.

På andre ordninger har ikke foreldrene mulighet til/rett til å klage hvis det ikke gjennomføres. Eller foreldrene er uenige i måten det gjennomføres på - mener det ikke gjøres bra nok eller riktig f.eks.
Fra den ene siden (utredersiden) får man høre at barnet skal ha/må ha/trenger. Fra den andre siden får man høre at det er ikke ressurser/kompetanse/anledning/vilje.
Så står man i midten og kan ikke gjøre en skjit. Det er der man får de høylytte, sinte meningsutvekslingene tipper jeg. For det er den eneste muligheten man har hvis det butter.

Fylkesmannen er klageinstans, og det er helt greit. Dessverre roper høyresida høyt om å vingeklippe fylkesmannen, frp vil sågar bytte ham ut med en egen domstol. Da vil ihvertfall bare de ressurssterke kunne nå fram.

Men det største problemet er at det man kan klage på bare er det kortsiktige resultatet, ikke hva som gjøres. Og en opegående forelder vil ofte kunne holde barnet over vannet i mange år, uansett hvor dårlig jobb skolen gjør. Seinskadene vises gjerne først på ungdomsskolen.

[rine]

Jeg sier ikke at det alltid er feil å rope høyt, men det betyr ikke at det alltid er riktig heller. Det er også stor forskjell på alvorlig syke barn og barn som står i kø for testing hos PPT eller i barnehagekø.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg sier ikke at det alltid er feil å rope høyt, men det betyr ikke at det alltid er riktig heller. Det er også stor forskjell på alvorlig syke barn og barn som står i kø for testing hos PPT eller i barnehagekø.

Enn så lenge ...

(Ok, ikke barnehagekø da.)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Enn så lenge ...

Som sagt, jeg skjønner at folk blir utålmodige og leie, og jeg ser fordelene med at noen sier fra. Det beste hadde selvsagt vært om det var ressurser til alle, eller om det fantes klare retningslinjer for hvem som skal prioriteres først og hvorfor, og at alle ansvarlige brukte disse. Jeg vet jo ikke så mye om hva som foregår på sykehusene eller i NAV, men i enkelte skoler er det slett ikke alltid logisk hvilke elever som får mest tilrettelegging og spesialundervisning.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg vet jo ikke så mye om hva som foregår på sykehusene eller i NAV, men i enkelte skoler er det slett ikke alltid logisk hvilke elever som får mest tilrettelegging og spesialundervisning.

Nei, men mitt inntrykk er at det går begge veier. Av og til er det barn av de mest krevende foreldrene som får mest hjelp. Like ofte virker det som det er de mest krevende elevene (for skolen) som får hjelpen, selv om det ikke nødvendigvis er de som er mest hjelptrengende.

Og da har man kanskje ikke så veldig mange andre virkemidler å ty til enn overtalelse og mas.

[Katta]

For meg er det fremmed tankegang at man ikke skal si fra for å få det man trenger og skal ha, enten det er barnehageplass (det er imidlertid ikke akkurat liv og død, det problematiske der er vel mer hvis det hjelper å mase, det bør ikke hjelpe). Men at unger ikke får den opplæringen de skal ha enten fordi skolen ikke virker eller fordi PPT ikke får ut fingern er ikke noe jeg synes man skal godta fordi det er lange køer. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan man gjør det også, men klage når det er helt urimelig lang behandlingstid synes jeg er helt på sin plass, det samme gjelder å si høyt og tydelig fra hvis man ikke får på plass for eksempel tiltak ved mobbing.

Dette med pasientforeninger er litt interessant. Der ser man det Teo tar opp på gruppenivå. Grupper med sterke foreninger får et bedre tilbud, ikke fordi prioriteringen i helsevesenet endres, men fordi foreningen evner å jobbe politisk og å selv ha endel midler som de bruker på sine medlemmer. Det er stort sett fint, men man ser at det spesielt er en pasientgruppe som mangler en slik sterk forening til å tale sin sak. Alvorlig nevrologisk syke barn.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nei, men mitt inntrykk er at det går begge veier. Av og til er det barn av de mest krevende foreldrene som får mest hjelp. Like ofte virker det som det er de mest krevende elevene (for skolen) som får hjelpen, selv om det ikke nødvendigvis er de som er mest hjelptrengende.
.

Ja, det har du faktisk helt rett i.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette med pasientforeninger er litt interessant. Der ser man det Teo tar opp på gruppenivå. Grupper med sterke foreninger får et bedre tilbud, ikke fordi prioriteringen i helsevesenet endres, men fordi foreningen evner å jobbe politisk og å selv ha endel midler som de bruker på sine medlemmer. Det er stort sett fint, men man ser at det spesielt er en pasientgruppe som mangler en slik sterk forening til å tale sin sak. Alvorlig nevrologisk syke barn.

Det som er med pasientforeninger, er jo at de ofte driver av ildsjeler som selv har -hvilken nå enn diagnose det er snakk om, eller av foreldre. Jeg tenker at dess mer påkjenning diagnosen er for foreldrene, eller dess større funksjonsnedsettelser de som har diagnosen får, dess færre berørte er det som makter å jobbe i slike foreninger, dess færre er det til å tale deres sak, og dess mindre blir de hensyntatt i utarbeidelsen av nye retningslinjer og rettigheter. Så blir det en ond sirkel ut av det.

Dessverre. Men det gjelder jo alt fra forskningsmidler til rettighetsarbeide, tilrettelegging og utviklingsmidler til hjelpemidler, kunnskapsøkning og kompetansebygging i alle berørete instanser, utdanning og info inn i utdanningsløpene til helsearbeidere, lærere, leger, medisinske teknologer, vernepleiere og hva-har-du, rettigheter i bolig, muligheten til å lønne de som jobber for organisasjonen/foreningen …. ja.
Makter man knapt å følge barnet sitt på sykehuset, og har en enorm påkjenning ift pleie og oppfølging, og strir med å få tid og penger til å gå ihop ift jobb og andre barn, vil jo alt dette over komme langt bak i køen av hva man har kapasitet til å engasjere seg i overhodet.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Det som er med pasientforeninger, er jo at de ofte driver av ildsjeler som selv har -hvilken nå enn diagnose det er snakk om, eller av foreldre. Jeg tenker at dess mer påkjenning diagnosen er for foreldrene, eller dess større funksjonsnedsettelser de som har diagnosen får, dess færre berørte er det som makter å jobbe i slike foreninger, dess færre er det til å tale deres sak, og dess mindre blir de hensyntatt i utarbeidelsen av nye retningslinjer og rettigheter. Så blir det en ond sirkel ut av det.

Ikke sant? Jeg jobber med skrøpelig eldre og der er det ikke mye ressursstyrke, ergo er tilbudet deretter.

Jeg tenker forøvrig at foreldre som deg gjør en utrolig viktig jobb når du ikke gir deg. Både for sønnen din, men også for de som kommer etter og får glede av saksbehandlere som har gått den ekstra milen før.

[m^2]

Men det koster, det koster flesk og enda litt til. Men jeg ser jo også at både vi og andre har nytte av innsatsen.