Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

[Blåklokke]

Nei det ville jeg så absoultt ikke. De er livet mitt, det er de jeg lever for og jeg føler meg så mye mer hel med denne gjengen rundt meg. De leger sår fra barndomen med alt kjærligheten de gir meg og all den omsorg jeg får gi til de.

[Maxine]

Nå har jeg ingen mann, så jeg ville aldri valgt bort barna.Jeg ville ei valgt bort mannen den gangen vi ble sammen, for alt i verden. Og det sier jeg selv om vi nå er skilt

Skulle jeg valgt annerledes? Vet ikke. Jeg hadde muligheten til å studere på et studie med høye inntakskrav, men helt i andre siden av landet (på langs). Valgte bort det på grunn av mannen, egentlig. Angrer jeg? Nei, egentlig ikke, for jeg tror egentlig ikke det hadde vært riktig yrke for meg, jeg har prøvd det i etterkant..

Jeg har gjort en del valg jeg angrer på, men ungene og mannen er ikke av dem. (Jeg har ikke alltid vært av samme oppfatning, når sant skal sies ).

[Katta]

Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.

[Maverick]

Jeg tester dette annenhver uke. Ikke 100 % så klart, siden jeg aldri kan nullstille meg helt fra det faktum at jeg har to barn, men annenhver uke trenger jeg ikke tenke på skole og bhg, matpakker og så videre og så videre og så videre. Det er fritt, men monotont og tomt. Barna er til tider slitsomme å ha med å gjøre, men det er ALLTID verdt det.

Selvfølgelig hadde jeg helt sikkert levd et lykkelig liv om jeg ikke hadde fått barn, men jeg tror som Candy at jeg ikke hadde vært et særlig sjarmerende menneske.

Det hadde selvfølgelig ikke gjort noe om jeg hadde fått barna med en annen mann, men samtidig, jeg er den jeg er og barna er seg selv pga. hvordan livet har vært. Jeg har vært mor siden jeg var 20 og ble bråvoksen på kjøpet. Det hender jeg er litt melankolsk over tanken på at jeg aldri har vært "helt fri", altså fullstendig uten forpliktelser, men det er en forbigående følelse.

Kjæresten min har jeg virkelig ikke noe ønske om å bytte bort.

[Anne C]

En av mange grunner til at vi bare har to barn, og ikke skal ha fler, er at jeg setter friheten min veldig høyt. Med to unger føler jeg at jeg i stor grad kan gjøre de tingene jeg ønsker, det samme med mannen. Jeg føler ikke at jeg har ofret fritiden min på noen som helst måte.

[Wix]

Det er jo ikke det denne forskeren snakker om, at noen av de som har mann/barn ville valgt dem bort.

For det første så handler de fleste studiene han helt sikkert refererer til om livstilfredshet, og det handler om i hvilken grad man føler seg tilfreds med livet akkurat nå. Folk som i mindre grad får dekket sine egne behov svarer jo lavere på en slik skala. Så det er ikke rart i det hele tatt at det å få barn gjør at livstilfredsheten synker noe. Derimot er det noe annet som øker, nemlig opplevelsen av mening, å bety noe, osv. Og dette har også en verdi, som ikke kommer frem i disse undersøkelsene.

For det andre så er det ikke sikkert at de som er lykkelige uten mann/barn når de er 20-30, fortsatt er lykkelige uten mann/barn når de er feks 30-40. Jeg tror tiden fra 20-30 er en veldig åpen og spennende tid for mange, en tid der man kan være egoistisk, optimistisk og verden ligger åpen. Man har lite ansvar, og det er i grunnen lite som er endelig og som får store konsekvenser. Man har jo alle muligheter!

Men så begynner man jo å gjøre valg, feks av jobb, mann, barn, og da lukker jo resten av mulighetene seg ned. For noen kan det bli vel trangt i en periode (ref: småbarnstidsklaus), men det går som regel over når ungene blir større (har jeg hørt..hehe). Men, hvis man ikke begynner med disse valgene, og går inn i 30årene og fremdeles ikke har bestemt for verken mann, barn eller utdanning...jeg tror ikke man blir noe lykkelig av det.

Hver ting til sin tid.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

.

For det andre så er det ikke sikkert at de som er lykkelige uten mann/barn når de er 20-30, fortsatt er lykkelige uten mann/barn når de er feks 30-40. Jeg tror tiden fra 20-30 er en veldig åpen og spennende tid for mange, en tid der man kan være egoistisk, optimistisk og verden ligger åpen. Man har lite ansvar, og det er i grunnen lite som er endelig og som får store konsekvenser. Man har jo alle muligheter!

Men så begynner man jo å gjøre valg, feks av jobb, mann, barn, og da lukker jo resten av mulighetene seg ned. For noen kan det bli vel trangt i en periode (ref: småbarnstidsklaus), men det går som regel over når ungene blir større (har jeg hørt..hehe). Men, hvis man ikke begynner med disse valgene, og går inn i 30årene og fremdeles ikke har bestemt for verken mann, barn eller utdanning...jeg tror ikke man blir noe lykkelig av det.

Hver ting til sin tid.

Dette er jeg veldig enig i. I tyveårene så studerte jeg, flyttet hvert år,bodde i utlandet, festet når det passet meg og gjorde generelt det jeg ville uten å ta hensyn til så mange andre enn meg selv.

Når jeg nærmet meg tretti så var jeg kanskje klar for noe annet. Jeg møtte mannen, fikk jobb, kjøpte leilighet, giftet meg og fikk barn. Jeg er fornøyd med det også. Også er det greit at man savner noen av tingene man satte mest pris på i forrige "epoke". På samme måte kommer jeg nok til å tenke når småbarnsepoken er over. Hver tid har sin sjarm og sine ulemper. Jeg kan av og til føle meg litt "fanget" i livet jeg lever, men med friheten i tyveårene kom også en del av usikkerhet og rastløshet som jeg ikke føler nå. Noen ting gjør meg av og til litt trist. Som at mine to beste venner aldri mer kommer til å bo på samme sted som meg. Vi flyttet rundt i studietiden og bodde av og på i samme by. Nå er vi vel etablerte på hver vår kant.

Jeg prøver også å prioritere tid til meg selv og det jeg også før har satt pris på. Om det er å ta seg en real fest, helgetur med venner, gå på kafe og slarve med venninner eller andre ting. Det er viktig for meg at vi klarer å lage det rommet for hverandre som par og at jeg klarer benytte meg av det. Som i høst skal jeg på venninnetur til London og mannen skal på oktoberfest i Tyskland med jobben.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Men dersom du kunne valgt å gå tilbake i tid, til før du fikk mannen og/eller barna, og valgt annerledes - ville du gjort det da?

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg skulle ønske jeg hørte litt på meg selv og hva jeg selv innerst inne ville da jeg var tjue og deromkring, og ikke på hva jeg trodde jeg ville - bare for å være som alle andre. Eller hva det nå var jeg var.

Sånn føler jeg det også.

Ja, jeg ville valgt annerledes. Jeg har verdens beste mann, men om jeg skulle valgt på ny ville jeg ha etablert meg seinere, ikke da jeg var 18. Og jeg ville valgt en mann med en familie jeg kunne trives i, ikke med en familie som er fullstendig forskjellig fra meg. Men om jeg kunne fått samme mannen som jeg har nå noen år seinere og med en annen familie, så jatakk.

Ang barn, så ville jeg ha ventet. Jeg var 22 da jeg fikk eldste og om jeg valgte på ny ville jeg ha gjort ferdig både utdannelse og reist mer før jeg fikk barn. For ja, jeg ville nok ha hatt barn, men burde ikke ha fått flere enn to. Jeg er valdig glad i barna mine, ville aldri byttet bort yngste, men om jeg kunne valgt på ny hadde jeg stoppet med to og fått de tettere i alder.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

En av mange grunner til at vi bare har to barn, og ikke skal ha fler, er at jeg setter friheten min veldig høyt. Med to unger føler jeg at jeg i stor grad kan gjøre de tingene jeg ønsker, det samme med mannen. Jeg føler ikke at jeg har ofret fritiden min på noen som helst måte.

Jeg er nok også litt der. Vi planla opprinnelig tre barn (begge har to søsken selv), men da to var på plass så innså vi at to i grunnen var akkurat passe. Don't get outnumbered by your children.

Det spilte også en stor rolle at våre barn tar årevis å lage, det er fem år mellom de to vi har, og det ville nok bli 5 år til nestemann også, med mindre vi fikk en 3-4 åring, som også ville kunne gitt sine utfordringer. Så vi fant ut at det var en fin ting at vi fremdeles ville være noenlunde når barna ble store.

Jeg elsker barna mine, og vi har på ingen måter latt det å ha barn begrense oss, barna har feks sett mye av verden og spist veldig mye ute på restaurant. Og hatt en del barnevakt.

Men jeg er ikke typen til å ha en hel flokk - verken barn eller menn.

[Mjau]

Jeg ville ikke byttet dem bort nei.
Men om jeg kunne gå tilbake i tid ville jeg ønsket å møte mannen min tre-fire år senere, og så gifte meg og starte prøving på barnefronten tidligere. Syns jeg har blitt mor vel sent, og skulle ønske jeg hadde tatt mere utdanning.

[Lorien]

Jeg ville ikke forandret på noe. Jeg ville jo ikke vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde vært igjennom alt jeg har vært igjennom, sammen med alle de menneskene jeg har opplevd det sammen med. Og jeg liker meg selv som jeg er nå. Og aldri i verden om jeg ville vært mannen eller ungene foruten!

[Nora H]

Jeg ville aldri byttet bort datteren min. Jeg er mye lykkeligere med barn enn barnløs. Noe av grunnen er nok at hun var så etterlengtet etter flere år med prøving, og den panikken jeg kjente med tanke på at jeg kanskje aldri skulle få oppleve å føde egne barn.

Det Candy nevner fikk meg til å tenke. Jeg har faktisk blitt et bedre menneske etter jeg selv fikk barn. Jeg føler en uendelig ømhet for andre barn, og det å se barn lide gjør vondt langt inn i margen. Så det har kommet flere veldedige organisasjoner til gode. Jeg var helt klart mer egoistisk før jeg fikk barn.

Men som Esme så kjenner jeg at hadde jeg ikke elsket datteren min så høyt, så hadde jeg nok ikke giddet alt strevet det er med barn. For det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, eksempelvis barnebursdager, sosiale sammenkomster i barnehagen osv. Sånn er jeg ekstremt dårlig på, og ikke minst for lat og uinteressert i.

Faren til datteren min hadde jeg med glede byttet bort, noe jeg endelig har gjort. 20-årene mine har delvis blitt ødelagt pga ham. Jeg er mye lykkeligere nå som jeg er i 30-årene. Jeg er fri til å være meg selv fullt ut uten noen som skal kontrollere og bestemme hvordan jeg skal være. En fantastisk følelse!

Når det gjelder utdanning hadde jeg valgt helt annerledes. Jeg hadde fullført psykoklogien(har mellomfag). Istedet ble jeg sykepleier. Ikke et yrke for meg i det hele tatt.

[rine]

Som regel er det vel sånn når barna er så store? Mine er også ute og sparker fotball, og alle sov til over åtte i dag. Har egentlig vært sånn noen år nå. Og jeg det.

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Som regel er det vel sånn når barna er så store?

Ja, det tror jeg også. Om man ikke kan sove lenge eller får mer egentid når barna vokser til, så tror jeg det er i spesialle tilfeller. Om man har barn med spesielle behov feks.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Men det er jo ikke alltid sånn. Jeg har to skolebarn, men jeg kan ikke gjøre som deg i det hele tatt.

Jeg vil jo ikke at det alltid skal være sånn! Jeg storkoser meg jo sammen med dem, og tenker med gru på at de skal velge meg bort oftere og oftere i årene framover.

Men mine er selvstendige og ordner ut i mye på egenhånd, så jeg vil si at jeg føler meg langt friere enn da de var 0-3. Det er vel vanlig når man har barn i skolealder?

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Som regel er det vel sånn når barna er så store? Mine er også ute og sparker fotball, og alle sov til over åtte i dag. Har egentlig vært sånn noen år nå. Og jeg det.

Det kan godt være at det som regel er sånn. Mine står opp 6, de står opp selv, men de krangler så de vekker oss. De er ute og sparke fotball, men jeg kan ikke gå i butikken slik at de er alene hjemme.

Ikke at det er noe å diskutere egentlig, jeg ville bare fram til at det ikke alltid er sånn.

[Billa]

Jeg ble ferdig med utdannelsen min før jeg fikk mann og barn, så rekkefølgen er jeg fornøyd med.

Jeg skulle kanskje ønske at vi hadde fått barna litt tettere enn vi har gjort, og også at vi hadde snakket mer alvorlig om antallet barn FØR vi bestemte oss for at vi var VI. Jeg har nok tidvis ønsket meg flere barn, men det er helt uaktuelt for mannen min, så det må jeg bare leve med nå. Jeg ser jo dessuten nå at hverdagen vår stadig er mindre krevende etterhvert som de vokser til, så tanken på å starte på null med en helt ny baby, blir faktisk stadig fjernere.

[Che]

Stort sett alltid fornøyd med mannen (noen ganger helt over meg at jeg faktisk har fått en så flott fyr til mann ) Aldri vært misfornøyd med å ha fått to barn. Vurderer av og til ett til.

Jeg har opplevd å møtt andre menn som er veldig lik meg selv og tatt meg i å tenke hvordan livet mitt har vært med dem - men jeg ikke gått dit hen at jeg har byttet ut mr che.

[Christa]

Mannen beholder jeg gjerne. Vi har noen tunge perioder bak oss men alt i alt kan jeg ikke tenke meg et liv uten mannen min.
Barnet mitt hadde jeg aldrig valgt bort. I perioder tenker jeg mye på å få et barn til, men det blir nok med det. Var ikke bare bare å få den vi har nå.
Utdannelsen hadde jeg valgt helt annerledes hadde jeg valgt på nytt, og kanskje jeg er vill og gal og hiver meg på en ny utdannelse som godt voksen

[Frøydis]

Jeg kunne nok valgt en annen utdannelse, evt jobbet et år i utlandet, fått opplevd mer av verden. Men det ble ikke sånn. Hadde jeg valgt annerledes ville jeg ikke endt opp her jeg er i dag, og jeg vil aldri byttet ut mannen eller ungen og den som er på vei med noe annet.