Hva tenker du om folk som alltid kommer for sent?

[Retz]

Høvdingen har også visse somletendenser, men da er det bare å kjøre fra ham en gang i blant så skjerper han seg. For en stund. Jeg nekter å komme for seint pga andres somling.

[Bobbelur]

Vi kommer dessverre ofte sent. Jeg har lært meg å spørre Luren om han er KLAR til å dra når vi skal kjøre om en time... Egentlig så forteller jeg da at han må tenke over om det er noe han skal ha gjort før vi kjører. "Jada!" Jeg gir også beskjed til Stesønn om at vi kjører om en time.
Så begynner jeg å gjøre meg klar, jeg ordner med hundene osv. Gjerne halvtimen før, for jeg vet hvor lang tid jeg bruker på dette. DA kommer Luren på at han skal jo bare... dusje/barbere seg/skifte klær og sjekke epost og.... med det resultat at vi kommer sent avgårde og jeg sitter i bilen og koker.

Venner og bekjente som kommer for sent hele tiden har egentlig blitt fjerne bekjente. Det å komme for sent gang på gang til en avtale (og da som regel halvtimen pluss) får meg til å miste respekten for vedkommende.

[Niobe]

Jeg har en venninne som er tidsoptimist. Gang på gang beregner hun 5 minutt til noe som tar et kvarter, eller en halvtime til noe som tar en time. Hun ser det overhodet ikke selv, og lærer åpenbart ikke av tidligere erfaringer. Men hun er herlig, lell.

[Candy Darling]

Altså, som en evig, om enn noe forbedret tidsoptimist, må det vel være lov å påstå at tid ikke er VELDIG viktig for oss som alltid kommer litt sent. Hvis det hadde stresset oss like mye som klokkenaziene de presise, hadde vi hatt mer suksess på skjerpingsforsøket. I ærlighetens navn.

Jeg er tidsraus.

[Darth]

For meg faller det å være presis veldig naturlig, og det er i grunn ikke noe jeg stresser med. Alt blir en vane, det å være sen er like mye en vane som å være presis - det er ikke sånn at presise mennesker er stressede og sene mennesker er avslappede. Jeg syns i grunn at det ofte er omvendt - at det er de som hevder seg romslige med tid som kommer stressende i siste liten, eller aller helst for sent.

Jeg øver meg faktisk på å være sen jeg også, når jeg skal møte folk som jeg har ventet på år ut og år inn - ja, da hender det at jeg henger litt ekstra foran bladhylla på Narvesen - bare for å slippe å være først, være den som sitter og venter. Hvorfor skal jeg anstrenge meg for å være ute i tide når jeg skal møte folk som notorisk kaster bort tiden min? Nei, da kan jeg like godt slenge meg ned i parken og slå i hjel et kvarter der før jeg rusler sakte og rolig til kafeen der jeg skal møte noen. Jepp, jeg vet det er teit, men that's who I am ;-)

[Pebbles]

Jeg lurer på om dere som alltid er punktlige mener det er like viktig å være punktlig i uformelle, sosiale settinger? Om jeg skal møte en venninne på kino og jeg må vente litt før hun kommer, så tenker jeg ikke "Gud! Hun har stjålet sju minutter av mitt liv!" om hun kommer litt for sent? Vi har riktignok ikke et sydeuropeisk forhold til tid her i Norge, men vi er vel ikke helt nevrotiske, heller?

[Candy Darling]

Jeg mente egentlig heller ikke at presise mennesker er mer stresset i seg selv, hvis det var mitt innlegg du siktet til, Darth. Jeg mente vel at det å komme for sent stresser en del personligheter mye, og andre personligheter litt mindre.

Men ja, jeg tror du har rett i at stressnivået generelt er noe høyere hos oss tidsoptimister. Nettopp fordi vi jo ikke gir blaffen, vi ønsker jo å være presis. Om enn kanskje ikke nok til å klare å endre oss.

[Darth]

Jeg har sjelden dårlig tid, i alle fall ikke som jeg selv er skyld i. Og jeg planlegger. I går hadde jeg eksamen, og vi hadde avtalt at vi skulle kjøre klokka 7. Grunnen til at vi ikke kjørte før klokka 7.05 var at min kjære ikke hadde funnet fram det han skulle ha med seg på forhånd, og brukte tid på å løpe rundt etter gode kulepenner etc. Sånt irriterer meg i grunn, for jeg ser ikke hvorfor han ikke kan planlegge litt bedre. Uansett - så nådde vi eksamen med god margin, jeg hadde nemlig lagt opp til gooood tidsmargin sånn at vi skulle tåle litt forsinkelser

Når jeg skal levere i barnehagen så beregner jeg ekstra tid, jeg legger inn litt slark rett og slett. Jeg er litt sen om morgenen, og selv om jeg vet at jeg bruker ti minutter ekstra på å levere så legger jeg inn 15 minutter. Det går veldig ofte 15 minutter, det er en beskjed som skal gies, en unge som snubler på veien. Etc.

[Katta]

Jeg er gift med en tidsoptimist. Jeg har det i meg selv også, men sammenlignet med han andre i familien planlegger jeg meget godt.

Jeg skjønner veldig godt hva som menes med tidsoptimisme. Det å tro at man rekker butikken, matlaging og shining av et ellers kaotisk hus på en time før gjestene står i døra er nesten litt morsomt. Selv om jeg oftest blir irritert da.

[ming]

Men dere tidsoptimister, skjønner dere at dere bruker opp andre menneskers tid? At de som møter til avtalt tid kunne brukt de 10/20/30 minuttene på noe mer fornuftig enn å vente på dere? For det virker som om mange av dere (her inne og i RL) bare fniser litt oppgitt over dette "sjarmerende" personlighetstrekket dere innehar. Jeg gir som sagt folk mye slækk på privaten, men på jobb blir det for dumt å vente 15 minutter på at møtet kan starte fordi noen ikke klarer å beregne tiden. Akkurat som om vi som møter tidsnok ikke har andre arbeidsoppgaver vi kunne brukt det kvarteret på. Og selv om jeg ikke sitter med stoppeklokka på fritida, er det kjedelig å stå klar i gangen i 20 minutter med sko og jakke på, og vente på noen som skulle plukke deg opp. Og det er kjedelig å sitte på café mutt putt alene i en drøy halvtime fordi noen ikke klarte å komme seg ut døra før tidspunktet man skulle møtes.

Og ja, jeg vet at det kan glippe for alle innimellom. Det gjør det virkelig for meg også. Jeg snakker om de "kroniske" forseintkommerne her.

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Men dere tidsoptimister, skjønner dere at dere bruker opp andre menneskers tid? At de som møter til avtalt tid kunne brukt de 10/20/30 minuttene på noe mer fornuftig enn å vente på dere? For det virker som om mange av dere (her inne og i RL) bare fniser litt oppgitt over dette "sjarmerende" personlighetstrekket dere innehar. Jeg gir som sagt folk mye slækk på privaten, men på jobb blir det for dumt å vente 15 minutter på at møtet kan starte fordi noen ikke klarer å beregne tiden. Akkurat som om vi som møter tidsnok ikke har andre arbeidsoppgaver vi kunne brukt det kvarteret på. Og selv om jeg ikke sitter med stoppeklokka på fritida, er det kjedelig å stå klar i gangen i 20 minutter med sko og jakke på, og vente på noen som skulle plukke deg opp. Og det er kjedelig å sitte på café mutt putt alene i en drøy halvtime fordi noen ikke klarte å komme seg ut døra før tidspunktet man skulle møtes.

Og ja, jeg vet at det kan glippe for alle innimellom. Det gjør det virkelig for meg også. Jeg snakker om de "kroniske" forseintkommerne her.

Dette her var jo egentlig hele poenget bak HI altså. Jeg klarer faktisk ikke å finne noe sjarmerende med det, det er bare irriterende.
Og ja, jeg er presis i private sammenhenger også. Skal vi være et sted kl. 15.30, så skal vi være der da.

[rine]

Jeg lurer på det samme som Ming (selv om jeg av og til kommer for seint jeg også) Jepp, å komme kronisk for seint er jo sløsing med andres tid og viser at man egentlig gir litt blaffen i den som må vente, den er grei, men jeg blir utrolig lei av mennesker som kokketerer med at de alltid er seine, og, som Ming sier, tror det er et sjarmerende trekk.

Men altså. Om man ser at man stort sett alltid kommer for sent, og man i tillegg vet at dette virkelig plager den man skal treffe - mener dere tidsoptimister da at dere likevel er hensynsfulle og viser respekt for en avtale? Blir dere sure hvis den dere skulle treffe har gått inn på kinoen eller hva man nå skulle - gjerne med billettene og det hele, eller er det forventet at fordi dere ikke kan plages med å legge inn nok tid til å ikke plage noen så skal andre la seg plage?

(Jeg er som sagt sånn at jeg blir virkelig, virkelig stressa hvis jeg skal noe sammen med noen og de ikke kommer når de skal. Det handler ikke om å bli irritert - jeg får helt vondt.)

[007]

Jeg synes ikke det er et sjarmerende trekk og jeg synes det utrolig plagsomt at jeg ikke greier å disponere tiden min bedre. Jeg har stort sett orden og kontroll på det meste, men altså ikke når det gjelder å planlegge tiden. Det er i tillegg fryktelig stressende å alltid være ute i siste liten.

[Pebbles]

Jeg er sannsynligvis ikke blant de verste synderne all den tid jeg alltid møter presis til møter, men i sosial sammenheng synes jeg 5-10 minutters slingringsmonn er helt ok. Om jeg inviterer noen hjem til meg, tenker jeg ikke at de er "for sene" om de kommer fem minutter etter avtalt tid. Når det skal være avslappet sosialt samvær kan jeg ikke finne en fornuftig grunn til at man skal forvente oppmøte på minuttet.

Selv gir jeg beskjed om jeg kommer 10 minutter eller mer for sent. mer enn 10 minutter når man skal møte noen på café synes jeg ikke er ok, og folk som kommer en havtime eller en time for sent til en avtale synes jeg er respektløse.

[Candy Darling]

Jeg blir pissesur når folk kommer for sent til jobbmøter. Det er bare dårlig planlegging (eller faktorer som virkelig er utenfor ens egen kontroll, da, men da må man gi beskjed).

Jeg liker ikke å være for sen privat, men vi har i de fleste tilfeller tatt konsekvensen av det, alle sammen, fordi alle er i mer eller mindre samme situasjon. Vi lager løse avtaler, type "dere er velkommen fra 19, middagen står på bordet 20". Da spiser vi kl. 20, hvis det er flere involvert.

Og ja, jeg skjønner at jeg bruker av andres tid, og det stresser meg. Det jeg sier, er at det åpenbart ikke stresser meg NOK, for da hadde jeg jo klart å endre meg. Og det har jeg også, til en viss grad, men ikke fullstendig. Og det henger også klart sammen med større barn.

[Hannah]

Jeg tenkte på denne tråden i dag da jeg skulle møte ei venninne. Jeg var akkurat 5 minutter for sein. Eller, er 5 over 12 for seint, når man avtaler i 12-tida? Vel venninna mi kom 12.30, så jeg fikk plenty av tid til å vente på henne.

Jeg blir ikke sur om andre går i forveien, inn på kino el.l. når jeg er mer enn 10 minutter forsinket. Jeg blir ikke sur om de går akkurat på tiden heller, men da tenker jeg gjerne at de kunne ventet litt på meg. Man avtaler jo gjerne å møte litt før f.eks filmen begynner også.

Folk som er mer enn 15-20 minutt forsinket uten å gi beskjed, blir jeg litt irritert over. 10 minutter tåler jeg å vente, så sant det ikke er snakk om å rekke ei ferje eller noe.

[Balanse]

Ming og SF; nei, jeg synes ikke det er sjarmerende. Det er et personlighetstrekk som er til plage for både meg selv og de rundt meg. Det er stort sett veldig slitsomt, og for min del er det en overlevelsesteknikk å le litt av det.

Jeg tipper det samme gjelder for flere av de andre som svarer her, det leser jeg ut av svarene deres.

Opprinnelig lagt inn av Balanse, her.

Med andre ord, det kun unntaksvis at jeg ikke er 3 - 10 minutter for sent til ting. Det betyr ikke at jeg ikke synes vennene mine eller kollegaene er viktige. Jeg forventer ikke at man venter på meg, og jeg gir beskjed.

[Maverick]

Jeg viser omtanke for de som har bedre planlagte liv enn meg ved å ikke inngå tidsfaste avtaler. Om det er snakk om "i 12-tiden" er jeg svært klar på at det fort kan ende med at jeg kommer kvart over 12. Hvis jeg vet at det er en vanskelig dag å rekke ting på pga. mange variabler som jeg ikke har kontroll over, gir jeg også beskjed om det.

I jobbsammenheng setter jeg også ofte ish-tidspunkt hvis det er mulig, hvis det ikke er mulig er jeg stort sett presis, og om noe uforutsett kommer i veien gir jeg beskjed. I min bransje takler vi sånt.

[Maverick]

Jeg skal for øvrig ærlig innrømme at jeg finner distré og surrete personligheter svært mye mer sjarmerende enn petimetere med stoppeklokker og stålkontroll på alt.