Jesper Juul - hva synes dere?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Er det noen som har sagt at han fant opp dette? I så fall veldig merkelig. Jeg merket veldig godt når jeg kom fra England i 1993 at dette ikke var noe vanlig skille i Norge, mens det for meg med litt Britisk ballast var selvfølgelig. Ikke at jeg husker hvor fra.

Nei, det er det ingen som har sagt. Men jeg synes det er veldig lite henvisninger i bøkene hans til andre. Jeg var som sagt veldig begeistret for ham og er i og for seg enda begeistret for tankesettet, men jeg mener at dette tankesettet kommer enda bedre frem hos andre enn JJ. Jeg synes også han skyter over mål med en rekke av de veiledningene han gjør.

Opprinnelig lagt inn av Maz

Mens hans forklaringer i Ditt kompetente barn betyde virkelig mye for meg med tanke på overansvarlighet mm, som går på min egen barndom. Jeg fikk boken anbefalt for meg ikke Mazungen.

Jeg også likte veldig godt "Ditt kompetente barn", det er bare det at jeg i ettertid har lest andre bøker som jeg har likt bedre - og forsåvidt kan man godt si at det er JJ sin "skyld" at jeg leste de bøkene ettersom det var med den boken det startet. Så hatten av for det.

[Pebbles]

Da har jeg lest artikkelen om moren som ble sint på barna og som ble anbefalt å søke hjelp på familievernkontoret.

Jeg er enig i hvert eneste ord i svaret til Jesper Juul.

Her var ikke problemet at mor ble sint - han poengterer at man ikke skal være en liksomperson som ikke viser følelsene sine.
Problemet her var uforutsigbarheten og at styrken på sinnet ikke sto i forhold til situasjonen.

Han sier at hun viser et barnlig, ukontrollert sinne, og at det henger sammen med ubearbeidede hendelser tidligere i livet hennes - og at hun skylder barna sine å få bearbeidet dette.

Det er slike svar som gjør at jeg ELSKER Jesper Juul.

Jeg kjenner meg godt igjen i at jeg kan reagere med uforholdsmessig sinne over for barn eller mann når jeg sliter med egen psyke.

Når dette skjer flere ganger om dagen, hver dag, er det på tide å ta ansvar for situasjonen og jobbe med seg selv, med eller uten hjelp fra profesjonelle.

Det som jeg bruker mest når det gjelder tankegodset fra Jesper Juul, er at om noe ikke stemmer i forhold til barna, er det alltid de voksne sitt ansvar å gjøre noe med det ved å endre egen adferd. Alltid.
Det er ikke barna som er "vanskelige","sutrete", eller "vrange".
De reagerer alltid i forhold til deg som forelder - og speiler deg rettvent eller vrangvent.
Detektivarbeidet er å finne ut hva som skal endres og hvordan.

Det kan både være vanskelig og tidkrevende - og krever gjerne en selvinnsikt som kan oppleves både vanskelig og leit for en selv.
Men høyst nyttig - for alle som bor under samme tak.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg også likte veldig godt "Ditt kompetente barn", det er bare det at jeg i ettertid har lest andre bøker som jeg har likt bedre - og forsåvidt kan man godt si at det er JJ sin "skyld" at jeg leste de bøkene ettersom det var med den boken det startet. Så hatten av for det.

Hvilke? Kunne gjerne tenke meg å lese mer om slikt.

[Candy Darling]

Jeg vet at vi tenker ulikt på mangt, Zoë, og her var det jammen en ting til. Den setningen om barndommen var kanskje det jeg reagerte på aller mest, gitt at han ikke hadde annen info enn det som kom frem i brevet. Freud-peud, lixxom.

Men nå er det lenge siden jeg har lest den, og det er helt sikkert briller som ser. Og jeg har bestemt meg for å lese Ditt kompente barn, så kanskje jeg blir omvendt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det som jeg bruker mest når det gjelder tankegodset fra Jesper Juul, er at om noe ikke stemmer i forhold til barna, er det alltid de voksne sitt ansvar å gjøre noe med det ved å endre egen adferd. Alltid.
Det er ikke barna som er "vanskelige","sutrete", eller "vrange".
De reagerer alltid i forhold til deg som forelder - og speiler deg rettvent eller vrangvent.
Detektivarbeidet er å finne ut hva som skal endres og hvordan.

Ja, men de fleste andre som også har skrevet bøker om barneoppdragelse mener også at det er den voksnes ansvar å ordne opp i situasjonen - også dette med å endre sin egen adferd. Dette er jo et typisk selvhjelpsuttrykk: "Du kan ikke endre noen andre, du må endre deg selv". Dette er ikke noe som er spesifikt med barn. Mannen din, moren din, sjefen din og barndomsvenninnen din kommer hellt ikke til å forandre seg. Også der er du nødt til å endre din egen adferd.

Det er en bok jeg kommer på i farten:
* Hvis du synes den historien som JJ har brukt om jenta som sitter på husken og roper på moren sin for at moren skal se på henne og moren responderer med å svare: Så flink du er, vil du kanskje synes denne boken er interessant: Feedback.

Jeg har en annen i hodet, men greier ikke å huske hva den het, skal prøve å komme tilbake til den.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg vet at vi tenker ulikt på mangt, Zoë, og her var det jammen en ting til.

Har ikke lagt merke til at vi tenker ulikt om så mangt, men da gjør vi vel det!
Skal ikke se bort ifra at om du ikke nødvendligvis blir omvendt så kanskje ihverfall ser på JJ med litt andre briller etter at du har lest boken.

Det er jo en mangel med spørrespalter i sin alminnelighet at svar sjelden blir gode nok i og med at ting må spissformuleres for å få plass i et kort svar.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det som jeg bruker mest når det gjelder tankegodset fra Jesper Juul, er at om noe ikke stemmer i forhold til barna, er det alltid de voksne sitt ansvar å gjøre noe med det ved å endre egen adferd. Alltid.
Det er ikke barna som er "vanskelige","sutrete", eller "vrange".

De reagerer alltid i forhold til deg som forelder - og speiler deg rettvent eller vrangvent.
Detektivarbeidet er å finne ut hva som skal endres og hvordan.
.

Kan ikke barn være vanskelige, sutrete og vrange uten helt av seg selv?? Er de kun speilbilder av foreldrene og deres oppførsel. Har de aldri dårlige dager, sovet lite eller andre ting enn foreldrene som kan påvirke humøret. Når eventuelt begynner de å utvikle et humør/temperament som er uavhengig av oss foreldre da? For på et eller annet tidspunkt må jo det skje, eller er det slikt at vårt humør som voksne også kun er et speilbilde av foreldrene våres handlinger

Unnskyld om jeg misforstår det du skriver her, men jeg er bare SÅ uenig i det at jeg har problemer med å få sagt det!

Våre små er vesen med tanker og følelser, og det er en naturlig del av deres utvikling å protestere på alt og ingenting. Selvfølgelig vil de også påvirkes av oss foreldre, og vi skylder dem å oppføre oss skikkelig overfor dem, og behandle dem med samme respekt (dog likevel ikke likt!) som vi behandler voksne mennesker.

At min lille nesten-treåring får trassanfall der han plutselig kaster maten i femt veggen kan umulig speile annet enn hans behov for å teste grensene. Og da er det mitt ansvar som voksen å vise hvor de grensene går. Og ikke kom her og fortell meg at unger trasser fordi foreldrene legger opp til det med sin oppførsel. Da burde jo venninnen min med tvillinger hatt to trassklumper, i stedet for en....

Jeg håper jeg misforstod deg!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, men de fleste andre som også har skrevet bøker om barneoppdragelse mener også at det er den voksnes ansvar å ordne opp i situasjonen - også dette med å endre sin egen adferd.

Det er mulig jeg har "Nanny 911" og slik elendighet i hodet - men det er nå ihvertfall ikke alle som mener noe om barneoppdragelse som har fokus på slikt.
Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

Og selv om JJ deler hovedidéene sine med mange andre, synes jeg han setter ord på alt dette på en måte som går rett hjem hos meg.

Jeg har også stor sans for Stein Erik Ulvund som skriver i Foreldre&barn.

Han er jo veldig på nett med JJ, men virker ikke så provoserende og "in your face" og er vel derfor mer spiselig for mange.

Selv synes jeg det er greit å bli ristet litt i - det gjør det lettere å se egen inngrodde uvaner og uhensiktsmessige mønstre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det er mulig jeg har "Nanny 911" og slik elendighet i hodet - men det er nå ihvertfall ikke alle som mener noe om barneoppdragelse som har fokus på slikt.
Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

Jeg tenkte faktisk bla på Svein Erik Ulvund, og jeg synes ikke han og JJ er så veldig på nett. (Jeg ser ikke Nanny 911, eller noen andre barneoppdragelsesprogrammer.)

Limer inn dette fra denne linken
Jesper Juul Jeg er kjent med at du overhodet ikke har dekning i forskning for det du skriver og de rådene du gir til foreldre (dine egne uttalelser). Du har heller ikke utgitt deg for å være akademiker, så slik sett har du ditt på det tørre. Likevel er det et problem at folk flest ikke forstår forskjellen på en fagperson som bedriver synsing basert på private erfaringere, og fagfolk som har dokumentasjon på det de skriver i forskning. Du er sikkert ikke overrasket over å høre at i akademiske miljøer i Norge (og Danmark) har jeg til gode å treffe en person som tar deg seriøst, men det er mange foreldre som gjør det. De er antagelig ikke klar over at du bedriver en omfattende synsing som du ikke har vitenskapelig dekning for. Skylder du ikke dine lesere å gjøre dem oppmerksom på at det du skriver bygger på dine egne subjektive, private erfaringer, og at det ikke har noe med vitenskap og forskning å gjøre? Stein Erik Ulvund dr.philos., professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo
Stein Erik Ulvund, Oslo

Jesper Juul: Da fik jeg den - i begge betydninger! Jeg antar at du hører til i det adferdspsykologiske miljø i Norge og at det kanskje er tilsvarende miljøer du besøker i Danmark? Som de nevner har jeg aldrig lagt skjul på, atdet jeg skriver for det meste er erfaringsbasert, men at det kun skulle være mine "private" erfaringer er ikke sandt. Dette er gennemprøvet af mange hundrede fagfolk og tusindvis af familier (i Danmark)gennom de seneste 30 år og etterhver begynner vel også forskningen at dukke opp. Utenfor det adferdspsykologiske miljø er der skrevet veldig mye akademisk de seinere år : i Norge f.eks. doktordisputatsen til Berit Bae og Anne Lise Løvlie Schibbyes store verk om relasjoner, i utlandet er vel Daniel Sterns forskning mest kjennt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Kan ikke barn være vanskelige, sutrete og vrange uten helt av seg selv?? Er de kun speilbilder av foreldrene og deres oppførsel. Har de aldri dårlige dager, sovet lite eller andre ting enn foreldrene som kan påvirke humøret. Når eventuelt begynner de å utvikle et humør/temperament som er uavhengig av oss foreldre da? For på et eller annet tidspunkt må jo det skje, eller er det slikt at vårt humør som voksne også kun er et speilbilde av foreldrene våres handlinger

Her skulle jeg spesifisert at jeg tenkte på uønsket adferd over tid.
Jeg tenker på når man opplever at stemningen i familien blir dårlig og samspillet med barnet blir leit eller vanskelig i en periode som strekker seg lengre enn en ettermiddag (hvor barnet er trøtt, sultent eller slitent).

Selvfølgelig har unger ulikt temperament, personlighet og lynne.

Men omm ungen "tester grenser" og er trassig over en lang periode, kan man med hell se på om det er noe som kan endre i egen adferd også, ja.

[Pebbles]

him - det var interessant!

Jeg leser som regel spaltene til Ulvund og synes han er vel verdt å lytte til.

Jeg har nok gått glipp av noe viktig når jeg ikke har lest alle artiklene i A-magasinet.
Jeg regner med at det er disse som har fått fagmiljøet i Norge mot han.
Jeg kan ikke forestille meg at en bok som "Ditt kompetente barn" skulle kunne provosere så mange barnesykologer.

Jeg skal gå inn på nettsiden til Aftenposten og lese flere artikler.

[Bequita]

Ja, hvis man tar hverandre skikkelig bokstavelig så blir det morosamt, dere!

Jeg tror ikke praksis trenger å være så ulikt i et "JJ-fan"-hjem som i et annet. Ikke så ulikt som sjargongen kanskje skulle tilsi i hvertfall. Og det er klart at unger er minst like forskjellige som det vi voksne er. Og selv om man liker det noen har skrevet, betyr ikke det at man forsøker å gjøre seg til noen ekspert på området heller. Jeg vet ikke, jeg klarer i hvertfall langtfra alltid å være så lur og flink føler jeg. Og en ting er å lese om oppklarte gåter i en bok, en helt annen ting er selvfølgelig å hele tiden kastes ut i nye utfordringer og ta stilling til nye situasjoner i hverdagen. Akkurat på dette synes jeg også JJ har litt trøst til oss foreldre, når han sier at unger er faktisk robuste, de tåler at vi er menneskelige og gjør feil.

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det er en bok jeg kommer på i farten:
* Hvis du synes den historien som JJ har brukt om jenta som sitter på husken og roper på moren sin for at moren skal se på henne og moren responderer med å svare: Så flink du er, vil du kanskje synes denne boken er interessant: Feedback.

.

Og her er en fantastisk leseranmeldelse av boken. Dere MÅ bare lese hele.


Hele boken er bygget på den villfarelse at feedback er et grunnleggende behov for mennesket, at feedbacken gir trygghet, inspirasjon og korrektiver for rett liv og handling. Alle som har levd en stund og opplevd arbeidslivet på kroppen, vet at dette er fundamentalt galt. Ikke bare preger denne suspekte holdningen til feedback bokens budskap, men vi ser også en tendens til forfatteren vil tvinge sitt eget forkrøplete syn på denne kvalmende, unødvendige kommunikasjonsformen over på leseren. «I feedbacken ligger en voldsom affektert eksistensberettigelse, så å si en en aspirasjon til virketrang og trangsyn. Jeg tolker forfatteren dithen at vi trenger mer feedback i hverdagen.» Av egen erfaring vet jeg hvordan det svir å få elendige kritikker for alt man gjør. Mitt liv gjennomsyres særdeles negative vurderinger av hver eneste ting jeg foretar meg. Da jeg ved en anledning fikk mulighet til å influere på min arbeidsplass sin kommunikasjonspolitikk, avskaffet jeg straks feedbacken som legitim interaksjon mellom de ansatte. I kontrast til hva som hevdes, ble arbeidsmiljøet straks bedre! I flere år har jeg også praktisert feedback- og samtalestopp i egen familie. Ved å regulere kommunikasjonsflyten på en formyndersk måte, slipper jeg å høre andre familiemedlemmers spydigheter og drittpreik

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

.

Jeg må innrømme at time-out var en kanel som var usedvanlig vond å svelge, men ned gikk den, gitt .

Med eldstemann har aldri time-out vært noe tema, og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider har tenkt at de av vennene våre som brukte det var alt annet enn pedagogiske og at det neppe kunne være særlig bra eller effektivt.

Så fikk vi minstemann...

Vi begynte jo med samme metode som med eldstemann. Det fungerte jo flottings førstegangen . Så ikke andre gang . Vi har virkelig forsøkt å være pedagogiske med minstemann, men han blir rett og slett så sint at han blokker ut alt (og gjett om jeg har et par venninner som ler ekstra godt av det ). Så da er det rett og slett bare en ting som nytter, og det er å fjerne ham fra situasjonen.

Og vet du hva? Etter måneder (ja, vi forsøkte andre metoder en god stund) med alle mulige pedagogiske metoder for å få vårt Olme Beist til å roe seg når han får trassanfallene har vi etter bare noen uker med god, gammeldags time-out opplevd at for det første så har vi kanskje bare et måltid i uka der han klikker i vinkel, i motsetning til før, der han kanskje hadde to-tre per måltid. Og i to av tre tilfeller så holder det at jeg spør om han vil opp og tenke seg litt om, for å roe ham.

Jeg synes faktisk ikke at det er så ille at vi avviser ham når han oppfører seg ille, så lenge vi forteller ham i forkant hva som kommer til å skje om han ikke oppfører seg, og så lenge vi snakker om HVORFOR ting skjedde i etterkant.

Som sagt, vi har forsøkt de fleste av de pedagogiske mer riktig måtene å takle trasset hans på, uten effekt. Nå lærer han at uakseptabel oppførsel får konsekvenser. Det synes jeg faktisk er en viktig lærdom i livet.

Ut over det er jeg helt enige i at vi som foreldre bør gå i oss selv med jevne mellomrom og tenke på hvordan vi behandler ungene våre. Jeg er langt fra perfekt. Men jeg har i alle fall lært meg å si unnskyld.

Akkurat nå har meg og eldstemann en diskusjon gående. Hun mener at jeg svarer henne surt, jeg mener at jeg gjør det fordi hun alltid sutrer sånn. Hun mener at hun sutrer fordi jeg svarer surt. Ikke helt godt å vite hva som kom først av høna og egget, JJ ville sikkert mene at det er meg som var sur først, men jeg heller mot å påstå at det er min pre-pre-pubertale protestalderunge som begynte . Men vi har nå blitt enige om å skjerpe oss begge to, så får vi se .

Det var forresten interessant å lese quoten til Him.

[Pebbles]

Milfrid - det er åpenbart at du har et reflektert forhold til time-out bruken og andre ting som gjelder barneoppdragelse.

Det er ikke alle som har det, og om man bare plukker opp "time-out" som et triks, uten å reflektere over samspillet generelt i familien, er det ikke sikkert at det hele blir så bra.

Din yngste høres forresten ut som min yngste. han er en riktig hissigprop ( i motsetning til sin rolige storebror), og jeg sliter litt med å skille sinnet hans som et uttrykk for et hissig lynne og sinne som reaksjon på noe som ikke fungerer i familien.

Og jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg føler meg likefullt opplyst om rekke viktige sammenhenger etter å ha lest JJ, og det synes jeg er verdifullt.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Din yngste høres forresten ut som min yngste. han er en riktig hissigprop ( i motsetning til sin rolige storebror), og jeg sliter litt med å skille sinnet hans som et uttrykk for et hissig lynne og sinne som reaksjon på noe som ikke fungerer i familien.

Og jeg skjønner godt hva du mener.

.

Jeg merket veldig godt på minstemann da vi slett tidligere i år. Han var bare 2 år, og vi trodde ikke han forstod, men det gjorde han nok likevel. Det var en tankevekker!

Ellers merker jeg helt klart forskjell på trassanfall som sier "se meg nå, mamma/pappa", og som har utgangspunkt i at vi holder på med andre ting som lekser med eldstemann/leser avisen etc., og på de trassanfallene som oppstår helt ut av det blå. Og selv om jeg mener at vi må vise at vi ikke tolererer slik oppførsel, så har jeg nok ulike måter å takle slike trassanfall på.

I bunn og grunn er vi kanskje ganske enige om at det er viktig å se og forstå ungene. Samtidig er jeg altså ganske opptatt av at ungene først som sist må lære seg at de ikke er universets sentrum, og at handlinger får konsekvenser.

Jeg føler etter hver at jeg har blitt ganske flink på mine barns reaksjonsmønster, og at jeg klarer å tolke om et er noe som må slås ned på, eller om det er noe vi må snakke om. Eller begge deler.

Men det er nok alltid rom for forbedring .

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

AW er selvfølgelig et barn av sin tid, og det står mye rart i den boka hennes. Men jeg synes mange av ideene og tankene hennes om barn er riktige.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes hun har så mye horribelt å komme med at det som evnt. er litt bra drukner.

Det er jeg ikke enig i. Ikke fra mitt ståsted, noe som er viktig å ta i betrakning når man leser slike bøker.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Ojda.

Jada, det visste du.

Og jeg ler litt, jeg visste at noen ville si: Ojda. Eller noe sånt...

[Bequita]

milfrid: Jeg synes det høres ut som du en veldig reflektert og innsiktsfull mor, og at både dere og gutten har det bedre etter at dere fikk gjort noe i forhold til raseriutbruddene hans. Jeg er sikker på at jeg ville gjort noe liknende i den situasjonen, og jeg tror ikke det er så pedagogisk ukorrekt i det hele tatt. Jeg får inntrykk av at JJ for deg fremstår som en som bare taler barnas sak og sier man skal respektere dem uansett hva de foretar seg. Det er ikke slik jeg oppfatter ham. Tvertimot er det viktig at foreldre ivaretar egen intregritet også, nettopp fordi du gjennom hvordan du lar deg behandle av ungene går foran med eksempel. Men det er alltid de voksne som har det overordnede ansvaret i en familie, også for å ta tak i det hvis noe er kommet inn på et destruktivt spor. Et ansvar dere tydeigvis tar.

[safran]

Jeg sa ojda.

[Nessie]

Tror de aller fleste er oppegående nok til å skjønne at man kanskje ikke skal sluke all slik "faglitteratur" rått. Håper jeg.
I tillegg tror jeg man også skal vokte seg for å analysere ihjel barn.