Dødshjelp

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Når det gjelder en som allerede har fått dødsdommen, har kort tid igjen å leve og ønsker å dø på en måte de føler er grei. Med minst mulig smerte, i trygge omgivelser, kanskje med sine nærmeste rundt seg osv, så kan jeg virkelig ikke se noen grunn til at man skal kunne nekte et menneske det.
De må selvfølgelig være vurdert av sakkyndige og være vurdert til ikke suicidale, men med et ønske om å få slippe litt før fra det som allerede er bestemt for de pga sykdom.

Men ein del av problemet er jo nettopp at det er umogleg å vite/avgjere kor vidt ein person er tilregnelig/ i stand til å ta ei sik avgjersle i ein sånn situasjon.

Eg trur vi er temmeleg mange som har uttalt under fødsel at vi heller vil dø enn å fortsette med slike smerter. Altså ikkje eit reelt ønske om å dø, men som ein måte å sleppe unna smertene på. I situasjonar der ein har det uuthaldeleg vondt (psykisk eller fysisk) kan døden tilsynelatande vere den einaste måten å sleppe unna på. Skal ein åpne for at døden skal fungere som/erstatte smertelindring?

Eg synest det er himmelvid skilnad på å gje smertelindring som kan medføre forkorting av livsløpet i terminalfasen og det å aktivt og bevisst ta frå nokon livet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Edvard, her.

På hvilket grunnlag? Som ansvarlig lege?

Det har jeg også, jeg har jobbet på generell kirurgisk avdeling på et lokalsykehus og da har man mye med kreftpasienter å gjøre, og ikke minst lindrende behandling i sluttstadiene. Så dette er problemstillinger som jeg har jobbet en del med faktisk.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men ein del av problemet er jo nettopp at det er umogleg å vite/avgjere kor vidt ein person er tilregnelig/ i stand til å ta ei sik avgjersle i ein sånn situasjon.

Eg trur vi er temmeleg mange som har uttalt under fødsel at vi heller vil dø enn å fortsette med slike smerter. Altså ikkje eit reelt ønske om å dø, men som ein måte å sleppe unna smertene på. I situasjonar der ein har det uuthaldeleg vondt (psykisk eller fysisk) kan døden tilsynelatande vere den einaste måten å sleppe unna på. Skal ein åpne for at døden skal fungere som/erstatte smertelindring?

Eg synest det er himmelvid skilnad på å gje smertelindring som kan medføre forkorting av livsløpet i terminalfasen og det å aktivt og bevisst ta frå nokon livet.

Hvis man er dødssyk. Ikke hvis man er mentalt lang nede eller har så sterke smerter under en kort periode som man kan gjøre noe med.
Jeg synes ikke det har noe med å erstatte smertelindring, for det er man vel stort sett gode på nå, men å forkorte terminalfasen og tiden til dødsøyeblikket.

Jeg sier det igjen: jeg synes det er stor forskjell på å være susicidal fordi man er mentalt syk, eller fordi fødselsmertene føles uutholdelig og det å ønske å dø før tiden fordi man har en sykdom med dødlig utfall i nær tid.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Jeg sier det igjen: jeg synes det er stor forskjell på å være susicidal fordi man er mentalt syk, eller fordi fødselsmertene føles uutholdelig og det å ønske å dø før tiden fordi man har en sykdom med dødlig utfall i nær tid.

Eg ser poenget, atså, men kjenner at eg vert meir og meir usamd i det resonnementet likevel. Årsaka er at eg synest det impliserer at menneskeverdet vert gradvis redusert i tråd med at ein vert stadig meir sjuk/nærmar seg terminalfasen.(Det må det jo nødvendigvis implisere dersom aktiv dødshjelp ikkje skal vere aktuelt/lovleg i andre situasjonar enn den omtalte). Og eg trur ikkje samfunnet vårt er tjent med å gå i ei sånn retning.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Årsaka er at eg synest det impliserer at menneskeverdet vert gradvis redusert i tråd med at ein vert stadig meir sjuk/nærmar seg terminalfasen. Og eg trur ikkje samfunnet vårt er tjent med å gå i ei sånn retning.

Jeg kan ikke helt se den altså, menneskeverdet har jo også noe med at man skal ha respekt for personen det gjelder, dennes ønsker og dennes autonomi også. Om man ikke gjør det, frikobler alt dette med kun antall levetimer så reduserer man menneskeverdet, gjør man ikke?

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg ser poenget, atså, men kjenner at eg vert meir og meir usamd i det resonnementet likevel. Årsaka er at eg synest det impliserer at menneskeverdet vert gradvis redusert i tråd med at ein vert stadig meir sjuk/nærmar seg terminalfasen. Og eg trur ikkje samfunnet vårt er tjent med å gå i ei sånn retning.

Jeg synes ikke menneskeverdet blir mindre verdt fordi man selv ønsker å forkorte terminalfasen.
Jeg har stor forståelse for de som ønsker det, men jeg har forståelse også for de som ikke ønsker det.
Jeg tror ikke alle som har en dødelig sykdom ønsker å foreta aktiv dødshjelp.
Det jeg ønsker er at alle kan ta et reelt valg selv.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg kan ikke helt se den altså, menneskeverdet har jo også noe med at man skal ha respekt for personen det gjelder, dennes ønsker og dennes autonomi også. Om man ikke gjør det, frikobler alt dette med kun antall levetimer så reduserer man menneskeverdet, gjør man ikke?

Jau nettopp, og difor ser eg etter kvart at aktiv dødshjelp eigentleg er eit ja/nei spørsmål, ikkje eit "det spørst kor sjuk pasienten er"-spørsmål. Om ein ikkje ser på det som eit ja/nei-spørsmål så seier ein eigentleg at autonomien vert sterkare/meir betydningsfull jo sjukare ein er.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Dersom man er for aktiv dødshjelp, skal man da slutte med gjennopliving av de som tar overdose?
Skal man la de som forsøker å ta selvmord la de få gjøre det? Nå er det jo i prinsippet ikke lov vel i Norge å ta selvmord, man blir jo reddet om noen oppdager en.

Nei det selvsagt ikke. Sykdommer som garantert har en dødelig og smertefull utgang kan ikke sammenlignes med psykiske lidelser.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Jeg synes ikke menneskeverdet blir mindre verdt fordi man selv ønsker å forkorte terminalfasen.
Jeg har stor forståelse for de som ønsker det, men jeg har forståelse også for de som ikke ønsker det.
Jeg tror ikke alle som har en dødelig sykdom ønsker å foreta aktiv dødshjelp.
Det jeg ønsker er at alle kan ta et reelt valg selv.

Då er du for fri aktiv dødshjelp?

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Siri, her.

Nei det selvsagt ikke. Sykdommer som garantert har en dødelig og smertefull utgang kan ikke sammenlignes med psykiske lidelser.

Det er eg ikkje nødvendigvis einig med deg i. Mange pårørande veit når deira psykisk sjuke familiemedlem er inne i den sist fasen, og det kan vere minst like fortvilande og belastande å vere pårørande i ein slik situasjon som når ein kjære ligg for døden av kreft.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Då er du for fri aktiv dødshjelp?

Ehh, ja. Er det ikke det jeg sier da?

[Polyanna]

Hvis jeg leser tallene fra Nederland så har ikke bruken av dette økt mye de siste ti årene?

Uansett, jeg kjenner at det koker ned til dette:
- Mot: Det kan bli en forventning om at man "bør" avslutte livet selv, og dette blir normalen. Gjør man det ikke så er man en tilleggsbelastning.
- For: Som et eget, selvstendig menneske så må man selv ha lov til å bestemme - leve eller dø?


Og jeg klarer ikke å finne ut hvilken som veier tyngst.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvis jeg leser tallene fra Nederland så har ikke bruken av dette økt mye de siste ti årene?

Uansett, jeg kjenner at det koker ned til dette:
- Mot: Det kan bli en forventning om at man "bør" avslutte livet selv, og dette blir normalen. Gjør man det ikke så er man en tilleggsbelastning.
- For: Som et eget, selvstendig menneske så må man selv ha lov til å bestemme - leve eller dø?


Og jeg klarer ikke å finne ut hvilken som veier tyngst.

Jeg har aldri tenkt på at det blir en forventning om at man bør avslutte livet selv og at man blir en tilleggsbelastning hvia man ikke gjør det.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvis jeg leser tallene fra Nederland så har ikke bruken av dette økt mye de siste ti årene?

Uansett, jeg kjenner at det koker ned til dette:
- Mot: Det kan bli en forventning om at man "bør" avslutte livet selv, og dette blir normalen. Gjør man det ikke så er man en tilleggsbelastning.
- For: Som et eget, selvstendig menneske så må man selv ha lov til å bestemme - leve eller dø?


Og jeg klarer ikke å finne ut hvilken som veier tyngst.

Det er det det kokar ned til for meg også, og for meg veg det tyngst at retten til livet bør vere ukrenkeleg og udiskutabel - og difor kan eg ikkje ta meg råd til å vurdere for-argumentet. Livet kan ein i prinsippet avslutte nå som helst, men ein kan aldri gå tilbake på å ha valgt døden.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Jeg har aldri tenkt på at det blir en forventning om at man bør avslutte livet selv og at man blir en tilleggsbelastning hvia man ikke gjør det.

Det står mykje om det i starten av tråden og i artiklane det er linka til.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Jau nettopp, og difor ser eg etter kvart at aktiv dødshjelp eigentleg er eit ja/nei spørsmål, ikkje eit "det spørst kor sjuk pasienten er"-spørsmål. Om ein ikkje ser på det som eit ja/nei-spørsmål så seier ein eigentleg at autonomien vert sterkare/meir betydningsfull jo sjukare ein er.

Ah, da skjønner jeg bedre. Ja. Enig, aktiv dødshjelp er også et ja/nei spørsmål mener jeg. Fordi intensjonen har egentlig alt av betydning. Derfor mener jeg at medikamenter satt med smertelindring som intensjon er unntatt fra hele dødshjelp-diskusjonen, og det er vel også sånn at i eutanasidiskusjoner i fagmiljøene så tar man heller ikke med dette.

@Polyanna: Bra oppsummert. Jeg er også helt der. Jeg er ingen aktiv dødshjelp-tilhenger, men innser at moralsk og etisk sett er det i få enkelttilfeller helt riktig å gjøre. Men hvordan i all verden man skulle kunne løse dette er jeg svært usikker på.

[Polyanna]

Dere medisinere: Hvor mye av dette problemet (at folk lider til døde og er så desperate av smerte at de heller vil dø) ville vært gjort irrelevant med LANGT bedre opplæring og fokus på riktig smertelindring i terminalfasen, bedre og flere hospicer, etc.?

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Derfor mener jeg at medikamenter satt med smertelindring som intensjon er unntatt fra hele dødshjelp-diskusjonen, og det er vel også sånn at i eutanasidiskusjoner i fagmiljøene så tar man heller ikke med dette.

Nettopp. Difor blir aktiv dødshjelp-debatten i praksis ein autonomi-diskusjon om kor vidt ein bør tillate assistert sjølvmord (uansett årsak/bakgrunn for ønsket), eventuelt ei gradering av menneskeverdet ut frå eit sjukdomsbilde? Eg klarer ikkje å sjå det på nokon annan måte, eg.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det er eg ikkje nødvendigvis einig med deg i. Mange pårørande veit når deira psykisk sjuke familiemedlem er inne i den sist fasen, og det kan vere minst like fortvilande og belastande å vere pårørande i ein slik situasjon som når ein kjære ligg for døden av kreft.

Spørsmålet er hvorvidt psykisk syke er kompetente til å ta en slik avgjørelse. Jeg tror de fleste vil være enig i at de ikke er det. Det er heller ikke hensynet til de pårørende som gjør at jeg er tilhenger av aktiv dødshjelp, men den enkeltes rett til å avslutte livet mens de enda føler at de har noen lunde kontroll og har et reelt ønske om det.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Siri, her.

Spørsmålet er hvorvidt psykisk syke er kompetente til å ta en slik avgjørelse. Jeg tror de fleste vil være enig i at de ikke er det. Det er heller ikke hensynet til de pårørende som gjør at jeg er tilhenger av aktiv dødshjelp, men den enkeltes rett til å avslutte livet mens de enda føler at de har noen lunde kontroll og har et reelt ønske om det.

Her argumenterer du mot deg sjølv. Du seier først at psykisk sjuke ikkje er i stand til å ta ei slik avgjersle, for så å seie at kvar enkelt har rett til å avslutte livet medan ein endå føler at ein har kontroll og eit ønske om det.